Massesørging i Norge

[SoWhat?]

Sanna Sarromaa skriver i dag i Vg om massesørging og nordmenn. Eksemplene hun spesielt tar fram er drapet en tenåring begikk mot en medelev og drapene i Marokko.

Hun skriver at den massesørgingen som innebærer stengte skoler, samlingsstunder og kriseteam og fakkeltog bla, ikke virker ekte. Jeg tror hun har rett. Hun mener at det er fordi nordmenn skal vise sin godhet hele tiden. Her vet jeg ikke om hun har rett.

Det jeg tenker er at folk må få lov til å reagere. Alle blir jo sjokkerte over overnevnte eksempler. En blir trist over at sånt kan skje, og en vil gjerne få sagt noe om det til noen. For følelser vekker det jo. Men er det sorg? 

Jeg har ikke følt noen sorg personlig. Jeg har derimot tenkt ganske mye i første tilfellet på begges familie. Det er grusomt å miste et barn på den måten! Og...det må være grusomt å ha et barn som utfører slike misgjerninger! For dem. Meg personlig berører det ikke følelsesmessig annet enn stor sympati med pårørende. Det gjelder også i Marokkosaken. Jeg lurer på hvordan de pårørende kommer seg videre, jeg lurer på om de har sett bilder og videoer, og jeg kan få litt vondt i magen. Jeg velger dog ikke å tenke for mye på det. Selv så jeg ikke videoen, for jeg vet mitt eget beste. Det ville blitt for vanskelig å få bildene ut av hodet. 

Alt dette med massesørging vet jeg derimot ikke om kommer av at vi vil vise godhet. Det er mulig at det er tilfelle, men det er ikke hva jeg har tenkt. Jeg kan tenke at det er fordi en får ut en del følelser en sitter med selv. Jeg kan også tro at de som lar seg intervjue vil ha sympati og oppmerksomhet selv. Kynisk kanskje, men dette handler jo først og fremst om de nærmeste. Familien og de nære vennene. At når det gjelder drapene i første eksempelet, så var det unge mennesker, og klart medelever blir sjokkerte og redde. De trenger å få pratet om det. Men så er det noe med å leve som normalt igjen. Jeg lurer på om dagevis med gråt og kriseteam er helt heldig. Om det ikke gjør ting verre. Og hvordan føler de seg, de som ikke føler noen sorg? Som "bare" er sjokkerte. Får de skyldfølelse, føler de seg som uempatiske utskudd, og blir påtvunget å vise noe de ikke føler? Er det heldig?

Til slutt: hva med de pårørende. Det er jo dem dette først og fremst handler om. Det er deres sorg og smerte. Det er deres liv som er snudd på hodet, med hodet i helvete. Hvordan kan andre ha rett til å frata dem sorgen som egentlig er deres? Sanna Sarromaa kommer inn på prinsesse Dianas sønner som ikke skjønte hvorfor alle gråt så høyt. Det var jo DERES sorg. Jeg ser den så utrolig godt. Det er fint å vise de etterlatte medfølelse. Det er fint å bry seg om. Men all denne gråten og sorgen "alle" skal vise. Er det som Sanna skriver at det er for å vise hvor gode en er? Eller er det for å få ut uløste ting selv? Eller hva tenker dere her om dette? 

[Example]

Det leserinnlegget hennes er så spor on. 

[SoWhat?]

17 minutter siden, Example skrev:

Det leserinnlegget hennes er så spor on. 

Har ikke alltid vært helt enig med henne, men ja, her har hun gode poeng

[Gjest Elseby13]

Jeg er så lei at den dama konstant skal kritisere alt ved Norge.

[Gjest O.G.]

Jeg sørger ikke over det som foregikk. Jeg er sint.

[Macro]

I denne saken er jeg faktisk enig. Synes likevel at Marokko-saken er så spesiell at den er et dårlig eksempel. Ihvertfall for min del så kom det som et slag i trynet hvor utsatte vi faktisk er. Jeg har ikke grått eller deltatt i noen markering, men saken har virkelig godt inn på meg.

 

Alltid fantastisk at hennes egne barn alltid blir trukket frem som gode eksempler på slutten.

[Gjest Opie]

Innertier. 

Kunne med fordel også tatt med sørging over døde kjendiser. Husker da folk brukte egenmelding for å sørge over Whitney Houstons død.....

[Macro]

3 minutter siden, Opie skrev:

Innertier. 

Kunne med fordel også tatt med sørging over døde kjendiser. Husker da folk brukte egenmelding for å sørge over Whitney Houstons død.....

Virkelig? Nordmenn?!

[Vakkertliv]

1 minutt siden, Opie skrev:

Innertier. 

Kunne med fordel også tatt med sørging over døde kjendiser. Husker da folk brukte egenmelding for å sørge over Whitney Houstons død.....

Hæ? Det må jo være tull, hadde aldri blitt godtatt på min arbeidsplass 🙈

Jeg sørger ikke, men er sjokkert og sint fordi to unge liv har gått tapt. Akkuratt som jeg blir trist når det skjer ting i andre land. 

[GulleGull]

Helt enig i det hun skriver, ihvertfall det om at de som rammes må få eie sin egen sorg. Har noen gode eksempler her i nærmiljøet hvor enkelte melker oppmerksomhet for egen del i kjølevannet av andres ulykke...spesielt blir det synelig via fb😏

[Muskath]

Helt enig. Det med felles sorg har tatt litt av i Norge.

[Gjest O.G.]

12 minutter siden, Macro skrev:

 

 

Alltid fantastisk at hennes egne barn alltid blir trukket frem som gode eksempler på slutten.

Dette.

Sanna bør begynne å holde kjeft nå. 

[slask]

Er det noe man bør sørge over så er det myndigheter og medias manglende evne (lyst?) til å fortelle om de som fikk hodene kappet av i Marrakesh.

[slask]

20 minutter siden, Elseby13 said:

Jeg er så lei at den dama konstant skal kritisere alt ved Norge.

I "verdens beste" land finnes jo ikke noe å kritisere, ikke sant?
Bortsett fra.....laaaaaaaaaaaaang liste over galskap politikerne og myndighetene har viklet oss inni, takket være at de jobber for utenlandske krefter 98% og 2% for det norske folk.

[SoWhat?]

33 minutter siden, Elseby13 skrev:

Jeg er så lei at den dama konstant skal kritisere alt ved Norge.

Den der er jo litt typisk da. Vi tåler dårlig å bli kritisert også. Veldig dårlig. Folk utenfra kan nok lettere være objektive. Jeg har heller ikke alltid vært enig i alt hun skriver, men det kan jo ikke være sånn at jeg er uenig med noen av prinsipp! Hun har sine poeng! 

[SoWhat?]

18 minutter siden, slask skrev:

Er det noe man bør sørge over så er det myndigheter og medias manglende evne (lyst?) til å fortelle om de som fikk hodene kappet av i Marrakesh.

Og hva mener du med det? 

[Marihønepøne]

Denne dama skiller jo ikke mellom snørr og barter.

Skjønner hun ikke hvor liten odds det er for at en eneste videregåendeelev på et sted som Vinstra ikke enten går eller har gått i klasse med enten offer eller gjerningsmann? At de ikke er naboer, gikk på speidern eller fotball sammen, er familievenner eller i slekt, tilhører samme menighet, gikk på fester sammen eller kjente hverandre på annet vis? At de ikke bodde rett ved gjerningsstedet? 

Skjønner hun ikke at de fleste elevene der er barn, barn som nettopp hadde opplevd et brutalt drap rett i nærheten, et drap som etter alt vi vet til nå (gjerningsmannens nettvaner) like gjerne kunne rammet hvem som helst av dem, alene eller kollektivt? 

Må virkelig behovet for krisehjelp, fellesskap, markering eller et pusterom for disse medelevene være massehysteri eller et narsissistisk ønske om å «vise hvor gode de er»? 

 

Krisehjelp for elevene på skolen hvor ofrene etter terrorangrepet gikk blir jo også et spesialtilfelle. Disse elevene mistet TO medelever samtidig på ekstremt brutalt vis og ble deretter bombardert med detaljerte bilder og videoer av drapene. Har man virkelig ikke lov å bli sjokkert og redd av både brutale dobbeldrap,  å på nært hold få se medmenneskers verste side (jeg er i hvertfall både dypt sjokkert og reelt skremt over folk flest sin fråtsing i disse videoene og jeg verken kjente ofrene eller har fått vieoen tilsendt) )og å personlig dras inn i IS sine terrorplaner på en og samme gang? 

 

Har det falt denne Sanna inn at hennes barn kanskje heller ikke har full oversikt over hvem som leker med hvem på skolen, på fritidsaktiviteter eller på fritida? At å aldri skulle møte noen man har sittet ved siden av i snart seks år og delt alle hverdager og en haug med opplevelser med uansett kan være nok til å få en 11-åring til å kjenne på vedmod og å felle noen tårer? Kanskje de til og med kjenner medfølelse med en medelev som gruer seg til å flytte fra venner, hjem, fritidsaktiviteter og hele hverdagen sin? Er disse barna virkelig kyniske, manipulerende egoister som benytter anledningen til å få oppmerksomhet og gi inntrykk av å være ekstra gode mennesker? Eller har de bare et normalt følelsesspekter, slik de fleste hadde også for 40 år siden da jeg gikk på barneskolen? Er det et mål i seg selv at barn ikke skal føle ting for medelevene sine? 

 

Ja, det finnes mennesker som tar av i sin sorg. Som er deprimerte i årevis etter dødsfallet til en kjendis, som tar livet av seg på samme måte som Kurt Cobain eller som tropper opp på stedet for dødsulykker for å kanskje, kanskje kunne få bildet sitt i avisa fordi de en gang så offeret på flyplassen på vei til en ferietur til Kreta. Det finnes oppmerksomhetssyke mennesker og det finnes svært syke mennesker. Likevel må det da være lov å være utstyrt med helt normale følelser. 

[Gjest hind]

Jeg er helt enig med henne. Det offentlige føleriet har tatt helt av i Norge, og jeg synes ikke det er rart at barn og ungdommer diagnostiserer seg selv med angst og depresjon når de opplever det som egentlig er helt normale følelsesmessige reaksjoner. De er jo vokst opp med at følelser(unntatt "negative" som sinne og misunnelse) skal gjøres et kjempenummer av og tror vel derfor at de er unormale. 

[Meadow]

Det jeg tenkte på når jeg leste artikkelen er at jo, hun har noen poenger. Kan ikke huske at jeg gråt så mye da jeg var ung, selv om vi opplevde triste ting. Nå griner alle deltakerne på Paradise når en ryker ut første dagen, for å ta et banalt eksempel. 

Samtidig synes jeg det er bra at vi har blitt et folk som viser følelser og at samhold har blitt så viktig for oss i tunge stunder. Det er vel 22.juli som virkelig endret på det at sorg var noe privat, når til og med kongen vår gråt på tv. 

Folk må få lov til å reagere som de vil, tenker jeg. Jeg synes det blir litt stygt å si at det ikke er ekte, jeg tror at folk føler både sinne, frustrasjon og sympati med ofre og pårørende og det kommer ut som sorg. 

[clyde]

Er det virkelig rart at man har minnestund på skoler når en eller to av elevene der er brutalt drept? Ja, jeg skjønner godt hva hun mener med eksempelet om prinsesse Diana, der gikk det for langt spør du meg. Men jeg synes overhodet ikke at det er rart at en hel bygd stiller opp når en som hørte til der er blitt drept, det hadde vært noe annet dersom det var minnestunder og fakkeltog rundt i hele landet.