Ammeslutt lei meg

[AnonymBruker]

Har et barn på 1 år som ikke vil ha puppen. Ca to uker siden hun slutta brått. Hun sier nam når hun får litt mm med skje men puppen er helt uaktuell.  Vi pleier å gå til en åpen barnehage en gang i uka, der ammet ei Dattra si, da kom jenta mi bort og ga meg en klem og kos når hun så det.

Virker som om det er helt OK for henne. Men jeg sliter med det, har ingen planer om å tvinge henne men av en eller annen grunn tar jeg det veldig tungt. Jeg slet med ammingen i starten og fikk det endelig til etter mange lange uker. Når hun var 5 mndr så fikk jeg er hjerteinfarkt og fikk ikke lov til å amme henne på noen dager pga medisiner. Så av en eller annen grunn så føles Det som om jeg svikter henne på samme måte som da jeg ikke fikk ammet henne. Selvom jeg vet at hun sluttet selv. 

Noen som har vært i liknende situasjon? 

Kan nevnes at jeg er en veldig sterk person som liker å tenke positivt og lar ikke mange ting plage eller såre meg. Men det har føles bare helt grusomt ut. Jeg gråter flere ganger på kvelden når jeg er alene. Jeg føler meg patetisk som tar dette så tung men gjør virkelig vondt. 

Anonymkode: e2dd0...4cd

[AnonymBruker]

Prøv å tenke at ammingen ikke er en del av å være mamma, altså du er jo like mye mamma for henne enda. Du er både trygghet og kos! Er dette din første? Min eldste sluttet å die da han var rundt 15 mnd, men vi har et så fint og nært bånd enda. Du var nok ikke helt forberedt på at ammingen skulle slutte så brått, og det er helt normalt å føle en tristhet over dette, men jeg ville ikke dvelet ved det. Det kommer så mange andre gode og nære stunder dere skal ha sammen. Dette går bra! 

Anonymkode: 078d6...f4d

[AnonymBruker]

Jeg har aldri skjønt dere mødre som blir mer avhengig av amming enn barna.  Du har mange andre muligheter å kose deg barna uten at den må ha pupp i munnen. 

Anonymkode: 16430...ae4

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Prøv å tenke at ammingen ikke er en del av å være mamma, altså du er jo like mye mamma for henne enda. Du er både trygghet og kos! Er dette din første? Min eldste sluttet å die da han var rundt 15 mnd, men vi har et så fint og nært bånd enda. Du var nok ikke helt forberedt på at ammingen skulle slutte så brått, og det er helt normalt å føle en tristhet over dette, men jeg ville ikke dvelet ved det. Det kommer så mange andre gode og nære stunder dere skal ha sammen. Dette går bra! 

Anonymkode: 078d6...f4d

Det er min første ja, merker at hun fortsatt kan trøstes av meg, alt er på en måte som før bare at puppen ikke er eksisterende lenger.  Takk for råd, hodet sier at det er greit så lenge hun fikk bestemme selv men følelsene er helt på jordet. Klarer på en måte ikke kontrollere det. Jeg blir bare mer og mer lei meg, jeg Unngår situasjoner og emner ang amming nå så jeg ikke blir minnet på det. Innser at det er dumt, men som sagt får ikke kontrollert det  Skal prøve tenke at amming ikke er en del av å være mamma for det var godt sagt av deg ❤️

Anonymkode: e2dd0...4cd

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri skjønt dere mødre som blir mer avhengig av amming enn barna.  Du har mange andre muligheter å kose deg barna uten at den må ha pupp i munnen. 

Anonymkode: 16430...ae4

Jeg trodde ikke at jeg skulle reagere sånn her. Det vekker noen vonde minner tilbake til da jeg ikke fikk ammet henne som har tatt litt overhånd.

kos får jeg massevis av og det er jeg sjeleglad for. Amming er gjo godt for dem så det er en selvfølge at man gjerne vil gi det beste til barnet sitt så lenge så mulig. Men som sagt ingen planer om å ikke respektere henne. 

Anonymkode: e2dd0...4cd

[Hactar]

Jeg tenker kanskje den følelsen kan ha noe med hjerteinfarktet å gjøre? At det har satt i sving tanker om at du kan dø fra datteren din, og det har blitt ekstra viktig for deg å være nær henne? Og når hun nå avslutter diingen, så er det den spede lille starten av selvstendighet og det føles kanskje som hun er på vei bort?

Noe av det vanskeligste og viktigste vi gjør som foreldre, er å slippe barna fra oss og la dem bli egne individer. For deg som har denne skremmende opplevelsen med hjerteinfarkt bak deg, så føles det kanskje ikke trygt å begynne å slippe taket ennå. Kan det være derfor får du en reaksjon nå?.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Hactar skrev:

Jeg tenker kanskje den følelsen kan ha noe med hjerteinfarktet å gjøre? At det har satt i sving tanker om at du kan dø fra datteren din, og det har blitt ekstra viktig for deg å være nær henne? Og når hun nå avslutter diingen, så er det den spede lille starten av selvstendighet og det føles kanskje som hun er på vei bort?

Noe av det vanskeligste og viktigste vi gjør som foreldre, er å slippe barna fra oss og la dem bli egne individer. For deg som har denne skremmende opplevelsen med hjerteinfarkt bak deg, så føles det kanskje ikke trygt å begynne å slippe taket ennå. Kan det være derfor får du en reaksjon nå?.

Jeg begynner å tro at det er derfor, jeg føler samme smerte som da når jeg ikke fikk ammet henne. 

Er bare 25 år så verken jeg eller noen andre forventet det, men syns jeg er så patetisk som enda ikke har gitt slipp på det. Og vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp. Trodde det gikk bra til hun plutselig slutta. Jeg skal gjennom hjerteovervåkning ganske snart igjen, sånn i tilfelle så jeg slipper å oppleve det samme igjen, 

Anonymkode: e2dd0...4cd

[AnonymBruker]

Jeg tar gjerne over. 

Anonymkode: 7bf17...ba4

[Hactar]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynner å tro at det er derfor, jeg føler samme smerte som da når jeg ikke fikk ammet henne. 

Er bare 25 år så verken jeg eller noen andre forventet det, men syns jeg er så patetisk som enda ikke har gitt slipp på det. Og vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp. Trodde det gikk bra til hun plutselig slutta. Jeg skal gjennom hjerteovervåkning ganske snart igjen, sånn i tilfelle så jeg slipper å oppleve det samme igjen, 

Anonymkode: e2dd0...4cd

Det er ikke patetisk. Det er jo bare noen få måneder siden. Klart det sitter i!

Hvor mye får du pratet om det som skjedde? Det kan være nyttig å «snakke det ihjel». Kan du snakke med din mann, en god venninne, din mor eller noen andre? 

Jeg tror du kan gjøre vondt verre om du prøver å legge lokk på det og tvinge deg selv til å ha kommet over det før du er klar. 

[MollyJones]

Veit du - det er lov å være lei seg. Det er lov å synes det er vondt at en tid er over, og når det ble sånn uten at det var styrt av deg, fikk du på en måte ikke en avslutning du var forberedt på. Om du bare dytter følelsene unna, og ikke tillater deg selv å føle det du faktisk føler, så kan det hende det blir tyngre av den grunn. 

Du hadde en vanskelig start, og skjønner at det var tungt med et hjerteinfarkt (!) , men tenk å heldig du har vært som har hatt den tiden med amming du faktisk har hatt! 

❤️

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Hactar skrev:

Det er ikke patetisk. Det er jo bare noen få måneder siden. Klart det sitter i!

Hvor mye får du pratet om det som skjedde? Det kan være nyttig å «snakke det ihjel». Kan du snakke med din mann, en god venninne, din mor eller noen andre? 

Jeg tror du kan gjøre vondt verre om du prøver å legge lokk på det og tvinge deg selv til å ha kommet over det før du er klar. 

Jeg sluttet å prate om det veldig fort, alle rundt meg ble så forsiktige hele tiden. De var og er bare bekymret, selv for minste lille ting så jeg fikk aldri fred.  Jeg ville bare til normalen igjen, men jeg skal ta rådet ditt og ta opp praten med mannen. Tror han har ventet på det selv også. 

Anonymkode: e2dd0...4cd

[AnonymBruker]

20 minutter siden, MollyJones skrev:

Veit du - det er lov å være lei seg. Det er lov å synes det er vondt at en tid er over, og når det ble sånn uten at det var styrt av deg, fikk du på en måte ikke en avslutning du var forberedt på. Om du bare dytter følelsene unna, og ikke tillater deg selv å føle det du faktisk føler, så kan det hende det blir tyngre av den grunn. 

Du hadde en vanskelig start, og skjønner at det var tungt med et hjerteinfarkt (!) , men tenk å heldig du har vært som har hatt den tiden med amming du faktisk har hatt! 

❤️

Nedskalert prøve å huske på det, takk ❤️

Anonymkode: e2dd0...4cd

[AnonymBruker]

På 17.1.2019 den 22.28, AnonymBruker skrev:

Har et barn på 1 år som ikke vil ha puppen. Ca to uker siden hun slutta brått. Hun sier nam når hun får litt mm med skje men puppen er helt uaktuell.  Vi pleier å gå til en åpen barnehage en gang i uka, der ammet ei Dattra si, da kom jenta mi bort og ga meg en klem og kos når hun så det.

Virker som om det er helt OK for henne. Men jeg sliter med det, har ingen planer om å tvinge henne men av en eller annen grunn tar jeg det veldig tungt. Jeg slet med ammingen i starten og fikk det endelig til etter mange lange uker. Når hun var 5 mndr så fikk jeg er hjerteinfarkt og fikk ikke lov til å amme henne på noen dager pga medisiner. Så av en eller annen grunn så føles Det som om jeg svikter henne på samme måte som da jeg ikke fikk ammet henne. Selvom jeg vet at hun sluttet selv. 

Noen som har vært i liknende situasjon? 

Kan nevnes at jeg er en veldig sterk person som liker å tenke positivt og lar ikke mange ting plage eller såre meg. Men det har føles bare helt grusomt ut. Jeg gråter flere ganger på kvelden når jeg er alene. Jeg føler meg patetisk som tar dette så tung men gjør virkelig vondt. 

Anonymkode: e2dd0...4cd

Det er ikke noe rart du har det sånn siden dere har sluttet brått! Amming produserer velværehormonet oxytocin og et brått fall i det kan føre til depresjonsfølelser. Dine følelser er like mye fysiske som psykiske. Derfor anbefales det at man slutter gradvis slik at hormonene får tid til å stabilisere seg. Denne artikkelen gir gode råd og avslutter fint: Ikke vær bare trist for at du mistet det- vær også glad for at du hadde det!

http://ammebloggen.no/2017/06/13/folelser-ved-ammeslutt/

 

Anonymkode: 82979...81e

[Gjest hind]

Sånt som dette skjønner jeg ingenting av. Man har da like mye nærhet til barnet alle de timene man IKKE ammer? Hvis ikke gjør man noe feil. Du må ta deg sammen og legge bort de tankene. 

[AnonymBruker]

37 minutter siden, hind skrev:

Sånt som dette skjønner jeg ingenting av. Man har da like mye nærhet til barnet alle de timene man IKKE ammer? Hvis ikke gjør man noe feil. Du må ta deg sammen og legge bort de tankene. 

Som sagt produserer amming hormonet oxytocin som fremmer tilknytningen mellom mor og barn. Å plutselig bli frarøvet de hormonene kan føre til depresjon og tungsinn. Det er fysisk. 

Selvsagt har man nærhet til barnet også når man ikke ammer, men amming er helt spesielt. Det er meningen at amming skal føre til velvære for mor fra naturens side. Det gagner barnet fordi det da får mat og sikres overlevelse.

Anonymkode: 82979...81e

[Gjest hind]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Som sagt produserer amming hormonet oxytocin som fremmer tilknytningen mellom mor og barn. Å plutselig bli frarøvet de hormonene kan føre til depresjon og tungsinn. Det er fysisk. 

Selvsagt har man nærhet til barnet også når man ikke ammer, men amming er helt spesielt. Det er meningen at amming skal føre til velvære for mor fra naturens side. Det gagner barnet fordi det da får mat og sikres overlevelse.

Anonymkode: 82979...81e

Jo takk, det vet vel jeg som har ammet fire, men man må ta seg sammen når ungen selv sier stopp. Hvis man går inn i en depresjon etter ammeslutt har man for lite fysisk kontakt med ungen eller så er det noe annet med tilknytningen som ikke fungerer helt som det skal. Kos og nærhet fører så godt som alltid til nok produksjon av oxy til at moren ikke tipper over.

[AnonymBruker]

Tenker det er helt naturlig at man synes det er trist. Er nok hormoner etc som også påvirker oss. Jeg var hvertfal mer følsom det første året og litt til. Og jeg syntes også det var trist når jeg sluttet å amme, selv om det var jeg som trappet ned ammingen og avsluttet, ungen var blitt nesten 1,5 år, var dog koseamming på morgen og kveld siste månedene. En epoke var nå over. Strevde forøvrig også veldig med ammingen i starten. Tenker det er lov å tillate seg å kjenne på disse følelsene, har du noen å prate med så prat og prat. Etterhvert får du nok dette på avstand og nye ting å glede seg over den lille overtar ammingen. Idag seks år senere tenker jeg ikke på dette som trist lengre. Å amme ett barn til det er ett år er jo veldig bra og lenge. Tenk på at du har gjort så godt du kunne og at dette er faktisk bra nok, også den tiden du var syk.

Anonymkode: 81ff5...4dd

[AnonymBruker]

Dette var babyens valg, og hun vil ta flere valg mot din vilje gjennom årene som kommer. Det er bare å venne seg til det, selv om det er tungt. Når det er sagt: Om dette skulle skje med en eventuell neste unge, ville jeg puttet puppen i munnen hennes mens hun sov. Mitt barn prøvde å avvenne seg selv et par ganger, ved seks mnd og ett år. Hun var for travel med andre ting, og hadde ikke tid til pupp på dagtid. Om natten i halvsøvne derimot 😜 Etter en uke eller to kom lysta på pupp morgen og kveld tilbake, og jeg hadde bevart melkeproduksjonen. Endte med å amme til mor ikke gadd mer.

Anonymkode: 38b0a...e59