Pedofil far, skammen og skyldfølelse etter hans død.

[AnonymBruker]

Hei alle sammen, jeg skriver dette for at jeg blir gal av å holde på denne hemmeligheten alene...

Drt begynte da jeg var tidlig i tenårene da jeg oppdaget at min far hadde mengder med barneporno på sin pc. Jeg ble selvfølgelig svert redd og hadde selv slitt mye med depresjon før jeg fant ut dette, men ble ikke bedre etter jeg fant ut at han var pedofil.

Jeg bar på denne hemmeligheten i rundt 1 år før jeg ikke greide mere og fortalte om funnet til min mor. Det som skjedde da forundrer meg veldig, fikk beskjed av henne at hun hadde smaker med pappa og er dette var vanlig porno. Enda jeg hadde vist henne bildene da han var ute og reiste i jobbsammenheng. 

Etter noen måneder greide jeg ikke mere å fortalte dette til en jeg kjente i barnevernet. Da ble det politianmeldt og dette var på sommeren, på grunn av dårlig kapasitet hos politet tok det 8 mnd før han ble pågrepet. Jeg gikk som 16-17 åring i 8 mnd å viste at min far skulle bli pågrepet, uten større fra verken politi eller bup eller barnevern. Alle da jeg måtte vente og klare meg selv da det ikke var kapasitet.

Da dagen endelig kom og pappa ble arrestert måtte jeg vente på dommen i 1 år. Der jeg bodde hjemme sammen med min far og mor. Noe som gjorde meg svert ustabil, prøvde å kontakte BUP men fikk beskjed om at saken var avslutter fra deres side og fikk ikke noe hjelp da heller.

Min far fikk 3 mnd. fengsel og slapp ut tidligere på grunn av plassmangel.

Etter han slapp ut bodde han sammen med familien og alt var som om ikke noe hadde skjedd, min mor sa han har fått sin straff og nå måtte vi legge dette bak oss.

Men det tok kort tid før jeg merket noe var galt me han, han ble raskt syk og fikk PTSD og som føle av sykdommen uten å gå inne på dødsårsaken 12 år senere.

De 12 årene hadde jeg mye kontakt med min mor, men var skjeldent på besøk på grunn av at han var vanskelig og hadde enorme angstanfall.

Men jeg følte jeg hadde lagt det bak meg, ble gift og fikk barn selv. Ingen i omgangskretsen vår annen en min ektefelle vet om dette og skammen jeg bærer med meg.

Problemer er at etter hans død føler jeg ekstrem anger og skyldfølelse for at jeg fikk han satt i fengsel og at jeg har en følelse av at jeg er direkte skyld i hans død...

Samtidig sitert jeg med så mange ubesvarte spørsmål... som jeg aldri kan få svar på... har han forgrepet seg på neon? Var det rett av meg å gå til det steget å ødelge familien min for altid?

Jeg husker da jeg var barn og han var trener i turn, da syntes alle jentene han var ekkel, men ingen sa noen gang at han hadde gjort dem noe. Å ble også veldig mobbet for at jeg hadde en så ekkel og stygg far... Dette var lenge før jeg visete noe om at han var pedofil...

Prøver å gå videre med livet for mine barns skyld, men dette spiser meg opp innvendig.  

Anonymkode: 34c75...1c9

[Djungelvrål]

Ingenting å skamme seg for.  Han fortjente fengselstraffen.  Det som er skammelig er at han bare fikk 3 mnd fengsel for å være med på å forgripe seg på små barn!!

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle sammen, jeg skriver dette for at jeg blir gal av å holde på denne hemmeligheten alene...

Drt begynte da jeg var tidlig i tenårene da jeg oppdaget at min far hadde mengder med barneporno på sin pc. Jeg ble selvfølgelig svert redd og hadde selv slitt mye med depresjon før jeg fant ut dette, men ble ikke bedre etter jeg fant ut at han var pedofil.

Jeg bar på denne hemmeligheten i rundt 1 år før jeg ikke greide mere og fortalte om funnet til min mor. Det som skjedde da forundrer meg veldig, fikk beskjed av henne at hun hadde smaker med pappa og er dette var vanlig porno. Enda jeg hadde vist henne bildene da han var ute og reiste i jobbsammenheng. 

Etter noen måneder greide jeg ikke mere å fortalte dette til en jeg kjente i barnevernet. Da ble det politianmeldt og dette var på sommeren, på grunn av dårlig kapasitet hos politet tok det 8 mnd før han ble pågrepet. Jeg gikk som 16-17 åring i 8 mnd å viste at min far skulle bli pågrepet, uten større fra verken politi eller bup eller barnevern. Alle da jeg måtte vente og klare meg selv da det ikke var kapasitet.

Da dagen endelig kom og pappa ble arrestert måtte jeg vente på dommen i 1 år. Der jeg bodde hjemme sammen med min far og mor. Noe som gjorde meg svert ustabil, prøvde å kontakte BUP men fikk beskjed om at saken var avslutter fra deres side og fikk ikke noe hjelp da heller.

Min far fikk 3 mnd. fengsel og slapp ut tidligere på grunn av plassmangel.

Etter han slapp ut bodde han sammen med familien og alt var som om ikke noe hadde skjedd, min mor sa han har fått sin straff og nå måtte vi legge dette bak oss.

Men det tok kort tid før jeg merket noe var galt me han, han ble raskt syk og fikk PTSD og som føle av sykdommen uten å gå inne på dødsårsaken 12 år senere.

De 12 årene hadde jeg mye kontakt med min mor, men var skjeldent på besøk på grunn av at han var vanskelig og hadde enorme angstanfall.

Men jeg følte jeg hadde lagt det bak meg, ble gift og fikk barn selv. Ingen i omgangskretsen vår annen en min ektefelle vet om dette og skammen jeg bærer med meg.

Problemer er at etter hans død føler jeg ekstrem anger og skyldfølelse for at jeg fikk han satt i fengsel og at jeg har en følelse av at jeg er direkte skyld i hans død...

Samtidig sitert jeg med så mange ubesvarte spørsmål... som jeg aldri kan få svar på... har han forgrepet seg på neon? Var det rett av meg å gå til det steget å ødelge familien min for altid?

Jeg husker da jeg var barn og han var trener i turn, da syntes alle jentene han var ekkel, men ingen sa noen gang at han hadde gjort dem noe. Å ble også veldig mobbet for at jeg hadde en så ekkel og stygg far... Dette var lenge før jeg visete noe om at han var pedofil...

Prøver å gå videre med livet for mine barns skyld, men dette spiser meg opp innvendig.  

Anonymkode: 34c75...1c9

Med all respekt , synes ikke du burde utlevere deg her. Det er et såpass sensitivt tema som i verste fall ang veldig mange enn bare deg...! 

Ta kontakt med en sorggruppe? Terapeut / psykolog ? Du trenger nok hjelp til å bearbeide skam og sorg og fortvilelse. 

Anonymkode: a7dc3...fc3

[AnonymBruker]

Jobber i Helsevesenet og har vært borti et par stykker som har blitt avslørt som pedofile. Veldig begrenset naturligvis, men mitt inntrykk er at de setter seg selv i offerrollen. Særlig når det går opp for dem at de blir forlatt av familie, og utstøtt av samfunnet, da kommer angsten.

Du trenger ikke føle skyld for å reagere på en måte som er normal. Han ødela livet sitt selv ved å ikke takle konsekvensene av sine handlinger

Anonymkode: 177bf...475

[AnonymBruker]

Du skal absolutt ikke ha skyldfølelse!! Du gjorde akkurat det du skulle!! Du skulle hatt hjelp da det sto på, du er sviktet av hjelpeaparat og de rundt deg.  Din far gjorde noe galt, du gjorde det rette med å melde fra!!!

Anonymkode: bde9f...24a

[wintergirl]

Ville du heller hatt det på samvittigheten at flere uskyldige barn ble misbrukt og du visste om det, uten å gjøre noe? For det er barn som er offeret her. Selv om din far ikke gjorde dem noe fysisk, så var han med på å støtte seksualisering av barn. 

Skjønner det er ille å vite at din far var sånn. Du var datteren hans og glad i han. Utrolig trist og det at det ble som det ble. Føler med deg. Som  noen skriver her inne, ta en prat med noen. Bearbeid sorgen din. Du fikk ikke nok hjelp da du var yngre. Og igjen ts, utrolig trist du måtte oppleve dette. Men ikke glem at du på den andre siden faktisk hjalp andre barn istedet. Eneste rette. Du gjorde helt rett.

[Sliten&kjørt52]

Han, en voksen mann, gjorde det han gjorde. Han valgte sikkert ikke å være pedofil, men tok uansett ikke annsvar, søkte ikke hjelp... DU, ett barn, tok hundre prosent annsvar, selv når din mor, og offentlige instanser sviktet deg Grovt... Som andre skriver, dine handlinger kan ha reddet mange fra ett Helvete... Stolt er hva du skal være. Naturlig att du føler på masse.

-Men DU har IKKE GJORT NOE GALT.

a.

[HalldirV2]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle sammen, jeg skriver dette for at jeg blir gal av å holde på denne hemmeligheten alene...

Drt begynte da jeg var tidlig i tenårene da jeg oppdaget at min far hadde mengder med barneporno på sin pc. Jeg ble selvfølgelig svert redd og hadde selv slitt mye med depresjon før jeg fant ut dette, men ble ikke bedre etter jeg fant ut at han var pedofil.

Jeg bar på denne hemmeligheten i rundt 1 år før jeg ikke greide mere og fortalte om funnet til min mor. Det som skjedde da forundrer meg veldig, fikk beskjed av henne at hun hadde smaker med pappa og er dette var vanlig porno. Enda jeg hadde vist henne bildene da han var ute og reiste i jobbsammenheng. 

Etter noen måneder greide jeg ikke mere å fortalte dette til en jeg kjente i barnevernet. Da ble det politianmeldt og dette var på sommeren, på grunn av dårlig kapasitet hos politet tok det 8 mnd før han ble pågrepet. Jeg gikk som 16-17 åring i 8 mnd å viste at min far skulle bli pågrepet, uten større fra verken politi eller bup eller barnevern. Alle da jeg måtte vente og klare meg selv da det ikke var kapasitet.

Da dagen endelig kom og pappa ble arrestert måtte jeg vente på dommen i 1 år. Der jeg bodde hjemme sammen med min far og mor. Noe som gjorde meg svert ustabil, prøvde å kontakte BUP men fikk beskjed om at saken var avslutter fra deres side og fikk ikke noe hjelp da heller.

Min far fikk 3 mnd. fengsel og slapp ut tidligere på grunn av plassmangel.

Etter han slapp ut bodde han sammen med familien og alt var som om ikke noe hadde skjedd, min mor sa han har fått sin straff og nå måtte vi legge dette bak oss.

Men det tok kort tid før jeg merket noe var galt me han, han ble raskt syk og fikk PTSD og som føle av sykdommen uten å gå inne på dødsårsaken 12 år senere.

De 12 årene hadde jeg mye kontakt med min mor, men var skjeldent på besøk på grunn av at han var vanskelig og hadde enorme angstanfall.

Men jeg følte jeg hadde lagt det bak meg, ble gift og fikk barn selv. Ingen i omgangskretsen vår annen en min ektefelle vet om dette og skammen jeg bærer med meg.

Problemer er at etter hans død føler jeg ekstrem anger og skyldfølelse for at jeg fikk han satt i fengsel og at jeg har en følelse av at jeg er direkte skyld i hans død...

Samtidig sitert jeg med så mange ubesvarte spørsmål... som jeg aldri kan få svar på... har han forgrepet seg på neon? Var det rett av meg å gå til det steget å ødelge familien min for altid?

Jeg husker da jeg var barn og han var trener i turn, da syntes alle jentene han var ekkel, men ingen sa noen gang at han hadde gjort dem noe. Å ble også veldig mobbet for at jeg hadde en så ekkel og stygg far... Dette var lenge før jeg visete noe om at han var pedofil...

Prøver å gå videre med livet for mine barns skyld, men dette spiser meg opp innvendig.  

Anonymkode: 34c75...1c9

Jeg forstår deg godt Ts, det er aldri greit eller lett å ta slike valg når det er snakk om nær familie. Men du gjorde det rette, virkelig. Spør deg heller hvordan du ville følt deg om du ikke hadde agert, men heller feid det under teppet? Hadde du følt deg bedre da? Neppe. Du gjorde det rette, og det visste også faren din. 

Endret 14. januar 2019 av HalldirV2

[AnonymBruker]

Herregud du var modig som tenåring, ts! Verden trenger flere som deg 💕

Anonymkode: 4082f...e76

[Gjest supernova_87]

Dette hører ut som veldig mye å gå og bære på alene. Det er forståelig at nå etter hans død kommer dette veldig opp for deg. 

Har du vurdert å få noen få samtaler hos en psykolog til å plassere tankene, evt. snakke med noen du kjenner som du vet er god å snakke med? 

Ingen kan endre fortiden, og ingen kan få svar fra en død mann, og for å gå videre vil det nok bli viktig å reflektere rundt dette. Er du villig til å akseptere at du ikke kan endre fortiden? Villig til å akseptere at du må gå resten av ditt liv uten å vite svarene på disse tingene? Hvis du ser på det livet du lever nå, er det noe i det som gjør at du har det vanskelig? Hvis ikke, kan du da anerkjenne at det er disse tankene i seg selv som er problemet, at du tenker på det, og hvordan du tenker om det. Hvis du ser det på den måten så finnes det god hjelp, og egenhjelp til å endre på hvordan man tenker om det som har vært. 

Jeg anbefaler deg å lese Sjef i eget liv og Det er ikke mer synd på deg enn andre av Ingvar Wilhelmsen. 

Sender deg en virtuell klem. Livet er tungt, men vi tåler det.  

[Sensi]

Så tøff du har vært. Forstår godt du kjenner på skyldfølelse for din far. Slik jeg forstod innlegget fikk han Ptsd og angst etter han ble avslørt. Og døde etterhvert. Det går kanskje an å være glad i hans gode sider selv om du fordømmer pedofilien. I tillegg kan du forsøke å tenke at du gjorde rett i å gi han sjanse til å gjøre opp for seg på et vis. Så kan du være lei deg for at han var som han var  

Han tok et valg og det fikk konsekvenser. At han ikke mestret konsekvensene er ikke noe du trenger å ta ansvar for. Det er ikke din feil på noe vis at han døde. 

Håper du finner fred og kan leve videre med god samvittighet for din gjerning. 

 

Leste hovedinnlegget først. Slik jeg forstår det så betrodde du deg til en bekjent i barnevernet og at det var barnevernet som anmeldte. Det var ikke din feil da at han ble anmeldt og siden fengslet. Du var uansett et barn. Syns du har vært utrolig modig som valgte å gjøre rett og ikke bare se en annen vei. Dette står det stor respekt av. Leit å høre du ikke fikk hjelp når du bad om det. 

Endret 15. januar 2019 av Sensi