Venner og familie tror jeg er lat og trass

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på snart 23 år. Jeg studerer på et studie som krever litt mer enn andre studier, uten å gå inn på detaljer siden jeg ikke vil bli gjenkjent.

Hele tenåringsperioden min var preget av depresjon og angst. Familien min mente at jeg var feig og lat. At jeg ikke ville jobbe fordi jeg trodde alt kom på sølvfat. Jeg søkte psykologisk hjelp i skjul fra familien, og det hjalp. 

Nå på studiet kjenner jeg på at jeg holder på å knekke. Jeg tror jeg er utbrent eller noe. Jeg er kjempesliten, men får ikke sove. Helsa mi begynner å bli som den psykiske, ganske dårlig. Sterke hodepiner er blitt en hverdagsgreie, og trening og mat, det eneste jeg hadde kontroll over i ungdomstiden er nå glemt. Konsentrasjon finnes ikke. Den er byttet ut med andre vonde tanker.

I eksamensperioden prøvde jeg å snakke med vennene mine og kjæresten min. Dessverre ble jeg møtt med «jeg føler det slik også, men det går over når eksamen er ferdig» og «sånn er det å bli voksen». En venn av meg sa rett ut at jeg ikke prøver hardt nok og derfor får jeg angst... De gangene jeg ikke møtte opp til forelesning eller kollokvie klokka 10 fordi jeg ikke kom meg opp, så fikk jeg bemerkninger om at jeg må legge meg tidlig eller lager unnskyldninger fordi at jeg er lat. 

Da jeg strøk en eksamen i fjor, hevdet moren min at jeg ikke leser og er lat. Jeg prøver så godt jeg kan, og bruker enormt mye tid på lesesal, men ingenting går inn lenger...

Nå som det nye semesteret har startet, merker jeg at det er ekstra tungt å stå opp og være meg. Jeg orker ikke mer, jeg er så sliten og føler meg død innvendig

Jeg prøvde psykolog gjennom studentsamskipnaden, men det tar så lang tid og det hjalp ikke særlig mye heller...

Har noen andre hatt det slik?

Anonymkode: 3a63c...796

[AnonymBruker]

Du må hvertfall gjøre tiltak, endre livet ditt. Du har jo allerede prøvd psykolog. Har du sett på omgivelsene dine? Å ha negative og nedbrytende mennesker rundt deg kan alene være ille nok, å enda verre blir det når du har det som i dag.

Studere høres heller ikke ut som noen løsning for deg.

Anonymkode: 340a6...6fa

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Ville tatt kontakt med fastlegen for en henvisning til dps ❤️

[AnonymBruker]

Unødvendig av venner og familie å si slikt til deg! Har vært borti litt av det samme og blitt kalt lat, giddalaus osv da jeg var utbrent og deprimert.

Det som funket for min del var å konfrontere. Fortell at slike kommentarer gjør vondt og sårer. På den måten angriper du ikke, men spiller på sympatien som får dem til å tenke seg om. Var et familiemedlem og en venn i mitt tilfelle og de ga seg fort etter et par påminnelser.

Anonymkode: 341fc...73b

[AnonymBruker]

Er den utdannelsen du tar noe du absulutt må ta.  Er der kun det du vil bli . Kunne kanskje bytte til en anden og få litt mere energi. Så får din familie bare klage . Dette er ditt liv. Ikke dems. Men du er den eneste som kan forandre  og få det godt.

Anonymkode: 8e8ef...b80

[AnonymBruker]

Er du sikker på at studiet er riktig? Dersom studiet er så krevende er ofte jobben det også. Jeg hadde det som du beskriver i flere år i arbeidslivet, til jeg hoppet av og tok en kontorjobb. Nå trives jeg endelig med å jobbe. Var studiet ditt ønske eller press fra omverdenen?

Anonymkode: 78bac...164

[AnonymBruker]

Jeg kan så sårt relatere meg til situasjonen din. Jeg bare venter på at det skal gå over, men det gjør ikke det. Det at det går utover studier, verv, jobb etc. gjør det bare enda verre. Heldigvis har jeg en litt mer støttende mor enn deg, men hun sier at det «bare er å stå på». Ikke så lett akkurat, og hun kan jo ikke heller gjøre situasjonen bedre for meg. Jeg er halvveis i studiene, og jeg blir bare dårlig av å tenke at jeg må holde ut så lenge. Jeg føler meg så alene med å ha det sånn, og jeg føler at det overhodet ikke er akseptert av andre å ha det sånn heller. Jeg merker et stort press av å ha det bra og prestere som alle andre, og det gjør at jeg bare føler meg enda dårligere. 

Anonymkode: ca51c...118

[AnonymBruker]

Hvordan er den fysiske helsa di? Har du sjekket at du har det du trenger av vitaminer og jern? Du kan jo for sikkerhets skyld sjekke deg for cøliaki også.

Anonymkode: 56668...45d

[AnonymBruker]

På 7.1.2019 den 10.15, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei jente på snart 23 år. Jeg studerer på et studie som krever litt mer enn andre studier, uten å gå inn på detaljer siden jeg ikke vil bli gjenkjent.

Hele tenåringsperioden min var preget av depresjon og angst. Familien min mente at jeg var feig og lat. At jeg ikke ville jobbe fordi jeg trodde alt kom på sølvfat. Jeg søkte psykologisk hjelp i skjul fra familien, og det hjalp. 

Nå på studiet kjenner jeg på at jeg holder på å knekke. Jeg tror jeg er utbrent eller noe. Jeg er kjempesliten, men får ikke sove. Helsa mi begynner å bli som den psykiske, ganske dårlig. Sterke hodepiner er blitt en hverdagsgreie, og trening og mat, det eneste jeg hadde kontroll over i ungdomstiden er nå glemt. Konsentrasjon finnes ikke. Den er byttet ut med andre vonde tanker.

I eksamensperioden prøvde jeg å snakke med vennene mine og kjæresten min. Dessverre ble jeg møtt med «jeg føler det slik også, men det går over når eksamen er ferdig» og «sånn er det å bli voksen». En venn av meg sa rett ut at jeg ikke prøver hardt nok og derfor får jeg angst... De gangene jeg ikke møtte opp til forelesning eller kollokvie klokka 10 fordi jeg ikke kom meg opp, så fikk jeg bemerkninger om at jeg må legge meg tidlig eller lager unnskyldninger fordi at jeg er lat. 

Da jeg strøk en eksamen i fjor, hevdet moren min at jeg ikke leser og er lat. Jeg prøver så godt jeg kan, og bruker enormt mye tid på lesesal, men ingenting går inn lenger...

Nå som det nye semesteret har startet, merker jeg at det er ekstra tungt å stå opp og være meg. Jeg orker ikke mer, jeg er så sliten og føler meg død innvendig

Jeg prøvde psykolog gjennom studentsamskipnaden, men det tar så lang tid og det hjalp ikke særlig mye heller...

Har noen andre hatt det slik?

Anonymkode: 3a63c...796

Jeg synes du skal kutte all kontakt med samtlige av vennene dine, og familie...Det er ikke godt for deg å ha sånne mennnesker rundt deg.

Anonymkode: 74533...e10

[AnonymBruker]

Har også opplevd noe liknende, og jeg har mer eller mindre kuttet ut vedkommende.

Anonymkode: f8ec9...202

[AnonymBruker]

Jeg har knekt mange ganger. Nå er jeg knekt igjen, men jeg vet at livet går i bølgedaler. Noen ganger må man knekke før man skaper endringer man sårt har behov for, og noen ganger må man gjøre krevende ting samtidig som man er knekt. Et råd er slutt å si noe til andre, ikke forvent at de fleste skal forstå, eller se ting fra din side. De gjør ofte ikke det, de vil ha enkle løsninger man ikke klarer å gi, og det fører bare til mer skuffelse, som gjør at man blir enda mer tappet for krefter. 

Anonymkode: a4441...9f6

[AnonymBruker]

På 7.1.2019 den 10.15, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei jente på snart 23 år. Jeg studerer på et studie som krever litt mer enn andre studier, uten å gå inn på detaljer siden jeg ikke vil bli gjenkjent.

Hele tenåringsperioden min var preget av depresjon og angst. Familien min mente at jeg var feig og lat. At jeg ikke ville jobbe fordi jeg trodde alt kom på sølvfat. Jeg søkte psykologisk hjelp i skjul fra familien, og det hjalp. 

Nå på studiet kjenner jeg på at jeg holder på å knekke. Jeg tror jeg er utbrent eller noe. Jeg er kjempesliten, men får ikke sove. Helsa mi begynner å bli som den psykiske, ganske dårlig. Sterke hodepiner er blitt en hverdagsgreie, og trening og mat, det eneste jeg hadde kontroll over i ungdomstiden er nå glemt. Konsentrasjon finnes ikke. Den er byttet ut med andre vonde tanker.

I eksamensperioden prøvde jeg å snakke med vennene mine og kjæresten min. Dessverre ble jeg møtt med «jeg føler det slik også, men det går over når eksamen er ferdig» og «sånn er det å bli voksen». En venn av meg sa rett ut at jeg ikke prøver hardt nok og derfor får jeg angst... De gangene jeg ikke møtte opp til forelesning eller kollokvie klokka 10 fordi jeg ikke kom meg opp, så fikk jeg bemerkninger om at jeg må legge meg tidlig eller lager unnskyldninger fordi at jeg er lat. 

Da jeg strøk en eksamen i fjor, hevdet moren min at jeg ikke leser og er lat. Jeg prøver så godt jeg kan, og bruker enormt mye tid på lesesal, men ingenting går inn lenger...

Nå som det nye semesteret har startet, merker jeg at det er ekstra tungt å stå opp og være meg. Jeg orker ikke mer, jeg er så sliten og føler meg død innvendig

Jeg prøvde psykolog gjennom studentsamskipnaden, men det tar så lang tid og det hjalp ikke særlig mye heller...

Har noen andre hatt det slik?

Anonymkode: 3a63c...796

Jeg tenker at studiet er for vanskelig for deg og at du bør prøve noe som er lettere. 

Anonymkode: d7f11...b0d

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som at det er sykdom som ligger bak, det er rett og slett ikke vanlig å være så sliten og "knekt" som du beskriver her. I alle fall ikke i så ung alder, når man bare har et studie å bekymre seg for. Ville absolutt fått hjelp for dette om du reellt sett føler slik du beskriver her, for det er ikke normalt, og det er nok det som ligger bak andres fordommer. 

Anonymkode: 6c083...867

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ikke er studiet som er problemet, men det at du ikke har fått anerkjennelse for hvordan du har (hatt) det. Det tar på å vokse opp i sånne omgivelser som du har, og du drar det med deg inn i voksenlivet. Pga lite støtte i barndommen har du mindre motstandsdyktighet mot problemer og slitasje i voksen alder. Når du nå opplever vanskeligheter som student oppå det hele er det ikke rart ting blir tungt.

Mitt råd er en prat med fastlegen. Be også om å få sjekket deg for vitaminer (mangler kan gjøre det veldig slapp og sliten). Fortell fastlegen at du trenger en pause og noen å snakke med. Du trenger å bygge deg opp igjen. Når konsentrasjonen svikter har hjernen blitt overbelastet. 

I tillegg til dette vil jeg anbefale yoga og/eller meditasjon for å skape ro innvendig. Ta deg tid til stillhet i hverdagen. Tid for deg selv uten ytre inntrykk kan være gull verdt nå. Får du en sykemelding fra lege bør du bruke tiden på å hele deg selv istedet for å ha dårlig samvittighet for alt du ikke får til. Ta fri fra alt verdslig og bruk tiden på helsa di. Sov godt, spis riktig, vær litt i bevegelse i løpet av dagen og skap deg positive opplevelser hver dag, om det så er en kopp te og avslappende musikk. 

Lykke til. 

Hilsen en medpassasjer.

Anonymkode: 78b02...0d8