Spm fra ung enke

[AnonymBruker]

Jeg ble enke i høst. Er 35 år, var sammen med mannen min i 13 år, gift i 6 av dem. Han døde av kreft, sykdomsforløpet gikk veldig fort. Fra han fikk diagnose til han døde tok det bare 2 mnd.

Mitt spm: Jeg har alltid hatt på følelsen av at jeg kom til å bli ung enke. Jeg ØNSKET det ikke og kan ikke forklare følelsen, men da han ble syk fikk jeg en sånn «det var det jeg visste!»-følelse. Jeg visste han kom til å dø lenge før meg.

Er det noen andre som har følt/føler det sånn? Er det en del av min merkelige sorgprosess å rettferdiggjøre ting eller overbevise meg selv om at «det var sånn det var ment å være», eller er dette en relativt vanlig følelse/bekymring å ha?

takk for svar. Har grublet mye i jula.

Anonymkode: 00984...b42

[Gjest BearMama]

Kondolerer så mye.

Jeg tror at du gikk inn i forsvarsmekanisme i det han fikk diagnose og begynte å ubevisst å psyke deg opp om at han kunne dø. 

At du har hatt en frykt lenge før han fikk diagnose om at han skulle dø fra deg og da han fikk diagnosen så gikk det på en måte troll i ord?

[AnonymBruker]

Jeg har også tenkt (tenker litt) slik, og tror bestemt han dør først, men det har (heldigvis) ikke skjedd. Og jeg nærmer meg 50. 

Tror nok det er tilfeldig, men trenger du å gruble så mye på det? Jeg tror heller at jeg (du?) er typen til å takle det, eller jeg er nysgjerrig (feil ord, men jeg lurer) på om jeg ville takle det. Også er det liksom ikke så mye å spekulere i hva som vil skje etterpå hvis JEG skulle dø. Det vil jeg jo ikke få vite noen gang. Men å bli alene på den ene eller andre måten, det kan man jo ha noen tanker om, følelsesmessig og praktisk. 

Kondolerer så mye.

Jeg tror det er vanlig å tenke slik, både før noe skjer og hvertfall når det  først har skjedd. 

Klem! 

Anonymkode: af029...39e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også tenkt (tenker litt) slik, og tror bestemt han dør først, men det har (heldigvis) ikke skjedd. Og jeg nærmer meg 50. 

Tror nok det er tilfeldig, men trenger du å gruble så mye på det? Jeg tror heller at jeg (du?) er typen til å takle det, eller jeg er nysgjerrig (feil ord, men jeg lurer) på om jeg ville takle det. Også er det liksom ikke så mye å spekulere i hva som vil skje etterpå hvis JEG skulle dø. Det vil jeg jo ikke få vite noen gang. Men å bli alene på den ene eller andre måten, det kan man jo ha noen tanker om, følelsesmessig og praktisk. 

Kondolerer så mye.

Jeg tror det er vanlig å tenke slik, både før noe skjer og hvertfall når det  først har skjedd. 

Klem! 

Anonymkode: af029...39e

Takk. Enig, jeg har aldri fundert mye på hva som kan skje om jeg dør først. Det har liksom ikke vært så «viktig» - eller realistisk? 

Jeg vil påstå at jeg har taklet det veldig bra, at jeg liksom mobiliserte når han ble syk og ble 20 ganger sterkere enn jeg trodde jeg kunne være. Hadde kanskje vært annerledes om vi ikke hadde barn. Har ventet litt på at jeg skulle knekke, men har ikke skjedd enn så lenge. Tror kanskje det henger sammen med at underbevisstheten min har følt at han kom til å dø, at vi to bare var midlertidig.

Og: Nei, jeg trenger egentlig ikke fundere så mye på det, men er vanskelig å la være ☺️ Og veldig greit å kunne spørre anonymt her. Ikke sånt jeg vil snakke for mye med de rundt meg om. Takk for svar ❤️

Anonymkode: 00984...b42

[AnonymBruker]

11 minutter siden, BearMama skrev:

Kondolerer så mye.

Jeg tror at du gikk inn i forsvarsmekanisme i det han fikk diagnose og begynte å ubevisst å psyke deg opp om at han kunne dø. 

At du har hatt en frykt lenge før han fikk diagnose om at han skulle dø fra deg og da han fikk diagnosen så gikk det på en måte troll i ord?

Takk.

Det kan hende. Vi fikk vite ganske tidlig at det var uhelbredelig og lite de kunne gjøre. Han ble også raskt så syk at han «forsvant» - så jeg mistet han på en måte to ganger.

tror ikke det gikk troll i ord, men hvem vet ☺️

Anonymkode: 00984...b42

[Gjest BearMama]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk.

Det kan hende. Vi fikk vite ganske tidlig at det var uhelbredelig og lite de kunne gjøre. Han ble også raskt så syk at han «forsvant» - så jeg mistet han på en måte to ganger.

tror ikke det gikk troll i ord, men hvem vet ☺️

Anonymkode: 00984...b42

Ikke troll i ord at du tenkte på det og at det skjedde, men at når det skjedde så hadde du på en måte allerede forberedt deg på det fordi du tenkte at han ville dø før deg...

Jeg tror det er mange tanker som dukker opp når man mister noen man elsker. At man kan tenke urasjonelle tanker en har hatt i fortiden og når noe lignende skjer så føler man at man visste om det selv om det ikke stemmer. Om du skjønner ha jeg mener.

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, BearMama skrev:

Ikke troll i ord at du tenkte på det og at det skjedde, men at når det skjedde så hadde du på en måte allerede forberedt deg på det fordi du tenkte at han ville dø før deg...

Jeg tror det er mange tanker som dukker opp når man mister noen man elsker. At man kan tenke urasjonelle tanker en har hatt i fortiden og når noe lignende skjer så føler man at man visste om det selv om det ikke stemmer. Om du skjønner ha jeg mener.

 

Ja, da skjønner jeg. ❤️ du har sikkert rett. Jeg har jo tenkt mange andre ting også som aldri skjedde, men som jeg ikke har viet mer oppmerksomhet nettopp fordi det aldri skjedde. Husker jeg var veldig redd for at mamma og pappa skulle dø da jeg var liten feks. Men akkurat denne gangen skjedde det jeg gikk og tenkte på - så da føles det liksom som skjebnen.

Anonymkode: 00984...b42

[Gjest BearMama]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, da skjønner jeg. ❤️ du har sikkert rett. Jeg har jo tenkt mange andre ting også som aldri skjedde, men som jeg ikke har viet mer oppmerksomhet nettopp fordi det aldri skjedde. Husker jeg var veldig redd for at mamma og pappa skulle dø da jeg var liten feks. Men akkurat denne gangen skjedde det jeg gikk og tenkte på - så da føles det liksom som skjebnen.

Anonymkode: 00984...b42

Tenker det den frykten du hadde som liten om mamma og pappa som smittet over på tanken om å miste mannen i ditt liv ❤️❤️❤️

Jeg tror mange kjenner seg igjen i det å tenke sånn av frykt for å bli den som sitter igjen.

[minister-mio]

Jeg kan kjenne meg igjen i dette. Jeg har sett for meg livet f. Eks Om alenemor lenge før jeg ble sammen med han jeg ble gift med. 

Jeg tror det er mer tilfeldigheter at det ble sånn.

[sadia]

Kondolerer

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye ❤️ 

Dette blir ikke det samme, men min far gikk uventet bort for ikke så lenge siden. Tidlig 50-årene og frisk. Men jeg har lenge følt jeg kom til å miste han altfor tidlig, og ukene før han gikk bort begynte jeg å sove med telefonen i nærheten. Og husker to dager før han gikk bort hadde vi en diskusjon, men jeg tok meg i å ikke være langsint fordi noe kunne skje.

Anonymkode: 16501...e97

[AnonymBruker]

Jeg har alltid visst at jeg skulle dø som barn, eller veldig ung. Er nå straks 40, så det skjedde ikke. Tror noen av oss frykter det verste og av og til skjer det dessverre. Ta deg tid til å sørge og bearbeide det som har skjedd. 💛💛 kondolerer 

Anonymkode: 318ef...508

[Vox_populi]

Vi spekulerer om framtida, og når noe skjellsettende har hendt, er det ikke vanskelig å hente fram minnet om at du har på ett tidspunkt forutsett dette. Det du da glemmer, er at du på et annet tidspunkt tumlet med tanker om hvis det motsatte skjedde.

[Mariángel]

Kondolerer TS - stor klem til deg

[AnonymBruker]

Klemmer til deg💕💕😭

Anonymkode: a1948...101