Bonusbarn og oppdragelse

[AnonymBruker]

Hei!

Har 3 bonusbatn jeg i utgangspunktet har et utrulig bra forhold til men enkelte ting driver meg til vanvidd..

Ved måltider vil de ikke spise,  sitter ikke i ro, går fra bordet før alle er ferdig, rydder ikke tallerken bort etc.

Det snakkes frekkt til hverandre og andre voksne. 

Himler med øynene og tydelig viser misnøye ved minste lille motgang. 

Ber de bedt om å gjøre noe svarer de bare at de vil ikke. 

De forventer å få alt de peker på.

Dette er oppførselen 30-40% av tiden, resterende er de glade, blide og veldig fornøyde og vi har det veldig bra sammen. 

Har svelget mange kameler angående dette men er redd jeg en dag eksploderte! 

Føler å at de forventer veldig mye fra meg i form av alt fra omsorg , lek, kos til å betale for leker, aktiviteter ja det meste egentlig. Men får så lite igjen når de ikke ens respekter mitt ønske om et stille måltid. 

Så hva skal jeg gjøre?  Holde ut og håpe at jeg en dag ikke eksploderer!? 

Anonymkode: 77895...ffe

[AnonymBruker]

Hvor er din partner/barnas forelder i dette, og hva er hens mening om oppdragelsen? Dere må jo snakke om og komme til enighet om hvordan dere vil ha det i felles hjem, og være samkjørte ovenfor ungene. Mener hen at oppførselen til ungene er innafor, så koker det i bunn og grunn ned til hva du kan og vil holde ut, både fra ungene og partner.

Men akkurat det å ønske seg stille måltider med tre barn tror jeg du kan gi opp først som sist...

Anonymkode: c55b5...27d

[Miamaia83]

Hvor gamle er barna? Og hva gjør mor/far ifht grenser, og når du setter grenser? 

 

Ifht oppdragelse må du snakke med partneren din. Hvilke forventninger har DERE til de og hvilke regler vil DERE ha. 

I en «bonusbarn-familie» er det viktig å ha felles kjøreregler og at de voksne prater sammen og støtter hverandre  

 

[AnonymBruker]

Har/hadde det på akkurat samme måte - og mye løste seg med en prat med far, altså min samboer. Kommunikasjon kommunikasjon kommunikasjon tror jeg noe heter  Spesielt med tanke på dersom du korrigerer/sier noe, så MÅ han følge opp. Ellers er så mye ødelagt.

Vi har hans datter på 12 år 50%. Og hun er absolutt eksemplarisk, flink og alt det der - men hun utnytter det også - og det irriterer meg. Svarer frekt, "glemmer" ting, feks å lufte hunden på morgenen, (som da må være uten tissetur fra kveld til hun kommer hjem fra skolen). Jeg måtte ta dette opp med min samboer, om hvordan vi skal reagere, og å si fra til hverandre hvilken ting man har "tatt opp", og oppfølging av dette. Man må også være flink til å respektere hverandres krav/regler for sitt hjem. Som bonusmor er det viktig å føle at dette også er ditt hjem!

Anonymkode: 67ad4...4eb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Har 3 bonusbatn jeg i utgangspunktet har et utrulig bra forhold til men enkelte ting driver meg til vanvidd..

Ved måltider vil de ikke spise,  sitter ikke i ro, går fra bordet før alle er ferdig, rydder ikke tallerken bort etc.

Det snakkes frekkt til hverandre og andre voksne. 

Himler med øynene og tydelig viser misnøye ved minste lille motgang. 

Ber de bedt om å gjøre noe svarer de bare at de vil ikke. 

De forventer å få alt de peker på.

Dette er oppførselen 30-40% av tiden, resterende er de glade, blide og veldig fornøyde og vi har det veldig bra sammen. 

Har svelget mange kameler angående dette men er redd jeg en dag eksploderte! 

Føler å at de forventer veldig mye fra meg i form av alt fra omsorg , lek, kos til å betale for leker, aktiviteter ja det meste egentlig. Men får så lite igjen når de ikke ens respekter mitt ønske om et stille måltid. 

Så hva skal jeg gjøre?  Holde ut og håpe at jeg en dag ikke eksploderer!? 

Anonymkode: 77895...ffe

Det du beskriver, er hverdagen i hvilke som helst hus der mor og far har felles barn. Slitsomt, utmattende og krevende.

Men det er jo det som er oppdragelse. For alle! De som sier noe annet, lyver. Og heldigvis er foreldre født med tendens til å overvurdere barnas motiver og handling. Det er det som gjør at foreldre holder ut et svare kaos.

Som «bonus-« foreldre har du ikke samme fordelen. Det ligger ikke en stor kjærlighet i bunn, og alt det slitsomme ved å ha barn blir bare det; slitsomt! Der biologiske foreldre evner å se det gode i slitsomme situasjoner ,blir det for steforeldre bare mas og stress. 

Man skal heller ikke undervurdere barn. De merker fort hvem som liker dem/ikke liker dem, hvem som synes atferden deres er håpløs og hvem som evner å se det gode i dem.

Du spør om råd, og da er mitt råd: 1.prøv å se det positive i noe av barnas atferd i situasjonen. 2. Fortell dem på forhånd hva du vil de skal gjøre. 3. Ros dem når de gjør det. 

Foresten må jeg si at betegnelsen «bonus» barn er misvisende. Nettopp fordi et hovedtall av steforeldre ikke synes av stebarna sine er en bonus- men et stort minus.

Sad but true;-)

 

Anonymkode: da65b...373

[AnonymBruker]

Nå kommer sikkert resten av KG til å korsfeste meg her men jeg mener at så lenge de deler tak med deg så har du en rett til å si til de. Om mine barn en dag får en stemamma så håper jeg at hun oppdrar de som sine egne barn. Jeg er selv stemamma og her er det ingen dine og våre. Her oppdras alle likt uansett hvilken mamma de har og mitt ord betyr like mye uansett hvilket barn det gjelder. 

Prat med mannen din, kan jo hende han absolutt ikke vil ha det sånn. Men jeg syntes det er urettferdig for deg som må gå å kjenne det sånn og det kommer til å forgifte forholdet mellom deg og barna. Det er også veldig urettferdig for barna den dagen du ikke klarer å holde deg lenger. 

Anonymkode: 58a13...219

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå kommer sikkert resten av KG til å korsfeste meg her men jeg mener at så lenge de deler tak med deg så har du en rett til å si til de. Om mine barn en dag får en stemamma så håper jeg at hun oppdrar de som sine egne barn. Jeg er selv stemamma og her er det ingen dine og våre. Her oppdras alle likt uansett hvilken mamma de har og mitt ord betyr like mye uansett hvilket barn det gjelder. 

Prat med mannen din, kan jo hende han absolutt ikke vil ha det sånn. Men jeg syntes det er urettferdig for deg som må gå å kjenne det sånn og det kommer til å forgifte forholdet mellom deg og barna. Det er også veldig urettferdig for barna den dagen du ikke klarer å holde deg lenger. 

Anonymkode: 58a13...219

Jeg er helt enig i dette. Jeg er den som lager mat, vasker klærne, kjøper inn klær for den saks skyld, kjører og henter, hjelper til med lekser. Jeg sier i fra, samme om det er mine eller dine barn, de store diskusjonene holder jeg meg unna, far og mor får ta den biten. Hverdagsoppdragelsen går hånd i hånd med hverdagslivet hos oss. 

Anonymkode: 8c099...6a3

[Ulrikke]

Etter 17 år med bonusbarn, nå er alle myndige, så kan jeg si at jeg ikke hadde holdt ut en dag hvis jeg ikke kunne satt grenser og blitt respektert som voksen i huset. 

Det har aldri vært noe problem, men jeg har formidlet at jeg anså det som helt naturlig fra dag 2 omtrent, jeg har snakket til dem som jeg har snakket med nevøer, venner av barna osv. I tillegg har jeg snakket med dem på egenhånd. 

Jeg har garantert vært heldig med ungene, men man skal ikke føle at man ikke kan gi beskjed i eget hus! Nå forutsetter jeg selvfølgelig at man gjør det på en ordentlig måte. 

 

[Gjest Dævendøtte]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå kommer sikkert resten av KG til å korsfeste meg her men jeg mener at så lenge de deler tak med deg så har du en rett til å si til de. Om mine barn en dag får en stemamma så håper jeg at hun oppdrar de som sine egne barn. Jeg er selv stemamma og her er det ingen dine og våre. Her oppdras alle likt uansett hvilken mamma de har og mitt ord betyr like mye uansett hvilket barn det gjelder. 

Prat med mannen din, kan jo hende han absolutt ikke vil ha det sånn. Men jeg syntes det er urettferdig for deg som må gå å kjenne det sånn og det kommer til å forgifte forholdet mellom deg og barna. Det er også veldig urettferdig for barna den dagen du ikke klarer å holde deg lenger. 

Anonymkode: 58a13...219

Helt enig! Jeg koser, snakker, kjefter, oppdrar, ordner og fikser med bonusbarna på lik linje som om de hadde vært mine egne.

Kom inn i bildet da de var ganske små, er også hjemme flere timer før pappaen kommer hjem hver dag, og hvis jeg da ikke hadde kunnet snakket med de som om de var mine egne, hadde nok alt blitt kaos her. 

Nå, etter ti år, har vi et utmerket forhold og ungene ser på meg som en forelder på lik linje som mamma og pappa. Har et fantastisk forhold til bonusdatter på 16 år, hun snakker mye mer med meg enn mamma og pappa, noe hun også setter stor pris på.

Jeg får alltid god kontakt med barn og tenåringer, flere av vennene hennes tyr også til meg om det er et vanskelig og "flaut" tema. Som jeg har sagt til henne, det er ikke en ting jeg ikke har gjort eller prøvd, så hun skal aldri være redd for å si noe som helst  

[AnonymBruker]

Sånn er mine to også mer enn 30-40% av tiden. Legg til utrolig rotete, slipper alt av klær rett ned på gulvet (i gangen, på badet, på rommet sitt), rydder aldri rommet uansett hvor mye vi maser, veldig uselvstendige når det kommer til å ta ansvar for egen tid, skolesaker og klær, er veldig misunnelige på hverandre og hater å gjøre lekser. De driver meg til vanvidd, og jeg føler jeg får  at de forventer veldig mye fra meg i form av alt fra omsorg , lek, kos til å betale for leker, aktiviteter ja det meste egentlig. Men får så lite igjen når de ikke en gang  respekter mitt ønske om et stille måltid. 

Så hva skal vi gjøre?  Jeg holder ut, men eksploderer jevnlig. 

Ellers blir det mye mas, da, fra både meg og far, og mye forsøk på avtaler og lignende. Noen ganger skjerper de seg litt. Det er mine egne barn, og jeg kan ikke helt se hvorfor det skulle være noe annerledes med hensyn til matro når det gjelder "bonusbarn".

Anonymkode: db7ea...a28

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler å at de forventer veldig mye fra meg i form av alt fra omsorg , lek, kos til å betale for leker, aktiviteter ja det meste egentlig. Men får så lite igjen når de ikke ens respekter mitt ønske om et stille måltid. 

Så hva skal jeg gjøre?  Holde ut og håpe at jeg en dag ikke eksploderer!? 

Anonymkode: 77895...ffe

Barn skal forvente omsorg ubetinget. Relasjonen mellom barn og omsorgsgivere er ikke gjensidig og rettferdig.

Som ste (mor antar jeg) må du rette dine forventninger til far. Når det er oppførsel som utgjør et problem/stort irritasjonsmoment som påvirker relasjonen til barna, må du kreve at han tar deg på alvor og at dere prøver å komme fram til rimelige felles kjøreregler for barna og at han deltar på lik linje eller mer i oppdragelsesjobben. 

Anonymkode: f7e05...f6d