Uvirkelighetsfølelse og eksistensiell angst.

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med dette, og vil dele noen tanker rundt det? Hvordan opplevde du det? Jeg sliter veldig med dette for tiden, noe som gjør meg svært redd. Har hatt noe liknende før, og kommet over det etter hvert, men likevel blir jeg livredd for å tippe helt over. Har hatt det slik nesten konstant i flere uker nå. Det er som om virkeligheten er langt borte, at jeg lever i en drøm. Sliter med en slags følelse av å ikke eksistere, og at alt er en illusjon. Hver dag er en kamp å komme igjennom. Dette skremmer meg veldig, for jeg føler at jeg holder på å miste meg selv helt. Dessuten har jeg ingen rundt meg som jeg kan dele dette med, for de forstår det uansett ikke. Føler meg totalt alene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har det slik nå, for det har ikke skjedd noe spesielt i livet i det siste, annet enn at jeg har vært deprimert en tid. Beklager om dette ble litt rotete skrevet, men håper noen likevel forstår hva jeg mener. Setter stor pris på svar. 

Anonymkode: af1a0...a33

[AnonymBruker]

Søk opp depersonalisering og derealisasjon, det står mye om det på nettet og det er ikke så veldig uvanlig.

Anonymkode: 69871...e46

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har mye erfaring med dette. Det aller første jeg kan huske, fra tidlig barndom, var en opplevelse av å gåtur av meg selv. Det var akkurat som om jeg så meg selv utenfra, over meg selv. Jeg husker det var som om jeg kikket ned på meg selv fra luften. Bare en halvmeter over meg. Ellers har jeg hatt uvirkelighetsfølelse hele livet. Akkurat som om jeg ikke er til stede selv men drømmer. Har aldri fått noe hjelp med det. Bare prøvd å dysse det ned selv, ikke fokusere på det. Mulig det ikke er så lurt? Nå er jeg nærmere 40 år og det er fortsatt slik. Jeg har høyere utdannelse og en lederjobb med mye ansvar. Fungerer fint det. Har hatt det i mange år og det er ingen som har bemerket noe. Jeg får også gode tilbakemeldinger på at jeg gjør en god jobb. 

Jeg har vokst opp med en meget autoritær far. Har fått mye kjeft og blitt brølt mye til opp gjennom oppveksten. Aldri noen godord fra pappa. Aldri. Bare klaging og kjefting. Noe jeg har vansker med å forstå årsaken til. Jeg var et meget pliktoppfyllende og snilt barn. Fikk veldig gode karakterer og var aldri i konflikt med noen. Gjorde heller aldri noe ut av meg for den saks skyld... veldig sjenert. Så at jeg sitter i lederjobb i dag skulle man aldri trodd. Jeg som gikk i ett med veggen... men følelsen av uvirkelighet er der like fullt. Hele tiden. 

Mamma var en engel. Heldigvis. Jeg kunne føle det på meg når jeg kom hjem om hun var der eller ikke. Atmosfæren var en helt annen hvis hun var hjemme. Varm og god, snill. Bestemor i nabohuset var min redning da mamma var borte. Da rømte jeg til bestemor. Ville ikke være alene med pappa. Bestemor var herlig!! 

Så jeg hadde gode omsorgspersoner rundt meg. Men sporene sitter dypt dypt og har fratatt med mye selvfølelse og selvtillit. Som man alltids har bruk for. Jeg har et anstrengt forhold til pappa nå. Når han er på besøk hos meg, får jeg retraumatisering og det kommer alltid en reaksjon. Jeg blir helt satt ut og følelsen av uvirkelighet eskalerer. 

Hba tror du det er som trigger denne følelsen hos deg?

 

klem

Anonymkode: 962e6...874

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har mye erfaring med dette. Det aller første jeg kan huske, fra tidlig barndom, var en opplevelse av å gåtur av meg selv. Det var akkurat som om jeg så meg selv utenfra, over meg selv. Jeg husker det var som om jeg kikket ned på meg selv fra luften. Bare en halvmeter over meg. Ellers har jeg hatt uvirkelighetsfølelse hele livet. Akkurat som om jeg ikke er til stede selv men drømmer. Har aldri fått noe hjelp med det. Bare prøvd å dysse det ned selv, ikke fokusere på det. Mulig det ikke er så lurt? Nå er jeg nærmere 40 år og det er fortsatt slik. Jeg har høyere utdannelse og en lederjobb med mye ansvar. Fungerer fint det. Har hatt det i mange år og det er ingen som har bemerket noe. Jeg får også gode tilbakemeldinger på at jeg gjør en god jobb. 

Jeg har vokst opp med en meget autoritær far. Har fått mye kjeft og blitt brølt mye til opp gjennom oppveksten. Aldri noen godord fra pappa. Aldri. Bare klaging og kjefting. Noe jeg har vansker med å forstå årsaken til. Jeg var et meget pliktoppfyllende og snilt barn. Fikk veldig gode karakterer og var aldri i konflikt med noen. Gjorde heller aldri noe ut av meg for den saks skyld... veldig sjenert. Så at jeg sitter i lederjobb i dag skulle man aldri trodd. Jeg som gikk i ett med veggen... men følelsen av uvirkelighet er der like fullt. Hele tiden. 

Mamma var en engel. Heldigvis. Jeg kunne føle det på meg når jeg kom hjem om hun var der eller ikke. Atmosfæren var en helt annen hvis hun var hjemme. Varm og god, snill. Bestemor i nabohuset var min redning da mamma var borte. Da rømte jeg til bestemor. Ville ikke være alene med pappa. Bestemor var herlig!! 

Så jeg hadde gode omsorgspersoner rundt meg. Men sporene sitter dypt dypt og har fratatt med mye selvfølelse og selvtillit. Som man alltids har bruk for. Jeg har et anstrengt forhold til pappa nå. Når han er på besøk hos meg, får jeg retraumatisering og det kommer alltid en reaksjon. Jeg blir helt satt ut og følelsen av uvirkelighet eskalerer. 

Hba tror du det er som trigger denne følelsen hos deg?

 

klem

Anonymkode: 962e6...874

Opplevelse av å gå ut av meg selv skal det stå 

Anonymkode: 962e6...874

[AnonymBruker]

Takk for at du delte historien din, AB 874! Det høres ut til at din far gjorde verden utrygg for deg, og det kan være noe av årsaken til at du sliter psykisk. Men veldig bra at du hadde en god mor og bestemor rundt deg. Det betyr mye. Hos meg var det omvendt. Det var min mor som var det utrygge "elementet", mens min far var rolig og snill. (Han er død nå). Han var imidlertid en mann av få ord, og han kom litt i bakgrunnen for min dominante mor, så jeg fikk ikke snakket så mye med ham om slike ting. Han var heller ikke vant med å være "åpen".  Mor har også gode sider, men er svært ustabil og selvsentrert, og evner ikke å se andres perspektiv i det hele tatt. Hun slet men humørsvigninger og depresjoner i hele min oppvekst, og hadde kanskje nok med seg selv. Og slik er hun fremdeles. Dersom jeg forsøkte/forsøker å fortelle henne hvordan jeg har det, så blir jeg blankt avvist. Det går rett og slett ikke an å føre en normal samtale med henne. Dette er nok noe av årsaken til mine problemer. 

Men hvordan klarer du åleve med den uvikelighetsfølelsen hele tiden, og i tillegg være i en lederjobb? Jeg har slitt med denne følelsen periodevis opp i gjennom  årene, og da blir jeg lamslått av angst. Begynner å gruble mye på min egen eksistens, og stiller spørsmålstegn ved nesten alt rundt det. Ingeting gir mening, og jeg føler meg gal, og redd for at det aldri skal gå over. Jeg forsøker så godt jeg kan å fokusere på andre ting, og treffe folk. Ha noe å gjøre, slik at dette ikke sluker meg helt hele tiden. 

TS

 

 

Anonymkode: af1a0...a33

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Søk opp depersonalisering og derealisasjon, det står mye om det på nettet og det er ikke så veldig uvanlig.

Anonymkode: 69871...e46

Ja, jeg har søkt masse på det, og kjenner meg godt igjen. Men hvor vanlig er det egentlig? Jeg kjenner mange mennesker som sliter med angst og depresjon, men ingen av dem sliter med akkurat dette. TS

Anonymkode: af1a0...a33

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du delte historien din, AB 874! Det høres ut til at din far gjorde verden utrygg for deg, og det kan være noe av årsaken til at du sliter psykisk. Men veldig bra at du hadde en god mor og bestemor rundt deg. Det betyr mye. Hos meg var det omvendt. Det var min mor som var det utrygge "elementet", mens min far var rolig og snill. (Han er død nå). Han var imidlertid en mann av få ord, og han kom litt i bakgrunnen for min dominante mor, så jeg fikk ikke snakket så mye med ham om slike ting. Han var heller ikke vant med å være "åpen".  Mor har også gode sider, men er svært ustabil og selvsentrert, og evner ikke å se andres perspektiv i det hele tatt. Hun slet men humørsvigninger og depresjoner i hele min oppvekst, og hadde kanskje nok med seg selv. Og slik er hun fremdeles. Dersom jeg forsøkte/forsøker å fortelle henne hvordan jeg har det, så blir jeg blankt avvist. Det går rett og slett ikke an å føre en normal samtale med henne. Dette er nok noe av årsaken til mine problemer. 

Men hvordan klarer du åleve med den uvikelighetsfølelsen hele tiden, og i tillegg være i en lederjobb? Jeg har slitt med denne følelsen periodevis opp i gjennom  årene, og da blir jeg lamslått av angst. Begynner å gruble mye på min egen eksistens, og stiller spørsmålstegn ved nesten alt rundt det. Ingeting gir mening, og jeg føler meg gal, og redd for at det aldri skal gå over. Jeg forsøker så godt jeg kan å fokusere på andre ting, og treffe folk. Ha noe å gjøre, slik at dette ikke sluker meg helt hele tiden. 

TS

 

 

Anonymkode: af1a0...a33

Takk for at du delte historien din! Det er mange likhetstrekk her med emosjonell omsorgssvikt fra en omsorgsgiver. 

 

Tankespinn - kaos i hodet - selvfordømmelse - snakker meg selv ned - psyker meg selv ned - ja jeg har dager hvor jeg føler meg totalt mislykket 😢 om jeg klarer 100 ting med glans så skal det kun en liten feil til så overskygger den lille feilen alt.... så derfor er jeg så innmari perfeksjonist. Toppkarakterer, utmerker meg  alltid på jobb (har fått så mange utmerkelser formål gjøre ekstraordinær innsats, månedens ansatt ++) skulle ønske jeg bare kunne gi faen en gang i blant. 

Å leve med dette i hverdagen er ikke enkelt. Jeg blir målt på resultater gjennom andre i lederjobben min. Å skulle prestere gjennom andre er mye verre enn å prestere selv. Dette er nok et resultat av at jeg hele tiden pusher meg selv ut av komfortsonen - og gir meg selv flere og flere utfordringer. Har studert et heltidsstudium med full lederjobb og tre små barn i hus. At ikke jeg har smelt i veggen er bare flaks. Jeg kjenner på det ofte på jobb. Jeg får hjertebank, puls av å lede møter. Alle ser på meg. Noen ganger snakker vi om kritikkverdige ting. Jeg tar alt veldig personlig og innover meg. Jeg har blitt flinkere på å ikke gjøre det, men likevel er det en sinna stemme inni meg som forteller meg at jeg ikke er bra nok. Jeg kan grue meg til møter jeg skal lede flere dager i forveien. Jeg er superforberedt og har satt meg nøye inn i sakslista. Skal være forberedt på å gi tydelige  klare svar. Mange ser meg nok som veldig organisert og ryddig. Og det er jeg nok også, det er bare i hodet det er kaos. 

I hverdagen hjemme med samboer og barn, har samboeren min sagt at jeg er fjern til tider. Oppfatter ikke alltid hvis han spør meg om noe. Det er som om alt er fjernt. Særlig hvis jeg har mye tankekaos. Ungene merker ikke så mye til det. 

Jeg har vært hos lege og fått henvisning til psykolog. Jeg skrev flere sider med min historie, og hva jeg ønsker hjelp til. Det er 5 år siden. Hørte aldri noe mer. Gudene vet hvor de papirene jeg skrev har havnet... Så tydeligvis er jeg ikke dårlig nok. Forstår jo at de som holder på å dø må prioriteres men for meg handler det om støtte til å mestre hverdagen, fortsette å stå i jobb og være en ressurs. Det er ikke sikkert jeg makter det uten litt støtte. Samfunnsøkonomisk hadde det lønt seg big time å gi meg noen støttetimer med psykologhjelp kontra at jeg ramler ut av arbeidslivet og går på nav. Merkelig måte å tenke på og stygg måte å behandle mennesker.

Anonymkode: 962e6...874