Mine medstudenter ignorer meg.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette på KG, fordi jeg tror ikke kan få gjort noe med det. Jeg er for flau til å si det til vennene mine eller familie, og jeg må lufte min frustrasjon med noen.  Jeg begynte ikke på studiet sammen med de andre, jeg byttet fag. De har kjent hverandre siden fadderuken, og de har tatt fag sammen som jeg ikke tok med dem. 
Vi går på et studie hvor alle "kjenner" hverandre, men jeg vet ikke om de andre sees sosialt. Jeg vet bare at de sitter sammen i lunsjen og de prater i pausen mellom fagene. Jeg prater litt med et part stykker, og jeg har ordnet meg en kollokviegruppe som møtes av og til, men på grunn av jobb møtes vi sjeldent hele gruppen til lunsj. Når vi ikke er en hel gruppe hender det at vi må sitte med de andre. Det er ikke mitt valg, men jeg antar at de andre i gruppen liker resten av klassen og tenker at hvis vi er få så er det bedre å joine de andre. Problemet er at de andre totalt overser meg, og jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har pratet med dem før, jeg er alltid hyggelig. De inkluderer ikke meg i samtalene, de ser ikke en gang på meg, og om jeg joiner med å si noe så enten registrere de ikke at jeg har sagt noe, eller så sier personen jeg har snakket til noe som, "Hmm... ja" som etterfølges av en liten ubehagelig stillhet.

Men det er tydeligvis ikke bare de, fordi i går kom en annen person bort til gruppen og begynte å prate med dem. Hun er en yngre student og hadde et spørsmål, et spørsmål de andre ikke kunne svare på, så jeg svarte. Hun bare så på meg rart og så bort. Litt sånn "Hvorfor prater du til meg? Vi kjenner ikke hverandre." 

Jeg forstår ikke hvorfor de oppfører seg sånn. Jeg har ikke gjort noe eller sagt noe. Jeg har bare ikke vært like mye sosial med dem som andre kanskje har, men det betyr ikke at jeg bør ignoreres. Jeg ville valgt å ikke sitte med dem, men hvis jeg har sagt at jeg skal spise lunsj med en fra kollokviegruppen min og han velger å sitte seg med de, da kan ikke jeg si nei heller. Jeg må liksom bare følge med fordi jeg vil ikke virke usosial. Jeg oppfører meg ikke usosial heller fordi jeg prøver å prate med de andre, men de anerkjenner ikke at jeg er der en gang. 

Jeg bør jo egentlig ikke bry meg fordi de er ikke vennene mine, og jeg har egentlig ikke noe ønske å henge med dem uansett, men det gjør faktisk litt vondt. Det litt sånn at jeg oppfører meg så normalt som jeg kan helt til jeg kan sitte meg innerst i en krok i lesesalen hvor ingen kan se meg, hvor jeg ikke trenger å skjule at jeg er lei meg. Jeg kan jo ikke bare dra hjem heller fordi jeg har fag, men jeg trenger litt alene tid på lesesal for å samle meg etter at jeg har blitt ydmyket på den måten. Og det verste er at jeg tror ikke de gjør det med vilje heller. Jeg tror ikke de er slemme mennesker. Jeg bare skjønner ikke hvorfor de ikke ser selv at de ignorer meg. Jeg lurer på om det er noe galt med meg, om det er noe rart ved meg selv som jeg ikke innser. Jeg tør ikke fortelle familie og venner om det. Det er så flaut.

Anonymkode: 1aa7b...364

[Coffee1234]

Har opplevd samme ting før selv. Gjør vondt. Ikke godt å si hva som foregår i andres hjerner iblant. Men hvis de ikke er hyggelige mot deg, er det deres problem. De menneskene jeg liker, responderer og er hyggelige mot folk. Ikke alle som klarer dette, kanskje fordi de har issues selv. Kanskje er de usikre. Det kan være så mye. Men det er ikke så flaut dette. Synes du kan prate med vennene dine om dette, hvis du vil.  

[HalldirV2]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette på KG, fordi jeg tror ikke kan få gjort noe med det. Jeg er for flau til å si det til vennene mine eller familie, og jeg må lufte min frustrasjon med noen.  Jeg begynte ikke på studiet sammen med de andre, jeg byttet fag. De har kjent hverandre siden fadderuken, og de har tatt fag sammen som jeg ikke tok med dem. 
Vi går på et studie hvor alle "kjenner" hverandre, men jeg vet ikke om de andre sees sosialt. Jeg vet bare at de sitter sammen i lunsjen og de prater i pausen mellom fagene. Jeg prater litt med et part stykker, og jeg har ordnet meg en kollokviegruppe som møtes av og til, men på grunn av jobb møtes vi sjeldent hele gruppen til lunsj. Når vi ikke er en hel gruppe hender det at vi må sitte med de andre. Det er ikke mitt valg, men jeg antar at de andre i gruppen liker resten av klassen og tenker at hvis vi er få så er det bedre å joine de andre. Problemet er at de andre totalt overser meg, og jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har pratet med dem før, jeg er alltid hyggelig. De inkluderer ikke meg i samtalene, de ser ikke en gang på meg, og om jeg joiner med å si noe så enten registrere de ikke at jeg har sagt noe, eller så sier personen jeg har snakket til noe som, "Hmm... ja" som etterfølges av en liten ubehagelig stillhet.

Men det er tydeligvis ikke bare de, fordi i går kom en annen person bort til gruppen og begynte å prate med dem. Hun er en yngre student og hadde et spørsmål, et spørsmål de andre ikke kunne svare på, så jeg svarte. Hun bare så på meg rart og så bort. Litt sånn "Hvorfor prater du til meg? Vi kjenner ikke hverandre." 

Jeg forstår ikke hvorfor de oppfører seg sånn. Jeg har ikke gjort noe eller sagt noe. Jeg har bare ikke vært like mye sosial med dem som andre kanskje har, men det betyr ikke at jeg bør ignoreres. Jeg ville valgt å ikke sitte med dem, men hvis jeg har sagt at jeg skal spise lunsj med en fra kollokviegruppen min og han velger å sitte seg med de, da kan ikke jeg si nei heller. Jeg må liksom bare følge med fordi jeg vil ikke virke usosial. Jeg oppfører meg ikke usosial heller fordi jeg prøver å prate med de andre, men de anerkjenner ikke at jeg er der en gang. 

Jeg bør jo egentlig ikke bry meg fordi de er ikke vennene mine, og jeg har egentlig ikke noe ønske å henge med dem uansett, men det gjør faktisk litt vondt. Det litt sånn at jeg oppfører meg så normalt som jeg kan helt til jeg kan sitte meg innerst i en krok i lesesalen hvor ingen kan se meg, hvor jeg ikke trenger å skjule at jeg er lei meg. Jeg kan jo ikke bare dra hjem heller fordi jeg har fag, men jeg trenger litt alene tid på lesesal for å samle meg etter at jeg har blitt ydmyket på den måten. Og det verste er at jeg tror ikke de gjør det med vilje heller. Jeg tror ikke de er slemme mennesker. Jeg bare skjønner ikke hvorfor de ikke ser selv at de ignorer meg. Jeg lurer på om det er noe galt med meg, om det er noe rart ved meg selv som jeg ikke innser. Jeg tør ikke fortelle familie og venner om det. Det er så flaut.

Anonymkode: 1aa7b...364

Det er ræva at de ikke inviterer deg bort. Da jeg var student tok jeg alltid initiativ til å inkludere nye, særlig de som så utilpasse ut. Det opplevde jeg at også at andre gjorde. Stå på, hold hodet høyt, før eller siden få du venner...lover

[AnonymBruker]

5 timer siden, Coffee1234 skrev:

Har opplevd samme ting før selv. Gjør vondt. Ikke godt å si hva som foregår i andres hjerner iblant. Men hvis de ikke er hyggelige mot deg, er det deres problem. De menneskene jeg liker, responderer og er hyggelige mot folk. Ikke alle som klarer dette, kanskje fordi de har issues selv. Kanskje er de usikre. Det kan være så mye. Men det er ikke så flaut dette. Synes du kan prate med vennene dine om dette, hvis du vil.  

Takk for svar. Det er jo ganske hyggelig med hverandre, så da gjør det litt vondt når jeg sitter med dem og ingen ligger merke til meg, ikke en gang når jeg snakker. Jeg vet at det er deres problem. Noen ganger så overser jeg det, men vi har jo alle dager hvor man kanskje er ekstra følsom, og det er disse dagene som er verst. 

4 timer siden, HalldirV2 skrev:

Det er ræva at de ikke inviterer deg bort. Da jeg var student tok jeg alltid initiativ til å inkludere nye, særlig de som så utilpasse ut. Det opplevde jeg at også at andre gjorde. Stå på, hold hodet høyt, før eller siden få du venner...lover

Takk.  

Anonymkode: 1aa7b...364

[Coffee1234]

Jeg har som sagt slitt med mye av det samme selv. Følt meg helt usynlig. Ubetydelig. Det er ikke noe hyggelig. Lurt på om jeg hadde lav stemme,.eller hva var det. I dag vet jeg fortsatt ikke hva som er grunnen til at noen er sånn. Men vet at jeg er em bra person, som fortjener fode mennesker rundt meg. Og det har jeg og Så da verdsetter man dem enda mer. 

[AnonymBruker]

Hold ut.

Dette er et fenomen som er typisk "skole."

Måten de oppfører seg på nå, kommer de seg bare unna med nå mens de går skole. om noen år, så er de ute i jobb, og da kan man ikke oppføre seg som en teit fjortis og ignorere folk på jobben som snakker til en. Da er man kollegaer og man er voksen og må ta seg sammen.

Jeg er voksen student, og er i samme situasjon som deg. Jeg merker lett at mange liker å være i klikker og snakker bare med venner som de henger med på fritiden. Så, jeg snakker bare med de jeg merker ønsker å snakke tilbake til meg. Hilser og ser det an. Jeg gidder heller ikke henge etter noen i lunchen, eller sitte med noen bare fordi. Jeg er "forbi" det og kan fint være komfortabel med å spise lunch med en kopp kaffe og lærebok alene.  Eller, jeg tar meg en tur ut i frisk luft..

Men er jeg i en jobbsituasjon ( jeg er voksen ) så sier jeg hei til alle og det med et smil, og jeg setter meg i lunchen ved siden av noen jeg ikke kjenner og hilser på de. 

Anonymkode: f0d3d...ed3