Fant ut hvorfor jeg aldri tør å si ifra om det trengs

[AnonymBruker]

Jeg har skjønt hvorfor jeg aldri tør å si ifra til folk eller sette på plass andre. Jeg vet jo nøyaktig hva jeg skal si, men tør ikke. 

Fant ut nå i en alder av 28, at jeg er redd for å bli angrepet/klappa til eller kjeftet ned. Av totalt ukjente mennesker. 

Sier jeg "hei! Kan du fortelle meg hvorfor du snakker til meg på den måten?" Med en myndig høy stemme, er jeg redd jeg skal få kjeft og aldri at noen skal ta det til seg.. 

Er sånt rasjonelt? Jeg opplever ofte at mange ser stygt på meg/snakker frekt til meg selvom jeg ikke har sagt noe eller gjort noe. Jeg er ganske forsiktig av meg, er ganske petit, vet ikke om man forventer at jeg skal si ifra om det er noe.. men er bare redd. 

Anonymkode: 6a0be...7f5

[AnonymBruker]

Kanskje du har blitt overkjørt av en dominerende omsorgsperson i barndommen? 

Anonymkode: 103e4...7a8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du har blitt overkjørt av en dominerende omsorgsperson i barndommen? 

Anonymkode: 103e4...7a8

Noen ganger er KG bare spot on👌 Jeg er ikke ts, men dette gjelder hvert fall meg.

Anonymkode: 4dedd...45b

[Kittykat]

Jeg sliter med det samme pluss at jeg liker ikke konfrontasjoner, jeg hater det. Jeg er ikke så flink til å snakke for meg, så jeg sliter med å argumentere og å si ting som jeg føler må bli sagt. Jeg føler at jeg vil bli sett ned på og få kjeft for å ytre min mening Jeg har alltid vært sånn og jeg kan ikke forstå hvorfor. Og det henger også sammen med at jeg føler at jeg må få anerkjennelse for alt jeg gjør og få vite at det jeg gjør er riktig. Hvis ikke, så blir jeg ekstremt usikker. Det er jo helt tussete å føle det sånn, når man er voksen.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du har blitt overkjørt av en dominerende omsorgsperson i barndommen? 

Anonymkode: 103e4...7a8

Det finnes også barn som dominerer foreldre, eldre søsken. Så dette går nok like mye på personliget som på foreldre. 

Anonymkode: 781d7...b1b

[Gjest theTitanic]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har skjønt hvorfor jeg aldri tør å si ifra til folk eller sette på plass andre. Jeg vet jo nøyaktig hva jeg skal si, men tør ikke. 

Fant ut nå i en alder av 28, at jeg er redd for å bli angrepet/klappa til eller kjeftet ned. Av totalt ukjente mennesker. 

Sier jeg "hei! Kan du fortelle meg hvorfor du snakker til meg på den måten?" Med en myndig høy stemme, er jeg redd jeg skal få kjeft og aldri at noen skal ta det til seg.. 

Er sånt rasjonelt? Jeg opplever ofte at mange ser stygt på meg/snakker frekt til meg selvom jeg ikke har sagt noe eller gjort noe. Jeg er ganske forsiktig av meg, er ganske petit, vet ikke om man forventer at jeg skal si ifra om det er noe.. men er bare redd. 

Anonymkode: 6a0be...7f5

Folk er frekke med deg fordi holdningen/væremåten din gir en essens av at du kan overkjøres uten motstand. Det er en veldig dårlig situasjon for deg å være i. Dominerende mennesker kan bruke dette for å tråkke deg helt ned. 

Det er desverre bare slik at du må øve. Gode argumenter er det beste våpen du kan ha. Du må stole på at du har det som skal til. 

Jeg blir ikke overkjørt, men vinner heller ikke. Jeg blir sint nok til å ikke bli overkjørt, men det ligger blokkeringer i veien for å faktisk få uttrykt det jeg mener. Forbasket irriterende. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger er KG bare spot on👌 Jeg er ikke ts, men dette gjelder hvert fall meg.

Anonymkode: 4dedd...45b

Spot on her også. 

Anonymkode: 3b30a...d77

[AnonymBruker]

Tusen takk for oppklarende svar.♡ Husker før var jeg redd for å krangle med foreldrene mine, mamma pleide noen ganger å lapse til meg, mens pappa tok hardt i armen. De ropte ofte til meg når vi kranglet. Tenker det var normalt på 90 tallet, men føler likevel litt på det. Søstra mi er yngre enn meg, høyere og mer direkte og blir fort sint. Var og er fortsatt litt redd henne for å si ting jeg mener.. nå er vi jo voksne mennesker, tviler på at hun flyr på meg nå, men noen ganger har hun en holdning som er skikkelig ukomfortabel.. litt sånn "ey du, skjerp deg".

Ble holdt mye utenfor på barneskolen og ungdomskolen, og husker mamma aldri tok meg seriøst. Selv den dag idag forstår jeg at følelser og slike heftige saker kan jeg ikke ta opp med henne. Hun ler det bort, gir meg pep talk om at alt sitter i hodet mitt.. 

Har blitt kalt for dramaqueen.. Jeg har slitt med depresjoner i lang tid fordi jeg kom i feil miljø og ble voldtatt flere ganger. 

Nå har jeg endelig har kommet ut av det, studert, fått utdannelse, gift og har barn, og har en livsstil som kanskje er annerledes enn hva noen ville valgt, så er det noe de skal se på som et stort problem.. 

Vet egentlig ikke om det hadde så mye.med saken å gjøre, men det er slik jeg føler det. Pga slik som det har vært, er det slik det er nå. Jeg er veldig glad for at jeg har tord å leve livet mitt slik jeg.vil nå, og med en mann jeg har det godt med.

Men jeg er jo usikker på meg selv. Jeg kan kle på meg de klærne jeg liker, synes jeg ser kjempefin ut, tar med meg dattera mi for å handle og dra på café, så er det alltid en eller annen som skal snakke til meg som om jeg er en drittunge som ikke har lik rett som alle andre. Hadde jeg vært 170, litt kraftig og Tord å se inn i øynene på folk, hadde de kanskje ikke oppført seg slik.. 

Anonymkode: 6a0be...7f5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes også barn som dominerer foreldre, eldre søsken. Så dette går nok like mye på personliget som på foreldre. 

Anonymkode: 781d7...b1b

Har en yngre søster som har en veldig autoritær personlighet. Hun ligner veldig på moren min.. 

Anonymkode: 6a0be...7f5

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for oppklarende svar.♡ Husker før var jeg redd for å krangle med foreldrene mine, mamma pleide noen ganger å lapse til meg, mens pappa tok hardt i armen. De ropte ofte til meg når vi kranglet. Tenker det var normalt på 90 tallet, men føler likevel litt på det. Søstra mi er yngre enn meg, høyere og mer direkte og blir fort sint. Var og er fortsatt litt redd henne for å si ting jeg mener.. nå er vi jo voksne mennesker, tviler på at hun flyr på meg nå, men noen ganger har hun en holdning som er skikkelig ukomfortabel.. litt sånn "ey du, skjerp deg".

Ble holdt mye utenfor på barneskolen og ungdomskolen, og husker mamma aldri tok meg seriøst. Selv den dag idag forstår jeg at følelser og slike heftige saker kan jeg ikke ta opp med henne. Hun ler det bort, gir meg pep talk om at alt sitter i hodet mitt.. 

Har blitt kalt for dramaqueen.. Jeg har slitt med depresjoner i lang tid fordi jeg kom i feil miljø og ble voldtatt flere ganger. 

Nå har jeg endelig har kommet ut av det, studert, fått utdannelse, gift og har barn, og har en livsstil som kanskje er annerledes enn hva noen ville valgt, så er det noe de skal se på som et stort problem.. 

Vet egentlig ikke om det hadde så mye.med saken å gjøre, men det er slik jeg føler det. Pga slik som det har vært, er det slik det er nå. Jeg er veldig glad for at jeg har tord å leve livet mitt slik jeg.vil nå, og med en mann jeg har det godt med.

Men jeg er jo usikker på meg selv. Jeg kan kle på meg de klærne jeg liker, synes jeg ser kjempefin ut, tar med meg dattera mi for å handle og dra på café, så er det alltid en eller annen som skal snakke til meg som om jeg er en drittunge som ikke har lik rett som alle andre. Hadde jeg vært 170, litt kraftig og Tord å se inn i øynene på folk, hadde de kanskje ikke oppført seg slik.. 

Anonymkode: 6a0be...7f5

Du trenger bare det siste! Gjør ikke noe om du er 1,55, liten og sped. Tror du trenger terapi, men ikke sikkert det beste er psykolog, kanskje det vil fungere bedre med en coach, terapeut e.l. som fokuserer på nåsituasjonen og hva du vil endre og gir deg verktøy for det.

Å skulle oppdra sterke, selvstendige barn når man selv ikke tør se folk i øynene tror jeg er vanskelig.

Anonymkode: 0cbbe...5d6

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for oppklarende svar.♡ Husker før var jeg redd for å krangle med foreldrene mine, mamma pleide noen ganger å lapse til meg, mens pappa tok hardt i armen. De ropte ofte til meg når vi kranglet. Tenker det var normalt på 90 tallet, men føler likevel litt på det. Søstra mi er yngre enn meg, høyere og mer direkte og blir fort sint. Var og er fortsatt litt redd henne for å si ting jeg mener.. nå er vi jo voksne mennesker, tviler på at hun flyr på meg nå, men noen ganger har hun en holdning som er skikkelig ukomfortabel.. litt sånn "ey du, skjerp deg".

Ble holdt mye utenfor på barneskolen og ungdomskolen, og husker mamma aldri tok meg seriøst. Selv den dag idag forstår jeg at følelser og slike heftige saker kan jeg ikke ta opp med henne. Hun ler det bort, gir meg pep talk om at alt sitter i hodet mitt.. 

Har blitt kalt for dramaqueen.. Jeg har slitt med depresjoner i lang tid fordi jeg kom i feil miljø og ble voldtatt flere ganger. 

Nå har jeg endelig har kommet ut av det, studert, fått utdannelse, gift og har barn, og har en livsstil som kanskje er annerledes enn hva noen ville valgt, så er det noe de skal se på som et stort problem.. 

Vet egentlig ikke om det hadde så mye.med saken å gjøre, men det er slik jeg føler det. Pga slik som det har vært, er det slik det er nå. Jeg er veldig glad for at jeg har tord å leve livet mitt slik jeg.vil nå, og med en mann jeg har det godt med.

Men jeg er jo usikker på meg selv. Jeg kan kle på meg de klærne jeg liker, synes jeg ser kjempefin ut, tar med meg dattera mi for å handle og dra på café, så er det alltid en eller annen som skal snakke til meg som om jeg er en drittunge som ikke har lik rett som alle andre. Hadde jeg vært 170, litt kraftig og Tord å se inn i øynene på folk, hadde de kanskje ikke oppført seg slik.. 

Anonymkode: 6a0be...7f5

Nei, det var faktisk ikke det. Mulig det var litt mer vanlig enn nå, men det var fremdeles langt fra normalt eller akseptert å slå barna sine. 

Anonymkode: 588b9...8c5