stebarn - et håpløst tilfelle ? (langt)

[Elle Melle]

Hver gang gutten kaller deg noe dritt, mister han et gode.

Hvis dere kjører knallhardt på det, ville ikke det virke?

Han er jo tydelig opptatt av kosemat, så hva med å disiplinere ham med det? Det han får (for dere har sikkert et eller annet han ser fram til i helgene?), forsvinner hvis han ikke oppfører seg.

Jeg hadde blitt :evil: om noen hadde snakket sånn til meg i alle fall.

[Ulrikke]

Jeg lot min samboer lese innlegget ditt - og han sa som han har sagt før - "hvis noen av ungene hadde PRØVD å kalle deg noe som helst, så hadde det blitt månelyst her". (jeg er stemor til tre)

Disse konfliktene, når de har blitt såpass store, er det pappa'n som må ta. Han må være lojal mot deg. Det eneste som funker er fjerning av goder og privilegier. Dette må selvfølgelig informeres om på forhånd, altså at "hvis jeg hører sånn og sånn EN gang til, så skjer det... Enda en gang, så skjer det..." Osv... Til slutt kan det godt hende at han ender opp med null tv. null data, null snop osv. Men da må pappa'n stå på sitt.

Når det er sagt: 13 år er en vanskelig alder. De fleste er vel i opposisjon til det meste på den tiden... Det kan godt hende at han misliker regler som har blitt til etter at du kom inn i bildet, og det må han få lov til. Poenget her er hvordan man snakker til andre folk.

[Annie]

mzluze

: Hvor lenge har du og pappan til barna bodd sammen? Har du kommet inn i livet til ungene nylig? (Vet dere har et barn sammen, men..) Er det lenge siden din samboer og barnas mor gikk fra hverandre?

Kan dette være noen av grunnene til at 13 åringen er i opposisjon til deg? At han føler at du har "tatt mammas plass"?

[Gjest synsern]

Oj, Oj, Oj!

Ble litt skremt av det jeg leste her....

Er selv skilsmissebarn, og neida, så kjempesynd er det kanskje ikke i oss, men.... Skjønner at man skal ha respekt for andre, også sin stemor. Men selv nå, i vokssen alder, er det vondt å komme "på besøk" til pappa- For det er det jeg er ... kun en besøkende. Skilsmissebarn har en del vanskelige opplevelser/tanker å slite med, og da tror jeg ikke det nytter å komme inn og "skal snu en negativ trend" med mange nye regler. Respekt er en ting, men kutte ut all kos, nekte lydbøker, osv er noe helt annet. Hvis gutten trives med bøker, skal du heller være glad for det? Finnes mange ten-åringer som aldri har rørt annen litteratur enn tegneserier.

Dessuten: Som et stebarn, blir man ofte behandlet som "en på siden", en "utenfor" som kommer og forstyrrer den lykkelige tilværelsen som ellers råder. Barn senser slikt. Man har kanskje "stetanter, onkler, besteforeldre", som ikke helt vet hvordan de skal takle alt :"Skal JEG kjøpe julegaver til DEN ungen og???" Er et vanlig "problem". (Og, ja, "SÅKLART" skal man det, det er ikke barnet sin feil at to foreldre plutselig er blitt to foreldrepar. Prøv heller å spill på lag med deres stebarn, hvis interesse, hvis at dere setter pris på de. Og husk! Tar dere en med barn fra før, tar dere en hel pakke. Kan dere ikke takle barna, er det deres feil. Det er dere som er de voksne og ansvarlige.

[Gjest synsern]

Oj, Oj, Oj!

Ble litt skremt av det jeg leste her....

Er selv skilsmissebarn, og neida, så kjempesynd er det kanskje ikke i oss, men.... Skjønner at man skal ha respekt for andre, også sin stemor. Men selv nå, i vokssen alder, er det vondt å komme "på besøk" til pappa- For det er det jeg er ... kun en besøkende. Skilsmissebarn har en del vanskelige opplevelser/tanker å slite med, og da tror jeg ikke det nytter å komme inn og "skal snu en negativ trend" med mange nye regler. Respekt er en ting, men kutte ut all kos, nekte lydbøker, osv er noe helt annet. Hvis gutten trives med bøker, skal du heller være glad for det? Finnes mange ten-åringer som aldri har rørt annen litteratur enn tegneserier.

Dessuten: Som et stebarn, blir man ofte behandlet som "en på siden", en "utenfor" som kommer og forstyrrer den lykkelige tilværelsen som ellers råder. Barn senser slikt. Man har kanskje "stetanter, onkler, besteforeldre", som ikke helt vet hvordan de skal takle alt :"Skal JEG kjøpe julegaver til DEN ungen og???" Er et vanlig "problem". (Og, ja, "SÅKLART" skal man det, det er ikke barnet sin feil at to foreldre plutselig er blitt to foreldrepar. Prøv heller å spill på lag med deres stebarn, hvis interesse, hvis at dere setter pris på de. Og husk! Tar dere en med barn fra før, tar dere en hel pakke. Kan dere ikke takle barna, er det deres feil. Det er dere som er de voksne og ansvarlige.

[Annie]

er det vondt å komme "på besøk" til pappa- For det er det jeg er ... kun en besøkende.

Dessuten: Som et stebarn, blir man ofte behandlet som "en på siden", en "utenfor" som kommer og forstyrrer den lykkelige tilværelsen som ellers råder. Barn senser slikt.

Tar dere en med barn fra før, tar dere en hel pakke. Kan dere ikke takle barna, er det deres feil. Det er dere som er de voksne og ansvarlige.

Hadde nettopp en kjempekrangel med eksen om akkurat disse tingene. Han har ny samboer som dårlig takler at han har barn fra før (hun er 42 år, har en voksen datter og har fått et nytt barn med min eks.) JEG mente at ungene måtte komme først for oss foreldre, at hans hjem var hennes hjem og at hun (nye sambo) måtte finne seg i at han hadde barn fra før og når hun (datteren vår) er hos dem så skal hun ikke føle at hun er i veien og at hun ikke bor der. Jeg fikk klar beskjed om at SÅNN var det ikke der. Det passet ikke alltid at Datteren vår var der, (tenkt om de skulle bort, var hans ord) Datteren vår og nysambo kranglet hele tiden og det var slitsomt.

Datteren vår er 7 år, snill og grei jente som kunne hjulpet dem med det nye barnet de har på 2 år og ikke minst trenger hun å føle at hun er velkommen der og at stemoren ikke er den ONDE stemoren.

[Gjest mzluze, ikke logget inn]

mzluze

: Hvor lenge har du og pappan til barna bodd sammen? Har du kommet inn i livet til ungene nylig? (Vet dere har et barn sammen, men..) Er det lenge siden din samboer og barnas mor gikk fra hverandre?

Kan dette være noen av grunnene til at 13 åringen er i opposisjon til deg? At han føler at du har "tatt mammas plass"?

vi har vært kjærester, sett hverandre mye mye i snart 3 år, men vi flyttet ikke sammen før vi giftet oss...og vi har vært gift i ett år når juni kommer.

Pappa og barnas mor har vært skilt i snart 5 år.

[Sheba]

Kjenner igjen følelsene til synsern. Mine foreldre skilte seg ikke før jeg var 19 år, og det har jo gått fint (for meg ihvertfall). Men noe av resultatet er ikke like ok, pappa hadde "ei på si" og flyttet inn til henne, og hun er en helt annen type enn min mor. Jeg vet ikke hva det er som gjør det, dette er mange, mange år siden nå, men jeg føler meg som en gjest i deres hjem, og har alltid gjort det.

Når vi kommer på besøk så er alltid gjesterommt redd opp, det ligger rene håndklær til oss på et bestemt sted osv. Det føles nesten som å bo på et hotell på en måte. Jeg føler meg ihvertfall ikke hjemme der, og klarer ikke å slappe helt av. Samboeren til Pappa er hyggelig som bare det, men det er så helt tydelig at det er hun som "bestemmer hvor skapet skal stå". Har ofte lurt på om pappa også føler det sånn noen ganger...Eller om han på en måte svitsja personlighet litt også når han skifta dame.

Til dere med stebarn - ta vare på de barna, ikke la de være gjester i sin fars hus! Det er så viktig for barna og føle seg velkommen også hos far!

[Gjest Turi]

Det er vel nesten umulig å ikke bli en gjest om man er hos pappa bare annenhver helg og noe i feriene? Da ER man jo en gjest da, selv i det som skulle vært eget hjem.

Som voksen reiser jeg "hjem" til mamma og "på besøk" til pappa fremdeles. Var en sånn som bare så pappa i feriene, og selv om jeg mente huset var mitt hjem også, føles det ikke slik når jeg er der så sjelden. Siden det alltid vil være noe ulike regler i ulike hjem, er det ikke lett å bli godt kjent med og trygg på reglene som gjelder i et hjem hvor man er så sjelden.

Jeg har tro på mye samvær jeg da. Men det er jo ikke alltid det er gjennomførbart...?

[*Kaisa*]

Nei, det skal ikke være lett. og nåde den stemoren som skriver noe negativt om stebarna sine eller prøver å oppdra de,-selv i beste mening.

Kos deg med din mann og deres felles barn og finn på noe annet når ungene er på besøk. At ungene kommer foran alt og at du skal gå som en utstøtt i ditt eget hjem er bare tull.

Er overhodet ikke med på den tanken at barna man har fra før skal komme først i enhver setting og at stemor, felles barn og forhold kommer sist.

Det er en selvfølge at min datter, som ikke bor med sin far, oppfører seg som folk hos han, og spesiellt om far får ny partner. Da er det i all fall utrolig viktig at hun behandler fars nye partner med respekt,(-og selvfølgelig at hun blir møtt med det selv)

Hun får uansett så mye oppmerksomhet og kjærlighet fra alle kanter at det ikke er noe mer "synd" på henne enn på barn der begge foreldre er sammen.

Ikke prøv å oppdra din stesønn, synd å si, men du ser jo hva det fører til. Tror han vil føle det sårt når han merker at du ikke bryr deg. Men det virker jo som om han vil ha deg ut anyway.

Han er i alle fall gammel nok til å vite at han ikke oppfører seg bra mot deg, og det er søsteren og.

Slutt å unnskylde skilsmissebarn. Vanlig folkeskikk gjelder.

Og til en del sinte innlegg som kanskje kommer etterpå med "stakkars dine stebarn etc" så kommer jeg ikke til å svare....

Jeg oppdrar ikke min stesønn. Det er fars jobb. Men i mitt hus, under mitt tak SKAL jeg ha respekt. Det er det minste en stemor kan kreve.

Jeg er selv stemor og kan skrive under på at det ikke er enkelt.

Men overlat barneoppdragelsen til faren deres. Og ta heller ting du ikke er enig i sammen med far, ikke barna. Hvis barna ser at det er du som er grunn til ditt og datt, så legger de deg for hat.

Men du skal ikke godta denne oppførselen mot deg. Dette er ditt hjem!!!

Jeg hadde tatt en skikkelig prat med far. Dette burde han skjønne. For at det skal bli enklere både for deg og barna så må han slå i bordet.

Vi har det gudskjelov ikke slik hos oss. Men hvis min stesønn/-datter hadde åpnet munnen sin på den måten til meg så hadde alle "goder" blitt bort. Slik oppførsel skal ikke belønnes!

[mockinbird]

Jeg er selv stemor og kan skrive under på at det ikke er enkelt.

Men overlat barneoppdragelsen til faren deres. Og ta heller ting du ikke er enig i sammen med far, ikke barna. Hvis barna ser at det er du som er grunn til ditt og datt, så legger de deg for hat.

Men du skal ikke godta denne oppførselen mot deg. Dette er ditt hjem!!!

Jeg hadde tatt en skikkelig prat med far. Dette burde han skjønne. For at det skal bli enklere både for deg og barna så må han slå i bordet.

Vi har det gudskjelov ikke slik hos oss. Men hvis min stesønn/-datter hadde åpnet munnen sin på den måten til meg så hadde alle "goder" blitt bort. Slik oppførsel skal ikke belønnes!

Jeg må si meg enig med synsern... DERE er voksne, det er BARNAS beste som burde være det viktige her, ikke følelsene til dere "stakkars stemødre". Du skriver: "dette er DITT hjem." Ja, det kan jo ingen nekte for, men... Er det ikke også barnas hjem??? Og til dere som går inn i et forhold der partneren har barn fra før: Tenk dere godt om, husk at barna også vil være der når hverdagen kommer... og etterhvert med barnebarn, og så videre. Har selv opplevd i alle år forskjellsbehandling, og sett at min stemors barn har fått alt lagt opp i hendene. Nå ser det ut til at dette dessverre vil gjelde mitt lille barn kontra min stemors barnebarn... Kan ikke annet enn å si til dere egosentiriske "stemødre" som ikke evner å se at dere har å gjøre med et barn i en vanskelig situasjon: SKJERP DERE!!!

[Gjest Anonymous]

Jeg må si meg enig med synsern... DERE er voksne, det er BARNAS beste som burde være det viktige her, ikke følelsene til dere "stakkars stemødre". Du skriver: "dette er DITT hjem." Ja, det kan jo ingen nekte for, men... Er det ikke også barnas hjem??? Og til dere som går inn i et forhold der partneren har barn fra før: Tenk dere godt om, husk at barna også vil være der når hverdagen kommer... og etterhvert med barnebarn, og så videre. Har selv opplevd i alle år forskjellsbehandling, og sett at min stemors barn har fått alt lagt opp i hendene. Nå ser det ut til at dette dessverre vil gjelde mitt lille barn kontra min stemors barnebarn... Kan ikke annet enn å si til dere egosentiriske "stemødre" som ikke evner å se at dere har å gjøre med et barn i en vanskelig situasjon: SKJERP DERE!!!

- FAR skal sette barna i sentrum, ja. Og selvfølgelig må man forholde seg skikkelig til barna som stemor. Men skal man ha ansvar for barneoppdragelse? Ansvar for å følge opp aktiviteter? Slik jeg ser det er barna foreldrenes ansvar, alt stemor/stefar gjør er en bonus

- om din stemor er en god mor overfor sine barn, er jo det fint og ikke noe du skal holde mot henne. Det er ikke hennes ansvar, men din fars, å være forelder for deg. Så om du utsettes for forskjellsbehandling, er det din fars skyld, ikke hennes. Selvfølgelig er hun mer glad i egne barn enn i deg. Du har jo din egen mamma som elsker deg

- ang barnebarn så er det din mor og far som er besteforeldre, og som skal spille den rollen. Igjen, stebestemor er en bonus. Det er din FAR som ikke skal gjøre forskjell. Hun bør få følge opp sine barnebarn med liv og lyst, det er bare positivt

[*Kaisa*]

Jeg må si meg enig med synsern... DERE er voksne, det er BARNAS beste som burde være det viktige her, ikke følelsene til dere "stakkars stemødre". Du skriver: "dette er DITT hjem." Ja, det kan jo ingen nekte for, men... Er det ikke også barnas hjem??? Og til dere som går inn i et forhold der partneren har barn fra før: Tenk dere godt om, husk at barna også vil være der når hverdagen kommer...

Kan ikke annet enn å si til dere egosentiriske "stemødre" som ikke evner å se at dere har å gjøre med et barn i en vanskelig situasjon: SKJERP DERE!!!

Noen må visst ha det med teskje...

Det er jo så klart barnas hjem,faren deres bor jo der. MEN selvfølgelig er det hennes hjem OGSÅ.. Mener du at barna skal få lov til å oppføre seg på denne måten? Er det greit? Selv om barna er i en vanskelig situasjon, så er det ikke dermed sagt at de skal få oppføre seg på denne måten. Kanskje det er vanskelig for deg å forstå men stemora deres er også ett menneske, som kanskje fortjener litt mer respekt ,selv om hun har begått en "dødssynd" som lever sammen med en fraskilt mann med barn fra før.

[*Kaisa*]

- FAR skal sette barna i sentrum, ja. Og selvfølgelig må man forholde seg skikkelig til barna som stemor. Men skal man ha ansvar for barneoppdragelse? Ansvar for å følge opp aktiviteter? Slik jeg ser det er barna foreldrenes ansvar, alt stemor/stefar gjør er en bonus

- om din stemor er en god mor overfor sine barn, er jo det fint og ikke noe du skal holde mot henne. Det er ikke hennes ansvar, men din fars, å være forelder for deg. Så om du utsettes for forskjellsbehandling, er det din fars skyld, ikke hennes. Selvfølgelig er hun mer glad i egne barn enn i deg. Du har jo din egen mamma som elsker deg

- ang barnebarn så er det din mor og far som er besteforeldre, og som skal spille den rollen. Igjen, stebestemor er en bonus. Det er din FAR som ikke skal gjøre forskjell. Hun bør få følge opp sine barnebarn med liv og lyst, det er bare positivt

AMEN!!

[Gjest Turi]

Noen påstander:

- Det er ikke lett å være stemor. Det er heller ikke synd på "stemødre". Ihvertfall ikke fordi de har stebarn. Kanskje hvis mennene deres ikke følger godt nok opp?

- Det er ikke lett å være stebarn. Uansett om stemor er snill og grei, et mareritt eller helt vanlig. De har ikke et hjem der alle beboerne er "deres egne" slik barn med samboende foreldre har (dersom da ikke en eller begge av foreldrene er single).

- Det er ikke lett å være pappa. Men det er ikke synd på ham. Han har selv besluttet sin livssituasjon, valgt "stemor" osv. Han sitter i en situasjon der mange parter skal tas hensyn til. Og (ofte?) kan løse det ved å bli passiv og "håpe det ordner seg".

En stemor må vite hva hun går til og ta et bevisst valg om at det er ok å ta vare på, elske og pleie en annen kvinnes barn. Hun må være klar for utfordringer andre slipper. Hun KAN få tilbake mye kjærlighet fra stebarna, men har ingen garanti for at de ikke vil hate henne bestandig. Jeg beundrer de som tør jeg. Inklusive meg selv.

Spesielt siden jeg hatet den første stemoren min. Pappas kone nå blir aldri min stemor, de ble sammen da jeg var voksen.

[nallemaja]

jeg for min del har tatt imot stesønnen min med åpent sinn og åpne armer, og har inkludert han inn i livet mitt/vårt, og har alltid regnet oss som en familie når han er hos oss, har også involvert han inn i min egen familie og forlanger fra mine foreldre og besteforeldre at de skal behandle han likt som mine egne barn. -Tror dette har gjort positive utslag, for han er verdens beste stebarn, og vi er gode venner samtidig som vi har et klart voksen/barn-forhold med gjensidig respekt.

Kan ikke helt støtte de som hyler; men det er HENNES hjem også osv. Når man går inn i et forhold der det er barn involvert må man bare innse det at barna er viktigere enn deg, og at barna er førsteprioritet. Min mening er at så lenge barnest foreldre ikke har noe mot det skal man delta i oppdragelsen av sine stebarn, men om man får et stebarn som er 13år kan man ikke hoppe inn i livet hans og begynne å forandre på rutiner,fars-samvær osv, men heller prøve å være på et vennskapelig nivå, og nedprioritere seg selv en stund og arbeide hardt for å få et godt forhold til stebarnet sitt. Man skal ha med disse barna å gjøre resten av livet(hvis ditt eget forhold holder da så klart), og da er det vel greit å prøve å få et godt forhold først som sist, selv om man må svelge noen kameler og slakke litt på reglene. Husk at man må gi respekt for å få respekt, og det er den voksne som må jobbe mest med dette,-sånn er det bare

[Gjest Anonymous]

Enig med veldig mange her, det er og blir fars ansvar å sette grenser og oppdra barna sine.

MEN; ingen, verken stemødre eller naboer eller lærere eller biologiske foreldre skal akseptere å bli tilsnakket på denne måten. For meg handler ikke dette om en stesønns forhold til sin stemor, men om vanlig folkeskikk.

Stemor må sette sine grenser å formidle at hun ikke akspeterer å bli snakket til på denne måten.

Far får snakke med gutten og formidle at far ikke aksepterer at sønnen snakker til NOEN på denne måten.

Og så vil dette kanskje løse seg enda raskere hvis stemor slipper litt taket og at far tar det ansvaret han skal ta.

Hilsen stemor som setter egne grenser

[mockinbird]

jeg for min del har tatt imot stesønnen min med åpent sinn og åpne armer, og har inkludert han inn i livet mitt/vårt, og har alltid regnet oss som en familie når han er hos oss, har også involvert han inn i min egen familie og forlanger fra mine foreldre og besteforeldre at de skal behandle han likt som mine egne barn. -Tror dette har gjort positive utslag, for han er verdens beste stebarn, og vi er gode venner samtidig som vi har et klart voksen/barn-forhold med gjensidig respekt.

Kan ikke helt støtte de som hyler; men det er HENNES hjem også osv. Når man går inn i et forhold der det er barn involvert må man bare innse det at barna er viktigere enn deg, og at barna er førsteprioritet. Min mening er at så lenge barnest foreldre ikke har noe mot det skal man delta i oppdragelsen av sine stebarn, men om man får et stebarn som er 13år kan man ikke hoppe inn i livet hans og begynne å forandre på rutiner,fars-samvær osv, men heller prøve å være på et vennskapelig nivå, og nedprioritere seg selv en stund og arbeide hardt for å få et godt forhold til stebarnet sitt. Man skal ha med disse barna å gjøre resten av livet(hvis ditt eget forhold holder da så klart), og da er det vel greit å prøve å få et godt forhold først som sist, selv om man må svelge noen kameler og slakke litt på reglene. Husk at man må gi respekt for å få respekt, og det er den voksne som må jobbe mest med dette,-sånn er det bare

Håper det finns flere som deg: Må få si at dine stebarn er heldige!

[Gjest Anonymous]

Tenk før du går inn i forhold med stebarn. Hversagen kommer. Alt er fint i begynnelsen. Råforelsket og barna digger deg som stemor,men så kommer hverdagen.

da kommer de fleste stemødrene sutrende med ordene:det er da mitt hjem også.Disse ordene skal være forklaringen?

Uansett barna har krav på at hjemmet hvor far bor også er deres hjem. En plass de er ønsket og velkommen. En plass de føler tilhørighet.

En bekjent av meg gikk inn i et forhold med to barn som far hadde. barna bodde hos mor. Hun kastet ut køyesengene som sto der barna bodde. Var ikke nødvendig siden de bodde hos mor i ssamme by. De sov på madrasser i stuen fra den dagen.

Ikke en ting i huset vitnet om at det var to barn der. Ingen saker som tilhørte de.

Julen skulle hun tilbringe hos hennes foreldre. Hun hadde aldri barna i hus da.

Ferier, det var forbeholdt de og deres felles barn.

I dag? Ungene som er store er aldri der.Det ble ødelagt av stemor.

Far og hjem blir da deres hjem resten av livet. Tror mange stemødre ikke tenker på dette. Så kommer kjærester ,giftermål og barnebarn. har dere noen gang tenkt på det. Huset fylles av barnebarn?

[mockinbird]

Tenk før du går inn i forhold med stebarn. Hversagen kommer. Alt er fint i begynnelsen. Råforelsket og barna digger deg som stemor,men så kommer hverdagen.

da kommer de fleste stemødrene sutrende med ordene:det er da mitt hjem også.Disse ordene skal være forklaringen?

Uansett barna har krav på at hjemmet hvor far bor også er deres hjem. En plass de er ønsket og velkommen. En plass de føler tilhørighet. (...)

Far og hjem blir da deres hjem resten av livet. Tror mange stemødre ikke tenker på dette. Så kommer kjærester ,giftermål og barnebarn. har dere noen gang tenkt på det. Huset fylles av barnebarn?

Så sant som det er sagt. tenker og på de som har innstillingen: "men barna HAR jo en mamma", som i "så da trenger jo ikke jeg å bry meg om de, bare mine egne barn". Det er ikke så enkelt. Klart man aldri kan få samme følelsene for andre sine barn, men man må alikavel klare å behandle "mine, dine og våres" barn likt. Klarer man ikke det, kan man ødelegge forholdet mellom barna og barnas far for resten av livet... Og SÅ egosentrisk er vel ingen at de vil gjøre noe sånt???