Samboerskap versus gifte seg

[Gjest Anonymous]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har en del religiøse gammeldagse slektninger som maser. Når jeg ringer bestemoren min er nesten det første hun sier: Ja! Når skal brulluppet være? Jeg har jo lyst til å gifte meg, men har lyst til å gjøre det ordentlig når jeg har råd til en fin kjole og slikt, har også lyst til å gifte meg i en kirke, men da må samboeren min bli konfirmert først...

Jeg forstår bestemoren min når hun spør om det spiller noen rolle hva jeg har på meg, det burde jo ikke spille noen rolle, men jeg syns det gjør. Jeg har ikke lyst til å gifte meg i olabuksa og T-skjorta. Vi har vært samboere i flere år, jeg elsker ham og har ikke noe i mot å bli gift med ham, men jeg syns også det er unødvendig og jeg tenker noen ganger at det også er litt gammeldags (har ikke lyst til å være noen's frue). Og hvis jeg gjør det vil jeg i hvertfall gjøre det til en kjempefin dag.

Så ser jeg på info om brullup på internett og det snakkes alltid om hvordan gjøre dagen finest mulig med hint om kjoler, kaker hoteller osv... så tenker jeg, NEI! Jeg har lyst men har ikke råd. Jeg har heller ingen jeg skulle ville invitere til brulluppet, ville bare hatt et par ukjente vitner plukket fra gata...

Alt taler vel i mot gifteplanene, men jeg føler meg gift og jeg syns det hadde vært så fint på mange måter også å kunne si: Mannen min, og for barna å vite at mamma og pappa er gift....

Noen som har råd om hva jeg burde gjøre?

[Gjest Anonymous]

Jeg giftet meg med svindyr kjole, stort selskap og alt som hører til. Var en fin dag, men følte meg litt som en skuespiller som skulle spille etter tradisjonenes manus.

Ble skilt og er nå samboer. Om vi skulle finne på å gifte oss (og det er godt mulig) skal det være VÅR dag, ikke tradisjonene sine: Drømmebryllupet mitt er å dra på en kjærlighetsferie, bare han og jeg, gifte oss på en ambassade i vanlige penklær og så ha fest når vi kom hjem. Festen skulle være slekt, venner og kjente vi hadde lyst til å invitere (ikke alle man burde invitere), det skulle ikke være antrekk kjole og hvitt - bare en hyggelig kveld med OK mat med alle vi er glad i - det hadde vært no!

Hvorfor gifte meg igjen? Var fast bestemt på ALDRI mer, men jeg elsker han og vil fortsette med det i gode og onde dager til jeg dør og det kan godt både han og resten av verden vite

[monja]

Synes du skal gjøre ting i det tempoet som passer deg og samboeren din. Hvorfor må samboeren din konfirmeres konfirmeres? Det holder faktisk at en av dere er medlemmer i statskirka for å få vielse i kirka.

La dere ikke presse av famile, følg hjertet. Bryllup skal ikke være plikt, men ønske.

Lykke til.

[Fakse]

Din mann må ikke konfirmeres, det holder at du er medlem i statskirka, eller dere kan gifte dere borgelig.

Jeg ville aldri ha fått barn med en jeg ikke var gift med, uansett hvor mange kontrakter man skriver får man ikke de samme rettighetene i forhold til hverandre ved f.eks dødsfall. Antall gjester, kjole og denslags er egentlig veldig lite viktig i forhold til om man bør gifte seg, det er ikke det som bør være avgjørende. Det avgjørende for oss var at man knytter bånd til hverandre og blir hverandres nærmeste pårørende når man er gift. For å si det brutalt, så vil jeg at han og ikke foreldrene mine skal bestemme om respiratoren skal skrus av og organene doneres bort dersom jeg havner i en ulykke. Han er min livspartner, og jeg vet ingen bedre måte å markere det på enn å gjøre han til min ektemann. Men dette gjelder oss, du må selv finne ut hva som er viktig for deg og spørre hva som er viktig for han. Dette er ikke et valg vi på KG eller din bestemor kan gjøre for deg.

[Gjest Anonymous]

Synes du skal gjøre ting i det tempoet som passer deg og samboeren din. Hvorfor må samboeren din konfirmeres konfirmeres? Det holder faktisk at en av dere er medlemmer i statskirka for å få vielse i kirka.

La dere ikke presse av famile, følg hjertet. Bryllup skal ikke være plikt, men ønske.

Lykke til.

Takk, det er vel det jeg og mener...

[Gjest Anonymous]

Jeg ville aldri ha fått barn med en jeg ikke var gift med.

Ja,ja der er vi vel forskjellige da, for jeg syns ikke det er viktig så lenge man elsker hverandre og alt fungerer bra Er jo bedre det enn å være i et dårlig ekteskap da men det er nå min mening...

[Fakse]

Ja,ja der er vi vel forskjellige da, for jeg syns ikke det er viktig så lenge man elsker hverandre og alt fungerer bra Er jo bedre det enn å være i et dårlig ekteskap da men det er nå min mening...

Jeg ville selvfølgelig heller ikke fått barn med en jeg ikke elska eller en som forholdet ikke fungerte med

Det er greit å ha det juridiske i orden selv om forholdet er godt, for den dagen han dør hjelper det ikke at du elsker han dersom du må flytte fra hus og hjem med barna når familien hans arver alt som ikke overformynderiet tar hånd om...

[Gjest Anonymous]

For å si det brutalt' date=' så vil jeg at han og ikke foreldrene mine skal bestemme om respiratoren skal skrus av og organene doneres bort dersom jeg havner i en ulykke. [/quote']

Jeg er enig i mye av det du skriver, men angående akkurat dette kan du faktisk bestemme selv, og hverken foreldre eller ektemann har rett til å overstyre.

Jeg er selv samboer, og det kan hende jeg hadde giftet meg med han om vi en dag kjøper hus sammen/gjølr store felles investeringer eller planlegger å få barn. Enn så lenge føler jeg ikke noen trang til å gifte meg. Og dersom dere SKAL gifte dere bør det skje på deres premisser, ikke gamle slektningers... Da blir det ikke noen trivelig feiring uansett. Har dårlige erfaringer med overstyrende besteforeldre og har personlig aldri hatt noen glede av å arrangere "formelle" selskaper. Men jeg har vært i verdens nydeligste kjempetradisjonelle bryllup; men da var det også ekteparet som hadde bestemt seg for hvordan de ville ha det, ikke familien.

[Fakse]

Når man ligger i koma er det så vanskelig å få sagt hva man mener

Regner med du tenker på de som har skrevet livstestamente her, men i Norge er faktisk ikke dette juridisk bindende, og siste ord ligger alltid hos de nærmeste pårørende. Dessuten er det alt for få som skriver slite testamenter og gjør klart for de nærmeste at de vil være organdonor dersom det værste skulle skje. Hadde flere tenkt på dette hadde situasjonen vært mye enklere for de nærmeste, og køen for organdonasjon ville nok vært mye kortere.

[Gjest gjesten]

Jeg holder også på den tanken at dersom det kommer barn inn i bildet så er det bedre å være gift enn samboer. Dette er kun på grunn av jussen som forenkler mye dersom ting skjer. Blant annet vil barna arve sin far automatisk, ektefelle arver også sin ektemann og må ikke selge/ gi hjemmet til sine svigerforeldre.

Selvsagt er dette "worse case", men det er jo ofte da man har behov for at ting er ordnet og dette tenkes det ikke på når alt er fryd og gammen i heimen ref "bedre å leve i et bra samboerskap enn et dårlig ekteskap" som det ble uttalt her.

Mye kan ordnes ved gjensidig testamente (arv av hverandres eiendeler, men kompliseres med barn inne i bildet) og samboeravtale (fordeling av innbo og felles hjem ved oppbrudd uten død), men ting kan bli glemt når man må huske på alt som skal med i testamentet eller avtalen.

Når det gjelder organdonasjon og "pull the plug" så mener jeg at det er den som blir regnet som verget som avgjør saken angående "pull the plug". Men ved organdonasjon tror jeg bestemt at dette må du selv inngå avtale om i forkant. Verge kan ikke bestemme dette. Men dersom andre vet mer sikkert så hadde det vært interessant å vite hvor lovbestemmelsen står og lyder.

Ikke for å være pessimistisk, men i enkelte tilfeller er det litt lettere å være gift enn samboer. Etter mitt syn burde det være pålagt enhver å tenke på hva som ville være konsekvensene når det kommer barn inn i bildet. litt jus er ikke så dumt å kunne .

[Gjest Melk]

Det er nærmeste pårørende som bestemmer organdonasjon, uansett om man har donorkort eller ei. Et slikt kort er kun ment for å fortelle dem hva man mener om saken, det er ikke bindende. Det samme med respirator.

Forøvrig så tror jeg pasientrettighetsloven setter samboer foran foreldre mht om man er pårørende.

[Gjest SumoBryter]

Hvis du ikke tror på ekteskap som en nødvendighet så er det vel ikke vits.

[Fakse]

Forøvrig så tror jeg pasientrettighetsloven setter samboer foran foreldre mht om man er pårørende.

Samboer med barn kanskje? Det er jo ellers ingen måte det offentlige kan vite om man er samboere fordi man har et forhold eller om man bare deler leilighet med en venn/veninne. Jeg har bodd sammen med flere mennesker og av begge kjønn i lengre perioder uten at jeg hadde villet at noen av dem skulle ha noe å si i forhold til om jeg skulle leve eller dø.

[Gjest Melk]

Samboer med barn kanskje? Det er jo ellers ingen måte det offentlige kan vite om man er samboere fordi man har et forhold eller om man bare deler leilighet med en venn/veninne. Jeg har bodd sammen med flere mennesker og av begge kjønn i lengre perioder uten at jeg hadde villet at noen av dem skulle ha noe å si i forhold til om jeg skulle leve eller dø.

Enig med deg, men det er tatt høyde for;

pasientens pårørende: den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge;

[Fakse]

Enig med deg, men det er tatt høyde for;

Ja, jeg vet det. Men å definere hva som er et ekteskapsliknende samboerskap er vanskelig. Jeg bor f.eks i kollektiv sammen med mannen min nå. Hadde vi vært "bare" samboere er det ikke sikkert det ville ha blitt regnet som ekteskapslinkende, all den tid vi bor i kollektiv. Det kan fort bli krangel. Derfor mener jeg at det å være gift er en fordel, da vet man hvem som skal ta avgjørelsene, og slipper opprivende krangling på dødsleiet. Selvfølgelig skjer det jo at et par blir utsatt for en ulykke sammen så man bør jo likevel gardere seg med å informere også andre pårørende om hva en ønsker, helst i skriftlig form.