Treåringen savner pappaen sin så sårt...

[AnonymBruker]

Rett før hun ble to år gikk jeg og barnefaren fra hverandre. De første månedene var han tilstede, stilte opp og hadde henne annenhver helg. Han har alltid vært en god pappa. Men så rablet det for han, en del psysiske problemer osv. Han tok mer og mer avstand og tilslutt kom han aldri igjen. Vi har ikke sett han siden midten av sommeren en gang. Det er vel nå ca 4-5 mnd siden.

De første to mnd ca, så sa ikke treåringen så mye om det, hun snakket ikke så mye om pappaen sin eller virket noe påvirket av at hun plutselig nesten ikke så han lenger. Hun er vant til at det er mest meg hun er med. Det er jeg som har fulgt henne opp fra dag 1, på alt mulig rart.

Men så i november så begynte reaksjonene på at pappaen hennes er borte. Hun spør hvor han er og sier at hun savner han. Jeg har vært ærlig med henne hele veien og sagt at han er syk og er hos doktor, får hjelp av doktor og at han også savner henne veldig, men at han ikke klarer å være seg selv når han er syk.

Hennes reaksjoner kan være at hun blir veldig sår, gråter lett, blir fryktelig sint, sier hun savner pappa... jeg prater så godt jeg kan med henne, viser henne masse kos og kjærlighet og prøver å være den beste mammaen jeg kan. Jeg forklarer henne at pappa er glad i henne men at han er syk og blir borte en stund (for det er det han sier til meg... han sier ikke stort annet. Vanskelig å få noe ut av han) og så minner jeg henne på at hun har så mange andre som er så glad i henne også. Hun har et nært og godt forhold til mormoren sin (min mor) som passer henne mye, og så kjenner hun veldig godt tanta og onkelen sin (mine søsken som er så flinke med henne).

Jeg spør henne om hvordan hun har det og hva hun tenker på hvis hun er lei seg osv. Hvis hun for eksempel en dag er veldig sår og blir fort sint og gråter mye, så spør jeg om hun er lei seg og om hun selv vet hvorfor. Da svarer hun hver gang at hun savner pappaen sin. Og i dag sa hun noe annet også, som hun ikke har sagt før. Noe om at hvem skal trøste henne hvis jeg også blir borte? Da skjønte jeg at hun har en frykt for å miste meg også, siden hun har skjønt og følt på det å miste pappa.. det gjør fryktelig vondt inni meg at hun føler på dette. Jeg forsikret henne om at jeg ikke hadde tenkt å forsvinne og at hun alltid kan regne med meg. At hun skulle ha mamma der helt til hun ble voksen og mamma skal bli gammel dame. 

Jeg syns dette er fryktelig vanskelig og jeg har bedt pappaen møte oss eller gi oss mer detaljer om hva som skjer med han og hvor lenge han blir borte osv. Men han sier ikke noe annet enn at han blir borte lenge. Jeg har også snakket med barnehagen om dette og har vært i samtale med familievernkontoret for å få litt råd og tips. De sier at barnepsykolog kan være en ting å gå til fra hun er fire år, hvis hun skulle vise noen tegn til endring i atferd ol. da. Men foreløpig så følger jeg godt med selv og prøver så godt jeg kan å være der for henne så best jeg kan.

Men noen ganger lurer jeg jo på hva kan jeg gjøre bedre, annerledes, mindre? Jeg er også redd for at hun vil få psysiske problemer senere i livet pga. dette. Ikke det at jeg tror hun vil få det, men det kan jo skje. Hun er jo ellers en skikkelig gladjente, veldig observant og veldig godt språk. Tøff, rampete... alt en treåring skal være. Men hun savner virkelig pappaen sin! Jeg vet at hun kjenner veldig på det når for eksempel andre pappaer kommer og henter i barnehagen. Jeg tror faktisk det er da hun savner pappaen sin mest... hun lurer helt garantert på hvorfor ikke hennes pappa også er der. Off... jeg får helt vondt i mammahjertet mitt 💔

Anonymkode: eca0a...4a1

[Rucula]

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Klem❤️

Anonymkode: a9051...a93

[AnonymBruker]

Huff, så trist for jenta di.. ❤️

Hun er heldig som har en mamma som er observant og empatisk. Lykke til.  

Anonymkode: 8758c...92d

[AnonymBruker]

***Trådstarter***

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget... jeg bare... føler jeg trenger at noen forteller meg at det vil gå bra, at jeg gjør det jeg kan og at hun ikke vil bli helt ødelagt av dette... jeg er så redd for å overse noe eller.. gjør noe feil. Jeg vil ikke at hun skal føle at hun ikke er ønsket av pappaen sin eller noe sånt. Jeg håper hun stoler på at jeg aldri ville forlatt henne på den måten. Hun er stuck med meg til jeg er gammel og grå med gebiss!!

Anonymkode: eca0a...4a1

[AnonymBruker]

Du gjør alt du kan gjøre. Dette er en smerte du ikke kan trylle bort med plaster. Her var vesla 6 da pappa'n forsvant ut av livet hennes en periode. Det tok over et år før han dukket opp igjen. (Lang historie, kortversjonen er at jeg så meg nødt til å kreve samvær under tilsyn og han nektet å akseptere det.) Savnet gikk i bølger, og som hos dere hadde jeg ikke noe konkret jeg kunne si. Hun må bare bære det og komme gjennom det. Alt du kan gjøre er å støtte henne.

Det er rent forjævlig å stå i.

Anonymkode: 9ca48...7d7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du gjør alt du kan gjøre. Dette er en smerte du ikke kan trylle bort med plaster. Her var vesla 6 da pappa'n forsvant ut av livet hennes en periode. Det tok over et år før han dukket opp igjen. (Lang historie, kortversjonen er at jeg så meg nødt til å kreve samvær under tilsyn og han nektet å akseptere det.) Savnet gikk i bølger, og som hos dere hadde jeg ikke noe konkret jeg kunne si. Hun må bare bære det og komme gjennom det. Alt du kan gjøre er å støtte henne.

Det er rent forjævlig å stå i.

Anonymkode: 9ca48...7d7

Går det over en gang? Vil sorgen eller det fryktelige savnet minske og forsvinne etter hvert? "/ Jeg bare håper hun en dag slutter å savne han så veldig og heller bli vant til tanken på at han er borte.. samtidig som jeg også håper at han plutselig bestemmer seg for å stille opp og ikke forsvinne igjen. Men sistnevnte tror jeg er lite sannsynlig. Jeg tenker også ofte at den dagen jeg får meg en kjæreste, så håper jeg han kan fylle "tomrommet" hennes og gi henne en følelse av at hun har en "pappa" i livet sitt igjen. At han er like god mot henne som om hun skulle vært hans egen hvis barnefar skal vise seg å aldri være skikkelig tilstede.. For hun fortjener virkelig en tilstedeværende, morsom og varm pappa!! (som hun hadde helt til han bare forsvant)

Anonymkode: eca0a...4a1

[AnonymBruker]

Ikke forsvinne, men letne. Som all sorg. Dempes. Hun vil bli vant til at han er borte. Og om han blir av typen som dukker opp igjen i perioder, så vil hun bli vant med det også. Lære seg å ikke forvente hans tilstedeværelse, men glede seg over stundene han er der. Det er en tøff bestilling for et barn, men med deg som mor så kommer hun til å stå stødig gjennom. 

Har du noen du kan lette hjertet til? Det er tøft å bære sitt barns sorg, du trenger støtte for å kunne stå stødig for henne. 

Anonymkode: 9ca48...7d7

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at det virker som treåringen din er utrolig flink til å uttrykke seg! Hva hun tenker og føler, og at hun selv klarer å linke følelsene til savnet av pappa. Klem til deg

Anonymkode: 20be4...14a

[AnonymBruker]

Det går bra, og det beste for henne er å være med deg. Når det nå likevel har blitt slik så søk hjelp fra de som behandler far. Kanskje hun kan få se hvordan han bor, at han blir tatt vare på og at han er syk og får hjelp. 

Anonymkode: 7ca71...93e

[AnonymBruker]

Er det mulig å fortelle pappaen kor vanskeleg jenta har det? kan han ikkje klare å treffe ho om så berre for ein times tid på ein god dag? Stakkars lita😢

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 51875...e8d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

***Trådstarter***

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget... jeg bare... føler jeg trenger at noen forteller meg at det vil gå bra, at jeg gjør det jeg kan og at hun ikke vil bli helt ødelagt av dette... jeg er så redd for å overse noe eller.. gjør noe feil. Jeg vil ikke at hun skal føle at hun ikke er ønsket av pappaen sin eller noe sånt. Jeg håper hun stoler på at jeg aldri ville forlatt henne på den måten. Hun er stuck med meg til jeg er gammel og grå med gebiss!!

Anonymkode: eca0a...4a1

Hei. Dette er helt grusomt,jeg føler så med dere. Det er en fryktelig følelse å se barnet sitt sviktet av en som har vært så nær. 

Mine to jenter ble også sviktet av sin far,nå har han fadet det ut over lang tid,de har nå ikke sett ham på over 1 år. 

Vi har vært (ungene og jeg) og snakket med noen på familievernkontoret. Det hjalp litt.

Og ellers gjør du alt du skal,du er en viktigste for henne nå ❤️

Har ingen linker til deg nå,men forskning viser at barn trenger en stabil og nær omsorgsperson for å klare seg bra i livet. Det klamrer jeg meg til,i tillegg til at jentene har mine foreldre og venner som gir dem oppmerksomhet og kjærlighet. 

 

Anonymkode: 634ca...52d

[AnonymBruker]

Som en som har vokst opp for det meste uten noen pappa selv (i andre omstendigheter, men smerten er jo mye av den samme) så gjør du alt riktig. Trøst henne, la henne vise følelser og snakke om det som gjør vondt. Dette kan nok komme til å prege din datter når hun vokser opp uansett hva du gjør, så vær forberedt på at dette kan komme opp igjen senere i livet også (uten at hun kanskje sier/forstår det selv). Sender gode tanker!

Anonymkode: a612b...084

[Apple-]

Du høres ut som en trygg og fin mamma som gjør så godt hun kan  

Snakk fint om pappaen hennes, jeg tenker at det er viktig å bekrefte følelsene hennes, og kanskje minne henne på hyggelige ting med pappa, også, slik at fokuser ikke bare blir negativt (savnet). Jeg mener ikke at du skal skifte samtaleemne eller snakke bort det negative, bare passe på å minne henne på fine ting. Kan det være en idé å prøve å involvere din bror og/eller far mer i livet hennes? Jeg tenker at hun kan trenge noen trygge mannlige rollemodeller. Noen som kan vise henne at ikke alle menn forsvinner, men passer på henne, og kanskje kan hente i barnehagen og ellers tilbringe tid med henne, med og uten deg. 

Å, jeg føler så med deg!

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det mulig å fortelle pappaen kor vanskeleg jenta har det? kan han ikkje klare å treffe ho om så berre for ein times tid på ein god dag? Stakkars lita😢

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 51875...e8d

Dette tror jeg ikke noen fagpersoner vil anbefale.

Når han er så syk at han tar fullstendig avstand, så kan han heller ikke ha kontakt med et barn. Det er mer skadelig med konstant skuffelse, og samvær med sterkt psykisk syk/uinteressert pappa.

Jeg tenker du TS må snu litt på det, og tenke på at det tross alt er mer skadelig å ha samvær med sterkt psykisk syk forelder enn det er å ha avstand.

Du gjør at hun kan, hun har mange gode mennesker rundt seg. Men er det muligheter for at hun kan ha en positiv kontakt med hans del av familien på sikt? 

Du kan ikke annet enn å være ærlig med henne tilpasset hennes alder. Ikke gi forhåpninger,

Dette blir nok mildere med tiden, spesielt når hun etterhvert treffer andre som har det likt av ulike grunner. Men hun kommer nok til å føle seg avvist lettere enn andre, så det er viktig å forklare at dette på ingen måte har noe med dere å gjøre. Det handler om at han er veldig syk på en sånn måte at han tar helt annerledes valg enn hva en normalt frisk pappa ville gjort. 

Ikke la ham ha kontakt ved første anledning han måtte dukke opp i, han må bevise at han kan være stabil. 

 

Anonymkode: fd61b...fac

[lalaB]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

(…)

Jeg spør henne om hvordan hun har det og hva hun tenker på hvis hun er lei seg osv. Hvis hun for eksempel en dag er veldig sår og blir fort sint og gråter mye, så spør jeg om hun er lei seg og om hun selv vet hvorfor. Da svarer hun hver gang at hun savner pappaen sin.

(…)

For en trist situasjon. Skjønner godt frustrasjonen din når du ser hvordan dette påvirker henne i hverdagen! Men du gjør en super jobb, og virker som ei oppegående og reflektert mamma som gjør det beste du kan for datteren din! 

Snakk med henne om hvordan ulike situasjoner kan skape ulike følelser. Det at hun savner pappaen sin påvirker henne helt klart, og virker å gjøre henne ekstra sårbar. Men om hun for eksempel blir sint i en situasjon der hun ikke mestrer noe, fordi hun er ekstra sår den dagen, så går det an å snakke med henne om at hun blir sint fordi hun ikke får til, uten å grave dypere i at det bunner i savnet av pappaen. 

Jenta er tre år, og hun vet nok ikke alltid hvorfor hun er lei seg og sint. Selvfølgelig veit hun at hun savner pappaen sin, det er ikke det jeg mener. Men jeg tror også at det kan være en fare for at hun som er så liten, kan koble alle de vonde følelsene til dette hvis det er dette hun har lært seg å svare - selv om det har utgangspunkt i noe annet. Som at hun har kranglet med en venn i barnehagen, ikke fått det helt som hun ville, ikke mestret noe hun prøvde på, eller lignende. Hvis det er mange følelser hun ikke helt har oversikt over, og hun blir bedt om å sette ord på dem, så kan det bli enkelt å koble det til savnet av pappa. 

Jeg håper virkelig dere finner ut av dette, at pappaen blir frisk, eller at jenta lærer seg å leve med savnet. Jeg ønsker dere alt godt! 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Dette er helt grusomt,jeg føler så med dere. Det er en fryktelig følelse å se barnet sitt sviktet av en som har vært så nær. 

Mine to jenter ble også sviktet av sin far,nå har han fadet det ut over lang tid,de har nå ikke sett ham på over 1 år. 

Vi har vært (ungene og jeg) og snakket med noen på familievernkontoret. Det hjalp litt.

Og ellers gjør du alt du skal,du er en viktigste for henne nå ❤️

Har ingen linker til deg nå,men forskning viser at barn trenger en stabil og nær omsorgsperson for å klare seg bra i livet. Det klamrer jeg meg til,i tillegg til at jentene har mine foreldre og venner som gir dem oppmerksomhet og kjærlighet. 

 

Anonymkode: 634ca...52d

Her er eg litt uenig.Dersom han er så dårlig at han ikj kan treffe ho for å få ho til å forstå at han fortsatt finst, er han sannsynlegvis innlagt eller ivertfall har kontakt med psykiatri.Og i såfall kan heilt sikkert institusjon/behandler vere med å tilrettelegge eit samvær.Ho er så lita at det er vanskeleg for ho når han brått er heilt ute av livet hennar.

Anonymkode: 51875...e8d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Her er eg litt uenig.Dersom han er så dårlig at han ikj kan treffe ho for å få ho til å forstå at han fortsatt finst, er han sannsynlegvis innlagt eller ivertfall har kontakt med psykiatri.Og i såfall kan heilt sikkert institusjon/behandler vere med å tilrettelegge eit samvær.Ho er så lita at det er vanskeleg for ho når han brått er heilt ute av livet hennar.

Anonymkode: 51875...e8d

Dette skulle stå litt lenger oppe

Anonymkode: 51875...e8d

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som du gjør alt riktig her ❤ jeg tenker at hun må bare få sørge over tapet på en tilstedeværende pappa og at du forteller at det er greit. Og det gjør du jo. 

Sender dere begge en styrkeklem ❤

Anonymkode: a3272...52b

[Peter007]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rett før hun ble to år gikk jeg og barnefaren fra hverandre. De første månedene var han tilstede, stilte opp og hadde henne annenhver helg. Han har alltid vært en god pappa. Men så rablet det for han, en del psysiske problemer osv. Han tok mer og mer avstand og tilslutt kom han aldri igjen. Vi har ikke sett han siden midten av sommeren en gang. Det er vel nå ca 4-5 mnd siden.

De første to mnd ca, så sa ikke treåringen så mye om det, hun snakket ikke så mye om pappaen sin eller virket noe påvirket av at hun plutselig nesten ikke så han lenger. Hun er vant til at det er mest meg hun er med. Det er jeg som har fulgt henne opp fra dag 1, på alt mulig rart.

Men så i november så begynte reaksjonene på at pappaen hennes er borte. Hun spør hvor han er og sier at hun savner han. Jeg har vært ærlig med henne hele veien og sagt at han er syk og er hos doktor, får hjelp av doktor og at han også savner henne veldig, men at han ikke klarer å være seg selv når han er syk.

Hennes reaksjoner kan være at hun blir veldig sår, gråter lett, blir fryktelig sint, sier hun savner pappa... jeg prater så godt jeg kan med henne, viser henne masse kos og kjærlighet og prøver å være den beste mammaen jeg kan. Jeg forklarer henne at pappa er glad i henne men at han er syk og blir borte en stund (for det er det han sier til meg... han sier ikke stort annet. Vanskelig å få noe ut av han) og så minner jeg henne på at hun har så mange andre som er så glad i henne også. Hun har et nært og godt forhold til mormoren sin (min mor) som passer henne mye, og så kjenner hun veldig godt tanta og onkelen sin (mine søsken som er så flinke med henne).

Jeg spør henne om hvordan hun har det og hva hun tenker på hvis hun er lei seg osv. Hvis hun for eksempel en dag er veldig sår og blir fort sint og gråter mye, så spør jeg om hun er lei seg og om hun selv vet hvorfor. Da svarer hun hver gang at hun savner pappaen sin. Og i dag sa hun noe annet også, som hun ikke har sagt før. Noe om at hvem skal trøste henne hvis jeg også blir borte? Da skjønte jeg at hun har en frykt for å miste meg også, siden hun har skjønt og følt på det å miste pappa.. det gjør fryktelig vondt inni meg at hun føler på dette. Jeg forsikret henne om at jeg ikke hadde tenkt å forsvinne og at hun alltid kan regne med meg. At hun skulle ha mamma der helt til hun ble voksen og mamma skal bli gammel dame. 

Jeg syns dette er fryktelig vanskelig og jeg har bedt pappaen møte oss eller gi oss mer detaljer om hva som skjer med han og hvor lenge han blir borte osv. Men han sier ikke noe annet enn at han blir borte lenge. Jeg har også snakket med barnehagen om dette og har vært i samtale med familievernkontoret for å få litt råd og tips. De sier at barnepsykolog kan være en ting å gå til fra hun er fire år, hvis hun skulle vise noen tegn til endring i atferd ol. da. Men foreløpig så følger jeg godt med selv og prøver så godt jeg kan å være der for henne så best jeg kan.

Men noen ganger lurer jeg jo på hva kan jeg gjøre bedre, annerledes, mindre? Jeg er også redd for at hun vil få psysiske problemer senere i livet pga. dette. Ikke det at jeg tror hun vil få det, men det kan jo skje. Hun er jo ellers en skikkelig gladjente, veldig observant og veldig godt språk. Tøff, rampete... alt en treåring skal være. Men hun savner virkelig pappaen sin! Jeg vet at hun kjenner veldig på det når for eksempel andre pappaer kommer og henter i barnehagen. Jeg tror faktisk det er da hun savner pappaen sin mest... hun lurer helt garantert på hvorfor ikke hennes pappa også er der. Off... jeg får helt vondt i mammahjertet mitt 💔

Anonymkode: eca0a...4a1

Historien er klassisk. Har du spurt deg selv hvorfor far fikk psykiske lidelser?  Du har kjent han noen år før dere skilte lag. 

Det vanlige er at belastningen blir for stor etter samlivsbruddet. Det er ofte sammsatt. Blant annet er delt bosted bedre for den mentale helsen. Tenk deg selv om du må ha barnet annen hver helg. Du selv ville nok også ha reagert på dette. 

Bakgrunnen er å spørre seg hva som er opphavet for å finne en løsning. Men når det som her er kommet så galt avsted er det vanskelig å få rettet på dette.