Mann som ikke vil planlegge, og PCO styr

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har lyst å bli gravid i nærmeste framtid. Samboer er også på samme side, han har bare vært litt skeptisk til det i forhold til at psyka ikke har vært helt på plass, noe som har bedret seg noe ekstremt bare det siste året og er nærmest "frisk", ikke at han har vært helt på tur, men angst og litt diverse. Hadde det skjedd nå så hadde han blitt kjempe glad for det, det har han sagt flere ganger og ofte tuller slash hinter han om det, så jeg merker han er smålig verpesyk. Uansett, han er all in, that I know. Et av "problemet" er at han vil ikke planlegge det, hvis du skjønner hva jeg mener? Han vil liksom at det bare skal gå sin gang, helt naturlig og uten det snakket og presset fra alt og alle rundt. Selv ikke fra meg. Det er muligens jeg ikke får forklart det godt nok, han vil ikke at det skal snakkes så heftig om. Han vil, men han vil ikke avtale det, han vil ikke binde seg til det, med tanke på å skuffe meg, eller at det skal bli et pes. Han er en type som tar alt som det kommer og chiller i gjennom det meste, så det er det han vil med dette og.

Jeg forstår han til en viss grad. Det gjør meg heller ikke så mye at det ikke skal "avtales" og gjøres en svær greie ut av. Jeg føler også han kanskje er litt barnslig som ikke tørr å på en måte innse at det er reelt, føler han prøver å distansere seg fra det, det er kun min oppfatning. Spør jeg han, så er han ikke helt sikker selv på hvorfor det er sånn. Det er litt spesielt, men det er jo så og si ikke noe problem for meg som ordner og styrer ting, for det er slik jeg er og gjør.

Uansett, jeg går ikke på prevensjon og heller ikke gjort på over et år. Jeg har PCO så det at jeg ikke er gravid enda er ikke noe sjokk, men jeg tenker kanskje det er på tide med en tur til legen/gyn. å spør om hjelp. Jeg har lest litt forskjellig på nett, men har ikke satt meg inn i det så mye fordi jeg har håpt det skulle skje naturlig, så jeg slapp det heh, menmen... Samme med hensyn til samboer som ikke vil ødelegge ting med det mulige stresset det kan skape. Så, jeg går til legen for å spør om hjelp, hva vil skje for en som meg med PCO, altså hva er veien videre? Jeg vil jo gjerne unngå stresset selv, for jeg vil ikke bli for oppslukt og skuffet, vil ha et avslappa forhold til det selv, så må jo si er ikke bare han, bare han er litt vel ekstrem. Også lurer jeg på om noen andre har hatt / har samme "problem" med samboer ang. dette? Hva gjorde dere for å holde det nærmest knirkefritt? (Om det er mulig) Gode ord kommer til bruk her, hehe 😄 Det ble kanskje litt langt, men ville forklare så godt jeg kunne.

For de som lurer så har vi det som par veldig bra og trives kjempe i huset vi har sammen!

Anonymkode: 12766...742

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal gå til legen hvis dette er noe du tenker mye på. Min erfaring er at alle ubesvarte spørsmål rundt det å prøve skaper stress. Jeg var derfor glad for å prate med noen om det  

Min samboer var litt som din - unnvikende men samtidig med. Vi hadde en lang prøveperiode, men da det gikk over 1 år uten å lykkes begynte det å plage meg. Jeg dro derfor til legen uten å snakke med samboer om det, og legen anbefalte å ta en sjekk. Etter timen stilte jeg han til veggs og forklarte at dette begynte å bli viktig for meg. Jeg sa at jeg ville ta den sjekken og ev. oppsøke hjelp. Jeg sa at han fikk tenke litt på det og ta opp tråden om noen dager. Dagen etter tekstet han meg og sa at han er med. Vi ble gravide ved hjelp av IVF.

Det er en krevende prosess, men så fort samboeren min var ordentlig med så ble han min største støtte og samtalepartner. Det tok vekk det meste av stresset for min del.  

Håper dere finner ut av det!

Lykke til  

Anonymkode: 1c168...42a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du skal gå til legen hvis dette er noe du tenker mye på. Min erfaring er at alle ubesvarte spørsmål rundt det å prøve skaper stress. Jeg var derfor glad for å prate med noen om det  

Min samboer var litt som din - unnvikende men samtidig med. Vi hadde en lang prøveperiode, men da det gikk over 1 år uten å lykkes begynte det å plage meg. Jeg dro derfor til legen uten å snakke med samboer om det, og legen anbefalte å ta en sjekk. Etter timen stilte jeg han til veggs og forklarte at dette begynte å bli viktig for meg. Jeg sa at jeg ville ta den sjekken og ev. oppsøke hjelp. Jeg sa at han fikk tenke litt på det og ta opp tråden om noen dager. Dagen etter tekstet han meg og sa at han er med. Vi ble gravide ved hjelp av IVF.

Det er en krevende prosess, men så fort samboeren min var ordentlig med så ble han min største støtte og samtalepartner. Det tok vekk det meste av stresset for min del.  

Håper dere finner ut av det!

Lykke til  

Anonymkode: 1c168...42a

Takk for fint svar 😃

Anonymkode: 12766...742