Sliter psykisk og har bestilt legetime. Bekymret.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst i perioder. Sist periode var i sommer, så ikke så ofte. Angsten er irrasjonell og mye paranoid tenking. Er det noen som har tatt opp psykiske problemer med legen sin uten å bli meldt til bv? Er nemlig litt paranoid for det også, ikke at jeg har noe å skjule men likevel. Jeg vil ta dette opp med legen min fordi jeg er tross alt mor og ønsker å være den beste mammaen for barnet mitt. Har en samboer som er fantastisk støttespiller og stiller virkelig opp dersom jeg trenger en stund alene eller bare slappe av litt. Jeg er redd for at det jeg forteller til legen vil brukes mot meg også. Noen som har noen gode råd? Hva skal jeg si uten å virke «for syk», men samtidig ikke pynte på sannheten. Jeg er redd for å bli meldt til bv hvis jeg tar dette opp. 

Anonymkode: fc388...429

[Lill3My]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med angst i perioder. Sist periode var i sommer, så ikke så ofte. Angsten er irrasjonell og mye paranoid tenking. Er det noen som har tatt opp psykiske problemer med legen sin uten å bli meldt til bv? Er nemlig litt paranoid for det også, ikke at jeg har noe å skjule men likevel. Jeg vil ta dette opp med legen min fordi jeg er tross alt mor og ønsker å være den beste mammaen for barnet mitt. Har en samboer som er fantastisk støttespiller og stiller virkelig opp dersom jeg trenger en stund alene eller bare slappe av litt. Jeg er redd for at det jeg forteller til legen vil brukes mot meg også. Noen som har noen gode råd? Hva skal jeg si uten å virke «for syk», men samtidig ikke pynte på sannheten. Jeg er redd for å bli meldt til bv hvis jeg tar dette opp. 

Anonymkode: fc388...429

Kanskje kan du ta å skrive ut akkurat det du skrev her nå for her får du frem hva du sliter med og samtidig får du gitt uttrykk for hva du vil ha hjelp med, hvordan du vil bli oppfattet og hva du frykter ifbm å søke hjelp. 

 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

At du søker hjelp tror jeg bare vil telle positivt. Det vil si at du erkjenner at du har det vanskelig, og at du trenger hjelp slik at du og familien skal få det bedre. 

Et godt samarbeid med samboer vil også telle positivt. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde tidligere litt angst i perioder og fikk medisiner for det. Var aldri snakk om bekymringsmelding. Jeg var aldri redd for det heller.

Jeg fant årsaken til angsten, og er blitt helt kvitt den. 

Jobber nå i barnevernet, og er litt fortvilet over alle som er så redde for oss.

Anonymkode: 2b0d2...32a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde tidligere litt angst i perioder og fikk medisiner for det. Var aldri snakk om bekymringsmelding. Jeg var aldri redd for det heller.

Jeg fant årsaken til angsten, og er blitt helt kvitt den. 

Jobber nå i barnevernet, og er litt fortvilet over alle som er så redde for oss.

Anonymkode: 2b0d2...32a

Man leser mye rart om barnevernet. Og for oss som har tendenser til angst, er det lett for å henge seg opp i det negative. Jeg håper og tror at barnevernet er ikke slik som det blir fremstilt i media. De gjør jo en kjempeviktig og ikke minst vanskelig jobb. Jeg har ingenting i mot barnevernet og er glad vi har det. Men jeg er redd for at jeg, pga angsten min kan bli oppfattet som en dårlig mor av barnevernet dersom de skulle bli involvert. Og angsten blir jo ikke akkurat bedre dersom jeg skulle få en bekymringsmelding i posten, og alt det innbærer av undersøkelser i ettertid. Men som sagt, jeg har ingenting å skjule  

Anonymkode: fc388...429

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man leser mye rart om barnevernet. Og for oss som har tendenser til angst, er det lett for å henge seg opp i det negative. Jeg håper og tror at barnevernet er ikke slik som det blir fremstilt i media. De gjør jo en kjempeviktig og ikke minst vanskelig jobb. Jeg har ingenting i mot barnevernet og er glad vi har det. Men jeg er redd for at jeg, pga angsten min kan bli oppfattet som en dårlig mor av barnevernet dersom de skulle bli involvert. Og angsten blir jo ikke akkurat bedre dersom jeg skulle få en bekymringsmelding i posten, og alt det innbærer av undersøkelser i ettertid. Men som sagt, jeg har ingenting å skjule  

Anonymkode: fc388...429

Det er positivt at du tar tak i det, tviler på fastlegen sender noe bekymringsmelding på det, du må jo få lov til å være syke å prøve å bli frisk igjen😊

Hilsen ei som jobber i barneverntjenesten

Anonymkode: 200dd...2ce

[AnonymBruker]

Jeg er også barnevernspedagog, og du har ingenting å bekymre deg for. Folk blir syke i ny og ne, det er en del av livet, og med stabil flott samboer er alt som det skal være. God bedring! 

Anonymkode: b34e4...3df

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst og depresjoner i flere år, jeg har også vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Barnevernet har aldri vært et tema og vi har ikke hatt noe med dem å gjøre.

Når jeg var innlagt hadde jeg samboer men nå er jeg alenemor og går til fastlegen pluss dps, og på medisiner. Barnevernet har ikke blitt nevnt ned et eneste ord. 

Hadde jeg derimot ikke søkt hjelp, og bare latt ting skure og gå så tror jeg nok barnevernet hadde dukket opp til slutt ja! 

Anonymkode: e48ae...d04

[AnonymBruker]

Det er ingen grunn til at fastlegen skal varsle barnevernet pga dette her. Du har ikke alvorlig psykisk sykdom og du har en partner der i tillegg. Ville ikke tenkt på det. 

Anonymkode: cb0c9...ecd

[AnonymBruker]

For noen år tilbake gikk jeg på en skikkelig smell psykisk. Alvorlig depresjon og angst. Var sengeliggende 3 uker i strekk. Barnefar hjalp meg under denne perioden, og tok seg av sønnen vår. Jeg orket knapt å ta vare på meg selv. 

Var hos lege, fortalte hvordan det var. Fikk henvisning til psykiatri, medisiner og god oppfølging. Det var aldri snakk om å involvere BV i det hele tatt. Med rett hjelp kom jeg meg sakte men sikkert på beina igjen, og livet er som det skal.

Man blir ikke meldt til barnevernet for å søke hjelp, det er jo et stort pluss at du tar tak i problemene dine og vil ha hjelp.

Anonymkode: ed6d2...db4

[Gjest BearMama]

Så lenge angst og paranoia ikke påvirker barnet ditt direkte ved at du ikke klarer å sette barnets behov foran deg selv, så er det ikke noe bv vil bry seg om.

Om barnet får dekket alle sine behov og du ikke lar din angst styre barnets hverdag så lider ikke barnet noe nød.

Det er mange med både depresjoner, angst og andre diagnoser som krever medisiner som er gode omsorgspersoner. Det handler om hvor selvreflektert og ærlig du er med deg selv. Er du en fare for deg eller barnet så burde du ønske at noen griper inn. Om ikke er du ikke en god omsorgsperson. 

Men jeg får inntrykk av at dette kun handler om deg. Og det er det styrke å gå til psykolog. Det viser at du er ressurssterk og at du tar grep om livet ditt og helsen din. 

Ingen psykolog vil si noe til bv eller andre instanser med mindre de frykter for ditt eller barnets liv og helse.

Endret 16. januar 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med angst i perioder. Sist periode var i sommer, så ikke så ofte. Angsten er irrasjonell og mye paranoid tenking. Er det noen som har tatt opp psykiske problemer med legen sin uten å bli meldt til bv? Er nemlig litt paranoid for det også, ikke at jeg har noe å skjule men likevel. Jeg vil ta dette opp med legen min fordi jeg er tross alt mor og ønsker å være den beste mammaen for barnet mitt. Har en samboer som er fantastisk støttespiller og stiller virkelig opp dersom jeg trenger en stund alene eller bare slappe av litt. Jeg er redd for at det jeg forteller til legen vil brukes mot meg også. Noen som har noen gode råd? Hva skal jeg si uten å virke «for syk», men samtidig ikke pynte på sannheten. Jeg er redd for å bli meldt til bv hvis jeg tar dette opp. 

Anonymkode: fc388...429

Tror du kan ta det helt med ro. Sliter selv psykisk og i perioder er jeg ordentlig syk. (Er bipolar med psykose)   Jeg ble aldri meldt til barnevernet, men derimot så ba jeg dem selv om hjelp. Hjelp til å være en best mulig mamma. 

Fikk hjelp med avlastning og rådgivning (etter eget ønske) 

Det barnevernet sa var at jeg både hadde innsikt og styrke som ba om hjelp. 

 

Anonymkode: 6d155...167

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at du er ikke alene♡ jeg går igjennom det samme. Legen min er i permisjon og tør ikke gå til hun vikaren..

Anonymkode: 722f0...9f8

[Uglems]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med angst i perioder. Sist periode var i sommer, så ikke så ofte. Angsten er irrasjonell og mye paranoid tenking. Er det noen som har tatt opp psykiske problemer med legen sin uten å bli meldt til bv? Er nemlig litt paranoid for det også, ikke at jeg har noe å skjule men likevel. Jeg vil ta dette opp med legen min fordi jeg er tross alt mor og ønsker å være den beste mammaen for barnet mitt. Har en samboer som er fantastisk støttespiller og stiller virkelig opp dersom jeg trenger en stund alene eller bare slappe av litt. Jeg er redd for at det jeg forteller til legen vil brukes mot meg også. Noen som har noen gode råd? Hva skal jeg si uten å virke «for syk», men samtidig ikke pynte på sannheten. Jeg er redd for å bli meldt til bv hvis jeg tar dette opp. 

Anonymkode: fc388...429

Du kan godt pm meg om du trenger noen å snakke med. Jeg kjenner meg igjen..hadde hatt behov for det selv:) 

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle deg min historie, en kortversjon, så kanskje det kan virke beroligende. Ser du har får mange svar allerede som også mener at du ikke blir meldt til bv. Jeg er alenemor, 100%, og sliter psykisk. Da barnet var mindre så søkte jeg om besøkshjem hos bv, jeg skrev et brev til de der jeg skrev om mine helseutfordringer og at jeg trengte avlastning (hadde ingen nære som hadde mulighet). Jeg var samtidig under utredning, og et løp med NAV om å teste restarbeidsevne. Jeg opplevde å bli møtt med forståelse og respekt hos bv, og aldri ble det tatt opp noe negativt vedr mine helseutfordringer. De sa at det viste styrke at jeg selv kom og ba om hjelp. Jeg var helt alene som voksen, du har en fungerende mann, og oppsøker hjelp, så kan ikke skjønne annet enn at dette vil gå helt fint. Men jeg kan legge til at etter mye medieoppslag der det kom flere saker der foreldre hadde blitt tatt fra barnet på urimelig grunnlag, så ble jeg ogå veldig redd. Redd for at de jeg snakket med på bv kom til å bruke det jeg hadde sagt imot meg, og at de kom til å ta barnet mitt fra meg. Dette skjedde jo aldri. Skjønner veldig godt redselen din TS, men du kan nok ta det helt med ro. Det er ogå veldig veldig mange som oppsøker lege pga angst og depresjon, så skulle alle de blitt meldt til bv, så hadde det vært kø hos bv herfra og til månen.

Anonymkode: f8468...dc7

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen! Det var godt å lese alt sammen, det ga meg litt mer styrke. Akkurat nå er jeg i min fine periode og føler meg ikke syk i det hele tatt. Ingen negative tanker eller noe som helst, så føler nesten at det ikke er vits i å gå til legen. Fordi det tar lengre og lengre tid før jeg faktisk får disse tankene. Da jeg var hos psykologen min (ja, har søkt hjelp for dette før), så ga han meg gode teknikker når jeg merket at tankene tok overhånd. Jeg har ikke vært så god på dette for å være ærlig. Det er veldig vanskelig å tvinge seg om å skifte spor når man begynner å tenke og gruble. Av og til presser takene seg på, og jeg lar dem presse seg på, bare for å kjenne hvor gale det kan bli, akkurat som om jeg har tvangstanker om negative tanker. Men ok, jeg går til den timen, og forteller det jeg har fortalt her. Kanskje finnes det gode medisiner for dette som virker bedre enn Cipralex. Selv om denne har god effekt også. 

Anonymkode: fc388...429

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man leser mye rart om barnevernet. Og for oss som har tendenser til angst, er det lett for å henge seg opp i det negative. Jeg håper og tror at barnevernet er ikke slik som det blir fremstilt i media. De gjør jo en kjempeviktig og ikke minst vanskelig jobb. Jeg har ingenting i mot barnevernet og er glad vi har det. Men jeg er redd for at jeg, pga angsten min kan bli oppfattet som en dårlig mor av barnevernet dersom de skulle bli involvert. Og angsten blir jo ikke akkurat bedre dersom jeg skulle få en bekymringsmelding i posten, og alt det innbærer av undersøkelser i ettertid. Men som sagt, jeg har ingenting å skjule  

Anonymkode: fc388...429

Jeg har hatt nokså betydelig angst, og gikk til DPS i svangerskapet. Ikke hadde jeg jobb da heller.

Ikke et kvekk om barnevern eller spørsmål om omsorgsevner. Ikke fra helsestasjon eller lege heller, som jeg var helt åpen med. 

Anonymkode: a3f68...b38

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan fortelle deg min historie, en kortversjon, så kanskje det kan virke beroligende. Ser du har får mange svar allerede som også mener at du ikke blir meldt til bv. Jeg er alenemor, 100%, og sliter psykisk. Da barnet var mindre så søkte jeg om besøkshjem hos bv, jeg skrev et brev til de der jeg skrev om mine helseutfordringer og at jeg trengte avlastning (hadde ingen nære som hadde mulighet). Jeg var samtidig under utredning, og et løp med NAV om å teste restarbeidsevne. Jeg opplevde å bli møtt med forståelse og respekt hos bv, og aldri ble det tatt opp noe negativt vedr mine helseutfordringer. De sa at det viste styrke at jeg selv kom og ba om hjelp. Jeg var helt alene som voksen, du har en fungerende mann, og oppsøker hjelp, så kan ikke skjønne annet enn at dette vil gå helt fint. Men jeg kan legge til at etter mye medieoppslag der det kom flere saker der foreldre hadde blitt tatt fra barnet på urimelig grunnlag, så ble jeg ogå veldig redd. Redd for at de jeg snakket med på bv kom til å bruke det jeg hadde sagt imot meg, og at de kom til å ta barnet mitt fra meg. Dette skjedde jo aldri. Skjønner veldig godt redselen din TS, men du kan nok ta det helt med ro. Det er ogå veldig veldig mange som oppsøker lege pga angst og depresjon, så skulle alle de blitt meldt til bv, så hadde det vært kø hos bv herfra og til månen.

Anonymkode: f8468...dc7

Klem til deg! ❤️ Håper du fikk hjelpen du trengte. Hadde jeg vært alene om omsorgen for barnet mitt så hadde jeg nok vært mer redd. Men når jeg leser om flere som søker hjelp for sine problemer blir jeg beroliget. Det er jo tross alt et sunnhetstegn å be om hjelp. Uansett om det er hos bv eller lege. Jeg tenker at å søke om hjelp er et tegn på modighet og styrke og ikke svakhet. Fornuften min er jo helt enig med alle dere og det burde ikke være noe å være redd for, men det er klart at man tenker og grubler og «tenk hvis» ordet har jeg brukt aaaltfor mange ganger inni hodet mitt. 

Anonymkode: fc388...429

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt nokså betydelig angst, og gikk til DPS i svangerskapet. Ikke hadde jeg jobb da heller.

Ikke et kvekk om barnevern eller spørsmål om omsorgsevner. Ikke fra helsestasjon eller lege heller, som jeg var helt åpen med. 

Anonymkode: a3f68...b38

Kan du si litt om hva angsten din gikk ut på? Hva hjalp deg og er du frisk idag?

Anonymkode: fc388...429

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at du er ikke alene♡ jeg går igjennom det samme. Legen min er i permisjon og tør ikke gå til hun vikaren..

Anonymkode: 722f0...9f8

Klem ❤️ kanskje du kan søke hjelp du også? Hva går angsten din ut på da?

Anonymkode: fc388...429