Psykopatens spill - Dikt

[coktail]

En slik en slu hjerne
som får hodet mitt til å kverne
Fornærmelser og nedlatende ord er en vanlig hverdag
Er jeg sammen med deg på feil grunnlag?
for jeg føler ubehag rundt deg, men samtidig vil jeg du skal elske meg
Du er i en maktposisjon og skylder på andre – jeg må faktisk bort fra deg
Men du gjør meg så lykkelig – og du gjør meg så trist
Du får meg til å føle meg levende – du får meg til å miste all min gnist
Du behandler meg kjærlig og varm, for i det neste å være kjølig
Jeg ender da opp som usikker, stresset og jeg ligger i senga urørlig
Du sier jeg må endre meg for at forholdet vårt skal være holdbart
Jeg gjør alt jeg kan, men mot deg jeg er blitt mang en gang, advart
Du setter deg ikke inn i hva andre føler
Jeg tror du er redd for å bli avslørt, slik at du ditt ansikt utad tilsøler
Jeg har gitt deg hele mitt hjerte, men det er visst ikke nok
Å gjennomskue deg, kom på meg som et sjokk
Jeg vet ikke hvordan jeg har klart å leve med deg så lenge
Når du blant annet ordene mine du bruker å vrenge
Du har nese for andres svakheter og vet å utnytte dette
Hvor mange ganger du har løyet, lurt meg og brukt meg, jeg kan bare gjette
Å innse at du er mentalt farlig
gjør vondt, da jeg må ut av forholdet vårt snarlig
Det jeg ønsker er stabilitet og glede
Et trygt rede
Om jeg påpeker dine feil, vil du raskt angripe meg tilbake
Jeg blir da så trist, at jeg ikke engang vil ta på deg med ei ildrake
Det er alltid jeg som ber om unnskyldning og tilgir fort
Selv om det er du som behandler meg som lort
Du kan få meg til å tvile på om jeg egentlig er omsorgsfull og snill
Jeg har vært her lenge nå. I din fantasiverden. I ditt spill.
Det virker som det utspiller seg en film i ditt hode
Der et manuskript skal følges, og der det onde vinner over det gode
Jeg har tenkt tanken på å forlate deg i flere år
Så ... denne gangen, i avslutningsscenen, du fremdeles over meg rår

Jeg elsker deg. Vær så snill
Ikke forlat meg.

Dette er IKKE selvopplevd.