Trist. Jeg har så lite/dårlig nettverk, at det begynner å gå mer og mer utover barna

[AnonymBruker]

Nå vet jeg snart ikke min arme råd lenger. Jeg prøver og prøver, tenker positivt, er hyggelig mot andre, stiller opp der det trengs, osv. Men ser at barna faller mer og mer utenfor.

Lang historie: Jeg ble innflytter i en liten bygd på småskolealder. Var den eneste i klassa med skilte foreldre og annen dialekt. Så utestengingen av meg begynte da. Her har du sterkt slektskap over flere generasjoner, der alle besteforeldre, barn, barnebarn, osv, er venner og holder sammen i tykt og tynt. Koselig det, men noen andre får liksom ikke innpass. Og dette gjelder da meg.

Jeg ble utestengt - og det som så fint bare het "ertet" den gang. Mobbing kalles det idag. Ble utsatt for både psykisk og fysisk mobbing. Noe som endte opp med at min forsvarmekanisme som barn ble å lyve endel for å forsvare meg selv. Hvite løgner og overdrivelser overfor mange venner og uvenner og familie  hele tiden, og et skrikende behov for å bli "godkjent og godtatt" og få oppmerksomhet for mye. Jeg ble mobbet av de sterke, og jeg tok igjen med å mobbe de få som var hakket svakere enn meg. Lyvingen avtok med alderen.

Likevel ble jeg satt i en bås, som tydeligvis henger ved meg den dag idag som 35åring. For jeg ble i bygda, på tross av mye dritt. Har prøvd å tilpasse meg. Ble sammen med en grei arbeidskar av en mann, og fikk to barn. Mannen viste seg å være av typen "stille vann har dypest grunn", og iløpet av 13 år ble jeg utsatt for mye psykisk mishandling, og såvidt noe fysisk når han drakk og ble full nok. Et sjalusihelvete uten like.

Så ved hjelp av EN nyere venninne som jeg fikk i voksen alder, så klarte jeg å gå fra denne mannen. Et heftig og tøft/stygt brudd, med utallige trusler, mye manipulering og trakassering.

Jeg endte opp med NULL etter bruddet. Fikk knapt med meg mine egne klær, og måtte starte på skrætsj med det meste. Uten fast arbeid, uten venner unntatt ei god ei, uten bil/hus/møbler/utstyr, uten den store familien rundt meg, ingenting. Mistet de få vennskapene jeg hadde gjennom han, og familien min er ikke mye å skryte av heller. Vi har bare et overflatisk forhold. Utrolig skremmende, men det meste har løst seg med tiden. Jeg har jobbet 120% i perioder for å ha nok penger til å kjøpe det som trengs, vært uheldig med noen leieboliger og bil. Men nå er alt ok. Unntatt en spesiell ting.

Jeg har så lite nettverk her nå at det går utover barna mine. Vi er de siste som blir invitert på noe som helst. Jeg stiller opp som frivillig og på dugnad når det trengs. Jeg går på alle foreldremøter og alt slik som trengs. Men jeg er alltid den som blir sittende for meg selv. Setter jeg meg ved et bord først, så kommer det stort sett ingen å setter seg der med meg, men de stimler seg rundt hverandre. Kommer jeg sist så er det aldri plass til meg uansett. Samkjøring på barnas aktiviteter kan jeg bare glemme, da alle de andre har ordnet seg imellom, og jeg ender ofte opp alene med mine egne barn i bilen, hver gang, og det koster ekstra penger. Det tykke slektskapet her har ofte filmkvelder, kafebesøk, personlig besøk, der det ikke er rom for meg og mine noen gang. Og inviterer jeg noen hit, så passer det de sjelden fordi de allerede har planer eller har det så travelt med seg og sitt.

Så, jeg er ufattelig ensom, og det ser jeg at barna mine blir også.

Hvorfor flytter jeg ikke? Hvorfor prøver jeg ikke utvide nettverket mitt? - tenker dere nok nå...

Vel, jeg prøver og prøver og prøver. Har prøvd i mange år, og nå er jeg i ferd med å gi fullstendig opp.

Jeg kan ikke flytte, da eksen min tviholder på 50/50-fordeling av barna. Vi har vært igjennom flere meklinger og samarbeidsmøter med barnevernet. Og jeg vil holde ut her for deres skyld, for de trives veldig greit i sine klasser. De blir ikke ertet/mobbet, og de har venner på skolen og fritidsaktiviteter. Men det er mest dette jeg som forelder opplever, som jeg er redd de er så store at de gjennomskuer snart. At mamma er usynlig i denne bygda, som gjør at barna blir glemt også.

Den ene gode venninna jeg har bor et stykke unna, og har ikke barn på samme alder, så det er ikke alltid vi får til å møtes/finne på ting, osv. Men vi texter og snapper mye. Og vet vi har hverandre. Har noen nettvenner på flere kanter av landet, men det blir ikke det samme som å ha noen face to face. Jeg har prøvd å ta opp kontakten med nær familie igjen, men det nytter ikke. Ingen er interessert, og de fleste har mer enn nok med seg og sitt. Travle dager, akkurat som meg. 

Jeg er ikke en innpåsliten stalker, hvis det føles sånn etter å ha lest dette. Er ei vanlig dame, med vanlige interesser, med greie veloppdratte barn, med vanlig jobb, osv. Som møter alle med et smil og et "hei". Trenger meg ikke på.

Jeg føler meg så ensom og låst. Prøver å tenke positivt, og løser de utfordringene som kommer på strak arm. Men jeg skriker inni meg. Er bekymra for barna mine som vokser opp med dette.

Noen gode råd?

Takk for at du leste ❤️

Anonymkode: 91d86...65a

[lillebill]

Har ikke så mye råd men vil gjerne sende deg en klem❤ Dette hørtes fryktelig slitsomt ut, kjempetøff er du som holder ut og forsøker å sette barna dine først!❤

[AnonymBruker]

1 minutt siden, lillebill skrev:

Har ikke så mye råd men vil gjerne sende deg en klem❤ Dette hørtes fryktelig slitsomt ut, kjempetøff er du som holder ut og forsøker å sette barna dine først!❤

Tusen takk for gode ord, snille deg ❤️ 

De sier at ensomhet er den nye folkesykdommen - og det tror jeg på etter å hatt det slik i mange år.

Anonymkode: 91d86...65a

[AnonymBruker]

Har ikke noen råd desverre..

Jeg blir så frustrert over mennesker noen ganger! Tenk så mye det kan bety for et menneske å bli inkludert. Jeg skulle ønske jeg kunne bli vennen din, du høres ut som et flott menneske og en skikkelig god mor! 

 

Stor klem til deg!

Anonymkode: c39f5...40e

[AnonymBruker]

Hvor mange innbyggere er det i denne bygden ca?

Anonymkode: ab7c2...86a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke noen råd desverre..

Jeg blir så frustrert over mennesker noen ganger! Tenk så mye det kan bety for et menneske å bli inkludert. Jeg skulle ønske jeg kunne bli vennen din, du høres ut som et flott menneske og en skikkelig god mor! 

 

Stor klem til deg!

Anonymkode: c39f5...40e

Takk for godhjerta fine ord, KLEM ❤️

Anonymkode: 91d86...65a

[AnonymBruker]

Du må være et av de sterkeste menneskene jeg har hørt om!! At du har klart deg gjennom alt det der er helt ufattelig! For en gjeng sneversynte bondetamper! Du kommer nok aldri til å få innpass, bare gi dem opp, dessverre.

Dersom det blir helt uutholdelig får du vurdere å flytte likevel. Jeg vil tro du har en særdeles god sak om din eks skulle gjøre seg vrang, du har jo prøvd og prøvd i mange år!

Husk, du har lov til å prioritere din egen livskvalitet også!

Klem til deg og lykke til.

Anonymkode: d9c68...750

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må være et av de sterkeste menneskene jeg har hørt om!! At du har klart deg gjennom alt det der er helt ufattelig! For en gjeng sneversynte bondetamper! Du kommer nok aldri til å få innpass, bare gi dem opp, dessverre.

Dersom det blir helt uutholdelig får du vurdere å flytte likevel. Jeg vil tro du har en særdeles god sak om din eks skulle gjøre seg vrang, du har jo prøvd og prøvd i mange år!

Husk, du har lov til å prioritere din egen livskvalitet også!

Klem til deg og lykke til.

Anonymkode: d9c68...750

Tuuusen takk ❤️ Ja tanken om flytting har hunget sterkt ved meg siden jeg var ungdom. Begynner å bli noen år gitt. Rart hva man kan finne seg i og tilpasse seg over tid.

Flytte kan jeg alltids, men eksen tviholder på barna. Og jeg orker ikke tanken på å flytte fra de og bli bare helge-mamma. Det river i hjertet!!! Så derfor må jeg bare holde ut. Men ja, jeg er redd jeg kommer til å til grunne på et tidspunkt. Men jeg skyver det bare foran meg.

Anonymkode: 91d86...65a

[charactouy]

Hvor i landet hører du til, TS? Og hvor gamle er ungene? Jeg er også innflytter i en relativt liten bygd, uten gode venner i nærmiljøet, alenemor som ikke kan/bør flytte pga barnets (småskolen) tilknytning til stedet. Jeg holder til på nordmørskysten, ta gjerne kontakt på pm - jeg har alltids plass til flere i omgangskretsen!

[AnonymBruker]

Ja, hvis du velger å være et offer er det du blir. Høres ut som at du bør endre innfallsvinkel til problemene dine. Du har fokus på alt det negative og først når du klarer å fokusere på det positive, tipper jeg det vil forsterkes. Høres sikkert litt usympatisk ut, men har tro på at vi kan velge å være offer eller å ikke være et offer. 

Samtidig vet jeg generelt og med masse fordommer at nordmenn kan være treg med det sosiale. Det å etablere seg i en krets tar jo tid og så lenge ingen avviser deg direkte og tydelig, syns jeg du skal fortsette å prøve. Ikke gjem deg vekk og stikk hodet i sanden. Finn et området DU er interessert i, hobby, strikking etc, i allefall noe som fenger deg og ta utgangspunkt i det. 

Ut i fra mitt ståsted: stresset veldig med å ha venner eller nettverk. Kanskje litt desperat til tider. Bruker mye energi på å jobbe og klare det. Bruker ofte helgene til å samle krefter til jobben. Men, den store forskjellen er at all stresset eller frykten ved å ikke ha nettverk har jeg gitt slipp på nå og jeg slapper litt mer av. Mulig omgivelsene og merker det og jeg har tatt opp kontakt med en venn jeg ikke har sett på en del år. Og jeg bruker mindre tid på å skille mellom meg selv på jobb og hjemme. Prøver bare å være MEG i alle settinger. Det hjelper også og jeg har litt mer energi enn før. 

Ble en liten digresjon der...

Det må jo ha rammet selvtilliten din, det å skille seg og dele opp samvær med barn. En knekk som sikkert fortsatt stjeler krefter fra deg. Håper du får hjelp til å håndtere den delen. 

Uansett så høres det ut som at du bør gjøre noen endringer i deg selv. Jobbe med selvbildet og få andre fokus. Hvis du ikke har det bra, er det vanskelig for de  rundt deg å ha det bra. 

Ikke velg offerrollen! 

Anonymkode: 221b3...da7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hvis du velger å være et offer er det du blir. Høres ut som at du bør endre innfallsvinkel til problemene dine. Du har fokus på alt det negative og først når du klarer å fokusere på det positive, tipper jeg det vil forsterkes. Høres sikkert litt usympatisk ut, men har tro på at vi kan velge å være offer eller å ikke være et offer. 

Samtidig vet jeg generelt og med masse fordommer at nordmenn kan være treg med det sosiale. Det å etablere seg i en krets tar jo tid og så lenge ingen avviser deg direkte og tydelig, syns jeg du skal fortsette å prøve. Ikke gjem deg vekk og stikk hodet i sanden. Finn et området DU er interessert i, hobby, strikking etc, i allefall noe som fenger deg og ta utgangspunkt i det. 

Ut i fra mitt ståsted: stresset veldig med å ha venner eller nettverk. Kanskje litt desperat til tider. Bruker mye energi på å jobbe og klare det. Bruker ofte helgene til å samle krefter til jobben. Men, den store forskjellen er at all stresset eller frykten ved å ikke ha nettverk har jeg gitt slipp på nå og jeg slapper litt mer av. Mulig omgivelsene og merker det og jeg har tatt opp kontakt med en venn jeg ikke har sett på en del år. Og jeg bruker mindre tid på å skille mellom meg selv på jobb og hjemme. Prøver bare å være MEG i alle settinger. Det hjelper også og jeg har litt mer energi enn før. 

Ble en liten digresjon der...

Det må jo ha rammet selvtilliten din, det å skille seg og dele opp samvær med barn. En knekk som sikkert fortsatt stjeler krefter fra deg. Håper du får hjelp til å håndtere den delen. 

Uansett så høres det ut som at du bør gjøre noen endringer i deg selv. Jobbe med selvbildet og få andre fokus. Hvis du ikke har det bra, er det vanskelig for de  rundt deg å ha det bra. 

Ikke velg offerrollen! 

Anonymkode: 221b3...da7

Ja, nå det siste året har jeg nok begynt å ta den offerrollen overfor meg selv og mine tanker (jeg har aldri uttrykt noe av dette overfor noen før, og er første gang jeg velger å skrive noe utleverende her).

Men jeg synes folk har raskt for å dra offerkortbetegnelsen inne her.

"Livet er hva du gjør det til selv". Nei vet du, vær litt realistisk. Noen ganger er det faktisk ting som dukker opp som man ikke klarer å rå over.

"Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det". Og til nå har jeg tatt det greit, og bitt meg i mye, svelget mange kameler, osv. Uten å latt det gå for mye innpå meg. MEN, når jeg ser det begynner å gå utover barna mine - DA blir jeg en løvemamma.

Anonymkode: 91d86...65a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, nå det siste året har jeg nok begynt å ta den offerrollen overfor meg selv og mine tanker (jeg har aldri uttrykt noe av dette overfor noen før, og er første gang jeg velger å skrive noe utleverende her).

Men jeg synes folk har raskt for å dra offerkortbetegnelsen inne her.

"Livet er hva du gjør det til selv". Nei vet du, vær litt realistisk. Noen ganger er det faktisk ting som dukker opp som man ikke klarer å rå over.

"Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det". Og til nå har jeg tatt det greit, og bitt meg i mye, svelget mange kameler, osv. Uten å latt det gå for mye innpå meg. MEN, når jeg ser det begynner å gå utover barna mine - DA blir jeg en løvemamma.

Anonymkode: 91d86...65a

Er ikke du "Herre" i eget liv? Så det er bestemt av skjebnen at du ikke skal ha det bra. Da tenker jeg du i alle fall har noe i deg du bør jobbe med. 

Forstår at det kan virke håpløst, men du må jo gjøre jobben selv. Ingenting som kommer "rekende på ei fjøl". 

Hva med å finne løsninger i stedet for alle problemer!? 

Og bor du ubeleilig i indre "gokk" med et lite antall mennesker, kan det jo hende at du burde finne et større sted og flytte til et mer sentralt sted. Så får ungene pendle på de måtene som er mulig. 

Jeg kaller ikke deg for et offer, men hvis du leser ditt 1 innlegg er det jo lett å tolke deg som det? Da mente jeg bare at å innta offerrollen ikke bidrar til noe som er bra. Forstår at det er vanskelig, men jeg tror at å endre innstilling vil kunne hjelpe deg positivt. Sitter ikke på noe høy hest her altså, men håper du finner ut av det. 

Anonymkode: 221b3...da7

[AnonymBruker]

Uff, høres ikke noe greit ut! Har vært ny i en bygd selv i barndommen med en alenemor så jeg vet alt om hvordan det er. Hva med å bli med i en forening? Kanskje du kan møte nye mennesker på den måten.

Hvis du holder til i Trøndelag kan jeg sende deg en pm, bor på bygda der og det er alltid fint å bli kjent med  noen nye. 😊

Anonymkode: 8fe50...d05

[AnonymBruker]

Engasjer deg i lokalpolitikken.

Anonymkode: 79432...d59

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det er mange ensomme på bygda, slik som du beskriver deg. Det er ikke alle som er "med i gjengen", slik som det kan virke for utenforstående. Det er derfor andre i din situasjon, som ønsker seg venner og kunne tenke seg å bli kjent med deg! Cluet er å finne dem, og komme i kontakt med dem. Meld deg inn i noe organisert, som ikke er kuppet av de flokkhønsene du beskriver her. Du har allerede fått mange gode forslag: lokalpolitikk, husflidslag, frivillig arbeid, maleklubb, hundeklubb, skytterlag, kor, korps?

Anonymkode: 15b10...0ba

[Tusseladen]

For noen drittfolk du beskriver. Æsj, jeg blir dårlig av å høre om voksne folk som mobber og lar være å inkludere sine medmennesker. Men sånn er det, man skal lete etter de gode menneskene. Jeg har ikke andre råd enn at du må holde ut og bevare troen på at ting vil endre seg.

[AnonymBruker]

Hvis barna ikke vil bo der lenger så er der vel bare å vente til de blir gamle nok til å si sin mening om samværet, og så flytte vekk. Hvis barna trives og ikke vil flytte så må du jo velge om du vil flytte til et større sted der de pendler, eller bli værende der du er. Er det virkelig ingen nye miljø du kan oppsøke uten at det involverer barn eller eks? Turgrupper, politikk, frivillige organisasjoner? Kolleger du har noe til felles med? Folk i nabobygden når ungene er hos faren? Folk høres kjipe ut ja, men for å være helt ærlig så henger ikke jeg med de som drev med løgn og historiefortelling eller mobbing (du høres ut som du drev med begge deler) på barne/ungdomsskolen heller. De er sortert ut av livet for lengst, kan være du er gått i samme fellen for de du gikk på skole med? Høres for øvrig sært ut at din egen familie ikke vil ha kontakt. 

Anonymkode: 140d6...708

[AnonymBruker]

Har ikke så mange råd jeg heller, annet enn at du må holde ut.  Jeg er sikker på at en dag kommer du til å stråle. Når barna blir eldre, er det din tur å ta vare på deg selv ❤️

Anonymkode: a5199...89b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tuuusen takk ❤️ Ja tanken om flytting har hunget sterkt ved meg siden jeg var ungdom. Begynner å bli noen år gitt. Rart hva man kan finne seg i og tilpasse seg over tid.

Flytte kan jeg alltids, men eksen tviholder på barna. Og jeg orker ikke tanken på å flytte fra de og bli bare helge-mamma. Det river i hjertet!!! Så derfor må jeg bare holde ut. Men ja, jeg er redd jeg kommer til å til grunne på et tidspunkt. Men jeg skyver det bare foran meg.

Anonymkode: 91d86...65a

Du har tydeligvis fått din rolle i den bygda. Blitt mobbet, har mobbet selv, vært sammen med en som ikke var god, mistet venner, og ikke har noe fellesskap med noen. For meg ser det ut som et mareritt. Hvis faren er en god pappa, og barna har det godt hos ham, så hadde jeg flyttet! Å leve som du beskriver det ser forferdelig ut. 

Anonymkode: a0c8e...71a

[AnonymBruker]

Hvor mange innbyggere er det i denne bygden ca?

Anonymkode: ab7c2...86a