hva er galt med meg?

[Gjest ødelagt?]

Hei til alle her inne! Jeg er en kvinne som lurer på om det er noe alvorlig galt med meg. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å forplikte meg til forhold over lengre tid. Jeg har to barn med to forskjellige menn, men er ikke sammen med noen av dem. I ettertid ser jeg at begge disse mennene egentlig er kjernekarer med masse gode kvaliteter, og jeg kunne fått et godt liv med begge hvis jeg hadde blitt hos dem. Men nei, så fort den første forelskelsen har lagt seg begynner jeg å kjede meg og se negative egenskaper hos den jeg er sammen med. Jeg begynner å drømme om et annet og mer spennende liv og ønsker meg ut av forholdet. Jeg har ikke sett at dette er et mønster så tydelig som jeg gjør nå. Har nemlig truffet en mann igjen. Han er kjekk, snill, omsorgsfull, glad i både meg og barna. Og jeg kjeder meg! Hva er galt?

Jeg begynner å bli veldig fortvilet. Hvorfor kan jeg aldri bli fornøyd? Jeg har vært sammen med veldig hyggelige menn som enhver kvinne ville vært glad for å treffe. Ressurssterke og omsorgsfulle mennesker. Dette sliter veldig på meg nå når jeg har begynt å tenke på å gå fra min nåværende kjæreste(vi bor ikke sammen). Jeg skjønner jo at det ikke er ham det er noe galt med, det må være et eller annet med meg. Men hva? Kan noen hjelpe meg? Er det noen som har det på samme måte? Noen som har tips om hva jeg kan gjøre?

På forhånd takk.

[Lovvi]

Det trenger ikke være noe galt med deg.

Kanskje du ikke har definert godt nok for deg selv hvilke kvaliteter din partner skal ha og hva du vil at forholdet skal inneholde? Er det kanskje mulig at det ikke er du som har valt de mennenne du har vært sammen med, men at de har valgt deg?

Tenk godt igjennom hva DU vil, og hva du prioriterer og setter pris på i et forhold.

[Gjest Anonymous]

Har egentlig ikke så mye lurt å komme med, men du er hvertfall ikke alene . Bortsett fra at jeg ikke har barn (men det kommer nok) har jeg det på samme måte... Begynner seriøst å vurdere å skaffe meg familie på mer alternativ måte, trives ikke i forhold over lang tid, enkelt og greit, det har ikke noe med mennene å gjøre. Hadde jeg hatt all verdens tid hadde jeg aldri vurdert å bli frivillig alenemor eller vurdert andre familietyper enn tradisjonelt mamma-pappa-barn, men det begynner å haste litt, så jeg ser også på andre løsninger. Heller anonym sæddonor enn å lure en eller annen stakkar inn i et seriøst forhold bare fordi jeg vil ha barn, for så å dumpe fyren (sier ikke at det er det du har gjort!!!!! ser bare mønsteret så tydelig hos meg selv allerede før barn er inne i bildet). Ønsker deg uansett lykke til, jeg håper fortsatt på den gamle klisjeen om at "den rette" kommer når man minst venter det.

[Gjest Anonymous]

Jeg er en jente på 34 og må si at jeg føler akkurat det samme som deg...det har jeg vel alltid gjort.

Jeg også møter en del ålreite menn hvor det blir forhold med enkelte av dem. Sist var jeg samboer i over 2 år.

Men jeg også kjeder meg og trives ikke i tosomheten. Selv om jeg er forelsket og svært glad i mannen dabber det naturligvis litt av etterhvert hvis rutinen innhenter en..men likevel, det holder med å være svært glad i hverandre (og at man tenner).

Jeg har heller ikke familie ennå, barn og sånt har det ikke blitt ennå. Som en annen her sa, jeg vurderer å stifte familie på alternative måten: ved å være særboer. Det å bo hver for seg i nærheten av hverandre høres ut som en bedre ide...da blir man ikke så lei hverandre og man slipper opprivende skilsmisser som nesten ingen slipper unna i disse dager. Og barna slipper å lide. Dette er en win-win-situasjon

[Gjest ødelagt?]

Hei og takk til dere som har svart på innlegget mitt! Jeg ser at dere har noen gode poenger. Det er kanskje løsningen å være sammen, men bo hver for seg. Slik det er nå så får jeg kvelningsfornemmelser bare ved tanken på å få ny samboer. Jeg har jo barn også å ta hensyn til( og, nei... jeg lurte ingen..;-)) og det er ikke rettferdig overfor dem at mamma treffer den ene etter den andre som de knytter seg til og deretter mister.

Jeg har faktisk vært inne på tanken å bare være singel, kanskje for alltid, men hvertfall til barna er store. Jeg føler sånn skyldfølelse overfor min nåværende kjæreste som er snill og god og ikke vil annet enn å tilbringe tid med meg. Og jeg er stort sett utålmodig, rastløs og irritert på ham. Mulig det er noen av oss som rett og slett ikke er skapt for parforhold. Selv om det ikke akkurat løser mitt problem så er jeg veldig glad for å høre at det er fler som meg der ute.

Føles litt bedre.

[Gjest seroxata]

har ikke så mange gode råd jeg nei, men jeg føyer meg på lista over å være en av dere! Går lei fort, selv om fyren er helt topp! Og når jeg ikke er i forhold, så sutrer jeg over at jeg er ensom, og når forholdene dukker opp, så rømmer jeg, fordi jeg ikke føler meg fri nok lenger...

Virker jo helt bak mål..

[Gjest Anonymous]

Det trenger ikke være noe galt med deg.

Kanskje du ikke har definert godt nok for deg selv hvilke kvaliteter din partner skal ha og hva du vil at forholdet skal inneholde? Er det kanskje mulig at det ikke er du som har valt de mennenne du har vært sammen med, men at de har valgt deg?

Tenk godt igjennom hva DU vil, og hva du prioriterer og setter pris på i et forhold.

Enig! I tillegg kan jeg foreslå å skrive en liste over disse kvalitetene. Jeg gjorde det og min nåværende bommet på bare 1 punkt noe jeg kunne leve med.... eller ikke kunne for jeg forandret ham på det punktet.

[Gjest Gitte]

s

Endret 11. juli 2007 av Gitte