Hvordan holde seg oppe når krise på krise treffer?

[AnonymBruker]

Kort oppsummert har jeg og mannen slitt fælt de siste 2 årene. Det har blitt verre og verre, og er på et all time low. Småkriser på småkriser har truffet, alt fra økonomiske ting, skader på huset o.l, i denne tiden. Det virker som at hver gang det ser litt bedre ut så kommer enda en smell.

Nå er jeg og mannen allerede svært langt nede. Jeg er lesset opp til ørene med jobb, praksis via studiet (jeg studerer), og skal skrive bacheloroppgave. I dag ringte min mor og sa at min bestemor nettopp har fått påvist svært aggressiv kreft.

Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal håndtere dette lengre. Jeg føler jeg ikke har kapasitet til å takle dette lenger. Jeg går til psykolog, men vurderer å kutte ut dette en periode nå. Jeg føler rett og slett ikke jeg er i en situasjon hvor jeg har mulighet til å "føle på alt" - jeg må rett og slett holde pusten, og gjøre det jeg må.

Er det noen som har noen tips, gode råd e.l?

Jeg skriiiiker inni meg.

Anonymkode: 9e6f9...148

[AnonymBruker]

Det at min mormor har blitt alvorlig syk innebærer nå at jeg kommer til å reise frem og tilbake til hjemstedet ofte, noe som innebærer både tapt inntekt og økte utgifter. I tillegg til dette kommer jo alt annet.

Kjenner jeg bare helt matt.

TS

Anonymkode: 9e6f9...148

[Meadow]

Jeg føler med deg, ofte er det litt sånn at en ulykke ikke kommer alene dessverre. Er det noe av det du holder på med du kan utsette, ta permisjon fra jobb eller studier for eksempel? Virker som om du har tatt på deg for mye i utgangspunktet. Du må passe på deg selv så du ikke blir utbrent. 

[Gjest O.G.]

Bit tennene sammen og fokuser på oppgaveskrivingen.

[Gjest tooquiet]

Aner ikke, og misunner de som har noen å lene seg mot hver gang det er krise, men ikke alle har det.

[AnonymBruker]

Er en bestemor med kreft krise? Altså - dette er den vanligste dødsårsaken - og når man er bestemor til et menneske som studerer, så er det ikke heeelt unormalt at slike sykdommer kan slå ut! Kjipt, trist, men psykologmat? 

Min bestemor fikk påvist kreft og døde tre uker senere - midt i en eksamensperiode. Jeg fikk beskjed om at hun var uklar og medtatt, og at jeg burde prioritere eksamensperiode heller enn å reise langt for å besøke henne. Hun var omgitt av sine barn da hun døde. Hun hadde sine nærmeste rundt seg, jeg slapp å miste et halvt års progresjon, og jeg lever fint med den beslutningen. Nå vet jeg ikke hvor ganmel din bestemor er, men min på 80 oppnådde likevel en respektabel alder. Det er ikke krise. 

Da min andre bestemor døde monentant i en ulykke i en alder av 65 - det var nærmere krise. 

Skjønner at folk opplever ting ulikt, men om du opplever krise på krise, så kan det være at din definisjon av krise ligger litt lavt. 

Anonymkode: 28662...488

[AnonymBruker]

Opplevde prøverørsforsøk (mange), på toppen av foreldres død, på toppen av en ekstremt krevende lederstilling, på toppen av disputt med tidligere huseier. 

Jeg pustet, fortsatte fremover. Trente hver dag, spiste regelmessig og sunt, gjorde mitt for å få nok søvn. Avtalte besøk, konserter og sosiale ting, selv om alt jeg ville var å ligge på et mørkt rom. Jeg fant aktiviteter som tok hodet bort fra tanker. Leste, da det er umulig å tenke (tankekjør) samtidig som man konsentrerer seg om en bok. Lagde en plan for meg selv hver dag, som i alle fall aldri innebar "sitte alene hjemme foran TVen". 

Det har lett for å bli en vond spiral. Sikre i alle fall at alt du kan kontrollere er under kontroll. Slurver man med mat og søvn kjører man seg helt i grøfta. 

Anonymkode: c8dde...717

[Perle]

Det virker ikke som om dere har barn og derfor synes jeg du skal revurdere hele forholdet. Lievt vil ALLTID bestå av små og store kriser og dersom din livspartner er mer en byrde og med på skape krisene enn en støtte, så er det ikke verdt det. 

Det vil aldri bli krisefritt. Alt går i bølger. Jeg hater egentlig uttrykket "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær", men det mye sannhet i det. I dette tilfellet blir din partner klærne og livet været.

[AnonymBruker]

For min del har jeg hatt mange store livskriser i kø i årevis nå, men tenker rett og slett som så at jeg ikke har tid eller mulighet til å bryte sammen fordi det er så mange som er avhengige av meg. Alt vil virkelig gå til helvete for veldig mange om jeg gir opp, så det blir bare å bite tenna sammen og stå på videre.

Anonymkode: 4fe02...4fb

[AnonymBruker]

Du gjør det du kan og må for å holde det gående, for alternativet er så innmari dårlig.

Men som noen andre skriver; dette ligner ikke egentlig så mye på krise, selv om det selvfølgelig er leit. Men kombinasjonen studier og jobb er selvvalgt. Og at en slektning 2 generasjoner over blir alvorlig syk er dessverre sånt som kan skje, noe som faktisk skjer de fleste omtrent den tiden man er student. Hvis det er nødvendig for deg å beholde inntekt, sånn at du ikke kan slutte i jobb får du bruke litt lengre tid på studiet ditt. Det er ikke krise det heller.

Anonymkode: d2e56...c8a

[Duff]

Det er slike perioder i livet hvor du må prioritere hardt. Ting med huset får vente med mindre der regner i hode på dere. Snakk sammen om hva du må prioritere og hva han må. 

[AnonymBruker]

I flere år driblet jeg økonomiske bekymringer, bekymring for barn (utredning, mobbing, med mer), krevende jobb, oppussing av hus, trakassering fra eks, med mer. Som du skriver skrek jeg innvendig, og bare tryglet om en liten pause. 

Det som reddet meg gjennom disse tunge årene var å ta meg tid til små lysglimt. Samvær med gode venner, som visste hva jeg sto i, og som jeg kunne øse litt frustrasjon utover, men mest av alt hygge meg med noen timer nå og da. Le galgenhumoristisk av livets utfordringer, både egne og deres. Mimre og le av tidligere minner. Drømme om fremtiden med. Legge problemer bort litt. Alt ettersom stemning og behov. 

Alt går over. Eller "Enten går det over, eller så løser det seg!" ble mitt mantra. Det har også vist seg å være sant. Det meste gikk over, og det andre løste seg. Det meste er minner nå. Erfaringer jeg ikke kan si at jeg setter stor pris på, men jeg kom meg gjennom! Det var styr og strev mens det sto på, men det er over nå. 

Jeg tror mange har slike perioder i livet der det virker som alt faller sammen i domino - effekt. Det er vel gjerne slik at om man allerede strever med noe vil ting man ellers hadde tålt godt bli veldig belastende. 

Uansett, mitt råd er å få til små gleder og pusterom. Hente styrke fra det. Alt går over, eller det løser seg... men forsøk å være litt snill med deg selv oppi det hele. Gjør noe som kun er for å gjøre deg selv godt innimellom slagene. Det er utrolig hva man kan hente ut av litt smil og latter innimellom! 

Anonymkode: a4b37...e9a

[AnonymBruker]

Av og til, så hjelper det å skrive ned slike ting. Så brenner du papiret etterpå.

Anonymkode: 24051...963

[Eneri]

Prioriter knallhardt. Og gjør som ei over skriver:vær nøye med kosthold, litt trening og nok søvn. Kan du i en periode gå noe ned i stilling/få litt tilrettelegging i innspurten med utdanninga? Skjær ned på alt du 'må' gjøre hjemme. Dette er kun en periode av livet ditt, det varer ikke for alltid. Mannen din må på banen for å fordele belastningen hjemme. Tenk alt som kan spare tid:storhandle en gang pr uke, nøye avsatt tid til skolearbeid, aktiviteter/plikter som kan kuttes ut eller utsettes. 

Du kan også snakke med din bestemor ofte på telefon /facetime og kanskje ikke reise dit like ofte. 

Endret 4. januar 2019 av Eneri

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er en bestemor med kreft krise? Altså - dette er den vanligste dødsårsaken - og når man er bestemor til et menneske som studerer, så er det ikke heeelt unormalt at slike sykdommer kan slå ut! Kjipt, trist, men psykologmat? 

Min bestemor fikk påvist kreft og døde tre uker senere - midt i en eksamensperiode. Jeg fikk beskjed om at hun var uklar og medtatt, og at jeg burde prioritere eksamensperiode heller enn å reise langt for å besøke henne. Hun var omgitt av sine barn da hun døde. Hun hadde sine nærmeste rundt seg, jeg slapp å miste et halvt års progresjon, og jeg lever fint med den beslutningen. Nå vet jeg ikke hvor ganmel din bestemor er, men min på 80 oppnådde likevel en respektabel alder. Det er ikke krise. 

Da min andre bestemor døde monentant i en ulykke i en alder av 65 - det var nærmere krise. 

Skjønner at folk opplever ting ulikt, men om du opplever krise på krise, så kan det være at din definisjon av krise ligger litt lavt. 

Anonymkode: 28662...488

Så udregelig du er? Jeg går ikke til psykolog fordi bestemor er syk? Men nettopp pga dette med mannen, samt en del som har skjedd fra tidligere.

Jeg syntes absolutt det er en krise at et familiemedlem blir sykt. Men kanskje ordet «krise» ble feil brukt her. Poenget er at 1) jeg syntes dette er fryktelig trist, 2) hun blir veldig angstfull, redd og lei seg når hun er syk, og det er nødvendig å stille opp for henne. I tillegg syntes jeg absolutt det er traumatisk og distraherende å få vite at et nært familiemedlem har en dødelig kreftdiagnose. Det er faktisk ikke slik at jeg legger meg ned og dør pga dette, men det er jo absolutt ikke noe godt for meg. Det er helt naturlig å dø, jeg er klar over det, jobber på kreftavdeling selv på et stort sykehus. Kanskje derfor jeg tar det ekstra tungt? Fordi jeg ser dette daglig, og har et veldig realtistisk syn på hvordan dette kommer til å gå?

Skal ikke ta permisjon fra studiet, jobb e.l. Det Hadde nesten vært det enkleste, men det er ikke aktuelt.

har mistet to besteforeldre allerede til alvorlig sykdom og finner det veldig vondt å se mine nærmeste lide slik ja.

håper du har det bra med deg selv, du var ikke spesielt hyggelig eller forståelsesfull. Men takk for at du deler din egen erfaring i guess.

TS

Anonymkode: 9e6f9...148

[AnonymBruker]

2 timer siden, Eneri skrev:

Prioriter knallhardt. Og gjør som ei over skriver:vær nøye med kosthold, litt trening og nok søvn. Kan du i en periode gå noe ned i stilling/få litt tilrettelegging i innspurten med utdanninga? Skjær ned på alt du 'må' gjøre hjemme. Dette er kun en periode av livet ditt, det varer ikke for alltid. Mannen din må på banen for å fordele belastningen hjemme. Tenk alt som kan spare tid:storhandle en gang pr uke, nøye avsatt tid til skolearbeid, aktiviteter/plikter som kan kuttes ut eller utsettes. 

Du kan også snakke med din bestemor ofte på telefon /facetime og kanskje ikke reise dit like ofte. 

Det første jeg tenker er faktisk å kutte ut psykolog. Jeg pleier å gjøre det på fridagen min i ukedagene, og da vil jeg heller reise hjem.

Min mormor har bare en gammel klapptelefon, og er litt vanskelig å prate med på telefon. Vil uansett tilbringe tid med henne i person. Tenker jeg kan reise hjem feks hver torsdag og være der til lørdag. Tenker å ikke ta noe særlig vakter i februar utover minimum jeg trenger for å betale regninger.

sover alt for mye fra før, er helt utslitt.

skal kutte med hard hånd.

Anonymkode: 9e6f9...148

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det første jeg tenker er faktisk å kutte ut psykolog. Jeg pleier å gjøre det på fridagen min i ukedagene, og da vil jeg heller reise hjem.

Min mormor har bare en gammel klapptelefon, og er litt vanskelig å prate med på telefon. Vil uansett tilbringe tid med henne i person. Tenker jeg kan reise hjem feks hver torsdag og være der til lørdag. Tenker å ikke ta noe særlig vakter i februar utover minimum jeg trenger for å betale regninger.

sover alt for mye fra før, er helt utslitt.

skal kutte med hard hånd.

Anonymkode: 9e6f9...148

Gjør det. Og hvis det kan hjelpe så lån henne en mobil eller ett nettbrett så kan dere skype. Svigermor hadde mye glede av å ringe slik selv om hun ikke klarte å si stort, på slutten var det knapt nok ett «hei» men pleierne hjalp til og snakket litt for henne mens hun så på skjermen. 

Anonymkode: 35c8e...eef