Reagert sent på voldtekt

[AnonymBruker]

Jeg ble for et år siden voldtatt av kjæresten (vi er ikke sammen lengre), på den tiden det skjedde så var jeg fra før av ganske deprimert, PTSD, selvmordstanker og hadde det ganske tungt med meg selv. Voldtekten berørte meg ikke noe særlig, jeg hadde allerede så mye kaos i hodet at voldtekten ikke gikk innpå meg. Jeg gjorde alt for å glemme at det hadde skjedd og legge det bak meg. Jeg er idag blitt nesten helt frisk, jeg sliter i mye mindre grad med meg selv. Men nå som jeg har det bedre med meg selv så har disse tankene om voldtekten komt og jeg har det ganske tungt. Jeg synes det er rart det kom nå, og ikke da det skjedde. 

Anonymkode: 1bd6c...282

[Renate79]

Tror noen ganger at kroppen er så «smart» at den porsjonerer ut hva man tåler å ta tak og ikke...og utsetter det man ikke har kapasitet til å håndtere. Ser ut som du har gjort en skikkelig jobb med deg selv og tidligere opplevelser den siste tiden. Godt jobbet!! 

Kan anbefale deg å ta kontakt med Dixi, de er gode på det med etterreaksjoner etter voldtekt osv. 

Ta vare på deg selv! 

[AnonymBruker]

Ja det er som Renate79 over her sier, hjernen fungerer på den måten at ikke alt løses ut med en gang for da ville vi dødd av psykisk tortur. Det er ikke uvanlig å få senreaksjoner først når man har kommet seg ut av forholdet og fått hendelsen(e) på avstand. 

Får du noe psykolog hjelp? Hvis du tenker at det kan være godt for deg så søk om det og bruk venninder til å gjøre hyggelige ting og distrahere tankene dine med ❤️ Unngå situasjoner og mennesker som kan trigge deg

Anonymkode: 12d02...12d

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en del av forsvarsmekanismen vår. 

Jeg ble voldtatt av en kollega etter en jobbfest. Jeg og noen andre kolleger overnattet hos han etter festen da han hadde plass og bodde i nærheten. Ja, vi var fulle. Ja, vi hadde sikkert en flørtende tone etter hans mening. Men jeg sa klart og tydelig NEI flere ganger og forsøkte å dytte han vekk, for å stivne når det ikke nyttet i håp om at det snart skulle gå over. 

Et halvt år senere ble jeg lurt med ut fra et nachspiel av en jeg trodde var en venn for å kjøpe røyk. Han dro meg med inn i en skolegård, sa det var en snarvei. Han presset meg inn til veggen, dro av meg trusa og voldtok meg. Ja, vi var fulle. Ja, vi hadde sikkert en flørtende tone etter hans mening. Jeg sa at jeg ikke ville. Jeg hadde allerede erfart at nei ikke nødvendigvis betyr nei, og tenkte at det enkleste sikkert bare var å gi etter for å få det overstått når jeg skjønte at han ikke kom til å gi seg. 

Det tok meg minst to år før disse hendelsene gikk inn på meg. Når folk fikk høre om at vi hadde "ligget sammen" så bare lo jeg det vekk. Men når det traff meg at jeg faktisk var blitt voldtatt, da traff det hardt. Det var som å sykle i full fart nedover en bakke, bare for å finne ut at bremsene ikke fungerer og så kræsje rett inn i en vegg. Jeg fikk jo litt sjokk, for hvis man blir voldtatt så må man jo reagere med en gang etterpå, eller? Nei, jeg tror det er en forsvarsmekanisme, man skal jo være rustet til å takle det også. Det var ikke jeg når voldtektene skjedde. Men jeg var heldigvis rustet til å takle det når det først traff meg. 

Vil anbefale deg å snakke med noen om dette om du ikke allerede gjør det. Det hjelper så mye!

Du har vært gjennom mye, du kommer deg gjennom dette også. ❤️ Sender deg en klem, og håper det går bra med deg ❤️

Anonymkode: a9165...797

[s0la]

Jeg ble voldtatt flere ganger av min eks. Kjenner meg igjen. 

Det var et manipulerende forhold og alt han sa og gjorde ble såpass normalisert på en måte, at jeg ikke reagerte så mye. Jeg var lei meg og sint i øyeblikket, ja. Men det ble altfor fort «glemt bort» og «tilgitt», så til slutt husket jeg ikke alle de slemme tingene han gjorde. Han hadde meg rundt lillefingern.

Etterpå, når jeg tenker over de sårende kommentarene, manipuleringen, voldtekten... Da skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke gikk tidligere. Akkurat nå, når jeg tenker på det, blir jeg sur på meg selv fra fortiden. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det annet enn å gå videre. Jeg vet at eksen hadde sine problemer fra barndommen (det gjør ikke hans valg bedre eller tilgivende, men det gir mening at han var sånn), og jeg håper faktisk han blir en bedre versjon av seg selv. Jeg synes synd på han. Og jeg har gått videre. 

Det hjalp å snakke om det. Har snakket om noe med mamma (ikke voldtekten), og masse med kjæresten. Det sprakk en dag og jeg gråt og fortalte ALT. Han satt og holdt rundt meg og hørte på alt. Han lot meg gråte, han trøstet meg og sa at han aldri noen gang kommer til å bli sånn. Etter det har det vært bra! Jeg skulle ikke fortelle han, men kunne ikke noe for det. Det falt meg naturlig å si det. 

Fortsett å snakke om det! Få det ut, ikke steng det inne.

❤️

[AnonymBruker]

Nå vil jeg si at det er mye verre å bli voldtatt av en ukjent enn av en kjæreste. Du får mye verre traumer av det.

Anonymkode: 6ff49...5b1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå vil jeg si at det er mye verre å bli voldtatt av en ukjent enn av en kjæreste. Du får mye verre traumer av det.

Anonymkode: 6ff49...5b1

Ehm...skulle dette være til hjelp ??

Anonymkode: 1bd6c...282

[AnonymBruker]

Jeg takker for alle svar❤️

Anonymkode: 1bd6c...282

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå vil jeg si at det er mye verre å bli voldtatt av en ukjent enn av en kjæreste. Du får mye verre traumer av det.

Anonymkode: 6ff49...5b1

Det vet du faktisk ingenting om, folk opplever ting helt forskjellig og det ene er ikke verre enn det andre. Så hold kjeften din ditt hater-troll!

Anonymkode: 12d02...12d

[AnonymBruker]

Har hatt samme greie selv. Har fått hjelp gjennom barnevern og advokater for å beskytte meg selv og barnet fra psykisk vold. Da saken var klar og vi begge var trygge dukket voldtektene opp i hodet mitt. Jeg vet ikke hva jeg har tenkt, men jeg har det bra med at ungen er berget og at jeg klarte å komme meg bort. I det store bildet er voldtektene en promille av problemet. Var sammen med en drøm av en fyr, godt likt i familie/samfunn/skole/jobb. Han klikka helt da vi ble foreldre.

Vil tro du har tid, rom og mulighet til å tenke og reflektere nå. Da får du tid til alt som har ligget begravet en stund.

Anonymkode: b64c1...a34