Fremtidig arv - er jeg rimelig eller urimelig?

[AnonymBruker]

I julen ble fremtidig arv fra mine foreldre for første gang et tema. Et ubehagelig tema, side de kun er i slutten av 60-årene, og jeg håper at vi får beholde dem lenge. Ikke ble det helt enkelt heller. Min far sa at han ønsker å gi en del av arven direkte videre til barnebarn. Da buster jeg ut med: Det er ikke aktuelt. Det er riktig nok dine barnebarn, men det er mine barn, og jeg vil selv vurdere om og når de er modne nok til å forvalte større formuer! 

Dette virker kanskje egoistisk fra min side, men saken er at jeg - uavhengig av fremtidig arv- alltid har hatt et mål om å hjelpe mine tre barn økonomisk når de engang skal inn på boligmarkedet, og uavhengig av arv er jeg i stand til det nå, men eldste er i begynnelsen av 20-årene, og til min store skuffelse har han rotet det til for seg økonomisk flere ganger allerede. Jeg trodde han var en fornuftig gutt, men nærmest rett etter at han ble 18 år begynte han å ta opp kreditter og forbrukslån. Fristelser blir for store, og to ganger har vi foreldre måtte hjelpe ham ut av gjeld. Nå har vi satt foten ned, og har sagt at han ikke blir hjulpet ut av slikt igjen. Han må lære seg å styre økonomi! Såvidt jeg vet har han ikke tatt opp mer gjeld, men han sparer heller ingenting (jobber), og jeg anser ham ikke som moden nok til å få større summer å forvalte på egenhånd. Bolighjelp fra meg uteblir til jeg vet at han er moden nok til å ikke tape alt på tull! 

Mine to yngre er knapt tenåringer, og hvordan de blir økonomisk vet vi ikke ennå. De er flinke til å spare, men det var eldste på den alderen også. 

Arv fra mine foreldre vil absolutt i stor grad tilfalle mine barn, for jeg er godt etablert, og har det jeg trenger, men jeg vil selv vurdere at de er moden nok til å forvalte slikt. Både jeg og mitt søsken er økonomiske og fornuftige mennesker, som prioriterer våre barn, så jeg ser ikke behov for å gi direkte til barnebarn, for det vil gå til dem, men jeg synes at det bør være opp til meg og mitt søsken å vurdere hvor mye penger som skal gå videre til våre barn, og når.

Jeg kan på en måte forstå at mine foreldre ønsker å gi direkte videre til dem, så det blir som en stor gave fra besteforeldrene, men selv om mitt utbrudd til min far var spontant er det slik jeg føler det. Det er mine barn, og jeg ønsker selv å vurdere når de er moden nok for å få større summer, om det er fra foreldre eller besteforeldre. 

Begge mine foreldre fikk arv fra sine foreldre, og ingenting gikk videre direkte til oss barnebarn. Istedenfor har mine foreldre gitt videre etter behov opp gjennom årene. Det har vært veldig ok, og jeg vil gjerne kunne gjøre det samme for mine barn. Som nevnt ønsker jeg også å bidra med en større sum når de er moden nok til å kjøpe bolig (og ikke miste den igjen!), men i verste fall er de ikke så modne når mine foreldre faller fra, og det ønsker jeg å vurdere selv.

Det er mine foreldres penger, og egentlig opp til dem å bestemme hvordan de skal forvaltes, men som mamma ønsker jeg absolutt ikke at mine barn skal motta større summer før jeg vet at de er voksne nok til å forvalte det godt. Er det urimelig? 

 

 

Anonymkode: 01982...3ce

[Gjest Blondie65]

Jeg synes ikke du er urimelig. Har du tatt deg tid til å forklare dem hvorfor og har du fortalt dem at dere allerede har fisket det ene barnet ut av problemer to ganger? 

[Ananas.]

Jeg synes du er en smule urimelig, gitt at alle barna er myndige når de arver. Du sier selv at det kan bli en stund til, og jeg synes det blir vel kunstig om du som mor skal vurdere om dine barn på rundt 25-40 år er modne nok til å arve. 

Det er dine foreldres penger, de disponerer dem som de vil, og det gjelder også dine voksne barn. Bruk heller tiden frem til det tidspunktet på å fortsette å lære dem økonomisk "vett", slik at de forhåpentligvis bruker dem godt den dagen de får dem, selv om de også er i sin fulle rett til å sløse dem vekk (..og da ville jeg ikke løftet en finger for å hjelpe dem). 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er urimelig. Du kjenner dine barn og vet at dine foreldres gavmildhet kan slå veldig feil, og jeg synes det er helt OK å prøve å forklare dem hvorfor. 

En annen ting er at det er noe som heter pliktdelsarv, så de står ikke fritt til å testamentere alt til barnebarna sine uten at du og ditt søsken også får noe (som dere kan gi videre når dere føler det er på sin plass). 

Anonymkode: 44cb4...c07

[Ananas.]

1 minutt siden, Ananas. skrev:

Jeg synes du er en smule urimelig, gitt at alle barna er myndige når de arver. Du sier selv at det kan bli en stund til, og jeg synes det blir vel kunstig om du som mor skal vurdere om dine barn på rundt 25-40 år er modne nok til å arve. 

Det er dine foreldres penger, de disponerer dem som de vil, og det gjelder også dine voksne barn. Bruk heller tiden frem til det tidspunktet på å fortsette å lære dem økonomisk "vett", slik at de forhåpentligvis bruker dem godt den dagen de får dem, selv om de også er i sin fulle rett til å sløse dem vekk (..og da ville jeg ikke løftet en finger for å hjelpe dem). 

..Jeg vil gjerne legge til at jeg selvfølgelig hadde sagt tydelig ifra til dine foreldre om hvordan eldstemann hittil har håndtert økonomien sin, det bør de vite den dagen de gjør et slikt valg. 

[Vox_populi]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min far sa at han ønsker å gi en del av arven direkte videre til barnebarn.

Det er lite du kan gjøre med det. Det er uklart for meg om han ønsker å testamentere en sum eller om han vil gi en gave her og nå, men uansett er det helt opp til ham. Testamentet er det dog begrensninger på.

[AnonymBruker]

Foreldrene dine bestemmer selv hvem de vil gi penger til. Når det er sagt er du ikke urimelig dersom du forteller de om eldstes økonomiske problemer og at dere har måttet hjelpe han flere ganger ut av uføret tidligere. 

Siden jeg har surret bort forskudd på arv i min ungdom selv løste mine foreldre dette ved at de ikke ga meg hjelp til bolig før jeg alt hadde vunnet budrunden. De sa hvor mye de ville bidra med og jeg kontaktet banken som ga meg finansieringsbevis med forbehold om at jeg spyttet inn denne summen i egenkapital. Selve pengene fikk jeg ikke før boligen skulle betales. Noe slikt kan jo også være aktuelt for dine foreldre å gjøre. 

Anonymkode: c55ab...f35

[Gjest COSL Innovator]

Dette bestemmer ikke du. Hva ungene dine gjør med den arven får være opp til de. Sløser de det bort så får de leie ett kott resten av livet uten at du får gjort noe med det.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Ananas. skrev:

Jeg synes du er en smule urimelig, gitt at alle barna er myndige når de arver. Du sier selv at det kan bli en stund til, og jeg synes det blir vel kunstig om du som mor skal vurdere om dine barn på rundt 25-40 år er modne nok til å arve. 

Det er dine foreldres penger, de disponerer dem som de vil, og det gjelder også dine voksne barn. Bruk heller tiden frem til det tidspunktet på å fortsette å lære dem økonomisk "vett", slik at de forhåpentligvis bruker dem godt den dagen de får dem, selv om de også er i sin fulle rett til å sløse dem vekk (..og da ville jeg ikke løftet en finger for å hjelpe dem). 

Hadde jeg hatt en garanti for at jeg får beholde mine foreldre i minst 20 år til hadde jeg nok ikke vært så påståelig angående dette. Isåfall bør mine barn være voksen nok! Slik garanti har man imidlertid ikke, og mine foreldre er stadig i begravelser til jevnaldrende venner. Slikt kan skje altfor fort, og selv om det er en fin gest til barnebarn, så har vi ingen garanti for at de vil være moden nok når det skjer. 

Det er ingen foreldre som tror at deres søte barn vil bli gjeldsslaver eller avhengig av noe, eller rote seg opp i andre ting, men slikt skjer! Hadde noen for 5 år siden sagt at min eldste ville bli så uøkonomisk, så hadde jeg fnyst. Han var nesten for fornuftig. 

Ja det er mine foreldres penger, men jeg vil vite at de forvaltes bra. At de blir noe positivt for mine barn, og i mine foreldres ånd, ikke at de krasjer mine barns økonomiske sans og livsstil. At de blir sløst bort. 

Jeg synes tanken på at en 20 åring (for eksempel) får en million mellom hendene til fri disposisjon er svært skremmende. Potensielt kan det ødelegge mer enn det er positivt! Sikkert kjempeartig å ha en million å leke med som 20 åring, men om man da ikke kan forvalte dem, og de tar slutt, hva da? 

Anonymkode: 01982...3ce

[AnonymBruker]

Er det såpass store verdier at de kan testamentere bort har du ikke noe du skulle sagt. Er det derimot en del av din pliktarv kan du hindre det.

Anonymkode: 0e543...5b5

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Vox_populi skrev:

Det er lite du kan gjøre med det. Det er uklart for meg om han ønsker å testamentere en sum eller om han vil gi en gave her og nå, men uansett er det helt opp til ham. Testamentet er det dog begrensninger på.

Jeg forsto det sånn at han ville testamentere. 

At de gir gaver så lenge de er i livet er helt ok for meg. Da vil det være konkrete gaver, som hjelp til å ta sertifikat og lignende. Det er bare flott at de gjør slikt! Det er at mine barn, for unge, skal få større beløp til fritt bruk jeg er redd for. 

Anonymkode: 01982...3ce

[Salvie]

24 minutter siden, Ananas. skrev:

Jeg synes du er en smule urimelig, gitt at alle barna er myndige når de arver. Du sier selv at det kan bli en stund til, og jeg synes det blir vel kunstig om du som mor skal vurdere om dine barn på rundt 25-40 år er modne nok til å arve. 

Det er dine foreldres penger, de disponerer dem som de vil, og det gjelder også dine voksne barn. Bruk heller tiden frem til det tidspunktet på å fortsette å lære dem økonomisk "vett", slik at de forhåpentligvis bruker dem godt den dagen de får dem, selv om de også er i sin fulle rett til å sløse dem vekk (..og da ville jeg ikke løftet en finger for å hjelpe dem). 

Helt enig med dette.

[Ananas.]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg hatt en garanti for at jeg får beholde mine foreldre i minst 20 år til hadde jeg nok ikke vært så påståelig angående dette. Isåfall bør mine barn være voksen nok! Slik garanti har man imidlertid ikke, og mine foreldre er stadig i begravelser til jevnaldrende venner. Slikt kan skje altfor fort, og selv om det er en fin gest til barnebarn, så har vi ingen garanti for at de vil være moden nok når det skjer. 

Det er ingen foreldre som tror at deres søte barn vil bli gjeldsslaver eller avhengig av noe, eller rote seg opp i andre ting, men slikt skjer! Hadde noen for 5 år siden sagt at min eldste ville bli så uøkonomisk, så hadde jeg fnyst. Han var nesten for fornuftig. 

Ja det er mine foreldres penger, men jeg vil vite at de forvaltes bra. At de blir noe positivt for mine barn, og i mine foreldres ånd, ikke at de krasjer mine barns økonomiske sans og livsstil. At de blir sløst bort. 

Jeg synes tanken på at en 20 åring (for eksempel) får en million mellom hendene til fri disposisjon er svært skremmende. Potensielt kan det ødelegge mer enn det er positivt! Sikkert kjempeartig å ha en million å leke med som 20 åring, men om man da ikke kan forvalte dem, og de tar slutt, hva da? 

Anonymkode: 01982...3ce

Men hva med å ta denne vinklingen i praten med dine foreldre isteden, for eksempel at du helst ser at de ikke arver direkte før de er ferdige med studiene (bare for å velge et tidspunkt). Det bør kunne skrives ned et sted og følges, dersom foreldrene dine også tenker at det er rimelig med en eller annen form for aldersbegrensning. 

Jeg skjønner godt at du ønsker at de skal forvaltes bra og "tas vare på", på et vis, men det er jo ikke alltid foreldre og barn har samme syn på hva som er riktig og fornuftig, selv når de er økonomisk ansvarlige alle sammen. Om besteforeldrenes oppriktige ønske er å gi barnebarna litt økonomisk frihet, vil det jo ikke nødvendigvis bli som de hadde tenkt dersom du er et mellomledd som er mer restriktiv enn hva de selv ville vært. Jeg forstår hvorfor du ønsker det som du gjør, men jeg forstår også dine foreldre som i utgangspunktet vil gi det rett videre til barna dine når de er i en etableringsfase, og jeg mener at deres ønske bør veie tyngst når det er deres penger det er snakk om. "Urimeligheten" din, sett fra mitt ståsted, ligger ikke i tankegangen din, men at du forventer at ditt ønske skal veie tyngre enn deres eget. Jeg håper dette er noe dere kan ta noen gode samtaler om og bli enige.

Eksempelvis var et familiemedlem av meg og dens samboer uenige om hvorvidt deres barn skulle få forskudd på arv på rundt 300.000 eller ikke, den ene mente det var totalt uansvarlig, den andre mente det var det eneste rette. Fasiten fem år etter er at de pengene var det som snudde vedkommendes liv på hodet, fordi personen fikk mulighet til å kjøpe seg et bosted og nå bruker all energi på å ta vare på det, i motsetning til tidligere, da vedkommende foretrakk champagne, uteliv og ferier. Jeg sier ikke at det er sånn det ER, for det kunne vært den andre forelderen som hadde rett, jeg trekker frem eksempelet for å si at vi aldri helt vet konsekvensen av at andre får større pengesummer, den kan være både bedre og verre enn vi ser for oss.

Til det siste så er jeg enig med deg, men jeg tenker også sånn at om man er så utrolig heldig at man får en million til disposisjon når man er 20, og så sløser den bort - da kan man takke seg selv. Hardt og brutalt, men det mener jeg virkelig. 

[AnonymBruker]

Min mor har også gjort det på samme måte som ts anbefaler, men det var fordi hun kunne det, og fordi vi aldri hadde hørt etter...

Det er litt urettferdig, når årene går og barna er i godt betalte jobber og har enebolig og hytter, mens vi har fått uføretrygd og ikke er rike. 

Hun har ikke endret testamentet. Vår pappa ble rasende når han hørte hva hun hadde gjort, men han sa ikke så mye, han ble tom for ord. 

Anonymkode: 1c6ac...782

[Gladgutten79]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I julen ble fremtidig arv fra mine foreldre for første gang et tema. Et ubehagelig tema, side de kun er i slutten av 60-årene, og jeg håper at vi får beholde dem lenge. Ikke ble det helt enkelt heller. Min far sa at han ønsker å gi en del av arven direkte videre til barnebarn. Da buster jeg ut med: Det er ikke aktuelt. Det er riktig nok dine barnebarn, men det er mine barn, og jeg vil selv vurdere om og når de er modne nok til å forvalte større formuer! 

Dette virker kanskje egoistisk fra min side, men saken er at jeg - uavhengig av fremtidig arv- alltid har hatt et mål om å hjelpe mine tre barn økonomisk når de engang skal inn på boligmarkedet, og uavhengig av arv er jeg i stand til det nå, men eldste er i begynnelsen av 20-årene, og til min store skuffelse har han rotet det til for seg økonomisk flere ganger allerede. Jeg trodde han var en fornuftig gutt, men nærmest rett etter at han ble 18 år begynte han å ta opp kreditter og forbrukslån. Fristelser blir for store, og to ganger har vi foreldre måtte hjelpe ham ut av gjeld. Nå har vi satt foten ned, og har sagt at han ikke blir hjulpet ut av slikt igjen. Han må lære seg å styre økonomi! Såvidt jeg vet har han ikke tatt opp mer gjeld, men han sparer heller ingenting (jobber), og jeg anser ham ikke som moden nok til å få større summer å forvalte på egenhånd. Bolighjelp fra meg uteblir til jeg vet at han er moden nok til å ikke tape alt på tull! 

Mine to yngre er knapt tenåringer, og hvordan de blir økonomisk vet vi ikke ennå. De er flinke til å spare, men det var eldste på den alderen også. 

Arv fra mine foreldre vil absolutt i stor grad tilfalle mine barn, for jeg er godt etablert, og har det jeg trenger, men jeg vil selv vurdere at de er moden nok til å forvalte slikt. Både jeg og mitt søsken er økonomiske og fornuftige mennesker, som prioriterer våre barn, så jeg ser ikke behov for å gi direkte til barnebarn, for det vil gå til dem, men jeg synes at det bør være opp til meg og mitt søsken å vurdere hvor mye penger som skal gå videre til våre barn, og når.

Jeg kan på en måte forstå at mine foreldre ønsker å gi direkte videre til dem, så det blir som en stor gave fra besteforeldrene, men selv om mitt utbrudd til min far var spontant er det slik jeg føler det. Det er mine barn, og jeg ønsker selv å vurdere når de er moden nok for å få større summer, om det er fra foreldre eller besteforeldre. 

Begge mine foreldre fikk arv fra sine foreldre, og ingenting gikk videre direkte til oss barnebarn. Istedenfor har mine foreldre gitt videre etter behov opp gjennom årene. Det har vært veldig ok, og jeg vil gjerne kunne gjøre det samme for mine barn. Som nevnt ønsker jeg også å bidra med en større sum når de er moden nok til å kjøpe bolig (og ikke miste den igjen!), men i verste fall er de ikke så modne når mine foreldre faller fra, og det ønsker jeg å vurdere selv.

Det er mine foreldres penger, og egentlig opp til dem å bestemme hvordan de skal forvaltes, men som mamma ønsker jeg absolutt ikke at mine barn skal motta større summer før jeg vet at de er voksne nok til å forvalte det godt. Er det urimelig? 

 

 

Anonymkode: 01982...3ce

At en er myndig betyr ikke man er økonomisk fornuftig, luksusfellen er jo et godt eksempel på det

[SoWhat?]

Dine foreldre bestemmer jo dette. Hvis dine barn velger å sløse de bort, så deres problem. Hvorfor gjøre det til ditt problem når de er voksne?

Det er dere foreldre som må lære dem økonomisk ansvarlighet. Få de til å forstå hvordan pengene bør bli forvaltet på riktig måte. Men hva om ene barnet deres velger å reise verden rundt som 20-åring for de pengene? Ville dere satt dere på bakbeina? For det er jo opp til 20-åringen. Dere har sikkert deres forventninger og ønsker om hva som er "fornuftig" og riktig å gjøre med summen. Dere vil ha kontroll. Men voksne barn må få velge selv.

Nå har jo eldste sønn skjerpet seg, så gi ham tillit nå da. Jeg syns besteforeldrenes ønsker bør respekteres. Det er deres penger. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, SoWhat? skrev:

Dine foreldre bestemmer jo dette. Hvis dine barn velger å sløse de bort, så deres problem. Hvorfor gjøre det til ditt problem når de er voksne?

Det er dere foreldre som må lære dem økonomisk ansvarlighet. Få de til å forstå hvordan pengene bør bli forvaltet på riktig måte. Men hva om ene barnet deres velger å reise verden rundt som 20-åring for de pengene? Ville dere satt dere på bakbeina? For det er jo opp til 20-åringen. Dere har sikkert deres forventninger og ønsker om hva som er "fornuftig" og riktig å gjøre med summen. Dere vil ha kontroll. Men voksne barn må få velge selv.

Nå har jo eldste sønn skjerpet seg, så gi ham tillit nå da. Jeg syns besteforeldrenes ønsker bør respekteres. Det er deres penger. 

Å være foreldre innebærer også å rettlede barn, og sørge for at de ikke tar dumme valg de senere angrer dypt på. Til tider å ta upopulære beslutninger også, som å si nei til ting "Alle andre får lov til!". Ikke fordi man er ond, men av omsorg og kjærlighet. Fordi man vet mer om fallgruver. 

Selv om mine barn er myndige vil jeg selvfølgelig gripe inn om jeg får vite at det bærer galt avsted med dem. Det blir vanskeligere for oss foreldre dersom barnet disponerer store summer! 

Å reise verden rundt som 20 åring hadde jeg vært engstelig for, men også sett på som en stor mulighet til å lære mye, og utvikle seg. Å sløse bort penger på falske venner, festing og unødvendig forbruk frykter jeg mer. Å ha for mye for ung og først stå blakk som 30 åring, og aldri ha lært seg å forvalte penger, fordi man fikk dem i hendene, til det brått og brutalt var slutt på dem. 

Som nevnt, hadde jeg hatt en garanti for at mine foreldre levde så lenge at mine barn er voksne når arven utdeles, så hadde jeg ikke protestert. Den garanti kan ingen gi, og da føler jeg at det er rett at jeg som mamma protesterer mot noe som potensielt er ødeleggende for mine barn. For å kunne hjelpe dem til å ta gode valg. For å forsikre meg om at de ikke gjør noe de senere vil angre dypt på. 

Jeg vet ikke om det er en mulighet for å sette betingelser for arv. At de først får disponere dem i den og den alderen, eller til det eller det. Er det mulig stiller det seg litt annerledes. Da er det ok! 

Tror vi må diskutere dette nærmere, uansett hvor ubehagelig det er. 

Anonymkode: 01982...3ce

[Heisann1234]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å være foreldre innebærer også å rettlede barn, og sørge for at de ikke tar dumme valg de senere angrer dypt på. Til tider å ta upopulære beslutninger også, som å si nei til ting "Alle andre får lov til!". Ikke fordi man er ond, men av omsorg og kjærlighet. Fordi man vet mer om fallgruver. 

Selv om mine barn er myndige vil jeg selvfølgelig gripe inn om jeg får vite at det bærer galt avsted med dem. Det blir vanskeligere for oss foreldre dersom barnet disponerer store summer! 

Å reise verden rundt som 20 åring hadde jeg vært engstelig for, men også sett på som en stor mulighet til å lære mye, og utvikle seg. Å sløse bort penger på falske venner, festing og unødvendig forbruk frykter jeg mer. Å ha for mye for ung og først stå blakk som 30 åring, og aldri ha lært seg å forvalte penger, fordi man fikk dem i hendene, til det brått og brutalt var slutt på dem. 

Som nevnt, hadde jeg hatt en garanti for at mine foreldre levde så lenge at mine barn er voksne når arven utdeles, så hadde jeg ikke protestert. Den garanti kan ingen gi, og da føler jeg at det er rett at jeg som mamma protesterer mot noe som potensielt er ødeleggende for mine barn. For å kunne hjelpe dem til å ta gode valg. For å forsikre meg om at de ikke gjør noe de senere vil angre dypt på. 

Jeg vet ikke om det er en mulighet for å sette betingelser for arv. At de først får disponere dem i den og den alderen, eller til det eller det. Er det mulig stiller det seg litt annerledes. Da er det ok! 

Tror vi må diskutere dette nærmere, uansett hvor ubehagelig det er. 

Anonymkode: 01982...3ce

Du høres ut som en fornuftig mor som vil det beste for sine barn. Jeg har ingen barn nå, men hadde gjort akkurat det samme. Selv om de er over 18 så betyr det ikke at de er "voksne" i hodet, og da "må" jeg lede de i riktig spor. Sånn er det bare. Du gjør han bare en en bjørnetjeneste ved å være snill og ikke blande deg. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Blondie65 skrev:

Jeg synes ikke du er urimelig. Har du tatt deg tid til å forklare dem hvorfor og har du fortalt dem at dere allerede har fisket det ene barnet ut av problemer to ganger? 

Nei, de vet litt om det, men vi har ikke diskutert dette godt nok. Hele samtalen kom nok litt brått på meg, og vi avsluttet den ganske kjapt. Var ikke tid og sted for å gå i dybden på det, i et juleselskap. 

Jeg vet at mine foreldre ønsker at pengene skal forvaltes godt, og være til hjelp og glede, så vi må ta den diskusjonen mer i dybden. Jeg ville bare lufte mine tanker her først, og kanskje få litt innspill, for jeg slites veldig mellom å tenke at mine foreldre selv må få bestemme, og hva jeg som mor frykter ved at mine barn får større summer til disposisjon før de kanskje er moden nok for det. 

Anonymkode: 01982...3ce

[Gjest Blondie65]

Her står det litt - på en humoristisk måte - hva slags betingelser som kan settes i et testamente.

Her kan man tenke seg at pengene 

• øremerkes til bolig
• utbetales når personen er fylt 25 år
• utbetales når vedkommende har fullført utdannelsen sin

Så det finnes muligheter for å sette begrensninger som forhindrer at pengene røykes på hasjbule i India eller går til piker, vin og sang i Thaland.

Jeg synes også det er viktig at ungene forstår at selv besteforeldre tilgodeser dem med en stor arv, betyr det ikke at de skal være ufornuftige og bruke alle sine penger på fyll og fest eller annet som ikke har varig verdi før de arver. 

Jeg tror jeg ville øremerket pengene til bolig hvis jeg var den som skulle skrive testamente.