Kutte kontakt med foreldre

[Bandofcows]

Jeg er voksen (over 30) og bor langt unna foreldrene mine. Ser dem stort sett i jula, påske, sommer eller høst. Likevel får jeg helt magekrampe når moren min ringer -- hun ringer en fast ukedag og på ca. samme klokkeslett, og jeg går rundt stressa og irritabel hele den tida jeg går og venter på den telefonen. 

Vi lever totalt ulike liv. Jeg er oppdratt svært religiøst (pinsevenner) og livet deres handler fortsatt primært om dette. Jeg er ikke kristen og har nok tatt ekstra stor avstand til religion på grunn av det jeg har opplevd hjemme.

Begge har av ulike grunner gått ut av arbeidslivet (de er ikke i pensjonsalder ennå) og lever svært "små" liv med lite sosialt nettverk og mamma har så godt som null interesser (bortsett fra bibelen, gud osv.) og følger ikke en gang med på nyhetene (bortsett fra å lese litt kristen avis). Nå kommer noen sikkert til å foreslå at jeg tar henne med på teater eller en reise eller et eller annet berikende, men det ville faktisk ikke funka.

Selv lever jeg med full jobb, sosialt nettverk, fester, kulturelle aktiviteter osv. og har svært lite til felles med dem. Vi har derfor ingenting å snakke om. Ikke kan vi se på filmer eller tv når vi er sammen, for mamma steiler hver gang noen banner eller tar seg et glass eller har sex (på tv-en, altså). Hvis vi en sjelden gang får i gang en samtale om noe rundt middagsbordet, blir den fort avbrutt av mammas ritualer (bordbønn, andaktsbok el.l.). 

Jeg veit jeg høres smålig ut, men det er nærmest tortur for meg å være sammen med dem. Jeg har lest rundt på forumet og ser at de som kutter kontakt med foreldra sine har opplevd nokså drøye ting. Jeg har altså foreldre som aldri har gjort meg noe vondt, ikke med vilje, men som jeg likevel har lyst til å trappe ned kontakten med. Ikke nødvendigvis kutte helt, men for eksempel besøke dem en del sjeldnere. Jeg blir bare så innmari forbanna av de små, tvangsmessige livene, jeg orker ikke å se på det. Er jeg helt urimelig? 

Hører gjerne fra andre som har (tvangs-/psykisk-/isolert ..) religiøse foreldre og som ikke er religiøse sjøl. Kan også nevne at jeg dessverre ikke har søsken -- det hadde vært en lettelse å ha noen å dele "byrden" med ... 

[AnonymBruker]

Å befri seg selv mentalt er viktig, selv var jeg veldig kuet av min far. han bestemte det jeg skulle gjøre. Hadde mange psykopatiske trekk, null selvinnsikt også. Ikke relegiøst da.

Valgte å ha kontakt med mor av og til, det går bra for min del. Synes ikke du skal kutte helt ut, men du trenger kanskje ikke besøke de så ofte. Selv ringes jeg maks 1 gang pr mnd med min mor. Så en gang i uken kan jo nedgraderes om du ønsker det.

Forstår at du føler det som plikt også, men du er nok litt fanget mentalt av det hele. At du må. Dine foreldre er jo hjernevasket av relegion, vanskelig å godta det.

Anonymkode: a30c3...824

[Bandofcows]

Takk for svar!

Ja, 1 gang i uken kan nedgraderes. Men hvordan sier jeg det uten å såre henne fullstendig? Moren min er veldig sår på akkurat dette, hvis venninner har antyda at hun har tatt kontakt for ofte el.l. så har hun aldri tilgitt dem ... Det er nok også mye derfor hun har et så begrensa sosialt liv, fordi hun kan skremme bort folk. 

Jeg er nok fanget mentalt av det, ja. Og tenker ofte i slike baner som at man er i evig gjeld til sin mor fordi hun har født meg ... Tror jeg må kvitte meg med den tanken der ... 

[Gjest COSL Innovator]

Jeg hadde krepert hvis jeg måtte høre på sånt jesuspreik. Jeg hadde gitt klar beskjed om at det våset der får de holde på med uten å prakke det på meg. 

Ta ett oppgjør med de om dette og blir de snurt, så er det deres valg. Helt ærlig høres det nesten ut som en vinn-vinn situasjon for deg.

[AnonymBruker]

Troen hennes kan du ikke blande deg i. Så lenge du får leve som du vil, må du tåle at hun lever som hun vil. Skal dere være sammen med hverandre, må du la henne, så lenge hun lar deg. Her er det omvendt, jeg er religiøs, og religion tar mye plass i livet mitt. Jeg er ikke oppdratt religiøst, så mine foreldre er hardbarka ateister. Hver eneste snakk om religion blir slått hardt ned på, og det er ganske slitsomt. Særlig når det gjør meg lykkelig.. Har vurdert å kutte kontakten helt, men det er jo foreldrene mine.. Jeg elsker dem veldig mye. Vi har veldig lite til felles, og ikke kan jeg snakke om livet mitt... det beste er vel kanskje å mentalt godta at man er så forskjellige til tross for relasjonen, la henne sitte å snakke om det, og så kan du snakke om dine interesser, selvom du vet at hun ikke deler dem.. kan dere male eller strikke sammen? 

Anonymkode: 0f1e7...e35

[Bandofcows]

15 minutter siden, COSL Innovator said:

Jeg hadde krepert hvis jeg måtte høre på sånt jesuspreik. Jeg hadde gitt klar beskjed om at det våset der får de holde på med uten å prakke det på meg. 

Ta ett oppgjør med de om dette og blir de snurt, så er det deres valg. Helt ærlig høres det nesten ut som en vinn-vinn situasjon for deg.

De driver ikke egentlig og misjonerer. Men de holder ikke opp med sine rutiner selv om jeg er der, altså kutter de ikke bordbønn osv. selv om jeg er på besøk. Da er det litt vanskelig, synes jeg, å be de holde opp med det. Men det plager meg og det burde være veldig lett å lese på kroppsspråket mitt. 

 

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Troen hennes kan du ikke blande deg i. Så lenge du får leve som du vil, må du tåle at hun lever som hun vil. Skal dere være sammen med hverandre, må du la henne, så lenge hun lar deg. Her er det omvendt, jeg er religiøs, og religion tar mye plass i livet mitt. Jeg er ikke oppdratt religiøst, så mine foreldre er hardbarka ateister. Hver eneste snakk om religion blir slått hardt ned på, og det er ganske slitsomt. Særlig når det gjør meg lykkelig.. Har vurdert å kutte kontakten helt, men det er jo foreldrene mine.. Jeg elsker dem veldig mye. Vi har veldig lite til felles, og ikke kan jeg snakke om livet mitt... det beste er vel kanskje å mentalt godta at man er så forskjellige til tross for relasjonen, la henne sitte å snakke om det, og så kan du snakke om dine interesser, selvom du vet at hun ikke deler dem.. kan dere male eller strikke sammen? 

Anonymkode: 0f1e7...e35

Nei, vi kan ikke male eller strikke sammen -- hun mener hun får så lett vondt i skuldrene av den typen aktiviteter. Det eneste vi kan "gjøre sammen" er å sitte og lese hver vår bok. Og så kan vi gå tur og av og til spiller vi et brettspill. Men dette blir så innmari stusselig når vi ikke har noe å snakke om. 

Vi godtar hverandres liv, men for min del er det lite å hente i å henge sammen. 

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Bandofcows skrev:

Takk for svar!

Ja, 1 gang i uken kan nedgraderes. Men hvordan sier jeg det uten å såre henne fullstendig? Moren min er veldig sår på akkurat dette, hvis venninner har antyda at hun har tatt kontakt for ofte el.l. så har hun aldri tilgitt dem ... Det er nok også mye derfor hun har et så begrensa sosialt liv, fordi hun kan skremme bort folk. 

Jeg er nok fanget mentalt av det, ja. Og tenker ofte i slike baner som at man er i evig gjeld til sin mor fordi hun har født meg ... Tror jeg må kvitte meg med den tanken der ... 

Naturlig at din mot vil bli skuffet, utfra det du skriver kan hun nok ta det tungt. Men du kan jo sifra: ringer å snakker med deg når jeg føler for det. Å se hvordan det blir mottatt.

Men hun er nok rimelig programmert, samme dag og klokkeslett.

Du er nok fanget ja, så om du vil befri deg så må du bare la det stå til. Uansett hvordan de reagerer på det. Vi snakker ikke om å bryte, men å endre forholdet. At kontakten ikke er plikt, mere når du føler for det. Lager man et fast tidspunkt på ting blir det jo ofte en plikt at man MÅ.

Anonymkode: a30c3...824