Syk av jobben

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har nå hatt en jobb i litt over 1 år. Har ikke trivdes fra dag én og nå har det blitt bare værre og værre å komme seg i veien. Ligger oppe om natten og gruer meg. Våkner flere ganger når jeg først får sove og har ikke hatt sammenhengende søvn siden jeg startet.

Jeg er så utrolig sliten, mye vondt i magen og rett og slett uvel. Har også mye hodepine. Føler meg helt utslitt følelsesmessig og har null energi til familien min. Klarer ikke komme meg opp igjen Og klarer ikke gi det jeg ønsker til de rundt meg. 

Legen ville en stund før jul sykmelde meg, men jobben insisterte på å tilrettelegge for meg. Dette hjalp litt da men tyngden av å måtte på jobb er der likevel.

Jeg misliker jobben jeg har og vet jeg er på feil hylle. Søker jobber uten å komme videre og føler nå at jeg bare står og spinner i et hjul. Har alltid hatt god arbeidsmoral så dette er helt uvant. 

Hva gjør jeg?! 

 

Er helt tom inn i meg nå. 

Anonymkode: 36e97...262

[AnonymBruker]

Du finner en annen jobb, enkelt og greit. Det skulle du gjort for lenge siden.

Ta en hvilken som helst jobb til du finner relevant jobb

Anonymkode: e617c...833

[AnonymBruker]

Søker ny jobb???

Anonymkode: db278...854

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei.

Jeg har nå hatt en jobb i litt over 1 år. Har ikke trivdes fra dag én og nå har det blitt bare værre og værre å komme seg i veien. Ligger oppe om natten og gruer meg. Våkner flere ganger når jeg først får sove og har ikke hatt sammenhengende søvn siden jeg startet.

Jeg er så utrolig sliten, mye vondt i magen og rett og slett uvel. Har også mye hodepine. Føler meg helt utslitt følelsesmessig og har null energi til familien min. Klarer ikke komme meg opp igjen Og klarer ikke gi det jeg ønsker til de rundt meg. 

Legen ville en stund før jul sykmelde meg, men jobben insisterte på å tilrettelegge for meg. Dette hjalp litt da men tyngden av å måtte på jobb er der likevel.

Jeg misliker jobben jeg har og vet jeg er på feil hylle. Søker jobber uten å komme videre og føler nå at jeg bare står og spinner i et hjul. Har alltid hatt god arbeidsmoral så dette er helt uvant. 

Hva gjør jeg?! 

 

Er helt tom inn i meg nå. 

Anonymkode: 36e97...262

Sykemeld deg med en gang, det er ikke bra å ha det sånn og hvor lenger tid det tar før du tar det på alvor jo værre blir det -det er min erfaring. Vet ikke om du jobber i det offentlige eller det private, men i offentlig sektor er det lettere å bli omplassert eller forsøke andre jobber. Lykke til!

Anonymkode: ab879...5c3

[AnonymBruker]

Det er nok bare å fortsette jobbsøkingen, eventuelt utvide kriteriene dine og søke på flere. Du kan ikke ha det sånn, men det kommer jo ikke til å endre seg før du gjør noe med jobben din.

Selv mislikte jeg jobben min intenst en periode, men hadde ikke mulighet til å si den opp, så jeg måtte jobbe mye med min egen innstilling. Samtidig hadde jeg litt flaks, for det ble noen omorganiseringer som gjorde ting bedre. Er der fremdeles og trives mye bedre nå selv om det ikke er drømmejobben. Hadde det fortsatt vært like ille ville jeg tatt første og beste vikarjobb innen et annet felt, for det er ikke verdt å kjøre seg selv i grøfta og hvis man mistrives med jobben sin på alle plan er det ikke mulig å sykemelde seg vekk fra problemstillingen. Du må bort fra selve jobben.

Anonymkode: d09c2...00f

[AnonymBruker]

Hadde latt legen sykemelde meg, i hvert fall en viss prosent. Og søk jobb som faen for å komme deg vekk. Det er ikke verdt å holde ut i det lengste.

Anonymkode: 6bd56...e0c

[Ulrikke]

Jeg trivdes greit i jobben min til jeg var så uheldig å bli sykemeldt for noe helt annet. Det var forholdsvis langvarig (noe ALLE kan finne ut ved å google, og jeg var helt åpen om diagnosen til min sjef og fritok legen for all taushetsplikt overfor sjefen min). 

Allikevel ble det veldig utrivelig i forhold til leder, så da jeg skulle tilbake noen prosent satt jeg utenfor i bilen, kastet opp osv fordi jeg ikke klarte å gå inn. 

Jeg var så heldig at det ble ledig et vikariat på min gamle jobb. Søkte og fikk den umiddelbart, de kjente meg jo. 

Jeg fikk et nytt liv, har ikke hatt en sykedag siden august og har mer overskudd hjemme. Bare det å slippe å føle at alle er "ute etter meg" er et nytt liv. 

Søk hva som helst hvis du føler det som du gjør, vikariater eller hva. Tenk nytt. Jeg angrer ikke en dag! Jeg skal ikke tilbake, og jeg får ta problemet med jobb nå utover våren. Men for helsa mi, den psykiske, var dette et helt nødvendig skritt. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det fortsatt vært like ille ville jeg tatt første og beste vikarjobb innen et annet felt, for det er ikke verdt å kjøre seg selv i grøfta og hvis man mistrives med jobben sin på alle plan er det ikke mulig å sykemelde seg vekk fra problemstillingen. Du må bort fra selve jobben.

Anonymkode: d09c2...00f

Når du først har fått så stor grad av fysiske reaksjoner på stress som ta beskriver så må du ut av situasjonene din, da må du sykemeldes. Man skal fungere til en viss grad hjemme også. Så må du heller sette i gang noen tiltak for å bli bedre mens du er sykemeldt. Jeg skal ikke ta min historie her, men sånt symptomtrykk MÅ ts ta på alvor. 

Anonymkode: ab879...5c3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du først har fått så stor grad av fysiske reaksjoner på stress som ta beskriver så må du ut av situasjonene din, da må du sykemeldes. Man skal fungere til en viss grad hjemme også. Så må du heller sette i gang noen tiltak for å bli bedre mens du er sykemeldt. Jeg skal ikke ta min historie her, men sånt symptomtrykk MÅ ts ta på alvor. 

Anonymkode: ab879...5c3

Joda, men en sykmelding gjør ikke annet enn å gi TS en (nødvendig) timeout og mer tid til å finne en løsning. Når det er selve jobben/arbeidsplassen i seg selv som utgjør problemet er sykemelding en høyst midlertidig løsning, det er ingenting som vil være annerledes om to uker eller to måneder. TS må bort, finne noe nytt, kanskje være villig til å ta en større risiko enn å bli værende på et sted der hun blir syk av mistrivsel.

Mener ikke at hun ikke skal ta imot legens tilbud om sykemelding, det kan være helt riktig å gjøre det hvis det mentale trykket er høyt og hun trenger en pust i bakken for å unngå utbrenthet osv.

Anonymkode: d09c2...00f

[AnonymBruker]

Ts her. 

Tårene triller bare jeg leser svarene jeg får her. Hadde forventet meg svar som "ta deg sammen" og "alle har tunge dager på jobb". Skjønner at alle har det men føler at dette er mer enn bare å ha noen tunge dager på jobb. 

Jeg kommer fra en familie hvor vi jobber til fanden tar oss. Og syk melding er noe man tar hvis man ikke kommer seg opp av senga. Ikke et brekt ben en gang er god nok grunn hvis man kan gjøre litt på jobb. Derfor sitter den veldig langt inne.

Var sykmeldt i smug en liten periode for en lang stund siden for akkurat det samme, pluss en reaksjon på noe familiært så føler ikke det gir noe godt inntrykk heller. 

Vet jeg kan få permisjon fra der jeg er nå, men da må det dukke opp jobber som jeg er kvalifisert for og ikke alle de leder jobbene som ligger ute.

I går klarte jeg ikke å legge meg så det ble sene natta. Samboer har heldigvis veldig forståelse så når tårene rant i dag tidlig skjønte han hvorfor. Har aldri før hatt det sånn og prøver virkelig å jobbe med innstillingen min. Føler likevel ikke at det har noe med den å gjøre. 

 

 

Anonymkode: 36e97...262

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

Tårene triller bare jeg leser svarene jeg får her. Hadde forventet meg svar som "ta deg sammen" og "alle har tunge dager på jobb". Skjønner at alle har det men føler at dette er mer enn bare å ha noen tunge dager på jobb. 

Jeg kommer fra en familie hvor vi jobber til fanden tar oss. Og syk melding er noe man tar hvis man ikke kommer seg opp av senga. Ikke et brekt ben en gang er god nok grunn hvis man kan gjøre litt på jobb. Derfor sitter den veldig langt inne.

Var sykmeldt i smug en liten periode for en lang stund siden for akkurat det samme, pluss en reaksjon på noe familiært så føler ikke det gir noe godt inntrykk heller. 

Vet jeg kan få permisjon fra der jeg er nå, men da må det dukke opp jobber som jeg er kvalifisert for og ikke alle de leder jobbene som ligger ute.

I går klarte jeg ikke å legge meg så det ble sene natta. Samboer har heldigvis veldig forståelse så når tårene rant i dag tidlig skjønte han hvorfor. Har aldri før hatt det sånn og prøver virkelig å jobbe med innstillingen min. Føler likevel ikke at det har noe med den å gjøre. 

 

 

Anonymkode: 36e97...262

Jeg svarte deg før i tråden her, det er akkurat den innstillingen jeg er oppvokst med, så her har jeg rett og slett valgt å overse alle stressymptomer til jeg møtte veggen fullstendig -klarte ikke å karre meg på jobb lenger, var skikkelig syk -har alle stress symptomene du nevner pluss flere og i alvorlig grad har jeg fått beskjed om etter en runde med utredning. Jeg gikk slik i åresvis å tenkte det blir bedre etter neste ferie, slik holdt jeg på og ble værre og værre, nå sliter jeg med å bli frisk. Fått streng beskjed om å lære meg å ta kroppens signaler. Derfor har jeg all sympati med deg og håper du tar mitt råd om å tett og slett hive henda i været og ikke gamble helsa di for en jobb du ikke trives med! Bruk sykemeldingstiden til å bli bra å finn ut av jobbeveien videre😊

Anonymkode: ab879...5c3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg svarte deg før i tråden her, det er akkurat den innstillingen jeg er oppvokst med, så her har jeg rett og slett valgt å overse alle stressymptomer til jeg møtte veggen fullstendig -klarte ikke å karre meg på jobb lenger, var skikkelig syk -har alle stress symptomene du nevner pluss flere og i alvorlig grad har jeg fått beskjed om etter en runde med utredning. Jeg gikk slik i åresvis å tenkte det blir bedre etter neste ferie, slik holdt jeg på og ble værre og værre, nå sliter jeg med å bli frisk. Fått streng beskjed om å lære meg å ta kroppens signaler. Derfor har jeg all sympati med deg og håper du tar mitt råd om å tett og slett hive henda i været og ikke gamble helsa di for en jobb du ikke trives med! Bruk sykemeldingstiden til å bli bra å finn ut av jobbeveien videre😊

Anonymkode: ab879...5c3

Uff så leit at du har blitt så syk av det. Skjønner ikke hva det er med oss mennesker som vil oss så vondt. Vi gjør så altfor mye for andre hele tiden men tenker ikke på oss selv. Og gjør vi det så får vi dårlig samvittighet. Håper virkelig du kommer deg opp igjen. 

Jeg har også fått beskjed om å lytte til kroppen, men føler meg presset av arbeidsgiver. Og hva folk vil si og tro. Har også tenkt tanken at jeg skal drive på til jeg rett og slett faller om på jobb, men har ikke lyst til at barna og samboer skal ha en mor som ikke kommer seg opp av senga en gang til slutt og ikke klarer følge opp på noen ting. Sier ikke at det skjer meg men dere har all min respekt dere som står i det så lenge. 

Anonymkode: 36e97...262

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sykemeld deg med en gang, det er ikke bra å ha det sånn og hvor lenger tid det tar før du tar det på alvor jo værre blir det -det er min erfaring. Vet ikke om du jobber i det offentlige eller det private, men i offentlig sektor er det lettere å bli omplassert eller forsøke andre jobber. Lykke til!

Anonymkode: ab879...5c3

Jobber i det offentlige. Ingen hjelp å få da jeg har prøvd. Måtte bare finne annen jobb og søke permisjon. 

Anonymkode: 36e97...262

[Carrot]

Sitat

"Flink pike kan du selv være!"

Husk det TS at det er slike som sliter seg ut, går på veggen, ender opp med å være utbrent og opplever depresjoner fordi de presser seg og presser seg..

Ta et steg tilbake, sett fingeren på akkurat hva det er som plager deg på jobb og tenk gjennom hvor stor påvirkningskraft du reelt sett har for å bedre din arbeidshverdag der du er - våg å kjenne og være 100% ærlig med deg selv og derfra ta et valg, om nødvendig å si opp uten å ha en jobb å gå til! Ta imot sykemelding om nødvendig - ingen er tjent med at du kjører deg selv for tøft i forhold til "flink pike syndromet" jeg får inntrykk av at er en del av problemet..

Det er faktisk bare en jobb! Selv om det holder tak over hodet, mat på bordet osv - det er bare en jobb!

Når det kommer til "kvalifisert for" er det ofte slik at selv det å sitte en periode i en jobb man ikke så for seg er bedre enn å grue seg til å gå på jobb, så alt "kvalifisert" pratet er med på å holde deg tilbake. Se bredere på jobbmarkedet, kanskje finner du ut at du trives vanvittig godt med en jobb du overhode ikke så for deg.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn i en jobb for en del år siden. Jeg ble sykmeldt, og så sa jeg opp jeg fordi jeg rett og slett ikke greide å forholde meg til den jobben engang. Jeg ble uvel bare av å tenke på at jeg var ansatt der. I løpet av perioden min som sykmeldt så fant jeg meg etter hvert en ny jobb.

Anonymkode: 2f304...c0d

[Gjest Albbas]

Sykemelding og å søke ny jobb. 

Du trenger jo ikke være fullt sykemeldt over lang tid, men kanskje begynne med en full sykemelding i en måneds tid tid, og så gradert sykemelding enn stund? Viktig at du ikke blir utbrent, da er det enda vanskeligere å finne ny jobb. 

Jeg har selv vært i lignende situasjon. Ble fullt sykemeldt i en måned, og så gradert sykemelding noen mnd før jeg greide å jobbe fullt igjen og fikk napp på ny jobb. Hadde jeg tynt det noe lenger hadde jeg møtt veggen, og det kan ta lang tid å komme seg fra det! 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det sånn i en jobb for en del år siden. Jeg ble sykmeldt, og så sa jeg opp jeg fordi jeg rett og slett ikke greide å forholde meg til den jobben engang. Jeg ble uvel bare av å tenke på at jeg var ansatt der. I løpet av perioden min som sykmeldt så fant jeg meg etter hvert en ny jobb.

Anonymkode: 2f304...c0d

Slik er møtet mitt med jobben også. Sitter utenfor og gruer meg for å gå inn. Knyter seg i magen når jeg ser stedet. Var du lenge sykmeldt? 

Anonymkode: 36e97...262

[AnonymBruker]

Føler meg som en syteunge egentlig. Kroppen fungerer ikke normalt men det er det jo ingen som ser. Og er redd for hva folk rundt meg vil si. Hva sjefen vil si. De fleste svarene jeg har fått ellers er at jeg ikke kan finne på å si opp en fast jobb, og at jeg må holde ut til jeg finner noe annet. Men når man ikke klarer å være på den jobben så er det tungt. 

Jeg ble jo som skrevet sykmeldt en liten periode for en god stund siden, men det var bare nok til å få meg opp igjen en liten stund. Så fikk jeg kommet meg litt i sommerferien, men da høsten kom ble det det samme igjen. 

Jeg starter fredag med å grue meg til mandag, og tenker på mandag at det er altfor lenge til fredag. Helgene blir brukt på å grue seg til jobb. 

Vil ikke høres ut som at jeg ikke VIL jobbe. 

Anonymkode: 36e97...262

[Gjest Albbas]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Føler meg som en syteunge egentlig. Kroppen fungerer ikke normalt men det er det jo ingen som ser. Og er redd for hva folk rundt meg vil si. Hva sjefen vil si. De fleste svarene jeg har fått ellers er at jeg ikke kan finne på å si opp en fast jobb, og at jeg må holde ut til jeg finner noe annet. Men når man ikke klarer å være på den jobben så er det tungt. 

Jeg ble jo som skrevet sykmeldt en liten periode for en god stund siden, men det var bare nok til å få meg opp igjen en liten stund. Så fikk jeg kommet meg litt i sommerferien, men da høsten kom ble det det samme igjen. 

Jeg starter fredag med å grue meg til mandag, og tenker på mandag at det er altfor lenge til fredag. Helgene blir brukt på å grue seg til jobb. 

Vil ikke høres ut som at jeg ikke VIL jobbe. 

Anonymkode: 36e97...262

Men sykemeld deg igjen da. Bruk tid på å komme deg til hektene, og så kaster du deg over alle tenkelige stillingsannonser på Finn. Du høres nesten utbrent ut, det er ikke noe poeng i å tvinge deg videre akkurat nå. 

[Duff]

Ikke tenk på hva andre vil si eller tenke. Det er du som har det vanskelig, det er du som må ta grep for å få det bedre. Fortsetter du nå risikerer du å falle ut av arbeidslivet i mange år. Kroppen skriker nå, hvis ikke du tar grep begynner psyken å skrike også. Da blir du psykisk syk. Ikke gå den veien, jeg går der nå og jeg angrer så ufattelig mye på at jeg ikke tok grep før det.