Redd for å bli en dårlig mor

[AnonymBruker]

Jeg er gravid i uke 20 og tenker ofte på "HVA HAR JEG GJORT, JEG KAN IKKE BLI MOR"  Jeg er veldig redd for hvordan jeg skal takle mammarollen.  

Min egen barndom var ikke noe god det var mye vold og psykisk terror hjemme, og jeg har derfor ikke noe godt bilde på familielivet. 

Jeg har ikke noe forhold til familien min i dag og bor på andre siden av landet.  Det er bare meg og mannen min som bor her, hans familie bor også på andre siden av landet.

Jeg har ingen venner her, ikke mannen min heller (men han ønsker ikke seg venner heller).  Jeg jobber bare annenhver helg og er bare meg på jobb da, så jeg har bare mannen min å snakke med og ikke lett å få venner når det er bare meg på jobb.  Mannen min har mange kollegaer så han kjenner ikke på mye på det å være ensom, som jeg gjør.  Så ungen vil ikke få noe sosialisering her hjemme.

Nå som jeg er gravid kan jeg ikke bruke medisinene mine (er bipolar) så jeg føler meg ekstar utsatt.  Det er en annen ting, jeg kan ha veldige dårlige perioder og gruer meg til hvordan dette vil påvirke ungen.

Jeg føler bare jeg ikke kommer til å klare rollen som forelder psykisk, og er redd for at jeg skal bli som mine foreldre.  At jeg ikke skal klare å vise kjørlighet å bare gi oppmerksomhet når jeg er sint og frustrert.  Og jeg har hørt at barn som blir utsatt for vild har større sjanse for å være voldelig mot egene barn.  Og jeg er livredd for at jeg noen gang skal komme til å slå barne/barna mine.  Fordi jeg vet hvor vondt det er, ikke bare fysisk men hvor vond det gjør psykisk

Er ikke noe spørsmål her eller noe, men har ingen å snakke med dette om.  Jeg er redd for å snakke med jordmor eller noen om det, for hva vil de tenke om jeg sier jeg er redd for å være selm mamma?

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke skulle få barn, pga psyken min.  Men mannen min er så fantastisk og ønsker seg barn så sterkt, han har også sagt (når vi først ble sammen) at om jeg ikke vil ha barn kan han ikke være sammen med meg fordi han ønsker det så sterkt. Men han vet at jeg er redd, men han syns bare jeg er teit.

Anonymkode: 5d905...55f

[AnonymBruker]

Jeg hadde en veldig uvanlig oppvekst, så jeg trodde heller ikke at jeg skulle bli en god mamma når jeg gikk gravid. Men vet du hva fordelen med å ha en oppvekst er? Jo at du vil gjøre alt du kan for å unngå at ditt eget barn går gjennom det samme. 

Allerede nå er du bekymret for det barnet, du kommer til å bli en supergod mamma! 

Metter fødsel så arrangerte helsestasjonen det første barseltreffet, der får du møtt mange andre som du kan bli kjent med. Samtidig så kan du etterhvert dra på babysvømming, som igjen fører til at du møter nye mennesker. Og senere åpen barnehage osv. 

Ikke stress, og ikke glem at du har disse bekjymringene fordi du vil barnet det beste! Da er det ingen tvil om at du blir en god mamma ❤️

Anonymkode: 9eb68...fdf

[Gjest BearMama]

Det at du er hjemmeværende, islolert uten venner og familie og er bipolar gjør at varsellampene min lyser.

Det er utrolig viktig å tenke forebyggende og at du selv er obs på at du faktisk har en sykdom som du er nødt til å være ekstremt obs på, spesielt når det er et barn i bildet.

Er du ufør? 

Går du til psykolog?

Har du noen gang sluttet på medisiner fordi du selv følte du var frisk?

Hvor gammel er du?

[Sussudio]

Først en klem til deg! Skjønner at du ikke har det lett nå.

Jeg har selv hatt en vanskelig barndom, og hadde slitt med psykiske problemer i perioder da jeg ble gravid med mitt første barn. Jeg gikk derfor hos psykolog under og rett etter første svangerskap for å forebygge fødselsdepresjon eller andre problemer som kunne oppstå. Det var veldig betryggende, og hjalp meg til å sortere tanker og følelser. Anbefales!

Jeg tenker at din største utfordring nå er at du trenger noen å snakke med om det du føler. Jeg vet ingenting om din situasjon, men jeg tror jeg hadde tatt sjansen på å snakke med jordmor. Det var sånn jeg fikk henvisning til psykolog. Jordmødre er forskjellige, men min tok meg bare rolig på alvor, og jeg fikk aldri følelse av at hun tenkte at jeg ville bli en dårlig mor.

For øvrig håper jeg at du har sluttet med medisinene dine i samarbeid med lege eller annen behandler som kjenner deg og din situasjon? Ingen ønsker å ta unødvendige medisiner i svangerskapet, men mange sykdommer gjør at mor må ta medisiner. Fordeler og ulemper må veies mot hverandre, og i mange tilfeller vil ulempene ved å gå uten medisin være så store at det er tryggere for fosteret at mor tar medisin. Dette må du samarbeide med helsepersonell om. Å være forelder handler ofte om å gjøre det beste ut av en ikke-ideell situasjon. Troen på at man skal sørge for at alt skal være perfekt for barnet alltid kan man bare legge fra seg først som sist😁. 

Jeg håper du bruker resten av svangerskapet til å hjelpe deg selv. Jo bedre du har det når babyen blir født, jo bedre får babyen det. Å gå hjemme alene med tunge tanker er oppskriften på å gå i kjelleren- det vet jeg alt om! Ta sjansen og be om hjelp, så gir du deg selv og babyen de beste forutsetningene for en fin tid fremover.

Klem fra meg

[Unika]

Det høres ikke lett ut, men du kan fikse det helt fint hvis du tar noen grep. Du burde starte med å snakke med lege eller jordmor. Fortell at du er litt bekymret med tanke på at du lever såpass isolert, hør om jordmor kan sette deg i kontakt med andre gravide i ditt området. Vennskap kan utrette mirakler! 

Den medisinske situasjonen burde jo følges tett av legen. Du kan bli en strålende mor selv om du har en diagnose, men jeg råder deg til å ha tett kontakt med hjelpeapparatet (de tar IKKE babyen din på bakgrunn av det du skriver her). 

[AnonymBruker]

8 hours ago, BearMama said:

Det at du er hjemmeværende, islolert uten venner og familie og er bipolar gjør at varsellampene min lyser.

Det er utrolig viktig å tenke forebyggende og at du selv er obs på at du faktisk har en sykdom som du er nødt til å være ekstremt obs på, spesielt når det er et barn i bildet.

Er du ufør? 

Går du til psykolog?

Har du noen gang sluttet på medisiner fordi du selv følte du var frisk?

Hvor gammel er du?

Jeg er ikke ufør, jeg jobber helger og ved behov.  Mannen min har en god jobb og jeg trenger derfor ikke jobbe mer enn jeg gjør. 

Jeg går ikke til psykolog men har oppfølging hos fastlegen min, det er også hun som har tatt meg av medisinene i forbindelse med svangeskapet.

Jeg har aldri sluttet med medisinene mine før, men jeg har bare brukt dem i tre år. Jeg er bipolar 2, og derfor ikke manisk så jeg får ikke disse maniske oppturene hvor mange bipolare kan finne på å slutte på medisinene sine.

Jeg er 24 år.

 

Vi har meldt oss på et kurs som er for gravide her jeg bor, hvor man har små yoga økter og forberedelse på fødsel, hvor jeg håper jeg kan møte andre gravide. Men dette starter ikke opp før i mars.  

Jeg har hatt det fint frem til nå og er veldig klar over signalene når jeg begynner å gå ned i kjelleren, og jordmoren min har sagt det er vanelig for bipolare gravide og ha en fin mental helse i savangerskapet. Men jeg er redd for å få fødselsdepresjoner etterpå, noe som vist skal være vanelig for bipolare.

Lillesøsteren min fikk en datter i fjor, men hun har mistet omsorgen for henne pga psyken sin. Storesøsteren min har også mistet sine 3 barn, bare storebroren min som fremdeles har omsorg for barna sine.  Og det er dette som skremmer meg, at søsknene mine mister barna sine, hvordan kommer det til å gå med meg da?

 

Anonymkode: 5d905...55f

[AnonymBruker]

Synes du bør diskutere med legen din om du absolutt bør slutte på medisinene. Medisiner hos bipolare bør man i mange tilfeller fortsette med gjennom et svangerskap. Dessuten er du mer utsatt for fødselspsykose eller depresjon som du vet.  Spør gjerne på tryggmammamedisin.no !! Der får du personlige svar fra lege/farmasøyt.

 

Lykke til!! Dere er to, om du er bevisst på utfordringene og ber om råd og veiledning der det trengst går dette veldig fint:) du trenger ikke være perfekt, bare god nok. 

Anonymkode: b05ff...286

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke ufør, jeg jobber helger og ved behov.  Mannen min har en god jobb og jeg trenger derfor ikke jobbe mer enn jeg gjør. 

Jeg går ikke til psykolog men har oppfølging hos fastlegen min, det er også hun som har tatt meg av medisinene i forbindelse med svangeskapet.

Jeg har aldri sluttet med medisinene mine før, men jeg har bare brukt dem i tre år. Jeg er bipolar 2, og derfor ikke manisk så jeg får ikke disse maniske oppturene hvor mange bipolare kan finne på å slutte på medisinene sine.

Jeg er 24 år.

 

Vi har meldt oss på et kurs som er for gravide her jeg bor, hvor man har små yoga økter og forberedelse på fødsel, hvor jeg håper jeg kan møte andre gravide. Men dette starter ikke opp før i mars.  

Jeg har hatt det fint frem til nå og er veldig klar over signalene når jeg begynner å gå ned i kjelleren, og jordmoren min har sagt det er vanelig for bipolare gravide og ha en fin mental helse i savangerskapet. Men jeg er redd for å få fødselsdepresjoner etterpå, noe som vist skal være vanelig for bipolare.

Lillesøsteren min fikk en datter i fjor, men hun har mistet omsorgen for henne pga psyken sin. Storesøsteren min har også mistet sine 3 barn, bare storebroren min som fremdeles har omsorg for barna sine.  Og det er dette som skremmer meg, at søsknene mine mister barna sine, hvordan kommer det til å gå med meg da?

 

Anonymkode: 5d905...55f

Du virker oppegående, reflektert og du er klar over situasjonen din. Det er en god start.

Jeg vil anbefale deg å starte hos psykolog. Det er forebyggende og ikke minst er det fint å ha en som er objektiv å prate med og lufte ut bekymringer og frustrasjoner med. I tillegg vil en psykolog kunne hjelpe deg med verktøy og til å takle utfordringer som dukker opp underveis.

Med psykolog, oppfølging av fastlege og helsesøster samt støtte av en mann som stiller opp så bekymrer jeg meg ikke for deg om du frem til nå har vært stabil.

Selv mennesker uten psykiske problemer kan slite med omstillingen å få barn da det er krevende og tøft. Men det er også veldig givende og gir masse glede.

Grunnen til jeg spør om jobbsituasjon er at det kan være godt for deg å ha en jobb og rutiner og ikke minst få et sosialt nettverk som følger med det å være i jobb. Når barnet starter i bhg blir det lange dager uten å gjøre noe. En jobb som gir deg noe P gjøre i hverdagene tror jeg kan være positivt samt trening som yoga sommer fint fir både kropp, sinn og psyke.

 

[AnonymBruker]

20 timer siden, BearMama skrev:

Du virker oppegående, reflektert og du er klar over situasjonen din. Det er en god start.

Jeg vil anbefale deg å starte hos psykolog. Det er forebyggende og ikke minst er det fint å ha en som er objektiv å prate med og lufte ut bekymringer og frustrasjoner med. I tillegg vil en psykolog kunne hjelpe deg med verktøy og til å takle utfordringer som dukker opp underveis.

Med psykolog, oppfølging av fastlege og helsesøster samt støtte av en mann som stiller opp så bekymrer jeg meg ikke for deg om du frem til nå har vært stabil.

Selv mennesker uten psykiske problemer kan slite med omstillingen å få barn da det er krevende og tøft. Men det er også veldig givende og gir masse glede.

Grunnen til jeg spør om jobbsituasjon er at det kan være godt for deg å ha en jobb og rutiner og ikke minst få et sosialt nettverk som følger med det å være i jobb. Når barnet starter i bhg blir det lange dager uten å gjøre noe. En jobb som gir deg noe P gjøre i hverdagene tror jeg kan være positivt samt trening som yoga sommer fint fir både kropp, sinn og psyke.

 

Dette var gode råd. Du burde ta dette til deg, TS! 

Anonymkode: 7445c...710