Til dere som har mistet et av Barna deres pga selvmord

[AnonymBruker]

Jeg sliter med deprisjon og selvmordstanker,  og Ofte slår det meg om at ingen kom til å savne meg om jeg dør. Det slo meg her om dagen,

 "hva kommer foreldrene mine til å tenke?" 

Jeg har vært i mange begravelser fra venniner og kjente som har valgt å avslutte livet. Jeg vet jo det at det må være hjerteknusene for foreldrene som mistet barne sitt, men er det noen av dere som har opplevd det og ønsker å dele hvordan det var.

Jeg prøver på mitt sterkeste å se ting fra andre sitt perspektiv og hadde håpet å få høre det ifra noen som har mistet noen nær kanskje kan få meg til å innse hva jeg kommer til å gjøre mot de om jeg valgte å avslutte alt og.

Anonymkode: 0ead5...516

[AnonymBruker]

Det ødelegger familien din for alltid!!! Du må søke hjelp ts 💗

Anonymkode: 4f3ea...895

[Chablis]

Jeg har ikke opplevd dette, men som mor vil jeg si at dersom jeg hadde mistet et barn til selvmord så hadde jeg nok klandret meg selv resten av livet, og jeg hadde aldri blitt den samme igjen. 

Vær så snill å søk hjelp, du er verdifull og unik, og det er mennesker her i verden som elsker hvert lille fiber av deg. Du fortjener å ha det bra. ❤️

[addict]

Som mor hadde jeg aldri kommet meg ovenpå igjen. Aldri. Om så det er din eneste motivasjon alkurat nå - tenk på din mor og far som elsker deg mer enn livet er verdt.

 

Søk hjelp, vær så snill.

[AnonymBruker]

Jeg har selv prøvd å ta livet mitt mange ganger og vært så langt nede at selv trygling og gråting fra både mor og far da jeg var på lukket avdeling ikke rørte noe som helst i meg. 

Jeg ser tilbake på det nå, hundre ganger friskere, nesten lykkelig faktisk, og ser hvilken skade jeg har gjort på mamma og pappa. Faren min fikk et drypp et år etter det skjedde, pga alt stresset jeg forårsaket. Og mamma ble sykemeldt i mange mnd.. kun det at deres eneste datter var så langt nede, dog ikke tok sitt eget liv, men likevel skadet de så mye, sier vel sitt om hvor ødleggende det er for en kjæres liv. Det er hos mange hvor «sorg» er en diagnose, fordi de aldri kommer over det. Man kan rett og slett bli syk av sorg. Vil anbefale å google det. «Syk av sorg», og det er masse som kommer opp. 

Jeg lover deg, hold ut. Det er så mye fint der ute, bare ikke gi opp. Jeg håper alle som er som jeg var, får det fint. Det fortjener du!! ❤️

Anonymkode: 0a688...948

[Gjest Warrior]

Har selvmordstanker jeg også, pluss depresjon og angst. Jeg vet foreldrene mine og vennene mine hadde sørget. Likevel tenker jeg tanken på å forsvinne fra verden så jeg får fred. For det er så uutholdelig vondt å leve sånn. Aldri slitt så mye som nå. Vet ikke hva jeg skal gjøre mer, men så vil jeg ikke gi de jeg er glad i den sorgen og smerten. Vi kan tenke oss hvordan det hadde blitt for oss å miste noen vi er glad i for de ikke orker leve mer. 

[AnonymBruker]

Jeg har mistet en sønn i selvmord. 

Det er bare ikke mulig å formidle den fortvilelsen jeg som far sitter igjen med etterpå. Alle spørsmålene, deriblant; hvorfor sa han ikke noe? Hvorfor ba han ikke om hjelp? 

Vi fikk aldri muligheten til å hjelpe med hva han måtte ha strevd med eller hva som mørkela han. Jeg er sikker på at han kunne fått hjelp av oss og andre. Om ikke annet enn til å forstå at hans pro lem/bekymring ikke var så alvorlig/ødeleggende likevel. At det kunne fikses, komme seg gjennom eller forsvinne. 

Om han bare hadde fortalt... 

Det kom ut av det blå. 

Igjen satt vi foreldre og hans søsken i en bunnløs sorg og en periode av livet som forsvant fra oss. 

Selv ikke venner kan gi noen forklaring på mulig hvorfor. Og også de tok det svært tungt. 

Vær så snill og søk hjelp. Fra foreldre, søsken, onkel eller tante, helsesøster, lege eller annen. Det er hjelp å få. Si hva som er vanskelig og si at du tenker på å slutte livet. Du vil bli hørt. 

 

Anonymkode: 96ff3...616

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mistet en sønn i selvmord. 

Det er bare ikke mulig å formidle den fortvilelsen jeg som far sitter igjen med etterpå. Alle spørsmålene, deriblant; hvorfor sa han ikke noe? Hvorfor ba han ikke om hjelp? 

Vi fikk aldri muligheten til å hjelpe med hva han måtte ha strevd med eller hva som mørkela han. Jeg er sikker på at han kunne fått hjelp av oss og andre. Om ikke annet enn til å forstå at hans pro lem/bekymring ikke var så alvorlig/ødeleggende likevel. At det kunne fikses, komme seg gjennom eller forsvinne. 

Om han bare hadde fortalt... 

Det kom ut av det blå. 

Igjen satt vi foreldre og hans søsken i en bunnløs sorg og en periode av livet som forsvant fra oss. 

Selv ikke venner kan gi noen forklaring på mulig hvorfor. Og også de tok det svært tungt. 

Vær så snill og søk hjelp. Fra foreldre, søsken, onkel eller tante, helsesøster, lege eller annen. Det er hjelp å få. Si hva som er vanskelig og si at du tenker på å slutte livet. Du vil bli hørt. 

 

Anonymkode: 96ff3...616

❤️❤️❤️

Anonymkode: 0c243...9c4

[AnonymBruker]

Jeg har forsøkt selvmord, men ble reddet. Heldigvis.

Noen år senere forsøkte det en barnet mitt og heldigvis reddet. Den redselen, smerten, hjelpesløsheten jeg kjente på da kan virkelig ikke beskrives. Kjemperedd hver eneste time i døgnet. En redsel verre en verste skrekkfilm. Nå har både barnet mitt og jeg det bra.

Min bestevenninne mistet eneste barnet sitt i selvmord og hun orker snart ikke savnet og de vonde følelsene lenger. Jeg er evig redd for at hun en dag gjør det slutt og fy pokker så vondt det vil bli, ikke bare for meg men veldig mange andre.

Jeg skjønner at livet ditt kanskje er litt tungt akkurat nå, men det finnes hjelp. Jeg lover deg at livet vil bli mye bedre, ring legevakten med en gang. Snakk med foreldrene dine om dette.

Jeg kunne aldri i mitt liv fått noe godt liv hvis noen sv barna mine tok livet sitt. De er det kjæreste jeg har.

Vætsåsnill ikke gjør noe dumt, få tak i hjelp.

Anonymkode: 3cd33...f38

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere valgte å dele det med meg / de andre som leser dette. Jeg har hatt enn svært mørk periode de siste ukene og forsøkte selv selvmord noen månder tilbake, nå når jeg leser dette sitter jeg igjen med tårer. Jeg beklager for å ha minnet dere på dette, men jeg håper dere idet miste kan huske på at jeg kommer nok til å tenkte på dette i enn lang tid framover og er skikkelig takknemlig at dere valgte å dele det.

Dere fikk meg til å innse noe jeg ikke helt hadde tenkt på

Anonymkode: 0ead5...516

[Mynona]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

•  Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

 Med vennlig hilsen,

Mynona, mod.