Tåpelige "fjortis-forelskelser"

[Gjest Anonymous]

Det virker kanskje litt rart å kalle en forelskelse "tåpelig", men hvis dere orker å lese gjennom dette, forstår dere kanskje litt bedre hva jeg mener...

Ok. Jeg er 25 år gammel, har vært sammen med min samboer i 5 år og forlova i 4. Han er en kjempesnill mann som jeg til å begynne med var utrolig forelska i. Vi hadde det gøy sammen, dro på turer; vi koste oss rett og slett utrolig mye sammen! Forelskelsen var der, og den var utrolig sterk der og da. Men så flytta vi sammen, og hverdagen kom over oss: vi ble slitne etter arbeid, små bagateller ble til store krangler; dette tror jeg ikke er uvanlig.

Men... Det som skjedde, var at når ting ble for ille, stengte jeg meg inne i meg selv, for å si det sånn. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg begynte å tenke: "Er det slik kjærligheten skal være? Hva om det ikke er vi som er Meant to be?" osv. Jeg endte opp med å bli "forelska" i nesten hvem som helst: min beste kamerat, en jeg gikk i klasse med, han jeg lekte med da vi var barn osv. "Forelskelsen", eller kanskje "besettelsen" var reell nok; jeg dagdrømte om vedkommende og ble sint på han jeg var (og fortsatt er) sammen med. Jeg greide rett og slett ikke å fungere i hverdagslivet.

Forelskelsen gikk over etter en stund. Da var det å prøve å lappe sammen mitt forhold, og det har gått fint helt til nå.

Disse forelskelsene har jeg dessverre ikke klart å slutte med... Sist det skjedde var nå i påska: jeg var utrolig lei og sliten av altfor mye jobbing, og så så jeg en jeg tidligere hadde følelser for. Da var det på`n igjen... Denne mannen har jeg aldri snakka med, og likevel er han konstant i tankene mine!!! :-?

Dette er hva jeg mener med tåpelige forelskelser: ting går trått i hverdagslivet, jeg drømmer meg helt bort og ender opp med å bli forelska i folk jeg ikke kjenner, i stedet for å kommunisere med partneren min. Dette skjer vanligvis et par ganger i året, men går ofte fort over.

Det jeg håper å få ut av dette innlegget, er noen råd om hva vi bør gjøre her. Partneren min er fullstendig klar over hva som foregår, men han sier at han vet det går over og at det er han jeg elsker. Men jeg... Jeg vet jo også at det går over, men det er ikke gøy å ha det slik! Jeg VET det er fryktelig umodent og råttent gjort, men hvordan kan jeg slutte med det?

Jeg hadde blitt utrolig glad for å få noen konstruktive tilbakemeldinger her... :-?

[Cata]

Åj, åj... Tror kanskje du skal høre på partneren din, jeg. Du klarer vel neppe å la være å forelske deg, men når det skjer så må du bare si til deg selv at det er noe som går over etter en tid, -på samme måte som enhver annen "sykdom". En forelskelse som ikke får næring vil som oftest dø ut etter ganske kort tid.

[Gjest gjesta]

Snakk oftere sammen

Gjør ting sammen

Hold spenningen oppe i forholdet

[Gjest GreenSky]

Bestevenninna mi var også slik, hun hadde vært sammen med typen i ti år, og de siste årene hadde følesene dalet, selv om hun fremdeles var glad i han. Hun forelsket seg i nesten hvem som helst. Hun ba meg om hjelp. Vi snakket sammen, analyserte og diskuterte hva det kunne være. Slik holdt vi vel på i et par år, så saken fra flere vinkler, osv. Hun er en veldig analytisk person. Så fikk jeg tlf fra henne for noen uker siden, hun hadde gjort det slutt. Det var et udramatisk brudd, heldigvis. Vel... Poenget mitt er at du har allerde begynt gjøre det slutt-prosessen i hodet ditt, og det kan være utrolig vanskelig å snu. Og kanskje du rett og slett har begynt å forstå at dere vokser fra hverandre? Det kan være vanskeligå å vite. Å bryte ut når en har vært sammen i mange år er heller ikke enkelt. Mitt eneste råd er å tenke deg godt om, og ikke bli i forholdet helt til du møter en ny, faller pladask for han, også bryter ut. Det ville blitt helt feil, mener jeg.

[Gjest Anonymous]

Oioi, her kjenner jeg meg veldig godt igjen! Men jeg har kommet litt videre i prosessen, gjort det slutt med daværende kjæreste og er singel. Forelskelsen som jeg slet med, dabber av, jeg er glad for å være alene. Slipper å ha dårlig samvittighet. Har aldri angret. Men du må spørre deg selv: elsker du han? Orker du å leve et helt liv med han? Ser du en god framtid? Hvis ikke - ja da vet du vel best selv.

[Vilje]

du virker å ha mye selvinnsikt, du ser at dagdrømmer ofte kommer av en ikke altfor spennende hverdag.. men hverdagen kommer jo til alle forhold, og det er hvordan man takler de grå hverdagene som er den virkelige prøven!!

du har egentlig rett i at det lureste du kan gjøre er å kommunisere med partneren din... kanskje til og med ta en pause ??

[Gjest Anonymous]

Heisann, trådstarter her...

Jeg har tenkt og tenkt på dette (jeg er ganske analytisk, på samme måte som venninna til GreenSky ), og det jeg har kommet fram til er at vi burde absolutt ta en pause. Følelsene mine forteller meg at vi er egentlig ferdig med hverandre for lenge siden, og vi hører ikke sammen. Greit at han er verdens snilleste mann, men det hjelper ikke så lenge vi ikke elsker hverandre... Jeg er glad i han, men bare på samme måte som jeg ville vært glad i en bror... Og jeg merker at han har det på samme måten.

MEN -der er et veldig stort men... -vi har sammen kjøpt oss en gård for et par år siden, så vi er avhengige av hverandre økonomisk. Da blir det med en gang litt vanskeligere å bare gå fra hverandre på den måten vi kanskje burde...

Så jeg vet fortsatt ikke hva jeg bør gjøre, jeg... Uff, dette er bare trist!

Men jeg vil si tusen takk til dere som har svart, det er faktisk litt godt å høre at det er ikke bare meg som har vært i en slik situasjon... :klem2: