Råd om voksent barn

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd om hvordan jeg skal forholde meg til mitt barn på 22 år. Han flyttet hjemmefra for to år siden. Det jeg synes er leit er at han ikke kommer hjem på besøk, ikke ringer- ikke engang til jeg har bursdag eller noe annet. Ringer kun når han trenger økonomisk bistand. Han svarer og prater når jeg ringer, bare jeg ikke spør for mye... Han har jobb og sier han har null fravær. Leier leilighet og har egen bil. Han bor i nabo byen så det vil ta noen timer å kjøre på besøk til sin mor. I går sendte jeg han en godt nytt års melding som han har sett, men ikke respondert på. Det er jo så leit når jeg som mor ikke føler mitt barn orker å ofre en liten gratulerer med dagen engang.. jeg har sagt det til han, at jeg setter pris på at han ringer innimellom. 

Anonymkode: c382e...5e8

[AnonymBruker]

Han er voksen, du kan ikke gjøre noe 

Anonymkode: c039d...816

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Huff, forstår at det er sårt 😞

Hvordan var forholdet deres før han flyttet ut? 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger råd om hvordan jeg skal forholde meg til mitt barn på 22 år. Han flyttet hjemmefra for to år siden. Det jeg synes er leit er at han ikke kommer hjem på besøk, ikke ringer- ikke engang til jeg har bursdag eller noe annet. Ringer kun når han trenger økonomisk bistand. Han svarer og prater når jeg ringer, bare jeg ikke spør for mye... Han har jobb og sier han har null fravær. Leier leilighet og har egen bil. Han bor i nabo byen så det vil ta noen timer å kjøre på besøk til sin mor. I går sendte jeg han en godt nytt års melding som han har sett, men ikke respondert på. Det er jo så leit når jeg som mor ikke føler mitt barn orker å ofre en liten gratulerer med dagen engang.. jeg har sagt det til han, at jeg setter pris på at han ringer innimellom. 

Anonymkode: c382e...5e8

Sett samme krav som jeg gjorde til min søster, for å få penger må man bidra på en eller annen måte. Man må også ha en vennskapelig tone og ta kontakt utenom da man spør etter pengene.

Anonymkode: d5a36...e7b

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Han er voksen, du kan ikke gjøre noe 

Anonymkode: c039d...816

Jo, det kan hun selvfølgelig. Hun kan si fra, gjentatte ganger. Og droppe økonomisk hjelp, han er 22. 

Hvor har du det fra forresten at man «ikke kan gjøre noe»? Veldig tafatt holdning, når man utgjør halvparten av en relasjon er det klart st noe kan man gjøre. 

Anonymkode: b82f1...bad

[Daria]

Hva slags forhold dere hadde før han flyttet ut har jo litt å si her.

Generelt tror jeg 20-årene er de årene mange har og tar minst kontakt med foreldrene sine - man er opptatt av å etablere sitt eget voksenliv, stå på egne ben og løsrive seg. Hvis dere ellers har hatt et greit forhold, vil det sannsynligvis gå seg til etterhvert. Jo mindre du maser på ham, jo bedre - men ringe mamma'n sin på bursdagen synes jeg godt man kan forvente, altså...

[AnonymBruker]

Huff blir trist av at du har det sånn, Jeg selv er 20 så er på hans alder ish. Jeg får vondt av å vite at folk ikke viser foreldrene sine at  de setter pris på dem, Jeg skriver alltid til mamma at jeg er glad i henne. Svarer osv. For det var jo min mor som ga meg livet!

men som de over skriver så vet ikke jeg hvordan forholdet deres har vært før han flyttet ut da, men 22 åringer kan enda være i den fasen der de synes det er "flaut" å være kjærlig med mor, siden de er gutt å skal være voksen. Vet at broren min var litt sånn før men det gikk over

Håper du får snakket med han om det uten at det blir noe konflikt, kanskje han kan få litt dårlig samvittighet. Kan se for meg hvor vondt det må være å føle seg glemt av et barn selvom jeg har ikke barn engang er vel et selv i mange sine øyne

Anonymkode: c05b9...a3f

[AnonymBruker]

Ts her. 

Jeg vet jeg kan være en hønemor og forsøker bevist på å ikke invadere meg for mye. Vi har forsåvidt hatt et greit forhold. Han er ikke den typen som forteller mye eller deler sine tanker. Liker å holde seg privat. Han ber ikke ofte om bistand og da sier det seg selv hvor mange ganger han tar kontakt. Kanskje en litt sånn introvert type. 

Anonymkode: c382e...5e8

[smilo]

Min sønn er likedan. Jeg tror ikke de engang tenker på det. Men det kommer nok etterhvert

[AnonymBruker]

Ts her.. Så din sønn er også slik? Hvor gammel er han? Gratulerer han deg heller ikke med dagen? 

Anonymkode: c382e...5e8

[smilo]

Nei det husker han ikke  Typisk mannfolk

[AnonymBruker]

8 minutter siden, smilo skrev:

Nei det husker han ikke  Typisk mannfolk

Ikke rart gutten ikke ønsker deg gratulerer med dagen en gang når du har oppdratt han til at mannfolk er unnskyldt i slike situasjoner... Ikke det beste utgangspunktet å sende han ut i livet med. 

Anonymkode: 2a592...38b

[AnonymBruker]

Når jeg flyttet ut hjemmefra så tok det vel sikkert 4 år eller noe før jeg dro hjem på besøk. Jeg var så lei av familien min at jeg ble dårlig av tanken på å dra hjem.

Vi hadde et godt forhold i det daglige altså, jeg var aldri noe opprørsk eller noe. Jeg ville nok bare være selvstendig(men jeg bare aldri om penger heller da).

Når jeg begynte å nærme meg tredve ble det gradvis mer kontakt igjen. Nå ser jeg familie en gang i uka minst

Anonymkode: 9a1ee...bc0

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 28 som

Anonymkode: c8436...6c1

[AnonymBruker]

...litt kjapp der. Det jeg ville si er at han sender melding et par ganger i uka for å høre om jeg har det bra, gir beskjed hvis han skal ut og handle for å høre om jeg trenger noe. Dukker opp hvis det snør mye for å hjelpe å skuffe. Stiller opp for annen familie og venner hvis de trenger hjelp. Jeg vet jeg er heldig, men jeg tror det er en konsekvens av oppveksten han har hatt. Vi tar vare på hverandre hos oss.

Jeg er heer ikke invaderende, men jeg melder og ønsker en fin dag og jeg stiller selvfølgelig opp hvis det er han som trenger hjelp.

Og bursdagen min huskes stort sett, og hvis ikke så tar jeg det med godt humør. Det er ikke verdens undergang om den glemmes av og til.

Anonymkode: c8436...6c1

[AnonymBruker]

Jeg (kvinne) og broren min er helt forskjellige på dette. Jeg sender ofte melding til mamma, omtrent hver dag. Ikke noe store greier, men hva skjer i løpet av dagen, hva planene i helgen er, bare småprat. Jeg kommer også hjem en helg i ny og ne. Jeg prater også generelt mer med mamma når jeg er hjemme. 

Broren min derimot, er ikke så pratsom av seg. Han svarer når man spør om noe, men det er sjeldent han starter en samtale. Han sender sjeldent melding uten at det er noe, men han svarer som regel, selvom det ofte blir i underkant kort svar.

Vi har bare godtatt at det er sånn han er. Mamma sender han melding noen ganger i måneden for å høre hva skjer, hvordan det går på jobb ol, og dette får hun svar på, men sjeldent et spørsmål tilbake tror jeg. Men han ringer på bursdagen til mamma, og han kommer alltid hjem i ferier. Han ringer hvis det er noe praktisk han lurer på. 

Men hun fortsetter å sende meldinger og ringe en gang i blant, selvom han sjeldent tar initiativ til det. Jeg har irritert meg grønn over han til tider, for han er jo likedan mot meg. Men det er bare sånn han er. Vi vet at han er glad i oss og vi glad i han. 

Altså hadde jeg ikke så mye tips å komme med🤪 

 

Anonymkode: 7001c...170