Kompleks PTSD

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Ichiko skrev:

Igjen takk, og klem til deg også Det er nok typisk det du har erfart, at de har gitt forskjellige diagnoser. Håper du får god oppfølging nå og har folk som støtter deg.

Har hatt psykotiske perioder selv; det var alt fra "helt toltalt jævlig" til "dette er egentlig ganske fint å være i". Det var verst da jeg ikke forsto hva som skjedde og trodde jeg skulle bli gal, og den gangen hukommelsen kom tilbake etter mange års blokkering. Har vært alene  når dette skjer, det kan være veldig vanskelig.

Huff det høres ikke greit ut! Håper du også får god oppfølging. ❤️

Jeg er også glad for at jeg har lite smerter i kroppen. Kan bli kvalm til tider, men ikke noe kronisk heldigvis. Våknet da av noen rare magesmerter i natt som gjorde det vondt å puste, aner ikke hva det var. 

Anonymkode: 930a7...532

[Ichiko]

Just now, AnonymBruker said:

Hvordan merket du at du var psykotisk? Hvordan føltes det om du klarer å beskrive det?

Anonymkode: c65dc...1ed

Skal prøve...Det var som om å falle: først litt etter litt, så i rasende fart uten mulighet til å stoppe. At livet gikk i stykker, at alt som var meg gikk i oppløsning, tanker, følelser, virkelighetsforståelse, følelse av trygghet; mitt "jeg" ble redusert til kun en slags eksistens. Som et spøkelse. Så etterhvert ut som et også, avmagret som jeg ble.

Klarte ikke å spise, måtte tvinge i meg noen smuler nå og da, sov 3-4 timer i døgnet, ble enda dårligere pga. det, Det var som å være i en parallellvirkelighet, en slags drømmetilstand som la seg over den vanlige virkeligheten. Gråt og gråt, ble hyperaktiv og vettskremt. Hadde det slik akutt ihvertfall et par år, men har slitt på forskjellig vis både før og etter dette.

Søkte og søkte om hjelp, fikk bare avslag. Ble kjefta på mang en gang av psykologer jeg ringte til for å spørre om de hadde sett på henvisningen jeg hadde sendt, ble avvist på legevakt, daværende fastlege gjorde ingen ting for meg(har en bedre lege nå).

[Ichiko]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Huff det høres ikke greit ut! Håper du også får god oppfølging. ❤️

Jeg er også glad for at jeg har lite smerter i kroppen. Kan bli kvalm til tider, men ikke noe kronisk heldigvis. Våknet da av noen rare magesmerter i natt som gjorde det vondt å puste, aner ikke hva det var. 

Anonymkode: 930a7...532

God oppfølging får jeg ikke, ikke fra psykiatrien ihvertfall! Har vært nødt å gjøre det meste selv, lete etter kunnskap om det som feiler meg. Fastlegen jeg har nå kan jeg snakke litt med om det jeg har funnet ut av ang, egen helse, og opplever mye støtte der. Heldigvis interesserer hun seg for psykisk helse, så hun lytter til meg.

Kvalmen du beskriver, er nok ganske vanlig hos traumepasienter; samme med andre symptomer i magen sånn som rare smerter. Det høres ut for meg som du har noe du holder inni deg, noe som ikke har kommet til tydelig uttrykk og som skaper kroppslige plager hos deg.

Endret 7. januar 2019 av Ichiko

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Ichiko skrev:

God oppfølging får jeg ikke, ikke fra psykiatrien ihvertfall! Har vært nødt å gjøre det meste selv, lete etter kunnskap om det som feiler meg. Fastlegen jeg har nå kan jeg snakke litt med om det jeg har funnet ut av ang, egen helse, og opplever mye støtte der. Heldigvis interesserer hun seg for psykisk helse, så hun lytter til meg.

Kvalmen du beskriver, er nok ganske vanlig hos traumepasienter; samme med andre symptomer i magen sånn som rare smerter. Det høres ut for meg som du har noe du holder inni deg, noe som ikke har kommet til tydelig uttrykk og som skaper kroppslige plager hos deg.

Hufff så leit å høre! Du fortjener hjelp. Så utrolig tragisk at du ikke får den hjelpen du trenger, fortjener og har krav på. 

Har du mulighet til å søke hjelp hos privatpraktiserende psykolog med refusjonsavtale? 

Ja, det var nok det. Hadde flashbacks og sovnet ikke før nærmere halv 6 i natt. Så våknet nok kvalm av lite søvn, emosjonelt påvirket av flere årsaker. 

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 930a7...532

[AnonymBruker]

Etter et halvt år hos psykologen fant hun ut av at jeg hadde dette. Jeg ble mobbet, og mye forlatt. Tre år før mobbingen startet var jeg i en bilulykke hvor jeg i alt kaoset ble forlatt mens resten reiste til sykehuset. Denne forlatt følelsen har jeg mislikt sterkt sterkt helt siden det og opplevde den følelsen mye da jeg ble mobbet

Anonymkode: 59417...c05

[Ichiko]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hufff så leit å høre! Du fortjener hjelp. Så utrolig tragisk at du ikke får den hjelpen du trenger, fortjener og har krav på. 

Har du mulighet til å søke hjelp hos privatpraktiserende psykolog med refusjonsavtale? 

Ja, det var nok det. Hadde flashbacks og sovnet ikke før nærmere halv 6 i natt. Så våknet nok kvalm av lite søvn, emosjonelt påvirket av flere årsaker. 

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 930a7...532

Men stakkars deg da, hvis du har sånne netter er det ikke rart du får smerter og kjenner deg syk. Flashbacks er et helvete å leve med, man får lyst å skru av hodet til det har gått over.

Det er da det er viktig å ha noe som er bra, på dagtid i det minste. Håper du har det ❤️

Alle fortjener hjelp ved behov, men ikke alle får denne hjelpen. Har ringt rundt og spurt privatpraktiserende psykologer, men det er fullt overalt, også hos de uten refusjonsavtale. Mange prioriterer unge under 23 år, og det er bra at noen gjør det.

Så får vi andre klare oss som best vi kan, og støtte både oss selv og hverandre.

Jeg ble erklært 100% varig ufør, mest pga. traumehistorien. Fastlegen min har sagt noe jeg synes er både sant og klokt: "Det er ikke alle sykdommer som kan kureres, og ikke alle skader som kan repareres." Det stemmer for meg ihvertfall, det er mye jeg bare må leve med, og da gjelder det å gjøre det man kan for et best mulig liv.

[AnonymBruker]

Jeg fikk bpd diagnose selv om jeg hadde traumer i oppveksten.

Anonymkode: 1df36...9ac

[Ichiko]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Etter et halvt år hos psykologen fant hun ut av at jeg hadde dette. Jeg ble mobbet, og mye forlatt. Tre år før mobbingen startet var jeg i en bilulykke hvor jeg i alt kaoset ble forlatt mens resten reiste til sykehuset. Denne forlatt følelsen har jeg mislikt sterkt sterkt helt siden det og opplevde den følelsen mye da jeg ble mobbet

Anonymkode: 59417...c05

Fordi mobbingen vekker vonde minner om å bli overlatt til seg selv i en skremmende situasjon. Håper psykologen gir deg all mulig hjelp

[AnonymBruker]

1 time siden, Ichiko skrev:

Skal prøve...Det var som om å falle: først litt etter litt, så i rasende fart uten mulighet til å stoppe. At livet gikk i stykker, at alt som var meg gikk i oppløsning, tanker, følelser, virkelighetsforståelse, følelse av trygghet; mitt "jeg" ble redusert til kun en slags eksistens. Som et spøkelse. Så etterhvert ut som et også, avmagret som jeg ble.

Klarte ikke å spise, måtte tvinge i meg noen smuler nå og da, sov 3-4 timer i døgnet, ble enda dårligere pga. det, Det var som å være i en parallellvirkelighet, en slags drømmetilstand som la seg over den vanlige virkeligheten. Gråt og gråt, ble hyperaktiv og vettskremt. Hadde det slik akutt ihvertfall et par år, men har slitt på forskjellig vis både før og etter dette.

Søkte og søkte om hjelp, fikk bare avslag. Ble kjefta på mang en gang av psykologer jeg ringte til for å spørre om de hadde sett på henvisningen jeg hadde sendt, ble avvist på legevakt, daværende fastlege gjorde ingen ting for meg(har en bedre lege nå).

Oi det hørtes grusomt ut  Jeg har på en måte følt det på samme måte i en del måneder/år nå bare kanskje ikke så alvorlig. Jeg spiser normale mengder mat, jeg snur ofte døgnet og sover til alle tider men jeg sover ihvertfall 8 timer i løpet av 24 timer da. Men så er det også sånn at jeg klarer jo å dra på butikken å handle mat, og jeg klarer å dra på kjøpesenter.. Klarte du det eller var det sånn at du isolerte det HELT å var liksom helt borte vekk iløpet av den psykosen? klarte du å være med venner/familie og ha samtaler med folk?

Anonymkode: c65dc...1ed

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen kompleks PTSD pga relasjonsproblemer som barn. Jeg har på veldig mange måter hatt en "drømmeoppvekst" og har alltid sett på oppveksten min som veldig fin. Dessverre hendte det ting når jeg var liten som gjorde at blant annet mamma var veldig fraværende i mange år (sykdom). Med en far som jobbet mye så fikk jeg ikke utviklet de relasjonene og tryggheten jeg hadde behov for selv om foreldrene mine gjorde så godt de kunne i den situasjonen de var i.

Jeg opplevde dessverre en god del kjipe ting i ungdomstiden med voldtekt og en eldre voldelig kjæreste som ga meg diagnosen PTSD. Det er først nå i voksen alder den har blitt gjort om til kompleks. Jeg ble ganske satt ut selv når jeg fikk den da det aldri er noen som har vært slemme med meg. Men psykologen forklarte det på den måten at selv om jeg på veldig mange måter hadde "drømmeoppveksten" så var det ting som ble gjort som nok har gitt meg varige relasjonsproblemer. 

Man må ikke nødvendigvis ha opplevd noe forferdelig for å ha problemer med det i etterkant  

 

Anonymkode: 4b78c...3ae

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Ichiko skrev:

Men stakkars deg da, hvis du har sånne netter er det ikke rart du får smerter og kjenner deg syk. Flashbacks er et helvete å leve med, man får lyst å skru av hodet til det har gått over.

Det er da det er viktig å ha noe som er bra, på dagtid i det minste. Håper du har det ❤️

Alle fortjener hjelp ved behov, men ikke alle får denne hjelpen. Har ringt rundt og spurt privatpraktiserende psykologer, men det er fullt overalt, også hos de uten refusjonsavtale. Mange prioriterer unge under 23 år, og det er bra at noen gjør det.

Så får vi andre klare oss som best vi kan, og støtte både oss selv og hverandre.

Jeg ble erklært 100% varig ufør, mest pga. traumehistorien. Fastlegen min har sagt noe jeg synes er både sant og klokt: "Det er ikke alle sykdommer som kan kureres, og ikke alle skader som kan repareres." Det stemmer for meg ihvertfall, det er mye jeg bare må leve med, og da gjelder det å gjøre det man kan for et best mulig liv.

Takk❤️ Jeg pleier ikke å ha sånne netter heldigvis, men det har nok også toppet seg da en helt tilfeldig fyr på Facebook tok kontakt og har truet meg i dagesvis med selvmord. Og jeg går jo rett på manipuleringen siden jeg føler alt er min skyld. Vil ikke at noen skal dø pga meg. Fikk snakket med mamma idag heldigvis, det var godt ❤️ Og fyren er blokkert. 

Føler meg heldig som har gode folk rundt meg. Har du det? 

Veldig leit å høre at du ikke får hjelp. Får helt vondt av deg😞 Skulle gjerne hjulpet deg selv med å finne en psykolog til deg. Har du prøvd å søke andre steder som kanskje er litt lenger unna? Kanskje det kan fungere? Eller at du kan gå en gang i uka hos fastlegen for samtaler? Håper han/hun lytter til deg. Det fortjener du ❤️

Anonymkode: 930a7...532

[Ichiko]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg fikk bpd diagnose selv om jeg hadde traumer i oppveksten.

Anonymkode: 1df36...9ac

Det er det nok en del traumeskadede som har fått. Får du ikke noe hjelp for traumene?

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Oi det hørtes grusomt ut  Jeg har på en måte følt det på samme måte i en del måneder/år nå bare kanskje ikke så alvorlig. Jeg spiser normale mengder mat, jeg snur ofte døgnet og sover til alle tider men jeg sover ihvertfall 8 timer i løpet av 24 timer da. Men så er det også sånn at jeg klarer jo å dra på butikken å handle mat, og jeg klarer å dra på kjøpesenter.. Klarte du det eller var det sånn at du isolerte det HELT å var liksom helt borte vekk iløpet av den psykosen? klarte du å være med venner/familie og ha samtaler med folk?

Anonymkode: c65dc...1ed

Følelse av angst og fjernhet har jeg levd med så lenge jeg kan huske, men psykose er langt hinsides det.

I perioder var jeg helt isolert, men noen ganger kreket jeg meg ut. Det var dager da jeg fòr rundt som en pinball, andre dager da jeg ikke turte trekke fra gardinene. Klarte å føre sånn nogenlunde samtaler og snakke helt forståelig og sammenhengende, det var ingen som ville snakke med meg, de syntes jeg var vanskelig og måtte ta meg sammen. Noen trodde jeg var ruset, det var jeg altså ikke.

Det var ikke sånn at jeg løp rundt og skrek eller noe, jeg klarte å beherske meg såpass. Hvis noen var vonde mot meg(det skjedde dessverre) holdt jeg meg hjemme i lange tider.

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har diagnosen kompleks PTSD pga relasjonsproblemer som barn. Jeg har på veldig mange måter hatt en "drømmeoppvekst" og har alltid sett på oppveksten min som veldig fin. Dessverre hendte det ting når jeg var liten som gjorde at blant annet mamma var veldig fraværende i mange år (sykdom). Med en far som jobbet mye så fikk jeg ikke utviklet de relasjonene og tryggheten jeg hadde behov for selv om foreldrene mine gjorde så godt de kunne i den situasjonen de var i.

Jeg opplevde dessverre en god del kjipe ting i ungdomstiden med voldtekt og en eldre voldelig kjæreste som ga meg diagnosen PTSD. Det er først nå i voksen alder den har blitt gjort om til kompleks. Jeg ble ganske satt ut selv når jeg fikk den da det aldri er noen som har vært slemme med meg. Men psykologen forklarte det på den måten at selv om jeg på veldig mange måter hadde "drømmeoppveksten" så var det ting som ble gjort som nok har gitt meg varige relasjonsproblemer. 

Man må ikke nødvendigvis ha opplevd noe forferdelig for å ha problemer med det i etterkant  

 

Anonymkode: 4b78c...3ae

Forstår det slik at din barndom var preget av manglende voksenkontakt, og det setter jo sine spor.

Men du mener at voldtekt og vold ikke er slemt gjort?

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Ichiko skrev:

Forstår det slik at din barndom var preget av manglende voksenkontakt, og det setter jo sine spor.

Men du mener at voldtekt og vold ikke er slemt gjort?

Ja det har tydeligvis satt mer spor enn det jeg er klar over selv. Men mye av måten jeg fungerer på ga mer mening når jeg fikk det forklart av psykologen

Oj, der har jeg nok formulert meg litt galt 😱 Mente at ingen har vært slemme med meg som barn  Det som skjedde i ungdomstiden er noe helt annet....

Anonymkode: 4b78c...3ae

[Gjest middagshøyden]

...

Endret 19. mars 2020 av middagshøyden

[Ichiko]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Takk❤️ Jeg pleier ikke å ha sånne netter heldigvis, men det har nok også toppet seg da en helt tilfeldig fyr på Facebook tok kontakt og har truet meg i dagesvis med selvmord. Og jeg går jo rett på manipuleringen siden jeg føler alt er min skyld. Vil ikke at noen skal dø pga meg. Fikk snakket med mamma idag heldigvis, det var godt ❤️ Og fyren er blokkert. 

Føler meg heldig som har gode folk rundt meg. Har du det? 

Veldig leit å høre at du ikke får hjelp. Får helt vondt av deg😞 Skulle gjerne hjulpet deg selv med å finne en psykolog til deg. Har du prøvd å søke andre steder som kanskje er litt lenger unna? Kanskje det kan fungere? Eller at du kan gå en gang i uka hos fastlegen for samtaler? Håper han/hun lytter til deg. Det fortjener du ❤️

Anonymkode: 930a7...532

Takk for omtanken og at du bryr deg ❤️ Men vær så snill, ikke vær bekymret for meg! Det er ikke min mening at du eller andre skal bli det, men jeg forteller gjerne om manglende oppfølging sånn at de som opplever det samme kan se at det ikke bare gjelder dem, og at utenforstående kanskje forstår litt mer.

På det aller verste fikk jeg gå ukentlig i to mnd. hos fastlegen, mest for å lesse ut av meg det som kom fram i flashbacks, og fordi jeg var suicidal. Skulle det bli så ille igjen(noe jeg tviler på), så vet jeg at jeg kan komme dit. Bare å vite det, har hjulpet meg til å bli tryggere. Det er psykiatrien jeg synes har sviktet totalt, og jeg har ingen tiltro til dem lenger. Det de har utsatt meg for i forsøkene på å få hjelp, nekter jeg å gjennomgå flere ganger.

Er temmelig einstøing av natur, så tror jeg klarer meg ganske greit på egenhånd nå. 😊

Har kontakt med kun ett familiemedlem, de andre har jeg kuttet ut for lengst, likeså de dårlige "vennene" jeg hadde. Det å få vonde mennesker vekk fra livet har hjulpet enormt. Giftige og skadelige folk - sånn som han på FB du forteller om, herlighet for en oppførsel! - sånne må man holde seg langt unna! Skremmende å bli utsatt for slikt, såklart det skaper selvbebreidelse. Så utrolig dårlig gjort av ham! 😐

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ja det har tydeligvis satt mer spor enn det jeg er klar over selv. Men mye av måten jeg fungerer på ga mer mening når jeg fikk det forklart av psykologen

Oj, der har jeg nok formulert meg litt galt 😱 Mente at ingen har vært slemme med meg som barn  Det som skjedde i ungdomstiden er noe helt annet....

Anonymkode: 4b78c...3ae

Da skjønner jeg hva du mente ☺️ Ikke alltid man forstår hvorfor man fungerer som man gjør, da er det bra å få snakket med en dyktig fagperson. Håper det er til hjelp for deg ❤️

[AnonymBruker]

Nå skal ikke jeg skrive at jeg er utdannet miljøterapeut, at jeg har jobbet på et par institusjoner for ungdommer med diverse utfordringer i livet i flere år, og derfor ikke ha noen meninger om PTSD, eller K-PTSD for da blir innlegget fjernet. Så det gjør jeg ikke. 

Men la oss rent hypotetisk si at jeg har inngående kjennskap og kunnskap om ungdommer med utfordringer, være seg diagnoser som lettere psykisk utviklingshemmet, bipolar 1/2, emosjonell ustabil/engstelig unnvikende - personlighetshetsforstyrrelse, schizofreni/affektiv lidelse m.m.

La oss helt hypotetisk si at traumer og den slags type problematikk aldri var noe tema med disse ungdommene. Det vil si, helt frem til cirka 2014. Da var det, helt hypotetisk en nyutdannet turnuslege som begynte å snakke om dette til en av beboerne på den ene institusjonen. Rent hypotetisk så ble så denne diagnosen spredd som ild i tørt gress blant de andre beboerne. Rent hypotetisk så hadde plutselig de aller fleste beboerne denne "nye" diagnosen som var forbeholdt de som har vært i krigsområder, de som har opplevd overgrep i barndommen og tenårene. Til vår store overraskelse så kunne man altså nå sette denne diagnosen hvis man hadde blitt lettere  mobbet på barne- og ungdomskolen, eller at foreldrene var fraværende i barndommen. 

Vel, vi gjorde våre undersøkelser, kontaktet foreldrene, kontaktet skolen, barnevernet, hørte med bekjente av beboerne fra barne- og ungdomsperioden, og hva fant vi ut? Rent hypotetisk selvfølgelig. 

Vi fant vel ikke ut så veldig mye. Et fåtall av ungdommene kom fra det vi kan kalle møblerte og stabile hjem, de fleste hjemmene tenderte til å være dysfunksjonelle på den ene eller andre måten, men ingen alvorlige tilfeller med vold eller andre overgrep(foreldreintervju).  Skolen(e) hadde ingen dokumentasjon på at det var alvorlig omsorgssvikt, eller andre spesielle episoder som var nedskrevet. I barnevernets dokumentasjon var det en hel del nedskrevet, om barnet og ungdommens utfordringer på skolen, utfordringer med å tilpasse seg de sosiale kodene i klassen, problemer med å få venner, problemer med sinne og aggresjon mot sine foreldre og søsken. I BUP systemet fant vi også en hel del informasjon som støttet informasjonen fra de nevnte. Men ingen, direkte link som kvalifiserte til å sette diagnosen PTSD(alvorlige traumatiske opplevelser). 

Rent hypotetisk så fikk vi et stort arbeid med å rydde opp i dette tullet til diverse turnusleger, fastleger, men også psykologer som elsket å sette nye diagnoser for å få fokus på det som var det virkelig problemet. Hoveddiagnosen, og den var som oftest en kombinasjon av lettere psykisk utviklingshemmet(grenseskillet), samt en variant av personlighetsforstyrrelse. 

Når jeg leser om alle de ungdommene her på KG som har denne diagnosen, så lukker jeg ørene og øynene og tenker for meg selv: dette skulle jeg likt å gå dypere inn i, for jeg tror det er for mange som har truffet på en koselig velmenende turnuslege, fastlege eller nyutdannet psykolog uten å gjøre rette Research på om denne diagnosen faktisk kan være tilfelle. 

Mitt lille retoriske spørsmål vil alltid være. Hvordan kan en person som har problemer med følelseslivet sitt hevde at vedkommende har ptsd, når det allerede er grunnlag for å si de ikke kan styre og kontrollere sine emosjoner. Det de vil føle som et overgrep/overtramp vil for de friske bare være å børste av seg som vannet på gåsa. Mens de tar alt inn over seg, som en tørr svamp på en regnvåt dag. 

En annen kuriositet om dette temaet er at de som har PTSD sjelden eller aldri nevner at de også har diagnosen personlighetsforstyrrelse i en eller annen form, schizo aktive m.m. - det er liksom glemt så fort de har fått diagnosen PTSD i en eller annen form. For den er stueren å kommunisere til alt og alle, men EUPF derimot er så stigmatiserende. Utfordringen med det er at de får søker hjelp for noe som ikke trenger å hjelpes, da det ikke er et reelt problem. 

Anonymkode: df8dd...082

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal ikke jeg skrive at jeg er utdannet miljøterapeut, at jeg har jobbet på et par institusjoner for ungdommer med diverse utfordringer i livet i flere år, og derfor ikke ha noen meninger om PTSD, eller K-PTSD for da blir innlegget fjernet. Så det gjør jeg ikke. 

Men la oss rent hypotetisk si at jeg har inngående kjennskap og kunnskap om ungdommer med utfordringer, være seg diagnoser som lettere psykisk utviklingshemmet, bipolar 1/2, emosjonell ustabil/engstelig unnvikende - personlighetshetsforstyrrelse, schizofreni/affektiv lidelse m.m.

La oss helt hypotetisk si at traumer og den slags type problematikk aldri var noe tema med disse ungdommene. Det vil si, helt frem til cirka 2014. Da var det, helt hypotetisk en nyutdannet turnuslege som begynte å snakke om dette til en av beboerne på den ene institusjonen. Rent hypotetisk så ble så denne diagnosen spredd som ild i tørt gress blant de andre beboerne. Rent hypotetisk så hadde plutselig de aller fleste beboerne denne "nye" diagnosen som var forbeholdt de som har vært i krigsområder, de som har opplevd overgrep i barndommen og tenårene. Til vår store overraskelse så kunne man altså nå sette denne diagnosen hvis man hadde blitt lettere  mobbet på barne- og ungdomskolen, eller at foreldrene var fraværende i barndommen. 

Vel, vi gjorde våre undersøkelser, kontaktet foreldrene, kontaktet skolen, barnevernet, hørte med bekjente av beboerne fra barne- og ungdomsperioden, og hva fant vi ut? Rent hypotetisk selvfølgelig. 

Vi fant vel ikke ut så veldig mye. Et fåtall av ungdommene kom fra det vi kan kalle møblerte og stabile hjem, de fleste hjemmene tenderte til å være dysfunksjonelle på den ene eller andre måten, men ingen alvorlige tilfeller med vold eller andre overgrep(foreldreintervju).  Skolen(e) hadde ingen dokumentasjon på at det var alvorlig omsorgssvikt, eller andre spesielle episoder som var nedskrevet. I barnevernets dokumentasjon var det en hel del nedskrevet, om barnet og ungdommens utfordringer på skolen, utfordringer med å tilpasse seg de sosiale kodene i klassen, problemer med å få venner, problemer med sinne og aggresjon mot sine foreldre og søsken. I BUP systemet fant vi også en hel del informasjon som støttet informasjonen fra de nevnte. Men ingen, direkte link som kvalifiserte til å sette diagnosen PTSD(alvorlige traumatiske opplevelser). 

Rent hypotetisk så fikk vi et stort arbeid med å rydde opp i dette tullet til diverse turnusleger, fastleger, men også psykologer som elsket å sette nye diagnoser for å få fokus på det som var det virkelig problemet. Hoveddiagnosen, og den var som oftest en kombinasjon av lettere psykisk utviklingshemmet(grenseskillet), samt en variant av personlighetsforstyrrelse. 

Når jeg leser om alle de ungdommene her på KG som har denne diagnosen, så lukker jeg ørene og øynene og tenker for meg selv: dette skulle jeg likt å gå dypere inn i, for jeg tror det er for mange som har truffet på en koselig velmenende turnuslege, fastlege eller nyutdannet psykolog uten å gjøre rette Research på om denne diagnosen faktisk kan være tilfelle. 

Mitt lille retoriske spørsmål vil alltid være. Hvordan kan en person som har problemer med følelseslivet sitt hevde at vedkommende har ptsd, når det allerede er grunnlag for å si de ikke kan styre og kontrollere sine emosjoner. Det de vil føle som et overgrep/overtramp vil for de friske bare være å børste av seg som vannet på gåsa. Mens de tar alt inn over seg, som en tørr svamp på en regnvåt dag. 

En annen kuriositet om dette temaet er at de som har PTSD sjelden eller aldri nevner at de også har diagnosen personlighetsforstyrrelse i en eller annen form, schizo aktive m.m. - det er liksom glemt så fort de har fått diagnosen PTSD i en eller annen form. For den er stueren å kommunisere til alt og alle, men EUPF derimot er så stigmatiserende. Utfordringen med det er at de får søker hjelp for noe som ikke trenger å hjelpes, da det ikke er et reelt problem. 

Anonymkode: df8dd...082

Men hvorfor skulle en mor innrømme at hun har forgrepet seg på barnet? Hvorfor skulle en far innrømme at han alltid slo når han drakk? Du kan banne på at mange foreldre holder tett om hva de har gjort, og ikke gjort. Fraværende foreldre er skadelig. Jeg tror det er mye disse ungdommene også holdt kjeft om. Jeg var en av de, og holder enda tett. Har dog ingen PTSD diagnose. 

Anonymkode: 18633...b07

[AnonymBruker]

På 7.1.2019 den 1.04, AnonymBruker skrev:

basert på ditt innlegg vil jeg tro det neste blir kronisk empatiløshetssyndrom. 

Anonymkode: f897e...c8d

Dette er allerede tilfelle. Folk er enten numne eller selvopptatte. 

Skremmende utvikling. 

Skjønner ikke at flere ikke merker dette ? 

Anonymkode: 1f250...048

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal ikke jeg skrive at jeg er utdannet miljøterapeut, at jeg har jobbet på et par institusjoner for ungdommer med diverse utfordringer i livet i flere år, og derfor ikke ha noen meninger om PTSD, eller K-PTSD for da blir innlegget fjernet. Så det gjør jeg ikke. 

Men la oss rent hypotetisk si at jeg har inngående kjennskap og kunnskap om ungdommer med utfordringer, være seg diagnoser som lettere psykisk utviklingshemmet, bipolar 1/2, emosjonell ustabil/engstelig unnvikende - personlighetshetsforstyrrelse, schizofreni/affektiv lidelse m.m.

La oss helt hypotetisk si at traumer og den slags type problematikk aldri var noe tema med disse ungdommene. Det vil si, helt frem til cirka 2014. Da var det, helt hypotetisk en nyutdannet turnuslege som begynte å snakke om dette til en av beboerne på den ene institusjonen. Rent hypotetisk så ble så denne diagnosen spredd som ild i tørt gress blant de andre beboerne. Rent hypotetisk så hadde plutselig de aller fleste beboerne denne "nye" diagnosen som var forbeholdt de som har vært i krigsområder, de som har opplevd overgrep i barndommen og tenårene. Til vår store overraskelse så kunne man altså nå sette denne diagnosen hvis man hadde blitt lettere  mobbet på barne- og ungdomskolen, eller at foreldrene var fraværende i barndommen. 

Vel, vi gjorde våre undersøkelser, kontaktet foreldrene, kontaktet skolen, barnevernet, hørte med bekjente av beboerne fra barne- og ungdomsperioden, og hva fant vi ut? Rent hypotetisk selvfølgelig. 

Vi fant vel ikke ut så veldig mye. Et fåtall av ungdommene kom fra det vi kan kalle møblerte og stabile hjem, de fleste hjemmene tenderte til å være dysfunksjonelle på den ene eller andre måten, men ingen alvorlige tilfeller med vold eller andre overgrep(foreldreintervju).  Skolen(e) hadde ingen dokumentasjon på at det var alvorlig omsorgssvikt, eller andre spesielle episoder som var nedskrevet. I barnevernets dokumentasjon var det en hel del nedskrevet, om barnet og ungdommens utfordringer på skolen, utfordringer med å tilpasse seg de sosiale kodene i klassen, problemer med å få venner, problemer med sinne og aggresjon mot sine foreldre og søsken. I BUP systemet fant vi også en hel del informasjon som støttet informasjonen fra de nevnte. Men ingen, direkte link som kvalifiserte til å sette diagnosen PTSD(alvorlige traumatiske opplevelser). 

Rent hypotetisk så fikk vi et stort arbeid med å rydde opp i dette tullet til diverse turnusleger, fastleger, men også psykologer som elsket å sette nye diagnoser for å få fokus på det som var det virkelig problemet. Hoveddiagnosen, og den var som oftest en kombinasjon av lettere psykisk utviklingshemmet(grenseskillet), samt en variant av personlighetsforstyrrelse. 

Når jeg leser om alle de ungdommene her på KG som har denne diagnosen, så lukker jeg ørene og øynene og tenker for meg selv: dette skulle jeg likt å gå dypere inn i, for jeg tror det er for mange som har truffet på en koselig velmenende turnuslege, fastlege eller nyutdannet psykolog uten å gjøre rette Research på om denne diagnosen faktisk kan være tilfelle. 

Mitt lille retoriske spørsmål vil alltid være. Hvordan kan en person som har problemer med følelseslivet sitt hevde at vedkommende har ptsd, når det allerede er grunnlag for å si de ikke kan styre og kontrollere sine emosjoner. Det de vil føle som et overgrep/overtramp vil for de friske bare være å børste av seg som vannet på gåsa. Mens de tar alt inn over seg, som en tørr svamp på en regnvåt dag. 

En annen kuriositet om dette temaet er at de som har PTSD sjelden eller aldri nevner at de også har diagnosen personlighetsforstyrrelse i en eller annen form, schizo aktive m.m. - det er liksom glemt så fort de har fått diagnosen PTSD i en eller annen form. For den er stueren å kommunisere til alt og alle, men EUPF derimot er så stigmatiserende. Utfordringen med det er at de får søker hjelp for noe som ikke trenger å hjelpes, da det ikke er et reelt problem. 

Anonymkode: df8dd...082

Det nederst du skriver; jeg har kompleks PTSD og emosjonelt unnvikende pf (og spiseforstyrrelse)..

Anonymkode: bf183...bab

[AnonymBruker]

18 timer siden, Ichiko skrev:

Takk for omtanken og at du bryr deg ❤️ Men vær så snill, ikke vær bekymret for meg! Det er ikke min mening at du eller andre skal bli det, men jeg forteller gjerne om manglende oppfølging sånn at de som opplever det samme kan se at det ikke bare gjelder dem, og at utenforstående kanskje forstår litt mer.

På det aller verste fikk jeg gå ukentlig i to mnd. hos fastlegen, mest for å lesse ut av meg det som kom fram i flashbacks, og fordi jeg var suicidal. Skulle det bli så ille igjen(noe jeg tviler på), så vet jeg at jeg kan komme dit. Bare å vite det, har hjulpet meg til å bli tryggere. Det er psykiatrien jeg synes har sviktet totalt, og jeg har ingen tiltro til dem lenger. Det de har utsatt meg for i forsøkene på å få hjelp, nekter jeg å gjennomgå flere ganger.

Er temmelig einstøing av natur, så tror jeg klarer meg ganske greit på egenhånd nå. 😊

Har kontakt med kun ett familiemedlem, de andre har jeg kuttet ut for lengst, likeså de dårlige "vennene" jeg hadde. Det å få vonde mennesker vekk fra livet har hjulpet enormt. Giftige og skadelige folk - sånn som han på FB du forteller om, herlighet for en oppførsel! - sånne må man holde seg langt unna! Skremmende å bli utsatt for slikt, såklart det skaper selvbebreidelse. Så utrolig dårlig gjort av ham! 😐

Da skjønner jeg hva du mente ☺️ Ikke alltid man forstår hvorfor man fungerer som man gjør, da er det bra å få snakket med en dyktig fagperson. Håper det er til hjelp for deg ❤️

Jeg forstår. Ja, håper du kan ta kontakt med fastlegen om behovet skulle melde seg. Glad for at han hjalp deg med flashbacks og selvmordstanker. Ingen fortjener å slite med det. Godt at du også har kontakt med det ene familiemedlemmet. Håper dere har det godt sammen. En god klem til deg ❤️

Ja, det var veldig dårlig gjort av den fyren. Helt utrolig manipulerende. glad jeg ikke lenger har kontakt med han. 

Anonymkode: 930a7...532