Tror ikke jeg klarer å kombinere jobb med familie

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en jente som går andre året på et profesjonsstudium... Det har vært drømmestudiet mitt hele livet. Men jeg er så sliten og jeg bare har energi til skole og å ta vare på meg selv. Jeg har vært utbrent periodevis helt siden ungdomsskolen...

Jeg har ADHD. Fikk diagnosen i slutten av vg3... Men siden jeg har fått veldig gode karakterer på skolen til tross for udiagnotisert ADHD, så ville jeg ikke «kaste» det bort, hvis noen skjønner hva jeg mener? Derfor begynte jeg på dette profesjonsstudiet. Det er noe jeg tror jeg kunne blitt veldig flink i... Men utifra hvor mye energi det tar så kan jeg aldri se for meg å kunne kombinere jobb med familieliv.

Jeg kommer fra en kristen familie hvor mamma og mormor begge har vært hjemmeværende husmødre. For å være ærlig så frister det mer... Jeg føler ikke jeg er skapt for arbeidslivet. Kanskje det beste for meg hadde vært å jobbe redusert (3 dager i uka f.eks)men samtidig så blir jeg så lei av tanken på å studere i 6 år nå hvis jeg bare skal jobbe så lite😔

Fordi jeg vil ha mann og barn, det er mye viktigere for meg enn jobb... Jeg orker ikke tanken av å jobbe en hel dag for å så komme hjem til barn og ha masse ting jeg skal gjøre. Jeg klarer så vidt å huske på mine egne avtaler, jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å følge opp et familieliv når jeg er i arbeid... Jeg vet at mannen skal gjøre sin del av husarbeidet også, men jeg kommer ikke til å klare min...

Har noen råd?😬

Anonymkode: 2a288...aee

[AnonymBruker]

Du kan jobbe redusert i det yrket du utdanner deg til, kan du ikke? Og jeg vil tro den type utdanning du tar gir forholdsvis god lønn, slik at du ikke trenger å jobbe like mye for å klare deg selv som du ville vært nødt til i en dårligere betalt jobb. Med god lønn kan du også betale for vaskehjelp eller andre tjenester som forenkler hverdagen. En annen ting du bør ha i bakhodet er at studier er mye tyngre enn jobb. Å studere er krevende fordi alt er nytt hele tiden. Det er mye å ta inn. Når du jobber opparbeider du deg erfaring slik at mye etterhvert går litt på autopilot. 

Det kan kanskje høres fint ut å være husmor, men tenk deg om to ganger før du velger det livet. Det er flere grunner til at det er lurt å jobbe, ikke bare det økonomiske som mange vil påpeke og som jeg regner med du har tenkt igjennom. Jobb gir deg også et sosialt nettverk, en følelse av mestring, utfordringer på det mentale plan og en følelse av å bidra i samfunnet. 

Anonymkode: b3a7a...88c

[AnonymBruker]

Da er du heldig om du finner en mann som vil forsørge deg. De er nemlig veldig få. Staten krever alle menn og kvinner i arbeid slik at  bruttonasjonalprodukt går i pluss. Barna setter du i barnehagen. 

Anonymkode: badf7...5d6

[AnonymBruker]

Mye kan forandre seg på 4-5 år. Å studere er noe helt annet enn å jobbe og noen trives bedre og synes det er enklere når man kommer seg ut i jobb. Ikke bekymre deg for det nå. Trives du på studiet så fokuser på det, prøv å ha det litt gøy og møt venner i blant eller vær aktiv i en studentforening. Prøv å holde deg i aktivitet og/eller å trene noen ganger i uken.

Ikke tenk på barn og husarbeid før du får de. Orker du ikke gjøre husarbeid, så skaffer du deg vaskehjelp når du får barn. Med en profesjonsutdanning har du råd til det. Ønsker du å jobbe redusert eller å ha et par år permisjon så får du til det. Ikke gjør noen drastiske tiltak som å slutte på studiet i tilfelle det blir for mye for deg å jobbe fulltid, det vet du ikke enda. Kanskje kan mannen din jobbe redusert og ta av seg større del av husarbeidet eller matlagingen. Hvem vet?

Anonymkode: 9e03a...319

[AnonymBruker]

Ikke ta sorgene på forskudd. Ta en dag i gangen og ikke se for langt fram i tid. Det finnes mange muligheter, men det er godt å ha en utdannelse å falle tilbake på. Det er mange som jobber redusert, så det er absolutt en mulighet. Dessuten opplever mange at jobblivet er mer fleksibelt enn studiet. Jeg har seøv et profesjonsstudium og har jobbet i 10 år, og å jobbe er slitsomt på en annen måte enn å studere. Jeg føler meg mye mer fri nå

Anonymkode: eff76...1fa

[AnonymBruker]

Når du får barn, kan du kutte ned litt, dersom det blir for mye. Har i perioder jobbet 80 prosent og det er helt utrolig hvor mye mindre hverdagsstresset sliter, når man har en dag fri, midt i uka. ( Mannen er mye bortreist i jobb, så jeg er egentlig hovedkoordinator for det meste som angår både hus, hjem, barn, hage osv..) 

Anonymkode: cbba3...2d4

[AnonymBruker]

Å studere er mye verre enn å jobbe. Jeg gruet meg fælt til å gå ut i jobb, men endte med å jobbe 120% i flere år fordi det kostet meg ingenting. Det var en lek ifht. studier.

Så ikke ta sorgene på forskudd, du klarer garantert å kombinere begge deler. Gled deg over å ha funnet et fag du liker 🤗

Anonymkode: 0d3a6...6f0

[AnonymBruker]

Å ha utdanning gjør deg mer attraktiv på sjekkemarkedet også. 

Anonymkode: e411f...05a

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da er du heldig om du finner en mann som vil forsørge deg. De er nemlig veldig få. Staten krever alle menn og kvinner i arbeid slik at  bruttonasjonalprodukt går i pluss. Barna setter du i barnehagen. 

Anonymkode: badf7...5d6

Innenfor miljøet til foreldrene mine, noen kaller det for en sekt selv om de er veldig åpne, så er alle kvinnene hjemmeværende... Mange flere tilhengere i utlandet enn i Norge... Men det er ikke dette livet jeg ønsker fordi det er laaangt ifra bare jobb man må forsake, men mente at når jeg er utbrent så tenker jeg av og til på at det hadde vært en lettere løsning...

ts

Anonymkode: 2a288...aee

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svarene!❤️

Ts

Anonymkode: 2a288...aee

[AnonymBruker]

Hvis du allerede nå syntes du har vansker med studiet og evt. ikke er så interessert i det som du trodde, så planlegg heller å bytte studie. Det er ikke noe vits i å slite seg ut allerede nå, og inenfor en del yrker blir arbeidslivet ofte ikke lettere enn studietiden, men gjerne mer krevende (i motsetning til hva noen i tråden hevder). Det er hvertfall min og en del andre jeg kjenner sin erfaring. Skal man f. eks. bli lege så er studiet sikkert tungt nok det, men det som venter er også stor konkurranse om turnus, og etter endt utdannelse, konkurranse om LIS stillinger, krevende turnus på sykehus osv. 

Men - det er fullt mulig å velge noe annet, ikke planlegg for å være hjemmeværende. Vi vet ikke hvordan velferdsstaten blir seende ut i tiårene fremover, og det er lurt å gjøre seg klar til et yrke. Men det trenger ikke nødvendigvis være gjennom et av profesjonsstudiene. Man trenger heller ikke jobbe 100% gjennom hele livet frem til pensjonsalder, men jeg syntes det er viktig å bygge seg opp noe kompetanse og være i arbeidslivet en del år for å bygge kompetanse og erfaring. Både med tanke på pensjon og muligheten til å ta en jobb igjen på et senere tidspunkt (hvis man f. eks. har hatt permisjoner i forhold til barn noen år), eller hvis man f. eks. skal starte opp en liten bedrift selv. Det er vanskeligere å komme i jobb sent i livet dersom man tidligere i livet bare har prioritert selvrealisasjon og å være hjemme med familie. For min del handler det også litt om personlig, profesjonell utvikling. Jeg merker f. eks. stor forskjell på væremåten og holdningen til de som har veldig løs eller ingen tilknytning til arbeidslivet kontra de som har det, handler rett og slett litt om ansvarsfølelse til ting i livet og det å bli "voksen"  

Anonymkode: 226b3...264

[AnonymBruker]

Hvis det er medisin du går på, så er jeg enig med NN over - arbeidslivet er tøffere. Og ja, det er krevende å kombinere med barn. Deltid er som regel ikke noe reelt alternativ. Det er mulig å søke om redusert stilling når man får barn, men det er ikke populært, og vips - så får man ikke forlenget vikariatet sitt (for fast stilling får man ikke på maaaaange år). Som fastlege styrer man kanskje noe mer, men de har en veldig høy arbeidsbyrde. 

Jeg tror nok du glorifiserer livet som hjemmeværende hustru og mor veldig. 

Du kan selvsagt vurdere å finne deg et yrke som er mindre krevende (tenker nå på jobben, ikke studiene). Eller er du nå «bare» deprimert - noe du kan få behandling/hjelp for? Ting blir kanskje enklere når du får mer kontroll på ADHDen også, siden diagnosen er ganske ny? Alt virker helt uoverkommelig når man er nedfor. Men det betyr ikke at ting ER uoverkommelige. 

Anonymkode: 46c33...d31

[AnonymBruker]

Mye meir slitsomt å studere enn å jobb, ta enn dag av gangen og se det ann når den tida kjem.. 

Anonymkode: bfb2b...634

[AnonymBruker]

Du kan jobbe redusert uansett hvilken utdanning du har. Det er alltid gunstig å ta høyere utdannelse, for da får du jo tilsvarende mer betalt (som regel). Om du orker å kombinere fulltidsjobb med barn er et spørsmål for fremtiden. Ikke kast bort en god utdanning fordi du er redd du kanskje ikke orker å jobbe fulltid om x antall år fordi du har barn. Kanskje du ikke får barn før om 10 år og kanskje du orker å kombinere likevel

Anonymkode: 8cc14...a5e

[AnonymBruker]

Jeg er hjemmeværende husmor og koser meg veldig med det. Jeg trives godt i mitt eget selskap. Barna har begynt på skolen, så dagene bruker jeg til husarbeid, matlaging, leksehjelp og innkjøp av mat. Jeg får også tid til å trene, pleie utseendet, lese og sette meg inn i ting jeg finner interessant(som sunt kosthold, historie og biologi). Det er et veldig stressfritt liv, både for meg, min mann og barna. Kveldene bruker vi sammen, da husarbeidet er unnagjort. Min mann er også veldig fornøyd, da alt han trenger å tenke på er jobben sin. Vi krangler aldri, og har mye respekt for hverandres ansvarsområder. Alle mennesker har forskjellige forventninger til livet og forskjellige behov, så det passer nok ikke for alle. Men for meg passer det virkelig bra, og det gir oss et veldig harmonisk liv. Jeg ønsker deg lykke til med valget, og håper du finner ut hva som er perfekt for deg 🙂

Anonymkode: 5c8cf...f07

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er medisin du går på, så er jeg enig med NN over - arbeidslivet er tøffere. Og ja, det er krevende å kombinere med barn. Deltid er som regel ikke noe reelt alternativ. Det er mulig å søke om redusert stilling når man får barn, men det er ikke populært, og vips - så får man ikke forlenget vikariatet sitt (for fast stilling får man ikke på maaaaange år). Som fastlege styrer man kanskje noe mer, men de har en veldig høy arbeidsbyrde. 

Jeg tror nok du glorifiserer livet som hjemmeværende hustru og mor veldig. 

Du kan selvsagt vurdere å finne deg et yrke som er mindre krevende (tenker nå på jobben, ikke studiene). Eller er du nå «bare» deprimert - noe du kan få behandling/hjelp for? Ting blir kanskje enklere når du får mer kontroll på ADHDen også, siden diagnosen er ganske ny? Alt virker helt uoverkommelig når man er nedfor. Men det betyr ikke at ting ER uoverkommelige. 

Anonymkode: 46c33...d31

Tusen takk for svar! Det er psykologi jeg studerer...

Det er 4 år siden jeg fikk diagnosen... Medisinene funker ikke... Jeg fikk gode karakterer hovedsakelig fordi jeg er veldig flink til å snakke og reflektere, noe som er bra i samfunnsfaglige fag osv, men hadde ikke klart å fått så gode karakterer i realfag da jeg ikke klarer å konsentrere meg med sånne teoretiske ting😜 Men trengte ikke realfag heldigvis for å komme inn på psykologi😄 Men jeg jobbet veldig hardt vgs, ble så sliten faktisk at jeg trengte et friår etterpå...

Anonymkode: 2a288...aee

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar! Det er psykologi jeg studerer...

Det er 4 år siden jeg fikk diagnosen... Medisinene funker ikke... Jeg fikk gode karakterer hovedsakelig fordi jeg er veldig flink til å snakke og reflektere, noe som er bra i samfunnsfaglige fag osv, men hadde ikke klart å fått så gode karakterer i realfag da jeg ikke klarer å konsentrere meg med sånne teoretiske ting😜 Men trengte ikke realfag heldigvis for å komme inn på psykologi😄 Men jeg jobbet veldig hardt vgs, ble så sliten faktisk at jeg trengte et friår etterpå...

Anonymkode: 2a288...aee

Psykologi er nok litt greiere jobbmessig enn lege, ikke det samme turnusjaget, faste stillinger, og et bra arbeidsmarked etter det jeg har skjønt? Mulig deltidsjobb vil være lettere også, det vet jeg ikke noe om. 

Det er mange psyologer som har jobb og familie! Ikke hopp av studiene pga barn du ikke har ennå engang. Hvis det virkelig er psykolog du vil bli, finner du en utvei. 

Anonymkode: 46c33...d31