Mentalt brudd med svigerfamilien, tankene går opp og ned fra glad til trist

[AnonymBruker]

Jeg har etter mange år valgt å mentalt droppe svigerfamilien. Det vil si at jeg har innstilt meg på at jeg ikke forventer noe av dem , jeg har forsonet meg og akseptert at de mener ting om meg som ikke er sant, og at jeg aldri får svigermoren jeg ønsket, at barna våre ikke får bestemoren de fortjener, eller at mannen min ikke "har" noen mamma-figur. 

Jeg har sagt til dem også at jeg ikke orker forvente noe av relasjonen mer , at de får tenke hva de vil , at jeg ikke kan styre deres tanker eller handlinger. Jeg har sagt jeg ikke ønsker ett ord mer om vanskeligheter vi har hatt, og at jeg sletter det fra mitt hode. At jeg må gjøre det for å ha det bra. At de fremdeles er velkommen her.

Likevel gjør dette litt vondt , jeg går fra selvsikker og glad, til å føle meg trist. 

Andre i lignende situasjoner? 

Jeg orker bare ikke leve med at de behandler oss dårlig, at vi er de som alltid gjør noe galt alltid, for da klarer jeg ikke være god mamma eller kone heller.

Anonymkode: f64be...b97

[AnonymBruker]

Jeg har ikke blitt behandlet direkte dårlig, men etter at vi fikk barn var det noe som endret seg, sikkert både hos både svigermor og meg. Akkurat som jeg ble satt helt i skyggen og overkjørt, uten at det var det hun mente å gjøre (?). Har vært mange tårer og tunge stunder for meg, og jeg klarer ikke å ha et normalt forhold etter dette, selv om vi skal ha lagt alt bak oss. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg må blokke ut, og ikke skjule at jeg er meg, og heller la mannen ta seg av mest mulig kontakt. Det får meg til å følemeg bedre - for nå iallefall. Ikke vits i å legge for mye i å ha kontakt med mennesker som bare gjør deg lei. 

Anonymkode: 485b8...4b2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke blitt behandlet direkte dårlig, men etter at vi fikk barn var det noe som endret seg, sikkert både hos både svigermor og meg. Akkurat som jeg ble satt helt i skyggen og overkjørt, uten at det var det hun mente å gjøre (?). Har vært mange tårer og tunge stunder for meg, og jeg klarer ikke å ha et normalt forhold etter dette, selv om vi skal ha lagt alt bak oss. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg må blokke ut, og ikke skjule at jeg er meg, og heller la mannen ta seg av mest mulig kontakt. Det får meg til å følemeg bedre - for nå iallefall. Ikke vits i å legge for mye i å ha kontakt med mennesker som bare gjør deg lei. 

Anonymkode: 485b8...4b2

Tok 9 år for meg 💜

Anonymkode: f64be...b97

[AnonymBruker]

Jeg er såret fordi jeg vet de ikke bryr seg, tror svigermor bryr seg, men ikke svigerinne. Jeg sendte henne en lang melding å forklarte at jeg ikke orker å forvente noe mer av relasjonen, at jeg er såret over at de ikke vil se barna våre så mye, men tid til alle andre, at jeg er lei meg over at hun er så utakknemlig for at jeg prøver. Jeg skrev at det kanskje er best at vi sees i selskap, så jeg slipper forvente så mye og gå å håpe på mer kontakt. Hun svarte at da sier vi det sånn. Jeg blir såret, hadde håpet hun ville for en siste gang kanskje svare noe positivt. 

Anonymkode: f64be...b97

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er såret fordi jeg vet de ikke bryr seg, tror svigermor bryr seg, men ikke svigerinne. Jeg sendte henne en lang melding å forklarte at jeg ikke orker å forvente noe mer av relasjonen, at jeg er såret over at de ikke vil se barna våre så mye, men tid til alle andre, at jeg er lei meg over at hun er så utakknemlig for at jeg prøver. Jeg skrev at det kanskje er best at vi sees i selskap, så jeg slipper forvente så mye og gå å håpe på mer kontakt. Hun svarte at da sier vi det sånn. Jeg blir såret, hadde håpet hun ville for en siste gang kanskje svare noe positivt. 

Anonymkode: f64be...b97

Jeg har slitt veldig med mine svigerforeldre/svigerfamilie. De skyldte på meg for at sønnen var syk, psykisk, og det er klart jeg gjerne skulle ha håndtert ting annerledes.. men lett å kaste sten når man sitter i glasshus. Sønnen deres avsluttet livet sitt i høst. Slik de oppfører seg er det også min feil. 

De vil heller ikke ha kontakt med barnet mitt, deres barnebarn, da det innebærer en viss grad av kontakt med meg.

Det går innpå meg, det er vondt og de tar feil. Men, jeg viser dem ikke følelsene mine. Jeg gjør gode miner til slett spill. De ønsker meg ikke noe godt og jeg svarer gang på gang med å snu det andre kinnet til. 

Mitt råd  - ikke fortell dem at du blir såret og at det går inn på deg. Det gir dem bare mer motivasjon til å fortsette. Ikke gi dem den gleden. Bit det i deg, reduser kontakten til et minimum. Ta livet tilbake. 

Anonymkode: 51aa6...d56

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har slitt veldig med mine svigerforeldre/svigerfamilie. De skyldte på meg for at sønnen var syk, psykisk, og det er klart jeg gjerne skulle ha håndtert ting annerledes.. men lett å kaste sten når man sitter i glasshus. Sønnen deres avsluttet livet sitt i høst. Slik de oppfører seg er det også min feil. 

De vil heller ikke ha kontakt med barnet mitt, deres barnebarn, da det innebærer en viss grad av kontakt med meg.

Det går innpå meg, det er vondt og de tar feil. Men, jeg viser dem ikke følelsene mine. Jeg gjør gode miner til slett spill. De ønsker meg ikke noe godt og jeg svarer gang på gang med å snu det andre kinnet til. 

Mitt råd  - ikke fortell dem at du blir såret og at det går inn på deg. Det gir dem bare mer motivasjon til å fortsette. Ikke gi dem den gleden. Bit det i deg, reduser kontakten til et minimum. Ta livet tilbake. 

Anonymkode: 51aa6...d56

Dette var hard lesning!!! Din kjære som avsluttet sitt liv? At det går ann å være så stygge mot deg?! 

Ta livet tilbake var riktig i denne sammenheng. Jeg føler jeg blir dradd tilbake, jeg har ikke mine egne foreldre i livet og er derfor hardt.

Anonymkode: f64be...b97

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var hard lesning!!! Din kjære som avsluttet sitt liv? At det går ann å være så stygge mot deg?! 

Ta livet tilbake var riktig i denne sammenheng. Jeg føler jeg blir dradd tilbake, jeg har ikke mine egne foreldre i livet og er derfor hardt.

Anonymkode: f64be...b97

Jeg skulle skrevet min eksmann. Jeg hadde til slutt ikke noe annet valg enn å gå.. svigerfamilien har mye av ansvaret for det, for han var så syk men både han og de la skylden og ansvaret for det på meg.

Men, jeg skal ikke gå så mye innpå alt dette.  Min erfaring tilsier at jeg, og sannsynligvis du, må lære meg å sette grenser for hva jeg tillater at andre gjør med/mot meg. Det er noe som heter "du kan ikke endre andre enn deg selv". Dvs. selv om du ønsker at de skal endre seg så er det svært lite sannsynlig at vil skje. Det eneste du kan gjøre er å endre måten du håndterer dette på, ved f.eks å sette grenser og beskytte deg og dine.

Jeg vet ikke om dette gir mening jeg. Men da jeg gikk fra min eksmann, og hans familie, har jeg klart å holde meg rolig, balansert. Pustet og ikke vist dem følelsesubehaget mitt, pga dem. Gang på gang føler jeg meg testet, jeg har lyst til å fortelle dem hva jeg tenker, mener og føler om dem. Jeg har kladdet mang en melding, mail etc., som jeg så har slettet. Jeg har ikke gitt dem gleden av å se hva de gjør. Det er nok ille nok for dem at jeg fremdeles står oppreist og at jeg har det bra... dem om det.

Anonymkode: 51aa6...d56

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle skrevet min eksmann. Jeg hadde til slutt ikke noe annet valg enn å gå.. svigerfamilien har mye av ansvaret for det, for han var så syk men både han og de la skylden og ansvaret for det på meg.

Men, jeg skal ikke gå så mye innpå alt dette.  Min erfaring tilsier at jeg, og sannsynligvis du, må lære meg å sette grenser for hva jeg tillater at andre gjør med/mot meg. Det er noe som heter "du kan ikke endre andre enn deg selv". Dvs. selv om du ønsker at de skal endre seg så er det svært lite sannsynlig at vil skje. Det eneste du kan gjøre er å endre måten du håndterer dette på, ved f.eks å sette grenser og beskytte deg og dine.

Jeg vet ikke om dette gir mening jeg. Men da jeg gikk fra min eksmann, og hans familie, har jeg klart å holde meg rolig, balansert. Pustet og ikke vist dem følelsesubehaget mitt, pga dem. Gang på gang føler jeg meg testet, jeg har lyst til å fortelle dem hva jeg tenker, mener og føler om dem. Jeg har kladdet mang en melding, mail etc., som jeg så har slettet. Jeg har ikke gitt dem gleden av å se hva de gjør. Det er nok ille nok for dem at jeg fremdeles står oppreist og at jeg har det bra... dem om det.

Anonymkode: 51aa6...d56

En klem til deg ❤ Du er virkelig en sterk person. Det med meldinger og kladd kjenner jeg meg igjen i , selv om jeg er den som har sendt dem. Nå er jeg i en posisjon hvor jeg prøver å ikke sende flere.. Jeg har også fått skylden for så mye. Svigermor er egentlig en snill person, jeg vet ikke hva som skjer hos mødre når sønnen får en partner. Jeg har fått skylden for oppsigelse, at jeg prøver styre tankene deres fordi jeg spør hvorfor de mener ting om meg osv osv.

Anonymkode: f64be...b97

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

En klem til deg ❤ Du er virkelig en sterk person. Det med meldinger og kladd kjenner jeg meg igjen i , selv om jeg er den som har sendt dem. Nå er jeg i en posisjon hvor jeg prøver å ikke sende flere.. Jeg har også fått skylden for så mye. Svigermor er egentlig en snill person, jeg vet ikke hva som skjer hos mødre når sønnen får en partner. Jeg har fått skylden for oppsigelse, at jeg prøver styre tankene deres fordi jeg spør hvorfor de mener ting om meg osv osv.

Anonymkode: f64be...b97

Jeg tror du skal ha medlidenhet med deg selv og ikke være så streng mot deg. Du står fremdeles midt oppi dette, jeg trenger i liten grad å forholde meg til "mine" lenger.

Og så tenker jeg at ingen er "egentlig snille" om de ikke oppfører seg bra. Jeg har også et krevende forhold til min mor og om henne sier jeg at hun nok ønsker bra/vel, hun klarer "bare" ikke å sette noen andre før seg selv/ta andres perspektiv. Det betyr ikke at hun er snill..

Tilsvarende kan jeg si om mine tidligere svigerforeldre at de ikke skjønner bedre. De orker ikke å forstå og se sammenhengene som ville betydd at de nok hadde følt mer ansvar selv, den enkleste veien for dem er å ha noen å skylde på - og det er meg. Sønnen deres var svært god på å projisere, jeg har skjønt hvor han fikk det fra....

Anonymkode: 51aa6...d56

[AnonymBruker]

Og takk ❤❤❤

Anonymkode: 51aa6...d56

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og takk ❤❤❤

Anonymkode: 51aa6...d56

Hjelper meg i prosessen å bli backet opp her.. 

Anonymkode: f64be...b97

[AnonymBruker]

Jeg har mentalt avskrevet min egen utstrakte familie. De hadde såpass mye vansker, relasjonene var ensidige hvor jeg ble utelukkende hjelper og rådgiver mens alle andre fikk hjelp og støtte  og mine foreldre hadde ikke tid til meg mens jeg måtte hjelpe og støtte dem også. 

En dag så det stopp, og jeg kunne uten problemer mentalt stenge de ute. Jeg har aldri tatt et oppgjør med noen, men jeg har innsett at jeg aldri vil få noe tilbake i relasjonene og at jeg ikke kan la meg selv lenger bli så sliten av alle de andres problemer at jeg selv ble tungt  deprimert.  

Det som et litt rart er at relasjonene våre ble bedre etter dette. Jeg blir ikke lenger skuffa, og har distansert meg så mye at jeg ikke er en hjelpeffigur og derfor kan få lov til å faktisk være meg selv. De skjønner at de ikke kan bruke meg på den måten lenger, og dette gav oss faktisk tid til å få snakke om andre ting og få en normal relasjon. Enda dukker det opp ting i samtaler som jeg bare lytter til, drikker kaffe og venter på at vi skal snakke om noe annet. Det trigger meg ikke, og jeg klarer å skyve det unna. 

Men jeg har nok et MEN oppi dette. Om jeg hadde fortalt dem om hva jeg mentalt har gjort ville de nok avskåret meg tilbake og tenkt at jeg var veldig egoistisk og selvsentrert. De ville kanskje opplevd det som veldig dramatkiserende med et slikt oppgjør og jeg ville sikkert fått et svar noe ala det du fikk. Dette har vært noe jeg har gjort helt for meg selv, og det har fungert og relasjonen har til og med blitt bedre og barna har til en viss grad (mindre enn de andre barnebarna dog) fått ha besteforeldrene sine. I din melding til svigermor gjør du ikke noe annet enn et selvhevdende, selvrettferdigende og nedlatende forsøk på å sette dem på plass. Og det gagner ingen andre enn deg selv som fikk utløp for sin frustrasjon og du fikk hevdet deg selv og opplevelsen av å "vinne" med å sette dem på plass. En slik melding ville aldri fått et positivt utfall. Et slikt oppgjør tar man faktisk bare med seg selv, og forholder seg deretter uten å skape  noe "dramatikk" rundt det. Så jeg tenker du har bommet litt her, og jeg skjønner svigermors reaksjon når hun får en slik melding faktisk, for den meldingen er ganske relasjonsødeleggende. Om du hadde fult ditt ståsted om å mentalt avskjære deg og bare fulgt det i stillhet ville dette kanskje fått et annet utfall

Anonymkode: 2b6e6...fbb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mentalt avskrevet min egen utstrakte familie. De hadde såpass mye vansker, relasjonene var ensidige hvor jeg ble utelukkende hjelper og rådgiver mens alle andre fikk hjelp og støtte  og mine foreldre hadde ikke tid til meg mens jeg måtte hjelpe og støtte dem også. 

En dag så det stopp, og jeg kunne uten problemer mentalt stenge de ute. Jeg har aldri tatt et oppgjør med noen, men jeg har innsett at jeg aldri vil få noe tilbake i relasjonene og at jeg ikke kan la meg selv lenger bli så sliten av alle de andres problemer at jeg selv ble tungt  deprimert.  

Det som et litt rart er at relasjonene våre ble bedre etter dette. Jeg blir ikke lenger skuffa, og har distansert meg så mye at jeg ikke er en hjelpeffigur og derfor kan få lov til å faktisk være meg selv. De skjønner at de ikke kan bruke meg på den måten lenger, og dette gav oss faktisk tid til å få snakke om andre ting og få en normal relasjon. Enda dukker det opp ting i samtaler som jeg bare lytter til, drikker kaffe og venter på at vi skal snakke om noe annet. Det trigger meg ikke, og jeg klarer å skyve det unna. 

Men jeg har nok et MEN oppi dette. Om jeg hadde fortalt dem om hva jeg mentalt har gjort ville de nok avskåret meg tilbake og tenkt at jeg var veldig egoistisk og selvsentrert. De ville kanskje opplevd det som veldig dramatkiserende med et slikt oppgjør og jeg ville sikkert fått et svar noe ala det du fikk. Dette har vært noe jeg har gjort helt for meg selv, og det har fungert og relasjonen har til og med blitt bedre og barna har til en viss grad (mindre enn de andre barnebarna dog) fått ha besteforeldrene sine. I din melding til svigermor gjør du ikke noe annet enn et selvhevdende, selvrettferdigende og nedlatende forsøk på å sette dem på plass. Og det gagner ingen andre enn deg selv som fikk utløp for sin frustrasjon og du fikk hevdet deg selv og opplevelsen av å "vinne" med å sette dem på plass. En slik melding ville aldri fått et positivt utfall. Et slikt oppgjør tar man faktisk bare med seg selv, og forholder seg deretter uten å skape  noe "dramatikk" rundt det. Så jeg tenker du har bommet litt her, og jeg skjønner svigermors reaksjon når hun får en slik melding faktisk, for den meldingen er ganske relasjonsødeleggende. Om du hadde fult ditt ståsted om å mentalt avskjære deg og bare fulgt det i stillhet ville dette kanskje fått et annet utfall

Anonymkode: 2b6e6...fbb

Jeg forstår det , men det var etter trusler med pauser, bryte kontakt, at det var min feil at hun ikke sov om natten osv og mange meldinger om DET , at jeg sendte denne meldingen. 

Anonymkode: f64be...b97

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår det , men det var etter trusler med pauser, bryte kontakt, at det var min feil at hun ikke sov om natten osv og mange meldinger om DET , at jeg sendte denne meldingen. 

Anonymkode: f64be...b97

Jeg forstår behovet ditt for å svare, men uansett hvordan du vrir og vender på det har du da sunket til deres nivå i kommunikasjonen. 

Det du burde ha gjort var å nettopp mentalt avskrive, la meldingene passere ikke svare på trusler og påstander og konsentrere deg om at de er idioter og la det hele gli forbi. Dette er den eneste måten å få overtaket på, i alle fall om du ønsker å beholde en viss form for relasjon til dem. Ved å unngå å gå inn i diskusjoner, med å unnlate å svare HVER ENESTE GANG enten på melding eller når det skjer ansikt til ansikt så vil mest sannsynlig den type kommunikasjon ta slutt eller i alle fall minskes fordi de jo da merker at de ikke får napp eller når frem. Det er ikke sjangs å møte denne typen atferd med svar som setter dem på plass, det eneste som nytter er å overse og håpe at det da gir plass til noen annet i kommunikasjonen på sikt. Ved å gjøre dette er det du som vinner, du som har kontroll og føringen for det handler ikke om å legge seg flat men å vite at man srlv unngår å bli dradd inn i negativiteten. 

Jeg har som sagt avskåret min familie mentalt, jeg bekymrer meg ikke før dem lenger når de tar dumme valg, jeg bruker ingen tankekraft på hva de tenker om meg osv osv . Det tok mange år før jeg klarte dette, men jeg nekter å la dem få dra meg med ned. Og på den måten vannt jeg, jeg tok kontroll slik at de ikke lenger drar meg ned. Og det innebærer bare hva jeg gjør aktivt med MEG selv uten å svare de eller sette de på plass. Nettopp der er jo der befrielsen ligger, i at jeg ikke lenger tenker jeg skal sette dem på plass eller oppnå noe som helst  eller endre dem. Går jeg rundt med det håpet har jeg jo ikke faktisk avskåret dem, da håper jeg jo fortsatt og tillater dem å skuffe meg igjen noe jeg nettopp sørger for at ikke skal få lov til å skje en gang til

Anonymkode: 2b6e6...fbb

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår behovet ditt for å svare, men uansett hvordan du vrir og vender på det har du da sunket til deres nivå i kommunikasjonen. 

Det du burde ha gjort var å nettopp mentalt avskrive, la meldingene passere ikke svare på trusler og påstander og konsentrere deg om at de er idioter og la det hele gli forbi. Dette er den eneste måten å få overtaket på, i alle fall om du ønsker å beholde en viss form for relasjon til dem. Ved å unngå å gå inn i diskusjoner, med å unnlate å svare HVER ENESTE GANG enten på melding eller når det skjer ansikt til ansikt så vil mest sannsynlig den type kommunikasjon ta slutt eller i alle fall minskes fordi de jo da merker at de ikke får napp eller når frem. Det er ikke sjangs å møte denne typen atferd med svar som setter dem på plass, det eneste som nytter er å overse og håpe at det da gir plass til noen annet i kommunikasjonen på sikt. Ved å gjøre dette er det du som vinner, du som har kontroll og føringen for det handler ikke om å legge seg flat men å vite at man srlv unngår å bli dradd inn i negativiteten. 

Jeg har som sagt avskåret min familie mentalt, jeg bekymrer meg ikke før dem lenger når de tar dumme valg, jeg bruker ingen tankekraft på hva de tenker om meg osv osv . Det tok mange år før jeg klarte dette, men jeg nekter å la dem få dra meg med ned. Og på den måten vannt jeg, jeg tok kontroll slik at de ikke lenger drar meg ned. Og det innebærer bare hva jeg gjør aktivt med MEG selv uten å svare de eller sette de på plass. Nettopp der er jo der befrielsen ligger, i at jeg ikke lenger tenker jeg skal sette dem på plass eller oppnå noe som helst  eller endre dem. Går jeg rundt med det håpet har jeg jo ikke faktisk avskåret dem, da håper jeg jo fortsatt og tillater dem å skuffe meg igjen noe jeg nettopp sørger for at ikke skal få lov til å skje en gang til

Anonymkode: 2b6e6...fbb

Det er veldig sant. Jeg har angret litt idag på det å sende meldingen. Jeg kan på en måte ikke trekke det tilbake eller sende enda flere, kler unnskylde nå. 

Dine innlegg gir veldig mening.

Anonymkode: f64be...b97