Han har følelser for meg, hva bør jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har blitt kjent med en mann. Vi blir begge 21 i år, og han studerer i en by et lite stykke unna. Jeg tar et årsstudium i hjembyen vår. Min plan (siden før vi møttes) er å flytte til byen han studerer i til høsten, grunnet studier. Vi kommer veldig godt overens, og deler en litt uvanlig og ganske "nerdete" interesse. Verken han eller jeg har andre venner med denne interessen. Han er utrolig hyggelig, og interessant å parte med.  Vi er veldig like på en del områder, men det er også ting vi ser ulikt på. Jeg tror ikke at jeg har møtt et annet menneske jeg har kommet så godt overens med før. Våre felles venner har også påpekt hvor godt vi "passer sammen". Jeg har egentlig sett på oss som venner, og vi har ikke hatt sex, men jeg føler mer enn bare vennskapelige følelser for han, noe jeg har prøvd å ignorere. I helgen fortalte han meg at han er forelsket i meg, og jeg fikk panikk. 

Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, jeg har en del problemer han ikke vet om, og jeg føler ikke det er greit av meg å involvere han dem på den måten. Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bipolar 2 lidelse.  Jeg har også et par innleggelser på psykiatrisk avdeling og impulsive selvmordsforsøk bak meg, sist i november grunnet alvorlig depresjon. Det er kun mine to nærmeste venninner som vet om mine problemer, og min pf er av "stille" type. Altså jeg tar alle følelsene utover meg selv, og får ikke "følelsesutbrudd" foran andre, truer med selvmord, manipulerer eller lignende. Så den er som regel nokså "usynlig" for andre. Jeg vil tippe at det kan være svært belastende å være i et forhold e.l med en psykisk syk person. Jeg føler derfor at jeg må gjøre noe med situasjonen, nå som han er forelsket i meg. Jeg vil helst ikke fortelle han om problemene mine, men jeg vil ikke avvise han heller. Han er kjekk, intelligent og studerer et prestisjestudie. Han har med andre ord en lys fremtid foran seg, som jeg ikke vil kompliserer med mine problemer. Likevel er det vanskelig, fordi jeg liker han godt, og jeg frykter at jeg snart blir forelsket i han også. Hva ville dere gjort hvis dere var i denne situasjonen? Han har gitt meg komplimenter, kalt meg vakker, intelligent osv. Han har også sagt til en felles kompis at jeg er "drømmedama". Jeg er jo langt i fra det, og jeg vil ikke skuffe han med sannheten, eller såre han med å avvise han. 

Beklager for langt og rotete innlegg, og eventuelle skrivefeil. Skriver på mobil. 

Anonymkode: c4158...6c5

[liljene]

Vel. Det virker som du stort sett har kontroll på livet ditt, og du får hjelp da du trenger det. 

Kan du ikke snakke med ham og la han ta avgjørelsen? Kan hende han synes du er verdt det

[AnonymBruker]

Du virker både reflektert og oppegående. Hvis du har følelser for han, så synes jeg at du skal dele din bekymring. Også kan ham som noen sier her velge. 

I din situasjon ville jeg ha sagt det så tidlig som mulig. For kan tenke meg at det vil være vondere for deg å takle avvisning hvis du involverer deg for mye med han. 

Det er en god ting at dere ikke har hatt sex enda 🙂

Anonymkode: 2b0d7...a1e

[Gjest Dævendøtte]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva ville dere gjort hvis dere var i denne situasjonen?

Hadde fortalt det og latt ham avgjøre videre framtid. 

[Ella Ellefantella]

Jepp, enig! Fortell han det, så kan du i det minste puste fritt! Du har jo denne bagasjen uansett, og du kan jo ikke unngå alle du faller for resten av livet! Like greit å rette ryggen og være åpen!

Dere er 21, og ekteskap står antagelig ikke på planen uansett, og hvorfor nekte seg selv et mulig fantastisk forhold? Kanskje det er akkurat hva du trenger for å bli friskere, eller i det minste få det bedre?

Endret 16. januar 2019 av Ella Ellefantella

[AnonymBruker]

På 15.1.2019 den 20.09, liljene skrev:

Vel. Det virker som du stort sett har kontroll på livet ditt, og du får hjelp da du trenger det. 

Kan du ikke snakke med ham og la han ta avgjørelsen? Kan hende han synes du er verdt det

Ja, har vel til en viss grad kontroll på livet. Jeg før hjelp, og har planer for fremtiden. Jeg sliter dog med å komme meg på universitetet dette året fordi jeg er så sliten, men jeg er ganske sikker på at jeg består året uansett. Så jeg har jo problemer med å takle hverdagslivet, men jeg klarer meg som regel likevel. 

Det er nok lurt å ta det opp med han, ja. Jeg er likevel redd for at han skal avvise meg, og har egentlig litt lyst til å avvise han før han avviser meg. Samtidig så vet jeg at han er forståelsesfull overfor mennesker med psykiske lidelser, og har blant annet lest bøker skrevet av mennesker med psykiske lidelser for å få større forståelse for hvordan det er å leve med diverse psykiske lidelser. Han er veldig sympatisk, hyggelig og tvers gjennom et godt menneske. Så det er godt mulig at han ikke avviser meg, men jeg er redd for at han ikke vet hva han eventuelt går til. Han kan kanskje tro at han kan takle det, men det er ikke sikkert at han gjør. Han kan jo selvsagt avslutte forholdet hvis han ikke gjør det, men da har jeg likevel dratt han langt inn i relasjonen, og et eventuelt brudd i relasjonen vil være enda verre for oss begge. I tillegg er han veldig empatisk og vil alltid det beste for andre, og jeg vil ikke at han skal bli for opptatt av mine problemer, bekymre seg, eller bruke for mye tid på å prøve å hjelpe meg. Han kan strekke seg langt for å hjelpe andre, og jeg er redd for at det kan slite han ut. Mine ustabile følelser vil heller ikke gjøre situasjonen enklere, og han vil jo merke de negative konsekvensene av det. Min nærmeste venninne er den eneste som av og til kan oppleve å slite grunnet mine følelser, noe som betyr at det ikke vil være mulig å skjerme en eventuell kjæreste helt for mine problemer. Jeg bryr meg om han, og jeg vil ikke at han skal lide på grunn av meg. Så selv hvis han sier at han vil være med meg, så er det ikke sikkert at det er bra for han. 

Anonymkode: c4158...6c5

[AnonymBruker]

Du er såpass ung og allerede i et system hvor du får god hjelp, og virker ressurssterk så utifra det du forteller her vil ikke en diagnose komplisere et evnt forhold. Jeg kjenner flere som lever i stabile gode forhold med lignende diagnose, og jeg har vokst opp med en mor med schizofreni som er under kontroll. Den verste dramatikken mtp hennes diagnose gikk over til stabilitet etterhvert som hun ble eldre og fikk riktig behandling. 

Jeg har også vært i et forhold med en som hadde ubehandlet depresjon, det var ikke så gøy. Så nøkkelordet er jo at man er i behandling. Ting vil nok bli bedre med årene, og det ser også ut som at denne mannen har positiv innflytelse for deg.

Anonymkode: 6db5b...b9b

[liljene]

Jeg har vel vært som deg, og kort oppsummert, så valgte min eksmann meg på tross av de utfordringene jeg har. Nå er ikke jeg så hardt rammet som deg, men jeg sliter med mine ting, og det har gitt litt ulike utslag. 

Grunnen til at vi ble skilt, var fordi jeg endret meg mye de årene vi var gift, og jeg ønsket noe annerledes. 

Du trenger ikke fortelle alt, men at du i perioder vil ha utfordringer. Kanskje det er på tide å se på psyken som annen helse. For eksempel en vond rygg eller et dårlig kne. 

[AnonymBruker]

Men herlighet da ts: fortjener du liksom ikke noe bra fordi du har noen diagnoser? Du har ikke meldeplikt om dypt personlige ting som det der til andre mennesker, ei heller trenger du å unnskylde deg for å ha noen svakheter: det har ALLE mennesker. Han er blitt forelsket i deg som en person med disse diagnosene. Hvorfor ikke legge vekk gammel dritt, og bare nyte at du og denne mannen er gjensidig forelsket?? Dere blir kjent med hverandre etterhvert. Så dypt personlige ting, hører ikke hjemme i bli-kjent fasen med noen som helst..

Anonymkode: 7c5dc...bfd

[SoWhat?]

Innlegget ditt var ikke det minste rotete. Du skriver reflektert og tydelig; det var ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. Du har stor forståelse og selvinnsikt. Du er ressursterk i så henseende og jeg tenker at du ikke er av den enkle sorten. Med det mener jeg at du er intelligent med sosiale antenner. Jeg tenker at du kan begynne med å si at du har noen utfordringer, og så ta det derfra? Psykiske diagnoser og lidelser kan selvfølgelig være en utfordring for andre, men her ser det ut til at du har møtt rett person. Og vice versa 🙂

[AnonymBruker]

På 16.1.2019 den 15.43, AnonymBruker skrev:

Du virker både reflektert og oppegående. Hvis du har følelser for han, så synes jeg at du skal dele din bekymring. Også kan ham som noen sier her velge. 

I din situasjon ville jeg ha sagt det så tidlig som mulig. For kan tenke meg at det vil være vondere for deg å takle avvisning hvis du involverer deg for mye med han. 

Det er en god ting at dere ikke har hatt sex enda 🙂

Anonymkode: 2b0d7...a1e

 

På 16.1.2019 den 15.46, Dævendøtte skrev:

Hadde fortalt det og latt ham avgjøre videre framtid. 

 

På 16.1.2019 den 15.52, Ella Ellefantella skrev:

Jepp, enig! Fortell han det, så kan du i det minste puste fritt! Du har jo denne bagasjen uansett, og du kan jo ikke unngå alle du faller for resten av livet! Like greit å rette ryggen og være åpen!

Dere er 21, og ekteskap står antagelig ikke på planen uansett, og hvorfor nekte seg selv et mulig fantastisk forhold? Kanskje det er akkurat hva du trenger for å bli friskere, eller i det minste få det bedre?

Det kan nok være greit å la han ta avgjørlsen, men som jeg skrev lengre oppe så er det ikke gitt at han vet hva han går til hvis han ikke avviser meg. Dere har nok rett i at jeg ikke burde avvise et potensielt fint forhold, men jeg er redd for å ødelegge for han. Jeg er også livredd for at han kommer til å innse hvor forferdelig jeg faktisk er, og av den grunn avvise meg. Jeg føler ikke at han har et riktig bilde av meg som person, fordi han faktisk ser positive sider med meg, til tross for at vi har kjent hverandre i nesten et halvt år. Min elendig selvfølelse spiller nok inn her, og jeg føler at jeg kommer til å ødelegge livet hans hvis vår relasjon blir nærere. Jeg har allerede litt dårlig samvittighet for at han er forelsket i meg. 

Det er mulig at et eventuelt forhold med en stabil og rolig person kan virke positivt på min psykske helse, da jeg sliter mye med følelsen av at ingen liker meg, føler meg ofte verdiløs og at jeg ødelegger for alle rundt meg ved å bare være i livene deres. Jeg har fått mer livsglede av å ha han som venn faktisk, så jeg ser ikke bort ifra at et nærer forhold kan påvirke meg positivt. Så lenge en person er relativt stabil, rolig og ærlig så klarer jeg å ha et nokså stabilt forhold til vedkommende. 

Anonymkode: c4158...6c5

[Gjest Dævendøtte]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge en person er relativt stabil, rolig og ærlig så klarer jeg å ha et nokså stabilt forhold til vedkommende. 

Vært i samme båt som deg, og jeg kan skrive under på at det hjelper svært mye med en forståelsesfull og stabil kjæreste.

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min elendig selvfølelse spiller nok inn her

Jepp, og virkeligheten er ikke sånn. Du blir oppfattet helt annerledes av ham, det garanterer jeg

[stenalina]

Jeg er like gammel som deg, har også bipolar lidelse og et par innleggelser bak meg, og var i samme situasjon som deg en stund tilbake. Jeg bestemte meg for å være ærlig og åpen om det, både om selve sykdommen min og om hvor vanskelig for meg det var å fortelle han om det.  Jeg forklarte det på en ryddig måte hvor jeg også snakket om hvordan man kan være en pårørende og hva som er hans ansvar og hva som ikke er hans ansvar ovenfor meg, og det gidd veldig fint. Han var veldig god å prate med,  var veldig interessert i å lære mer, og forsikra meg mange ganger om at det ikke er et problem (jeg virka veldig redd for det). Jeg er så utrolig glad for at jeg snakka ut om det, og det tilføyde bare positive ting til relasjonen vår. 😊 Håper du møter like mye forståelse og interesse som meg om du velger å fortelle om det (: 

 

 

[AnonymBruker]

På 17.1.2019 den 10.47, AnonymBruker skrev:

Du er såpass ung og allerede i et system hvor du får god hjelp, og virker ressurssterk så utifra det du forteller her vil ikke en diagnose komplisere et evnt forhold. Jeg kjenner flere som lever i stabile gode forhold med lignende diagnose, og jeg har vokst opp med en mor med schizofreni som er under kontroll. Den verste dramatikken mtp hennes diagnose gikk over til stabilitet etterhvert som hun ble eldre og fikk riktig behandling. 

Jeg har også vært i et forhold med en som hadde ubehandlet depresjon, det var ikke så gøy. Så nøkkelordet er jo at man er i behandling. Ting vil nok bli bedre med årene, og det ser også ut som at denne mannen har positiv innflytelse for deg.

Anonymkode: 6db5b...b9b

 

23 timer siden, liljene skrev:

Jeg har vel vært som deg, og kort oppsummert, så valgte min eksmann meg på tross av de utfordringene jeg har. Nå er ikke jeg så hardt rammet som deg, men jeg sliter med mine ting, og det har gitt litt ulike utslag. 

Grunnen til at vi ble skilt, var fordi jeg endret meg mye de årene vi var gift, og jeg ønsket noe annerledes. 

Du trenger ikke fortelle alt, men at du i perioder vil ha utfordringer. Kanskje det er på tide å se på psyken som annen helse. For eksempel en vond rygg eller et dårlig kne. 

Det er godt å høre at om andre med lignende diagnoser som lever i gode forhold. Ja, det at jeg går i behandling og får hjelpen jeg trenger er nok viktig for å fungere i hverdagen og i relasjoner. Jeg kan se for meg at det var slitsomt å være i et forhold med noen med en ubehandlet psykisk lidelse. Terapi hjelper mye på forståelsen over hvordan egne handlinger påvirke andre, og evnen til å forstå hvilke følelser som faktisk har rot i virkeligheten. Det er ikke uvanlig å bli litt selvsentrert når man er syk, men jeg tror at terapi har hjulpet meg med det. 

Det er ikke lett å vite hvor mye man bør si, og når man bør si det. Det er nok ikke et klart svar på det, men jeg ser i hvert fall for meg at det er kjipt å få vite det langt inn i et eventuelt forhold, hvis man er av typen som  uansett ikke vil være sammen med en syk person.  

 

Anonymkode: c4158...6c5