Vil jeg alltid være "tjukk" i hodet?

[AnonymBruker]

Tanker fra en tidligere sykelig overvektig. 

Bakgrunn: jeg ble tjukkere når jeg traff puberteten og endte med trøstespising, mobbing, lite venner og mye trøst hjemme i sofaen og i kjøkkenskapet. Det eskalere og jeg fokuserte kun på skolearbeid og lite med sosialt liv på VGS. Når jeg flyttet for å gå på universitet så tok kosthold og livsstil stygge endringer, mens det sosiale kom seg veldig. Jeg fikk nære og gode venninner, på slutten av studiet traff jeg han som nå er far til barna mine ❤️ men døgnrytmen gikk til helvete fordi jeg hadde god økonomisk støtte hjemmefra og ikke trengte tenke på deltidsjobb. 

Det gikk i junk, take out, snop når jeg ville, la meg sent og sov bort dagene, studerte og leverte oppgavene mine men helt uten struktur. 

Da studiene vr ferdig og jeg hadde fått en god, fast stilling kjøpte vi bolig og ville ha barn. Jeg hadde nå endt på en sykelig overvekt og hadde BMI på 42.

Jeg var alltid hun tjukke. Hun tjukkeste. Hun feite. Hun som forsøkte å gjøre seg liten i bussetet. Som grudde seg til å gå hjem fordi det var en lang oppoverbakke og helst fikk samboer til å hente meg eller tok taxi. Jeg var hun som måtte be om setebelteforlenger på flyet. Hun som ikke alltid fikk plass i stoler med armen, og var redd møbler og lekeapparat ikke tålte vekten. Jeg var den eneste tanta som aldri var med tantebarna på trampolinen. 

Jeg tok grep. Over de siste 8 årene har jeg klart å gå jevnt (okey, mye i skippertak, men uten å gå opp mer enn litt, så ingen jojo) ned til i dag en BMI på 28. Jeg jobber fortsatt med saken og jeg er en av januarslankerene, såklart. Og selv om jeg nå føler meg vel med en strømpebukse med hold in og høyt liv og kjoler i rundt str 42 som ikke er for kroppsnære, så føler jeg meg fortsatt som da jeg måtte ha str I 52/54og fortsatt ble det trangt. Kjoler fantes ikke, det gikk i todelte antrekk til fest. Butikker gikk kun an om de hadde avdelinger for ekstra store størrelser. 

Jeg får av og til en aha-følelse når jeg ser bilder av meg i grupper med andre voksne. Oj, jeg er ikke den tjukkeste. Jeg er jo ikke hun feite. Der hadde jeg en fin figur. 

Men ser jeg i speilet, så ser jeg dundra. Når jeg sitter på foreldremøter så har jeg de samme tankene som jeg hadde for mange år siden, jeg velger bort kakebiten fordi jeg føler alle tenker at hun tjukke spiser for mye kake og hun feite der burde ikke spise sånt på en hverdag. Det samme på kafé. Jeg blir overrasket når jeg fester beltet på fly, når en unge klemmer seg ned i lenestolen ved siden av meg og vi har begge plass til overs. 

I hodet mitt er jeg fortsatt på mitt aller største. Jeg har ikke usunt forhold til kost i dag utenom disse tankene om at andre dømmer meg. Jeg går enten aktivt på diett og teller kalorier, men i periodene hvor jeg ikke bryr meg eller tar en pause fra alt, så går jeg stort sett ned 0,5-1 kg på 1-2 måneder, så det er soleklart at jeg har innført endringer som sitter godt og riktig mtp kost og aktivitet. 

Er jeg alene om å beholde et indre kroppsbilde fra ung-voksen tid som ikke er realistisk? Er det vanlig å alltid være "tjukk" i hodet? Å alltid prøve klær som er 1-2 størrelser for store i butikken før man går ned og treffer størrelsen som passer? 

Jeg har brukt målebånd underveis og jeg har ryddet bort klær som er for store underveis, kastet og gitt bort. Ingen "jeg tar vare på dersom" fordi jeg skal ikke tilbake. Jeg har klart å holde på endringene gjennom to svangerskap også. Selv om jeg naturlig nok gikk opp endel begge ganger, så fikk jeg det bort i løpet av ammeåret. Og tilbake på rett kurve. 

Jeg trodde at å slanke seg ville få meg til å mentalt tynnere også, altså at jeg passet inn og var mer gjennomsnittlig. Denne følelsen av å være elefanten i rommet og ikke passe inn eller kunne være med på alt den sitter fortsatt hardt i. Forsvinner det noengang? 

Beklager langt innlegg, måtte tømme hodet mitt litt. Tusen takk for at du leste! 

Anonymkode: a48e0...df7

[AnonymBruker]

Du er ikke ferdig enda, så du vil nok være tjukk i hodet litt lenger desverre. Jeg husker godt at jeg syntes min manns kusine såg veldig flott og slank ut, og jeg gledet meg til å bli like flott som henne. Vi tok et bilde sammen og hun lastet det opp på Facebook - og det var vel da jeg la merke til at hun er mye større enn meg. Jeg er overhode ikke undervektig, bare så det er sagt. Når målet er nådd er det bare å fortsette å jobbe med seg selv. Tok lang tid før jeg var komfortabel i mindre størrelser også, selv om alt var for stort. Nå har jeg et godt forhold til meg selv både fysisk og psykisk, men som med alle andre har jeg stygge tanker av og til. Det tar tid, men fortsett å jobb med deg selv. Fokuser på endringer du ser tydelig, for eksempel tynnere håndledd, kinn, fingre - og ikke mage, lår, rygg, og overarmer. 

Anonymkode: da39c...357

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det forsvinner for alle. Selv etter flere år med normal vekt, har jeg innomellom stunder der jeg "føler meg feit" og feks tar meg i å lure på hvem som eier de "barneklærne" som henger på klessnoren min, eller om de "fyrstikkene" virkelig kan være lårene MINE.

Anonymkode: eee2c...32a

[Gjest supernova_87]

.

Endret 4. april 2023 av supernova_87

[AnonymBruker]

Tusen takk for dine tanker

Jeg har funnet ut at jeg ser meg selv realistisk på bilder. Men ikke i speilet. Så nå har jeg alliert.meg med to gode og ærlige venninner og sender helfigur-selfie hver dag med outfit of the day. De vet bakgrunnen til det og sender meg sine til svar og jeg ser jo at jeg ikke er så mye større enn dem. Dette og oppmuntring fra dem, samt å faktisk se bildet hjelper litt. 

Har bare gjort det i to dager, men jeg håper dette kan banke litt logikk i hodet. 

For jeg er jo egentlig tjukk i hodet....på det nivået at jeg unngår helfigurbilder, at jeg står bak noen i gruppebilder eller diskré flytter meg om noen viser mine til å ta bilder. 

Anonymkode: a48e0...df7

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd samme følelse, bortsett fra motsatt problemstilling. Det tok mange år som normalvektig før jeg sluttet å tro at jeg var "hun tynne", beinrangelet og stygge. 

Da gutter begynte å prøve seg på meg trakk jeg meg unna, ville ikke la de se kroppen min. Når jeg ser på bildet fra den tiden var jeg jo fin! Det tok bare maaange år før hodet mitt oppfattet det. 

Anonymkode: d142d...bb8

[AnonymBruker]

Det er også motsatt. Når man går opp i vekt så merker man ikke at kiloene sniker seg på. Jeg føler meg liten, men å sitte med knærne opptrukket slik at jeg holder rundt bena mine er vanskelig. Ikke at det er behov for å sitte slik, men pleide det før. Jeg er 20 kg overvektig for faen. Her må det tas grep!!

Anonymkode: f2a3c...444

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd samme følelse, bortsett fra motsatt problemstilling. Det tok mange år som normalvektig før jeg sluttet å tro at jeg var "hun tynne", beinrangelet og stygge. 

Da gutter begynte å prøve seg på meg trakk jeg meg unna, ville ikke la de se kroppen min. Når jeg ser på bildet fra den tiden var jeg jo fin! Det tok bare maaange år før hodet mitt oppfattet det. 

Anonymkode: d142d...bb8

Men du har klart å henge med nå? Husker du noe om hva som var utslaget, eller var det bare nok tid som passerte? 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er også motsatt. Når man går opp i vekt så merker man ikke at kiloene sniker seg på. Jeg føler meg liten, men å sitte med knærne opptrukket slik at jeg holder rundt bena mine er vanskelig. Ikke at det er behov for å sitte slik, men pleide det før. Jeg er 20 kg overvektig for faen. Her må det tas grep!!

Anonymkode: f2a3c...444

❤️ Jeg håper du klarer å komme tilbake til bilder du har i hodet og ønsker deg. 

Anonymkode: a48e0...df7

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du har klart å henge med nå? Husker du noe om hva som var utslaget, eller var det bare nok tid som passerte? 

❤️

Det var kanskje med tiden? Nå er jeg 40, og dette var i 20-åra... Jeg var veldig tynn som barn og ungdom. Begynte å bli litt normal i begynnelsen av 20-åra, men trodde fortsatt at jeg var alt for tynn til jeg var rundt 30...

Jeg var 170 og veide i underkant av 60 kg og trodde fortsatt jeg veide under 50 i hodet mitt. Nå veier jeg 66, og ser at jeg var slank, men fin den gangen. Tenk at jeg hadde et så feil syn på meg selv! 

Anonymkode: d142d...bb8

[Brimi]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for dine tanker

Jeg har funnet ut at jeg ser meg selv realistisk på bilder. Men ikke i speilet. Så nå har jeg alliert.meg med to gode og ærlige venninner og sender helfigur-selfie hver dag med outfit of the day. De vet bakgrunnen til det og sender meg sine til svar og jeg ser jo at jeg ikke er så mye større enn dem. Dette og oppmuntring fra dem, samt å faktisk se bildet hjelper litt. 

Har bare gjort det i to dager, men jeg håper dette kan banke litt logikk i hodet. 

For jeg er jo egentlig tjukk i hodet....på det nivået at jeg unngår helfigurbilder, at jeg står bak noen i gruppebilder eller diskré flytter meg om noen viser mine til å ta bilder. 

Anonymkode: a48e0...df7

Jeg har slitt med forvrengt kroppsbilde siden tenårene pga spiseforstyrrelse (har få symptomer på det nå bare så det er sagt). Jeg gikk fra 50 kg til 80kg og nå ligger jeg på 62kg. Når jeg veide rundt 66kg la jeg meg ned på et stort papir og fikk samboeren min til å tegne omrisset mitt. Det hjalp meg å se at jeg ikke var stor lenger. Kanskje det kan hjelpe deg også? Da får man det svart på hvitt, eller brunt i mitt tilfelle, hvilken størrelse man faktisk er.