Til sykepleiekolleger- føler dere det samme som meg?

[AnonymBruker]

Merker at jeg blir litt deprimert av jobben jeg har. Det har ikke noe å gjøre med stress, ansvar osv. Men mer at det er så trist at folk blir syke, blir gamle og hjelpesløse, og det er den veien det går for oss alle. Jobber med gamle og syke, for dem går det bare en vei. Jeg bryr meg veldig om dem, men det er så tungt å vite at om noen år så sitter jeg der selv. Kanskje jeg blir dement og hjelpesløs. Får helt angst av tanken. Jeg ser nå det endelige stoppestedet, og jeg må være vitne til alt som skjer med disse folkene, de blir dårligere og de dør. Dette må jeg bruke mine dager på og det føles så meningsløst. Jeg ser på bildene som henger på veggen på rommene deres, de har levd liv, vært småbarnsforeldre, vært kjærester. Og nå er alt over. Er ofte helt på gråten når jeg er inne på rom med en beboer for jeg blir så overveldet. Det virker ikke som dette plager mine kolleger, de virker å ha et annet fokus. Eller de skjønner ikke at de selv skal bli gamle og syke. Jeg har alltid visst det, men nå får jeg det i ansiktet nesten hver dag og det tynger meg. Valgte denne jobben da jeg som ung student likte å jobbe med gamle. Men som voksen med barn selv har jeg jobbet på sykehus med kritisk syke, noe jeg ikke klarer mer pga jeg blir så stresset og redd for å gjøre feil. Så nå er jeg så overrasket over at jeg føler det på denne måten. Er livredd for st mine egne foreldre snart blir demente.

Er det flere som sliter med sånne tanker?

Anonymkode: 6ead9...161

[AnonymBruker]

Som om jeg skulle skrevet det selv. 

Anonymkode: f5f6a...b4c

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat de samme følelsene rundt jobben min. :-(

Anonymkode: 60fc0...46c

[AnonymBruker]

Er ikke redd for å bli gammel og syk. Men tenker ofte igjennom de lange livene de har hatt, alt de har gjort, alle de har kjent. Elsker å sitte å høre på historiene deres. 

Dessverre har ikke alle som jobber i eldreomsorgen like mye respekt for de eldre og det er vondt å se. Og siden man er underbemannet så får det ikke noen følger. 

Synes også det er dårlig gjort at man som sykepleier er nederst på rangstigen når man jobber på sykehjem. Alle skal jobbe på sykehus, helst på akuttmottaket, intensiven eller operasjon. Eller ikke med pasienter i det hele tatt. Det er liksom det man "skal". Jobber man i eldreomsorgen i flere år og faktisk liker det, så blir man fort sett rart på av andre sykepleiere som jobber på sykehus. Denne holdningen irriterer meg. 

Den siste delen måtte jeg bare få ut, var litt utenom tema. Men det provoserer meg at eldreomsorgen har så lite status. 

Anonymkode: babe6...2ec

[Chizue]

Nei.
Altså, synes jo det er trist og alt det der, men kan ikke la det gå utover jobben.
Detgår jo på psyken å ha en slik stilling.
Og om det i tillegg gjør deg deprimert, kanskje omskolere deg, eller ta en videreutdanning? Kanskje helsesøster?
 

[AnonymBruker]

Følte det på helt samme måte i starten på jobb på sykehjem, men etterhvert gikk det litt over. Tror egentlig at du føler/tenker sånn gjør det godt egnet til å arbeide der, du ser personen bak pasienten 🙂

Anonymkode: a9cac...532

[AnonymBruker]

Det er jo mange som ikke blir syk. Mange bor hjemme til den dagen de dør. De ser du ikke på sykehjemmet. Jeg jobber med kreft, og har mange unge pasienter som får dette. Jeg tenker på at de som ikke får kreft, de ser jeg ikke, og det er mange flere som er frisk enn de som har kreft. 

Anonymkode: 91e6c...ab2

[AnonymBruker]

Jeg tenker at døden og alderssykdommer er en naturlig del av livet. Og så er min jobb som sykepleier å gjøre livets sluttfase bedre for den enkelte, slik at de kan få et mest mulig verdig liv mens de fortsatt lever og en verdig død når den tiden kommer. Man er nødt til å distansere seg litt og være realistisk når man jobber med eldre/syke/døende, ellers klarer man ikke å holde ut i yrket. Selvfølgelig skal man være omsorgsfull, ha empati og være et godt medmenneske, men man kan ikke la seg selv bryte ned. Tenker selv at det er en svært meningsfull jobb å få være der for pasienten i en sårbar fase av livet. Jeg jobber på geriatrisk avdeling på sykehus. Tror enten du må endre innstilling til yrket/livets gang, eller bytte beite  

Anonymkode: b920a...03a

[Gjest supernova_87]

Jeg er ikke sykepleier, men jeg har jobbet på et syke-/eldrehjem, og jeg hadde det på samme måten. Jeg fant det veldig meningsfylt å gjøre deres siste dager gode, å bidra til noe positivt i hverdagen deres. Å være vennlig og mild så de følte seg trygg under stell og alt sånn. Kjempemeningsfylt var det! 

Men det var akkurat slik som du beskriver: så vondt å måtte være vitne til dette at livet bare er over. Mange av dem redusert til noe helt annet enn det mennesket de engang var. Der de ikke kjenner igjen seg selv, ikke familie, og ikke forstår hva verken mat eller avføring er for noe. Det virker ubarmhjertig. Selvsagt var ikke alle brukerne så demente, men noen, og det gjør vondt å se. At et menneskeliv kan bli så uverdig. 

I denne perioden sleit jeg mye selv, og valgte etter hvert å slutte fordi det ble for belastende. Jeg tror nok jeg ville taklet å se dette, og klart å fokusere på det gode jeg kunne gi dem, hvis jeg var på et bedre sted i livet selv. Kan det ha noe med andre ting som står på i livet ditt som gjør at dette går sånn innover deg nå? Og har du eventuelt mulighet til å velge å jobbe med noe annet innen sykepleie en stund, hvis dette rett og slett blir for tungt mentalt?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Merker at jeg blir litt deprimert av jobben jeg har. Det har ikke noe å gjøre med stress, ansvar osv. Men mer at det er så trist at folk blir syke, blir gamle og hjelpesløse, og det er den veien det går for oss alle. Jobber med gamle og syke, for dem går det bare en vei. Jeg bryr meg veldig om dem, men det er så tungt å vite at om noen år så sitter jeg der selv. Kanskje jeg blir dement og hjelpesløs. Får helt angst av tanken. Jeg ser nå det endelige stoppestedet, og jeg må være vitne til alt som skjer med disse folkene, de blir dårligere og de dør. Dette må jeg bruke mine dager på og det føles så meningsløst. Jeg ser på bildene som henger på veggen på rommene deres, de har levd liv, vært småbarnsforeldre, vært kjærester. Og nå er alt over. Er ofte helt på gråten når jeg er inne på rom med en beboer for jeg blir så overveldet. Det virker ikke som dette plager mine kolleger, de virker å ha et annet fokus. Eller de skjønner ikke at de selv skal bli gamle og syke. Jeg har alltid visst det, men nå får jeg det i ansiktet nesten hver dag og det tynger meg. Valgte denne jobben da jeg som ung student likte å jobbe med gamle. Men som voksen med barn selv har jeg jobbet på sykehus med kritisk syke, noe jeg ikke klarer mer pga jeg blir så stresset og redd for å gjøre feil. Så nå er jeg så overrasket over at jeg føler det på denne måten. Er livredd for st mine egne foreldre snart blir demente.

Er det flere som sliter med sånne tanker?

Anonymkode: 6ead9...161

Du er i et yrke hvor du kan finne sorg og elendighet i hvert eneste kapittel av jobben din og da kan det være hensiktsmessig å få hjelp til å håndtere det på en god måte. 

Jeg har selv jobbet med eldre og selv om det helt klart var mye trist var det enda mer positivt og godt. Når du ikke kunne jobbe på sykehus grunnet redselen for å gjøre feil samtidig som du nå opplever det vanskelig å jobbe på sykehjem fordi det blir for trist tror jeg at du blir nødt til å gjøre noen endringer med tankene dine. 🙂

Anonymkode: a6032...dae

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte som deg ts, men ikke bare på jobb. Hjemme, hverdagen, hele tiden. Her går vi stadig og lengter etter det grønne gresset, og er blitt fryktelig opptatt av det materialistiske. Men hvorfor? Hvorfor skal vi streve et helt liv, og gå rundt og føle oss mentalt sliten når vi bare skal dø? Snart. Om noen år. Ingen vet. 

Å se andre lide hjelper ikke. Å være pårørende hjelper heller ikke. Å vite at man skal dø fra dine nærmeste og at man en dag kommer til å miste seg selv. Bli hjelpesløs. Stakkarslig. Trist. Deprimerende.

Anonymkode: 97abb...bd0

[Christina82]

Jeg tenker ikke sånn, jeg studerer palliasjon og ønsker å tilrettelegge og gjøre den siste tiden så god som mulig. 

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker ofte som deg ts, men ikke bare på jobb. Hjemme, hverdagen, hele tiden. Her går vi stadig og lengter etter det grønne gresset, og er blitt fryktelig opptatt av det materialistiske. Men hvorfor? Hvorfor skal vi streve et helt liv, og gå rundt og føle oss mentalt sliten når vi bare skal dø? Snart. Om noen år. Ingen vet. 

Å se andre lide hjelper ikke. Å være pårørende hjelper heller ikke. Å vite at man skal dø fra dine nærmeste og at man en dag kommer til å miste seg selv. Bli hjelpesløs. Stakkarslig. Trist. Deprimerende.

Anonymkode: 97abb...bd0

Jeg tenker ofte slik hjemme og. Begynte å tenke slik for ca 1 år siden. Men det forsterkes ved denne jobben. Eller bare hvordan samfunnet utvikles generelt?🤷‍♀️

Faktisk enig med deg. Det hjelper ikke å se andre lide, eller å hjelpe dem medisinsk. Blir bare livredd for alt som kan hende meg.. 

Ikke misforstå, jeg er veldig god og empatisk mot mine pasienter. Men merker jeg distanserer meg litt på jobb og jeg føler meg ensom. Føler alle er så engasjert i jobben, mens jeg tenker så mye på lidelsen og meningsløsheten med det hele. Vi mistet en nylig en pasient som jeg var veldig glad i. Og nå ser jeg at det er en til som nærmer seg. Kjenner at da gir jeg nesten litt opp. Orker ikke ta det så mye til meg. Så på jobb distanserer jeg meg litt, og snakker ikke så mye som før. Men de skulle bare visst hvor mye jeg faktisk bryr meg.

Ts

Anonymkode: 6ead9...161

[AnonymBruker]

Godt å lese svarene her forresten. Noen tenker litt som meg mens andre ikke. Er bare så overrasket over meg selv at jeg tenker på denne måten. Etter jeg fikk barn så forandret følelseslivet mitt seg endel. Jobber enda med å bli meg selv igjen. Er bare blitt så smertelig klar over livets realiteter, og nå vil jeg egentlig bare være i stand til å nyte livet og gjøre ting som gjør meg glad. Jeg begynte i denne jobben for under et år siden. Først som vikar, mens jeg hadde en annen jobb. Så bestemte jeg meg for å satse på dette, mye pga lønn. Følte det ikke på denne måten her til å begynne med, men det utvikler seg gradvis merker jeg. Finner ikke så stor glede i selve sykepleieoppgavene alltid, så da er det tungt når ikke det andre gir så mye glede heller. Ja jeg lurer på å studere til høsten igjen, og se om det bedrer livskvaliteten.

Tenker ofte: her skal jeg ende opp til slutt. Og så må jeg allerede være her fram til det? Føler det er helt absurd å tenke slik, så ja jeg må nok gjøre noe med det. Det er vel ikke sånn man skal tenke?

Ts

Anonymkode: 6ead9...161

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt å lese svarene her forresten. Noen tenker litt som meg mens andre ikke. Er bare så overrasket over meg selv at jeg tenker på denne måten. Etter jeg fikk barn så forandret følelseslivet mitt seg endel. Jobber enda med å bli meg selv igjen. Er bare blitt så smertelig klar over livets realiteter, og nå vil jeg egentlig bare være i stand til å nyte livet og gjøre ting som gjør meg glad. Jeg begynte i denne jobben for under et år siden. Først som vikar, mens jeg hadde en annen jobb. Så bestemte jeg meg for å satse på dette, mye pga lønn. Følte det ikke på denne måten her til å begynne med, men det utvikler seg gradvis merker jeg. Finner ikke så stor glede i selve sykepleieoppgavene alltid, så da er det tungt når ikke det andre gir så mye glede heller. Ja jeg lurer på å studere til høsten igjen, og se om det bedrer livskvaliteten.

Tenker ofte: her skal jeg ende opp til slutt. Og så må jeg allerede være her fram til det? Føler det er helt absurd å tenke slik, så ja jeg må nok gjøre noe med det. Det er vel ikke sånn man skal tenke?

Ts

Anonymkode: 6ead9...161

Du kan ikke tenke deg en videreutdanning? Du har et flott ståsted som sykepleier og kvalifiserer for flere etterudanninger, husk at disse og kan tas samlingsbaserte.

Anonymkode: a6032...dae

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Er ikke redd for å bli gammel og syk. Men tenker ofte igjennom de lange livene de har hatt, alt de har gjort, alle de har kjent. Elsker å sitte å høre på historiene deres. 

Dessverre har ikke alle som jobber i eldreomsorgen like mye respekt for de eldre og det er vondt å se. Og siden man er underbemannet så får det ikke noen følger. 

Synes også det er dårlig gjort at man som sykepleier er nederst på rangstigen når man jobber på sykehjem. Alle skal jobbe på sykehus, helst på akuttmottaket, intensiven eller operasjon. Eller ikke med pasienter i det hele tatt. Det er liksom det man "skal". Jobber man i eldreomsorgen i flere år og faktisk liker det, så blir man fort sett rart på av andre sykepleiere som jobber på sykehus. Denne holdningen irriterer meg. 

Den siste delen måtte jeg bare få ut, var litt utenom tema. Men det provoserer meg at eldreomsorgen har så lite status. 

Anonymkode: babe6...2ec

Dette er sant. Jeg er sykepleierstudent, og får mange «å nei, du må jobbe på sykehus og bygge erfaring, ikke bli stuck på sykehjem» når jeg nevner at sykehjem er et alternativ. Eller «jaja, er jo bra at noen vil dèt og». Typisk velstandsland med slike holdninger, kanskje?

Anonymkode: 2d966...9d4

[AnonymBruker]

Før jeg begynte å jobbe med eldre mennesker og helt i starten da jeg fikk fast jobb på sykehjem tenkte jeg litt i de baner du beskriver. Etterhvert som jeg har snakket med pasientene opplever jeg at de i stor grad er tilfredse med livet de har levd, og situasjonen i dag. De er takknemlige for tiden de fikk som unge, de nyter besøk av familie, men er også klar for at det skal ta slutt om ikke så lenge. De virker til å ha fred med det, og mange er også veldig klar for døden når den kommer. De er rett og slett ferdige med å leve. Jeg synes døden kan være fin i sånne tilfeller, hvor man har freden med seg og mimrer over et langt liv. Jeg synes det er mye vondere med yngre pasienter i 50-60 årene som er på sykehjem med terminal sykdom feks. Som andre skriver over ønsker jeg å gjøre den siste tiden finest mulig for pasientene. Jeg kunne ikke tenke meg å leve evig selv om jeg hadde fått muligheten til det, jeg tror det er en grunn til at vi lever en begrenset periode. Håper du klarer å snu tankene dine, eller at du bytter beite. Lykke til! 

Anonymkode: 6e3e2...618

[AnonymBruker]

Jeg jobber på sykehus og opplever det ikke som deg. Men forstår likevel at du føler der slik! 

I perioder der det går vert mye dødsfall og jeg har hatt mange alvorlig syke pasienter kan det føles litt håpløst. Spesielt når de er unge... Men det går over

Anonymkode: ed743...1d0

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker ofte slik hjemme og. Begynte å tenke slik for ca 1 år siden. Men det forsterkes ved denne jobben. Eller bare hvordan samfunnet utvikles generelt?🤷‍♀️

Faktisk enig med deg. Det hjelper ikke å se andre lide, eller å hjelpe dem medisinsk. Blir bare livredd for alt som kan hende meg.. 

Ikke misforstå, jeg er veldig god og empatisk mot mine pasienter. Men merker jeg distanserer meg litt på jobb og jeg føler meg ensom. Føler alle er så engasjert i jobben, mens jeg tenker så mye på lidelsen og meningsløsheten med det hele. Vi mistet en nylig en pasient som jeg var veldig glad i. Og nå ser jeg at det er en til som nærmer seg. Kjenner at da gir jeg nesten litt opp. Orker ikke ta det så mye til meg. Så på jobb distanserer jeg meg litt, og snakker ikke så mye som før. Men de skulle bare visst hvor mye jeg faktisk bryr meg.

Ts

Anonymkode: 6ead9...161

Jeg tenker at det kan hende at du trenger profesjonell hjelp til å takle dette? Enten må du finne ut hvordan du kan takle å stå i jobben du har, uten at den bryter deg ned, eller så må du finne noe annet å gjøre. Det er mye mening i å jobbe med eldre (har gjort det selv, men er ikke sykepleier), men du hjelper ingen om du bryter deg selv ned og går på en kjempesmell du kanskje aldri kommer deg over. 

Anonymkode: 709e8...84c

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Godt å lese svarene her forresten. Noen tenker litt som meg mens andre ikke. Er bare så overrasket over meg selv at jeg tenker på denne måten. Etter jeg fikk barn så forandret følelseslivet mitt seg endel. Jobber enda med å bli meg selv igjen. Er bare blitt så smertelig klar over livets realiteter, og nå vil jeg egentlig bare være i stand til å nyte livet og gjøre ting som gjør meg glad. Jeg begynte i denne jobben for under et år siden. Først som vikar, mens jeg hadde en annen jobb. Så bestemte jeg meg for å satse på dette, mye pga lønn. Følte det ikke på denne måten her til å begynne med, men det utvikler seg gradvis merker jeg. Finner ikke så stor glede i selve sykepleieoppgavene alltid, så da er det tungt når ikke det andre gir så mye glede heller. Ja jeg lurer på å studere til høsten igjen, og se om det bedrer livskvaliteten.

Tenker ofte: her skal jeg ende opp til slutt. Og så må jeg allerede være her fram til det? Føler det er helt absurd å tenke slik, så ja jeg må nok gjøre noe med det. Det er vel ikke sånn man skal tenke?

Ts

Anonymkode: 6ead9...161

Man kommer så mye nærmere livet når man får barn - både på godt og på vondt. Med livet kommer også døden, og det er helt naturlig at man tenker annerledes om dette etter at man får barn. Man innser hva «slekt skal følge slekters gang» egentlig betyr og innebærer. 

Anonymkode: 709e8...84c