Finnes det helt ærlig noen som har gått fra å være Viggo Venneløs til å ha et rikt nettverk av venner? Er det mulig å "endre livet sitt"?

[AnonymBruker]

Jeg leser her inne om at det bare er opp til en selv, at man kan gjøre slik og sånn. Prøv frivillig arbeid. Bli med i et kor. Spør noen på jobben om de vil finne på noe. Men fungerer det i praksis? 

Er det noen her inne som har snudd livet opp-ned, gått fra å være ensom og mest alene til å finne trygghet og felleskap med andre? 

Jeg ønsker så inderlig å tro på at det er mulig. Men jeg føler det er håpløst. Og jeg er ikke tredve engang. Det er litt tidlig da å resignere, at man må være venneløs for alltid. 

Anonymkode: dbd20...912

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst, men den var sterkere før enn nå. Så jeg har gått fra å isolere meg selv på grunn av angsten til å ha ganske mange venner og bekjente. Men det krevde å virkelig utfordre angsten.

Anonymkode: c6b3e...e93

[Ginavn]

Jeg lurer også på det! Venneløs og med lønna mi, føles det som jeg allerede gjør frivillig arbeid 😛 Ikke at jeg trenger 100 venner, men jeg har ingen. Blir mye alenetid. Er mye alene og det er fint, men kan bli ensom. Vennene falt fra etter hvert som vi ble eldre, og jeg vet ikke hvordan jeg skaffer nye venner. Jeg føler at jeg er dårlig på det sosiale, at jeg mangler noe som "alle andre" har, at jeg kommer fra en annen planet. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra å ha ingen venner, til å få mange å være sammen med da jeg begynte i kor, og så ble med i en turgruppe som en av jentene der var med i i tillegg. 

Anonymkode: 660d2...798

[AnonymBruker]

15 timer siden, Ginavn skrev:

Jeg lurer også på det! Venneløs og med lønna mi, føles det som jeg allerede gjør frivillig arbeid 😛 Ikke at jeg trenger 100 venner, men jeg har ingen. Blir mye alenetid. Er mye alene og det er fint, men kan bli ensom. Vennene falt fra etter hvert som vi ble eldre, og jeg vet ikke hvordan jeg skaffer nye venner. Jeg føler at jeg er dårlig på det sosiale, at jeg mangler noe som "alle andre" har, at jeg kommer fra en annen planet. 

Siste setning - historien om mitt liv 🤯🤣🤪🙊🤒😭

Anonymkode: e9bf7...c9a

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært Viggo Venneløs, men jeg har aldri hatt en stor omgangskrets heller. Jeg har noen få, nære venner og har ikke vært så god på å opprette nye vennskap. Litt trist, siden jeg har flyttet mye pga studier og jobb, mens barndomsvenner har forblitt på hjemstedet. Vi er fremdeles nære, men jeg ser dem ikke så ofte. Det blir når jeg reiser hjem, for de kommer aldri hit jeg bor. Da kjenner jeg at jeg savner å ha noen her i nærheten, samtidig som jeg kjenner mer og mer at jeg er ganske introvert og egentlig ikke har veldig stort behov for -mange- venner.

Det at jeg er introvert gjør at jeg syns det er vanskelig å bli kjent for jeg orker ikke å treffes "hver dag," og man bør gjerne sees ganske ofte i starten for å bli kjent. Jeg kjenner også på dette med å føle at jeg ikke får til å starte vennskap. Jeg mangler også dette small talk-genet. 

Dette er kanskje ikke et råd du er mottagelig for, men jeg tenker at det ikke er lurt å gå for hardt ut og ønske seg en stor vennegjeng med det samme. Jeg har også inntrykk av at de som ikke er god på small talk egentlig er ganske introverte og kan virke vanskelig å komme inn på. Så her må du altså gjøre en større innsats enn du har gjort hittil for å bli kjent. 

Anonymkode: c76ee...64e

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser her inne om at det bare er opp til en selv, at man kan gjøre slik og sånn. Prøv frivillig arbeid. Bli med i et kor. Spør noen på jobben om de vil finne på noe. Men fungerer det i praksis? 

Er det noen her inne som har snudd livet opp-ned, gått fra å være ensom og mest alene til å finne trygghet og felleskap med andre? 

Jeg ønsker så inderlig å tro på at det er mulig. Men jeg føler det er håpløst. Og jeg er ikke tredve engang. Det er litt tidlig da å resignere, at man må være venneløs for alltid. 

Anonymkode: dbd20...912

Hva har du prøvd selv da? Hvorfor skal du ha et rikt nettverk, kan vel holde med 2-3stk.

Husk at de som har et såkalt rikt nettverk med mange mennesker ofte består av overfladiske "venner", når alt kommer til alt har de ingen. Typisk partyløver, drikkevenner.  Henger på byen i helgene, kaller seg supersosiale. Om de ikke velger å delta der hører de ingenting fra de...

Anonymkode: e354d...07a

[AnonymBruker]

Aldri vært helt venneløs, alltids hatt en par tre gode venninner. 

Men jeg økte min vennekrets betraktelig når jeg ble singel, og ble med på mye mer. I tillegg byttet jeg jobb, å sørget for å bli med når det var noe. Problemet hos meg var at jeg ofte sa nei, fordi kjæresten ikke hadde lyst. Jeg begynte å gå mer ut, takke ja til mer ting, og da endret veldig mye seg. I dag har jeg i alle fall en 10/15 stykker som jeg stadig har god kontakt med (hvor av en 7/8 stk av disse er veldig gode venner), og rundt en 20/30 stk jeg vil si er mer bekjente-venner. 

Anonymkode: a4299...982

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva har du prøvd selv da? Hvorfor skal du ha et rikt nettverk, kan vel holde med 2-3stk.

Husk at de som har et såkalt rikt nettverk med mange mennesker ofte består av overfladiske "venner", når alt kommer til alt har de ingen. Typisk partyløver, drikkevenner.  Henger på byen i helgene, kaller seg supersosiale. Om de ikke velger å delta der hører de ingenting fra de...

Anonymkode: e354d...07a

Går an å ha begge deler altså. Jeg har et stort nettverk, med både festvenner og flere nære venner. 

 

 

Anonymkode: 9e69c...5ec

[AnonymBruker]

Jeg er venneløs nå for tiden men ting har ikke alltid vært slik. Det har vært flere "faser" med litt ulik omgangskrets og til dels stort nettverk. Har aldri jobbet aktivt for å få venner. Men når jeg ser tilbake på det så var det viktig å gjøre seg selv tilgjengelig. Vær med på ting selv om det ikke nødvendigvis er en aktivitet man syns er så veldig gøy. Si mer ja enn nei! Man får jo ikke venner av å bare mure seg selv inne.

Jeg er veldig introvert, klønete og har sosial angst, men det går an for det 😊

Anonymkode: dfe8b...9a7

[AnonymBruker]

Jeg var fullstendig opphengt i jobb og karriere, de få vennene jeg hadde var mer kolleger. Etter at jeg stiftet familie er situasjonen en helt annen. Jeg har masse venner og vi har flere felles vennepar.

Anonymkode: be92c...94b

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er venneløs nå for tiden men ting har ikke alltid vært slik. Det har vært flere "faser" med litt ulik omgangskrets og til dels stort nettverk. Har aldri jobbet aktivt for å få venner. Men når jeg ser tilbake på det så var det viktig å gjøre seg selv tilgjengelig. Vær med på ting selv om det ikke nødvendigvis er en aktivitet man syns er så veldig gøy. Si mer ja enn nei! Man får jo ikke venner av å bare mure seg selv inne.

Jeg er veldig introvert, klønete og har sosial angst, men det går an for det 😊

Anonymkode: dfe8b...9a7

Dette er veldig viktig! Også viktig å tørre å ta initiativ....

Anonymkode: 94315...c4b

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt lett for å få venner, ettersom jeg er naturlig sjenert - som folk gjerne tolker som kulde - og ganske introvert. Så etter noen litt ensomme studieår måtte jeg på et tidspunkt bestemme meg for endring, og å gå inn for å få nettverk. Nå som 28-åring har jeg det veldig bra sosialt. Har noen gode venner, og en større gruppe bekjente jeg kan feste/pilse med. 

Det som har hjulpet, har hovedsakelig vært følgende:

- Å være med i organisasjoner og lag. Det innebærer nesten alltid sosiale aktiviteter, og det er lettere å bli kjent med likesinna folk når man har en "unnskyldning" til å henge. Man får noen relasjoner gratis på den måten, og så er det opp til deg selv å ta relasjoner videre fra bekjentskapsplanet til venneplanet.

- Å tørre å invitere bekjentskaper ut på en øl, foreslå kinotur, sende en spontan melding om man skal finne på noe en søndag, etc. Det er ofte sånn man endrer relasjoner fra bekjente til venner. Man må by litt på seg selv, selv om det er dritkleint å sende den meldinga. Men det er det eneste som funker - folk liker mennesker som tar kontakt og viser interesse.

- Å si ja når du blir invitert, selv om det frister å ligge på sofaen. I hvert fall når relasjonen er ny. Om det går mange uker mellom hver gang man treffes, kan en ny relasjon fort koke bort i ingenting før den egentlig har startet. Det betyr så klart ikke at man må si ja hver gang resten av sitt liv, men når man har etablert et vennskap, vet man hvor man har hverandre. Da er det greit å si "nei takk, jeg trenger å slappe av", uten at folk dermed glemmer at du eksisterer neste gang.

- Å svelge stoltheten og hoppe i det. Når man er usikker sosialt, har man en tendens til å overanalysere seg selv og hver sosiale situasjon. Man blir motløs og føler seg klønete og teit. Men det må man bare slutte med. Ingen andre bryr seg, alle har nok med seg selv, og du er garantert ikke noe teitere enn andre. Folk liker uperfekte mennesker med sårbarhet.

Dette bør funke for de fleste. Det er ytterst få som ikke kan få seg venner om de går inn for det. Med mindre du er sterkt angrepet av autisme, eller har en ekstremt kjip personlighet (usannsynlig) så er det kun innsats og selvtillit det går på.

Anonymkode: ca26f...05e