Hvorfor er det så himla vanskelig for mange å skjønne at ikke alle ønsker seg et a4-liv?

[AnonymBruker]

Jeg kritiserer ikke a4-mennesker. Jeg tenker at de har det ganske lett i og med at de passer inn i det som er "normalen". Det må være godt å være som "de fleste",  da du vil møte mest forståelse fra "de fleste". 
Men det virker som at det for en del  av disse, har veldig vanskelig for å forstå at andre kanskje har andre planer og utfordringer.
For eksempel, det tar ikke lang tid før de begynner å nevne barn til meg. Jeg er 28 år og ønsker i utgangspunktet ikke barn, og de vet det, jeg har sagt det mange ganger! men likevel så kommer de inn på det. Når det gjelder min "rotløse" tilværelse, så klarer de på en eller annen måte å vri det om til å handle om planlegging av familie. Jeg kan omtrent ikke nevne noen planer eller ting jeg gjør, uten at det må blandes inn barn jeg evt skal få i fremtiden. Det er som om det ligger så dypt i underbevisstheten deres at livet skal dreie seg om barn. at jeg må tilrettelegge for et familieliv snart osv. 
Som f.eks, jeg vil bli værende i Oslo. Det er laaaangt fra røttene mine, men jeg trives ikke i omtrådet jeg vokste opp. Da nevner de "tenk om du kanskje vil ha barn, vil du at de skal vokse opp i Oslo? hvor lett blir det å få solgt leilgiheten og bare flytte dersom du faktisk treffer en som ønsker seg barn?" altså..skal jeg liksom flytte til hjembygda fordi jeg KANSKJE en gang får lyst på barn? 
Det er så mye slik.. 
 

Anonymkode: 84272...ee7

[AnonymBruker]

Enkelte har problemer med å se at andre ikke har samme ønsker for livet sitt enn dem. Det er ikke så mye å gjøre med. Men jeg var på det stadiet du var lenge, irriterte meg over at folk bare ikke kunne godta at alle lever forskjellig. Og spørsmålet om barn ja. Alle jeg kjenner vet jeg og samboeren ikke ønsker barn. Svigermor snakker mye om barn og maste mye om det. at det var den største gleden i livet. Men det var hennes store ønske, ikke mitt. Svigermor fikk 5 barn, hun har ingen høyere utdannelse og har reist lite. Men hun var lykkelig og det var oppskriften på hennes lykke. Men for meg er det opplevelser, reising, lære seg språk, drive med mine lidenskaper. Når folk prøver å overtale meg til å få barn eller mener det er på tide å gifte seg ( ingen planer om å gifte oss) sier jeg bare at det som er viktig for deg er ikke det for meg. På en respektfull og ikke sur måte. Da pleier de fleste å gi seg. Eller jeg bytter samtaleemne. 

Det verste du kan gjøre er å gi etter for folks forventninger av deg. For om du innerst inne vet det ikke er slik du vil leve blir du heller ikke lykkelig. Jeg kjenner folk som har gjort det og de er ikke lykkelige. 

Anonymkode: 6606a...14a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Enkelte har problemer med å se at andre ikke har samme ønsker for livet sitt enn dem. Det er ikke så mye å gjøre med. Men jeg var på det stadiet du var lenge, irriterte meg over at folk bare ikke kunne godta at alle lever forskjellig. Og spørsmålet om barn ja. Alle jeg kjenner vet jeg og samboeren ikke ønsker barn. Svigermor snakker mye om barn og maste mye om det. at det var den største gleden i livet. Men det var hennes store ønske, ikke mitt. Svigermor fikk 5 barn, hun har ingen høyere utdannelse og har reist lite. Men hun var lykkelig og det var oppskriften på hennes lykke. Men for meg er det opplevelser, reising, lære seg språk, drive med mine lidenskaper. Når folk prøver å overtale meg til å få barn eller mener det er på tide å gifte seg ( ingen planer om å gifte oss) sier jeg bare at det som er viktig for deg er ikke det for meg. På en respektfull og ikke sur måte. Da pleier de fleste å gi seg. Eller jeg bytter samtaleemne. 

Det verste du kan gjøre er å gi etter for folks forventninger av deg. For om du innerst inne vet det ikke er slik du vil leve blir du heller ikke lykkelig. Jeg kjenner folk som har gjort det og de er ikke lykkelige. 

Anonymkode: 6606a...14a

takk for svar. 
Den siste setningen din, jeg er dessverre en av dem. Jeg gjorde ikke noe jeg ønsket, pga de andre ikke syntes noe om det, og jeg driver og konfronterer enkelte av dem om det nå. jeg må alltid gjøre det når de er rolige til sinns, for ellers kan det fort oppstå krangling i stedet. men man vil jo passe inn da, og tror det er noe galt med seg når man ikke vil ha et slik liv de har. 
Å kalle seg selv for "familiens sorte får" er noe jeg føler en del kan finne på, for å føle seg mer spesiell og en form for selvskryt, men det er det ikke mitt tilfelle. jeg er kanskje ikke et sånt "sort får", men jeg har valgt veldig annerledes enn resten av familien. Og det er som om en del av dem ikke liker livsmåten min. Jeg har skuffet dem på en måte, selv om et par av mine kusiner og fettere nå har fått barn, så forblir mamma ikke bestemor enn så lenge. 
men så er det bare meg det har blitt verst for. det virker som at folk er støttende så lenge du gjør som DE ønsker.. 

Anonymkode: 84272...ee7

[AnonymBruker]

Ikke så mange råd å gi dessverre utover hold ut, det går sikkert over. Hos meg sluttet folk etter 35 års-alderen ca, da ga de vel opp. 

Anonymkode: aae04...aec

[AnonymBruker]

Hvor mange tråder har du skrevet om samme tema nå???

Anonymkode: bd17f...74e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mange tråder har du skrevet om samme tema nå???

Anonymkode: bd17f...74e

Jeg gir meg ikke før du er daw. 

Anonymkode: 84272...ee7

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det er vanskelig å forstå på noe som helst vis, og hadde ikke brydd meg om de som syntes det. 

Anonymkode: 37d60...5f7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

takk for svar. 
Den siste setningen din, jeg er dessverre en av dem. Jeg gjorde ikke noe jeg ønsket, pga de andre ikke syntes noe om det, og jeg driver og konfronterer enkelte av dem om det nå. jeg må alltid gjøre det når de er rolige til sinns, for ellers kan det fort oppstå krangling i stedet. men man vil jo passe inn da, og tror det er noe galt med seg når man ikke vil ha et slik liv de har. 
Å kalle seg selv for "familiens sorte får" er noe jeg føler en del kan finne på, for å føle seg mer spesiell og en form for selvskryt, men det er det ikke mitt tilfelle. jeg er kanskje ikke et sånt "sort får", men jeg har valgt veldig annerledes enn resten av familien. Og det er som om en del av dem ikke liker livsmåten min. Jeg har skuffet dem på en måte, selv om et par av mine kusiner og fettere nå har fått barn, så forblir mamma ikke bestemor enn så lenge. 
men så er det bare meg det har blitt verst for. det virker som at folk er støttende så lenge du gjør som DE ønsker.. 

Anonymkode: 84272...ee7

har du lyst til å fortelle hva du hadde lyst til som du ikke gjorde? hvorfor er det for sent å gjøre det nå?? Det du angrer på når du ligger på eldrehjemmet og kroppen ikke fungerer lenger er det du ikke gjorde. Kommer du fra en konservativ familie, har følelsen av det? Min familie er ganske åpen og lite dømmende, bortsett fra en. Halvparten av slekten min har studert i utlandet, vi ble motivert til å reise ut av familie. Jeg kunne blitt buddhist og familien min ville ikke brydd seg. Ingen som ble provosert når jeg levde som vegetarianer en liten periode heller. Så det er ikke så mye familien som er problemet her, men venner som prøver å presse meg inn i en mal. 

Hvordan føler du du skuffer dem, bare fordi du bor i oslo eller fordi du ikke vil ha barn nå? Eller er det livsstilen din generelt?

Anonymkode: 6606a...14a

[AnonymBruker]

Atte hæ? Jeg kan knapt nok tenke meg noe mer A4 enn "Jeg MÅ bo i Oslo, selv om jeg har noen som helst tilknytning til byen" og "Fy så plagsomt å henge ut med familien og bygdetullingene der jeg har vokst opp". 

Anonymkode: 662ac...d6b

[AnonymBruker]

Fordi norske menn og kvinner er stort sett en saueflokk som følger strømmen. Gjør kun det som godtatt i flokken rundt seg, utrolig kjedelige! Tar aldri egne valg i livet, da blir man lett dødsdømt vet du.

Veldig viktig for norske å sammenligne seg med andre.....å være en kopi er det beste. 

Flaut å være norsk mange ganger.

Anonymkode: d3d81...f67

[Elaine Marley]

Nei, si det.

Man kan jo for eksempel fint bo i by selv om man ønsker seg barn. Det er ikke akkurat en hindring og man kan jo flytte senere hvis man kommer frem til det. Man skal jo ikke flytte til et sted man ikke trives bare fordi.

Jeg trodde egentlig det var begynt å bli vanlig å ikke ønske seg barn, men det er vel fortsatt såpass vanlig at mange ønsker seg det og derfor snakker folk som det skulle være en selvfølge.

Jeg har tidligere aldri hatt lyst på barn og nå er jeg egentlig bare ambivalent til det, men opplevde at folk maste mye mer om det før. Nå er det noen som spør hvorfor jeg ikke har det, og da prøver jeg bare å forklare det.

Jeg tror mye løser seg når man slutter å tenke på hva andre ønsker seg for deg og heller fokusere på hva man selv ønsker. Man er ingen skuffelse selv om man velger annerledes enn andre rundt en. Jeg merket i hvert fall stor forbedring når sluttet å sammenligne med så mye som jeg gjorde før.

[AnonymBruker]

Du er kanskje ikke som familien din, mens ellers høres du faktisk veldig A4 ut.

Anonymkode: 737c8...a6b