Min datter synes synd på sin far, som i virkeligheten er verdens største egoist

[AnonymBruker]

Min datter er nå i tenårene, og har dessverre hatt to hjem siden hun var 3. Det er min feil. Jeg var ung og uforsiktig. Ikke for at ung og uforsiktig nødvendigvis hører sammen, men hos meg gjorde det det. Jeg ble gravid med en kjæreste jeg hadde hatt bare noen måneder, og han viste seg å være den største egoisten som går i to sko. Jeg prøvde virkelig alt for å få det til å fungere i nesten 4 år, men det nyttet ikke når ikke han orket å prøve i det hele tatt. 

Etter noen år traff jeg en mann, og vi ble gift. Faren hennes har hatt mange forhold der damene har kastet inn håndkleet etter kort tid. Han er kanskje fortsatt følelsesmessig utilgjengelig, lat og egoistisk. Jeg ser at min datter sliter, men hun vil ikke snakke om det. Hun liker ikke å gråte, men jeg ser at hun "trenger" det. Jeg og min mann får inntrykk av at hun synes synd på sin far. At hun tror han har det fælt fordi han er alene. 

Jeg vil så gjerne hjelpe henne, samtidig kan jeg ikke si sannheten. At han i alle år har vært glad til hvis han slipper å ha henne. At det er derfor hun har vært mye mer hos oss enn hos han. At han ikke gidder å stelle i stand til jul og heller vil ut og drikke, at det er derfor hun feirer hos oss hvert år. At han ikke tar fri fra jobb når hun har fri fra skolen, sånn at hun er hos oss i alle ferier. Han har aldri gjort noe for henne. Ikke kjøper han utstyr eller klær. Ikke orker han å komme på turneringer. Han deltar på foreldremøter kun hvis han er helt nødt, ikke fordi han er interessert. 

Jeg kan ikke fortelle henne dette, men da sliter jeg big time med å vite hva jeg skal si for at hun skal få det bedre. Hun har overhodet INGEN grunn til å synes synd på han. Han vil jo helst være alene, for da er det ingen som krever noe av han. Da kan han drikke, røyke, sove på sofaen, spille, slippe å ordne mat osv. 

Hva skal jeg si, og hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne? 

Anonymkode: 50f5f...f3b

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig problemstilling. De forstår mer når de blir eldre. Har ingen magiske råd men prat med henne om det uten å snakke ned faren. Si faren er voksen og kan passe på seg selv. Han har det fint osv. At hun ikke trenger å ha dårlig samvittighet osv. 

Anonymkode: 289b9...5a2

[AnonymBruker]

Si at faren er alene etter eget ønske. Han er en sånn type som liker å være mye for seg selv. Han er voksen, og hvis han ville hatt det annerledes, hadde han hatt det. Han kunne godt ha hatt en kjæreste, en familie, men han vil ikke det, han trenger ikke det. Det er hans valg, og han trives med det. Det er ingen grunn til å synes synd på ham. Folk er forskjellig. Du er en type som trives best sammen med andre i hverdagen, du er veldig glad for å bo sammen i en familie, og heldigvis har du henne, men mange er ikke sånn. Det ene er ikke bedre enn det andre for voksne. Det betyr ikke at han ikke liker andre folk, eller ikke elsker henne, han bare trives med en hverdag der han får mye alenetid. Sånn er han, hvis han vil endre på det, kan han bare gjøre det. Det er ikke synd på ham.

Anonymkode: 8076b...ace

[AnonymBruker]

Ja, det var gode råd. Takk! På den måten sier jeg sannheten uten å ødelegge bildet hun har av faren. Godt å få innspill utenfra! ❤️ 

Ts 

Anonymkode: 50f5f...f3b

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min datter er nå i tenårene, og har dessverre hatt to hjem siden hun var 3. Det er min feil. Jeg var ung og uforsiktig. Ikke for at ung og uforsiktig nødvendigvis hører sammen, men hos meg gjorde det det. Jeg ble gravid med en kjæreste jeg hadde hatt bare noen måneder, og han viste seg å være den største egoisten som går i to sko. Jeg prøvde virkelig alt for å få det til å fungere i nesten 4 år, men det nyttet ikke når ikke han orket å prøve i det hele tatt. 

Etter noen år traff jeg en mann, og vi ble gift. Faren hennes har hatt mange forhold der damene har kastet inn håndkleet etter kort tid. Han er kanskje fortsatt følelsesmessig utilgjengelig, lat og egoistisk. Jeg ser at min datter sliter, men hun vil ikke snakke om det. Hun liker ikke å gråte, men jeg ser at hun "trenger" det. Jeg og min mann får inntrykk av at hun synes synd på sin far. At hun tror han har det fælt fordi han er alene. 

Jeg vil så gjerne hjelpe henne, samtidig kan jeg ikke si sannheten. At han i alle år har vært glad til hvis han slipper å ha henne. At det er derfor hun har vært mye mer hos oss enn hos han. At han ikke gidder å stelle i stand til jul og heller vil ut og drikke, at det er derfor hun feirer hos oss hvert år. At han ikke tar fri fra jobb når hun har fri fra skolen, sånn at hun er hos oss i alle ferier. Han har aldri gjort noe for henne. Ikke kjøper han utstyr eller klær. Ikke orker han å komme på turneringer. Han deltar på foreldremøter kun hvis han er helt nødt, ikke fordi han er interessert. 

Jeg kan ikke fortelle henne dette, men da sliter jeg big time med å vite hva jeg skal si for at hun skal få det bedre. Hun har overhodet INGEN grunn til å synes synd på han. Han vil jo helst være alene, for da er det ingen som krever noe av han. Da kan han drikke, røyke, sove på sofaen, spille, slippe å ordne mat osv. 

Hva skal jeg si, og hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne? 

Anonymkode: 50f5f...f3b

Oi, stakkars. Hva med at hun får prate med en psykolog da?

Da slipper du å være den som sier det som er vanskelig.

Men en ting kan du si, at de som er voksne er ansvarlig for egen lykke. At når man er voksen, velger man selv. 

Feks; to stk er i et forhold. De har et barn. Mannen velger vekk familie livet fordi, han vil være fri og frank og ikke måtte svare til noen. Ingen krav til å være hjemme og være en familie. Han ønsker å leve alene, men er så klart glad i sitt barn. 

Om du sier at hennes far velger selv, og at han er ansvarlig for egen lykke, så tenker jeg at det tar børen vekk fra henne. 

Det er jo også mulig at faren har manipulert henne til å synes synd i han, slik at han skal slippe å være voksen i situasjonen han har satt henne i. Det er jo tross alt han som har sviktet henne, og ikke hun han. Det er viktig at hun forstår det og at hun får tilgitt det. men etter lengre hun går å kaster bort tid og energi på å synes synd i han og være trist på hans vegne, etter vanskeligere kan det bli for henne å tilgi og mer bitter kan hun bli.Så ta den praten.

Anonymkode: 63875...8dc

[AnonymBruker]

Du høres veldig bitter ut TS! Ikke spesielt sjarmerende... 

Jenta di må trygges i at pappa har det bra og at voksne har ulik livsstil. 

Selv om du og pappa er ulike har begge ansvar for sine egne liv.

(Og du må respektere at jenta di er like glad i pappaen sin som hun er i deg.)

Anonymkode: 4a8bd...4dd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du høres veldig bitter ut TS! Ikke spesielt sjarmerende... 

Jenta di må trygges i at pappa har det bra og at voksne har ulik livsstil. 

Selv om du og pappa er ulike har begge ansvar for sine egne liv.

(Og du må respektere at jenta di er like glad i pappaen sin som hun er i deg.)

Anonymkode: 4a8bd...4dd

Dette er ikke bitterhet.

Jeg har vært der din datter er idag TS. La henne leve med tankene sine. Hun vil modnes og få et voksent perspektiv etterhvert, og da skal du være der å ta imot henne. La henne finne ut av det selv.

Anonymkode: d72f0...1ba

[AnonymBruker]

Har og er der du er nå. To barn med en mann som viste seg å bare ville ha familie for syn skyld. Da vi skilte oss valgt den elste 50 50 for hun syntes synd på han. Jeg viste det ikke ville gå men jeg sa ikke noe. Dette måtte hun finne ut selv. Anger litt på det men kunne ikke gjøre noe andet.  Man skal ikke snakke ned  den andre foreldrene. Men når hun ble eldre å så  egentlig hvordan det sto til . Sa jeg ren sannhet.  Ja pappa kan være sær og sint viss han ikke får vilja si. Jeg bare bekreftet hennes følelser.  Og jobbet med henne å lot henne flytte inn 100 når hun fikk nok. Du må bare støtte  henne og la hun å finne ut ting selv. Og bekreft hennes følelser.  

Anonymkode: 6f222...37a

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du høres veldig bitter ut TS! Ikke spesielt sjarmerende... 

Jenta di må trygges i at pappa har det bra og at voksne har ulik livsstil. 

Selv om du og pappa er ulike har begge ansvar for sine egne liv.

(Og du må respektere at jenta di er like glad i pappaen sin som hun er i deg.)

Anonymkode: 4a8bd...4dd

Bitter? 😳 Jeg forstår ikke hvordan du har fått det inntrykket? Det må du nesten forklare meg. Selvsagt er hun like glad i han, det er da ikke noe jeg tenker på engang! Jeg er på ingen måte bitter, jeg synes bare dette er fælt for datteren min. Og ber om hjelp til hvordan jeg kan hjelpe henne. 

Har heldigvis fått mange gode innspill fra dere andre, så tusen takk for det. 

Ts 

Anonymkode: 50f5f...f3b

[AnonymBruker]

Du kan forklare hun at pappa tok det valget om å være alene selv når han gikk fra familien. Og faren kan fortelle hun at han har det bra. 

Jeg tenker at hvis hun er over 18 så er det helt innafor å fortelle hun sannheten om faren. Vokste opp med det her jeg også og når mamma først fortalte meg åssen ting faktisk hadde vært så ble hun den sterkeste kvinnen i verden for meg som hadde tolerert at jeg snakket godt om han og vært med han gjennom hele oppveksten, og som greide å gå å bære på og kamuflere hvor dust han faktisk var som menneske og partner (og far, for det var mamma som betalte alt han tok meg med på, mens han stjal penger av sparebøssen min og til moren og faren sin) bare for å skåne meg. Skulle faktisk ønske mamma fortalte meg det tidligere, for jeg fikk dårlig psykisk helse av å ta inn over meg problemene til pappa sånn han fremstilte dem, men sannheten var jo helt annerledes og at alt var selvforskyldt, det innebar alt fra å forlate familien for en elskerinne, bruke alle sine egne penger på rus så derfor ble han kastet ut fra hjemmet sitt også , svindlet foreldrene sine så de kuttet kontakten til slutt etter han tappa kontoen dems for 600tusen, kameratene hans også ble utnytta og han stjal fra de så alle tok avstand fra han fordi han var ikke en bra fyr, og ikke fordi alle var så slemme mot han og det var så urettferdig og synd på han. Jeg visste ikke det, hørte jo bare hans side av historien og han var jo snill mot meg de gangene jeg var hos han så....  
 

Anonymkode: 1d36c...8b5

[AnonymBruker]

Hvorfor får dere inntrykk av at hun synes synd på faren sin?

Anonymkode: c1637...333

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor får dere inntrykk av at hun synes synd på faren sin?

Anonymkode: c1637...333

Fordi vi kjenner henne veldig godt og merker det. Det blir for mye å forklare med eksempler her 🙂

Til anonym over: utrolig leit at faren din har vært sånn! Håper du har det greit nå. Jeg kan nok ikke si at det var faren sitt valg å forlate familien sin, for det var det jeg som gjorde. Han var ikke interessert i å jobbe noe for forholdet, men det var jeg som gikk.  

Ts 

Anonymkode: 50f5f...f3b

[AnonymBruker]

Jeg og mine barn er i lignende situasjon. Barna synes synd på sin far. Her sier de det rett ut, det er ikke noe jeg bare tror; "det er synd på pappa for har har lite penger" osv. (når han bare har lite penger fordi han bruker pengene sine på tull - han tjener mer enn jeg). Jeg er nøye på ikke å omtale faren deres negativt (selv om det nok har gluppet ut en og annen glose) og at faren deres er glad i dem. Tror dessverre ikke det er så mye annet man kan gjøre. Ungene synes synd på faren sin fordi han fremstiller seg selv stakkarslig. Det er utrolig egoistisk gjort. 

Antar du har prøvd familievernkontoret? 

Anonymkode: 25ddd...c4d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mine barn er i lignende situasjon. Barna synes synd på sin far. Her sier de det rett ut, det er ikke noe jeg bare tror; "det er synd på pappa for har har lite penger" osv. (når han bare har lite penger fordi han bruker pengene sine på tull - han tjener mer enn jeg). Jeg er nøye på ikke å omtale faren deres negativt (selv om det nok har gluppet ut en og annen glose) og at faren deres er glad i dem. Tror dessverre ikke det er så mye annet man kan gjøre. Ungene synes synd på faren sin fordi han fremstiller seg selv stakkarslig. Det er utrolig egoistisk gjort. 

Antar du har prøvd familievernkontoret? 

Anonymkode: 25ddd...c4d

Huff. Det høres ikke greit ut! I vårt tilfelle tror jeg faktisk ikke at han fremstiller seg stakkarslig, hverken med vilje eller ubevisst. Jeg går ut fra at hun synes synd på ham fordi han er alene, fordi det ser ille ut hjemme hos han, fordi han ikke spiser ordentlig mat osv - alt der er liksom motsatt av her. Men så forstår hun nok ikke at det er fordi han vil ha det sånn. 

Ja, jeg kalte inn til møte hos fvk nå nylig. Han gadd ikke å møte opp. 

Ts 

Anonymkode: 50f5f...f3b

[Ella Ellefantella]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du høres veldig bitter ut TS! Ikke spesielt sjarmerende... 

Jenta di må trygges i at pappa har det bra og at voksne har ulik livsstil. 

Selv om du og pappa er ulike har begge ansvar for sine egne liv.

(Og du må respektere at jenta di er like glad i pappaen sin som hun er i deg.)

Anonymkode: 4a8bd...4dd

Merkelig tolket!

[Jytte]

Mitt råd er å si det som det er, at pappa er sånn, men han dukker nok opp igjen skal du se. Evt. nå har han ny jobb og må jobbe mye overtid, i tillegg til å si at han er sånn. Men at vi (dere) aldri kan vite når, så dere legger egne planer. Han har det bra, og noen er bare mer opptatt av jobb enn andre. Det er ikke bra, men er sånn det er og han er litt dum som ikke ser det selv, men han bryr seg om deg likevel. 

Barn fortjener å høre sannheten, det jeg skrev over her er en sminket versjon. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi vi kjenner henne veldig godt og merker det. Det blir for mye å forklare med eksempler her 🙂

Til anonym over: utrolig leit at faren din har vært sånn! Håper du har det greit nå. Jeg kan nok ikke si at det var faren sitt valg å forlate familien sin, for det var det jeg som gjorde. Han var ikke interessert i å jobbe noe for forholdet, men det var jeg som gikk.  

Ts 

Anonymkode: 50f5f...f3b

Kjenner du henne egentlig så godt hvis hun ikke vil snakke med deg? Problemet hvis du lager deg en teori om at hun synes synd på sin far, og den teorien ikke stemmer, er at hun vil føle seg ytterligere overkjørt og bli mer innesluttet.

Anonymkode: c1637...333

[AnonymBruker]

Har selv enn "uansvarlig" far, og det er fortsatt vanskelig. Er nå 28år. Hvordan er familien hans ellers? Med oss vart ofte farsfamilen enn ekstra belastning, de vil vi skulle ha et forhold til han og forsvarte han mye.. Det gjorde egentlig ting bere være, sida der gav oss dårlig samvittighet. De forsto aldri at de ikke er vi barnene sitt ansvar å følge opp farsrollen.. 

Anonymkode: f6c47...d79

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner du henne egentlig så godt hvis hun ikke vil snakke med deg? Problemet hvis du lager deg en teori om at hun synes synd på sin far, og den teorien ikke stemmer, er at hun vil føle seg ytterligere overkjørt og bli mer innesluttet.

Anonymkode: c1637...333

Dette er ikke problemet, nei. 

Ts 

Anonymkode: 50f5f...f3b

[AnonymBruker]

Som barnet i en lignende situasjon er mitt råd følgende: 
Ikke si noe til henne. Han er pappaen hennes, og forholdet mellom deg og henne kommer til å bli forpestet om du prøver å rakke ned på pappaen. Om han er så ille som du legger frem, så merker hun det når hun blir eldre. Det er ikke noe hast. La henne leve i illusjonen, kanskje det ikke er samme oppfattelse hos henne som hos deg? 

Du bør være nøytral, eventuelt positiv, til at hun er hos han. Har du noe du vil ta opp, så ta det med han. Hold henne utenfor. Hun er barnet, dere er de voksne. Om pappaen ikke ivl høre, så har du fremdeles forsøkt. Datteren din finner utav situasjonen fort nok om det er i dag eller om 10 år. Det hjelper ingenting at du forsøker å fremskynne prosessen, for da blir du syndebukken. 

 

Anonymkode: 53365...d92