Hvor sterkt ønsket du deg barn før du fikk det?

[AnonymBruker]

Jeg fyller 30 i dag, og sitter i den anledning og reflekterer over det her med barn. Jeg er gift, vi har ganske stabile jobber og mulighet til å kjøpe oss en større leilighet ved behov. Rent praktisk er det altså ikke noe i veien med å få barn. Jeg har også alltid tenkt at jeg vil ha barn – en gang i framtida. Nå har jeg begynt å innse at det ikke lenger kan være snakk om en veldig fjern framtid. Samtidig kjenner jeg ikke en spesiell lyst på barn akkurat nå, og jeg trives veldig godt som jeg har det. Jeg vet jo at det er mange som intenst ønsker seg barn, men kan jeg gå rundt og vente til det ønsket treffet meg?

Derfor lurer jeg: Hvor sterkt ønsket du deg barn før du fikk det? Gikk du rundt og kjente på at det er det eneste som kan gjøre deg lykkelig i livet ditt, eller tenkte du heller at det var på tide? Og hvor gammel var du?

Anonymkode: 0357b...2e6

[AnonymBruker]

Hus,jobb og inntekt var på plass. Og ja jeg kjente at jeg hadde et ønske om barn. Tenkte ikke at det var det eneste som kunne gjøre meg lykkelig men hadde også fått høre at etter mange år på p piller kunne det ta tid å få det til. Da var jeg 29. Gikk på første forsøk så litt fortere enn ventet,men gikk greit! 

Anonymkode: a4f26...d4a

[AnonymBruker]

Jeg var litt sånn som deg, men det som vippet meg over var å prøve å se for meg livet mitt 10-20-30-40 år frem i tid. I alle de bildene så så jeg for meg et liv der mine barn på en eller annen måte var involvert. 

Jeg kunne ikke se for meg små barn her og nå, men jeg forestilte meg hele tiden et liv med barn i fremtiden. Da fi sete jeg at det føltes riktig for meg. 

Jeg vet enda ikke om livet med små barn ( slik jeg har det i dag) er toppen av lykke, men jeg gleder meg veldig til fremtiden. 

Anonymkode: 3414c...145

[AnonymBruker]

Jeg var 28 med første og 31 med andre og siste barn. Hadde ikke et ufattelig sterkt ønske om barn, men ønsket å få en kjernefamilie og få oppleve å bli mor. Det er det største jeg har opplevd, men også den mest krevende fasen jeg har vært igjennom. Barna er nå 6 og 3 år. Tenk deg godt om over hva du er villig til å ofre for familielivet. Har dere jobber som kan kombineres med småbarnslivet i flere år fremover f.eks.? Er dere forberedt på tøffe tider med evt. kolikk, nattevåk i flere år, trassalder o.l? Det er mye å ta stilling til og tenke igjennom før man velger å få barn. 

Anonymkode: 23828...8a2

[AnonymBruker]

Og en ting til: Du trenger ikke å stresse før du er over 35 år. Mange får sitt første barn etter fylte 35. 

Anonymkode: 23828...8a2

[Sokkar]

Jeg var klar på at jeg ønsket meg barn, PG var ofte babysyk. Men jeg ønsket meg barn om 5 år, ikke når jeg fekk det. Men i dag kunne jeg ikke vært lykkeligere 😍

[AnonymBruker]

Jeg ble en av de som ble plutselig gravid helt i starten av 20-årene, så nei barn var ikke i tankene mine. Jeg var absolutt i full gang med festing og å være "ung voksen". Nr to kom da vi var 29 og 31 år, da ønsket vi å starte på voksenlivet for alvor (misforstå meg rett) og var klar for å lage søsken til førstemann. Da hadde vi faste jobber, hus og bil. 

Det var dog ikke et etterlengtet ønske, men vi var klare for å gjøre en jobb for å øke familien. Tror førstemannen stjal litt av lengselen etter å formere seg, for den har ikke jeg kjent på. Mannen derimot var klar for nr 2 i et par år før meg.

Anonymkode: cece2...9a7

[AnonymBruker]

Hadde ikke lyst på, men følte jeg burde ha lyst på, så begynte da aldrer og alt annet var "på plass", og alle forventet at det var det neste fra meg og mannen. Så gikk det ikke, da fikk jeg ekstremt lyst på, ble nesten desperat, misunnelig på alle det klaffet for.. Og gikk gjennom en rekke prøverørsforsøk og andre behandlinger, uten resultat. Før det slo meg - jeg har jo egentlig ikke lyst, og livet er helt fantastisk. Og slik har jeg det fortsatt, over ti år senere. 

Anonymkode: ee752...2c7

[AnonymBruker]

Jeg tenkte at det var på tide, men hadde ikke noe sterkt ønske egentlig. Fikk barn da jeg var 35. 

Anonymkode: 1c4cc...73c

[AnonymBruker]

Fikk første som 20-åring, og hadde ikke kjent på savn etter barn.

Jeg er ingen babyelsker, men liker store barn veldig godt. Heldigvis er babytiden kort og store barn «for evig». 

Av og til må vi bare hoppe i det  

Anonymkode: 7a1b9...e62

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fyller 30 i dag, og sitter i den anledning og reflekterer over det her med barn. Jeg er gift, vi har ganske stabile jobber og mulighet til å kjøpe oss en større leilighet ved behov. Rent praktisk er det altså ikke noe i veien med å få barn. Jeg har også alltid tenkt at jeg vil ha barn – en gang i framtida. Nå har jeg begynt å innse at det ikke lenger kan være snakk om en veldig fjern framtid. Samtidig kjenner jeg ikke en spesiell lyst på barn akkurat nå, og jeg trives veldig godt som jeg har det. Jeg vet jo at det er mange som intenst ønsker seg barn, men kan jeg gå rundt og vente til det ønsket treffet meg?

Derfor lurer jeg: Hvor sterkt ønsket du deg barn før du fikk det? Gikk du rundt og kjente på at det er det eneste som kan gjøre deg lykkelig i livet ditt, eller tenkte du heller at det var på tide? Og hvor gammel var du?

Anonymkode: 0357b...2e6

Jeg var som deg når jeg var sånn 25, men hadde jo ønsket meg barn i noen år sånn «i fremtiden, kanskje nå - men fint å vente også». Så for meg prøvestart mellom 27-30 år.

Begynte prøvingen som 31 år, tok 9 pp med nummer 1.

Nå er jeg 38 år og nummer 2 ser ikke til å dukke opp uten vesentlig hjelp.

IVF og gjentatte operasjoner fungerer foreløpig ikke. 

Selv har jeg vært bevisst på at veien ikke nødvendigvis ble enkel, kjenner flere ufrivillig barnløse.

Så jeg tenkte jeg ville prøve tidlig nok til å rekke å få utredet/avklart muligheter før alderen var i veien.

Og sånn er det jo blitt også. 

Anonymkode: 5e318...004

[AnonymBruker]

Har alltid hatt et vagt ønske og tro på at jeg skulle ha barn og egen familie. Etter to spontanaborter og en laproskopi som betød uforklarlig ufrivillig barnløshet som 27-åring, ble savnet enda sterkere. Fikk fysisk vondt av tanken på at jeg aldri skulle bli mamma. Kjente på mye håpløshet og gryende depresjon. Ble heldigvis bønnhørt av høyere makter, og er i dag 33 og mamma til to!

Anonymkode: 25d6d...7d2

[Arkana]

For meg var det et veldig sterkt ønske. Det hadde definitivt manglet noe stort i livet mitt og vært en enorm sorg for meg om jeg aldri fikk barn, men å si at det er det eneste som gjør meg lykkelig i livet er likevel å dra det litt langt. Jeg husker ikke når jeg fikk et sterkt barneønske, men jeg var i alle fall 30 da vi fikk nr 1.

[AnonymBruker]

Takk for innspill! Litt fint å vite at det tross alt ikke er noe galt med meg som ikke går rundt med babylengsel selv om jeg jo vil ha barn. Det skal sies at det er veldig få i min vennekrets som har begynt å få barn (og ingen av dem jeg omgås til daglig), så det påvirker nok en del – jeg klarer liksom ikke å se for meg hvordan hverdagen med barn er engang.

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og en ting til: Du trenger ikke å stresse før du er over 35 år. Mange får sitt første barn etter fylte 35. 

Anonymkode: 23828...8a2

Jada, har ikke begynt å stresse helt ennå, men poenget er litt å prøve å unngå at det blir stress Jeg vet jo ikke hvor fruktbar jeg er eller noe.

Anonymkode: 0357b...2e6

[Gjest BearMama]

Da jeg var rundt din alder så tenkte jeg likt. Trivdes med livet og hadde ikke noe sterkt ønske om barn. Men jeg visste at om jeg fikk et barn så ville det være veldig givende. Jeg begynte å bli lei av å bare tenke på meg selv og egne behov. Begynte å føle for noe større enn meg selv.

Jeg kunne nok fint levd et barnløs liv, men jeg kom til et punkt der jeg overlot det til skjebnen. Sluttet på pillen og så lot jeg naturen bestemme. Ble gravid temmelig kjapt og jeg visste det var rett da jeg fikk bekreftet svangerskapet. 

Det å bli mor har vært det beste som har skjedd meg. Med tanke på hvor relativt ambivalent jeg var vedrørende å bli mor så er jeg hun som nå gir hele meg med glede til oppgaven som mor. 

Jeg tror du og slett må kjenne på om du tror du vil ha glede av en minideg. Ikke overtenke alt rundt det å få barn for det er en slremmende tanke. Man må være forberedt på at man ikke kan sove lenge i helgene, reise på spontane ferier, gå ut med venner rett etter jobb etc. Ting må planlegges og så skjer det alltid ting som ikke kan planlegges med små barn.

Men så er det bare for en periode. De tøffeste tiden er de første 2 årene. Så plutselig en dag begynner de å bli mer selvstendige, prater og man får en helt ny type relasjon til dem. 

Om du visste at du ikke kunne få barn. Hvordan får det deg til å føle det? Og hva tenker mannen din?

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og en ting til: Du trenger ikke å stresse før du er over 35 år. Mange får sitt første barn etter fylte 35. 

Anonymkode: 23828...8a2

Fruktbarheten går drastisk ned fra kvinner fyller 30, for TS kan det allerede være for sent. 

Anonymkode: 09a4f...1e8

[AnonymBruker]

Jeg skulle absolutt ikke ha barn. Likte ikke barn og mistet kontakten med venner som fikk barn. Plutselig en dag hadde nesten alle fått barn og jeg så at det egentlig virket veldig givende. Da var jeg 33. Brukte 1 år på å bestemme meg og 6 mnd på å bli gravid og var dermed nesten 35 da datteren min kom. Hun er det beste som har skjedd, kan ikke se for meg et liv uten henne og er så glad jeg hoppet i det. Nå kommer lillebror til våren, rett før jeg blir 38. Vil anbefale å få barn et par år tidligere enn jeg gjorde. Fertiliteten stuper etter 35 og det er også økt risiko for komplikasjoner.

Anonymkode: 48906...aac

[AnonymBruker]

Har hatt et sterkt ønske om barn siden jeg var lita. Jeg giftet meg med ungdomskjæresten min, og han delte samme ønske om barn. For oss var det viktig å ha økonomi og jobb i orden før vi prøvde på førstemann. Jeg utdannet meg, fikk fast jobb, og ble gravid en måned etter signert kontrakt. Venter nr 2 nå, to år etterpå. 26 år. 

Anonymkode: ee5f5...099

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke noe ønske om barn før jeg var langt oppi tretti-åra. Det var ikke det at jeg tenkte at jeg aldri skulle ha noen, jeg var bare ikke klar for det før. Hadde så mye gøy som skjedde i livet mitt, hadde studert lenge og endelig fått en jobb jeg var fornøyd med, og da jeg var et par og tredve hadde jeg landet på en mann jeg tenkte kunne vare livet ut.

Vi begynte å prøve da jeg var 35 år. Fra vi begynte å prøve, ble ønsket om å bli gravid over natten veldig sterkt, og det tok kun 2 prøveperioder før det klaffet. I løpet av de to månedene, hadde jeg gått fra omtrent å være likegyldig til å ønske meg barn høyt.

Anonymkode: 6550b...240

[Ulrikke]

Jeg hadde alltid sett for meg å få barn, men følte ikke at det hastet... Dvs, jeg hadde vel et ønske noen år etter at jeg passerte 20,men det gikk over. 

Møtte en mann med barn fra før. Da vi var sikre (så sikker som man kan være da) på at det skulle være oss, så var litt av poenget at ikke aldersforskjellen til hans skulle bli altfor stor... Så da bestemte vi oss egentlig, uten at jeg gikk og var syk av lengsel etter å få barn. 

Tok 6-7 mnd før jeg ble gravid, så det var kanskje greit at jeg ikke stresset. Ble glad da jeg ble gravid, men hadde fortsatt en avslappet holdning til det hele... 

Poenget mitt er at du ikke nødvendigvis må være syk av lengsel etter barn for at det skal bli bra! Men du bør selvfølgelig være klar, på et vis, og det høres ut som om ting er i orden 😉