Det ble slutt - nå vil jeg ha ham tilbake

[Gjest Anonymous]

Hei!

Det ble slutt mellom meg og exen min for ca. 1 måned siden. Vi er begge 23 år og blant annet på grunn av avstanden og at jeg jobber i et firma hvor jeg reiser mye, ble vi enige om å gjøre det slutt.

Det hadde ikke skjedd èn spesiell hendelse eller et slags "utslag", men ting fungerte ikke like bra lengre.

Tiden nå har jeg brukt til å tenke veldig mye. Har kommet fram til at jeg elsker ham, at jeg savner ham mye og at jeg gjerne vil prøve igjen. Er så redd for å få et konkret nei fra ham, så jeg har valgt å ikke lufte tankene mine helt enda.

Det var noe som ikke fungerte like bra mellom oss. Det var noe som gikk veldig mye innpå meg, noe jeg forsto i slutten. Selv om det var en påkjennelse for meg er jeg sikker på at det kunne ha vært noe som kunne rettes opp i. Følte ikke vi kjempet nok for forholdet, og at det sliter en del på meg. Det å vite at det kanskje kunne ha funket, men å la noe være uprøvd. Her kommer da "problemet":

Når han var på besøk hos meg var alt fantastisk, og jeg fikk all oppmerksomheten hans. Mens når jeg var hos ham følte jeg ofte at jeg ble ignorert (spesielt i nærheten av bestekameraten sin). Selv om var alene innimellom så var det lite _kvalitets_tid. Vi hadde det utrolig gøy også, pratet og lo mye, men vi fikk aldri tid til å pleie forholdet vårt skikkelig. Det gjorde meg frustrert. Jeg skjønner ikke hvordan han kunne prioritere en kveld med kameraten (og meg) over meg, når han stort sett aldri fikk se meg, og er med ham hele tiden ellers. Det hadde vært deilig å kjenne at han satte meg først for en gangs skyld.

Nå skal det sies at han er fantastisk flott og omtenksom sånn egentlig. Han er utrolig snill, ja, han vil meg egentlig bare alt bra, men dette er han selv ikke klar over har tært såpass mye på meg.

Jeg tror at ting kunne fungert dersom vi hadde prøvd igjen, og at han også hadde vært bevisst på det som egentlig gjorde at forhold gikk i grus. Kanskje håpet vårt er borte, at det er så mange hull fra før at det egentlig ikke er vits i å prøve å kjempe. Men jeg har en sterk følelse at det ikke er slik.

Hva tror dere? Tror dere det er verdt å kjempe for, eller er jeg bare naiv og godtroende?

Jeg er fremdeles sårbar, så å høre et "nei" fra ham nå ville vært å fått ti kniver i hjertet.... Så derfor venter jeg i såfall med å spør ham før jeg føler meg litt mer stabil.

[Gjest Anonymous]

Jeg er selv i en ganske lik situasjon, sett bort fra at det er over to måneder siden det ble slutt mellom meg og han jeg var sammen med. hver dag kjemper jeg for å la være å kontakte ham, og fortelle ham at jeg savner ham og enda er glad i ham. for det meste går det greit, men jeg må innrømme at jeg har "feilet" og sendt noen meldinger med ham et par ganger.

så jeg vil nok ikke være den rette til å skulle gi et råd... for min egen del står det mellom selvrespekten min og savnet av ham. jeg tar vel egentlig bare tiden til hjelp, en gang må det vel dukke opp et menneske som ikke klarer å la være å kontakte meg også