Hvordan er det mulig å ha dårlig råd når man er 40-60 år?

[AnonymBruker]

Norge hadde tidenes oppsving i økonomi da folk som nå er i 40-60-årene var unge. Alt eksploderte på 80-tallet - så godt som alle investeringer ga enorm avkastning. Boliger var billige. Alle kunne jobbe seg oppover uten mange år med utdannelse. Alle som faktisk hadde en utdannelse fikk seg lett jobber og steg fort i lønn. Medisin var et prestisjestudie.

Nå er alt annerledes. Børsene og økonomien verden over vil gå dårligere tider i møte. Mange aksjer er overpriset. Boligmarkedet i Norge er ekstremt kunstig og overpriset. Folk har enorm gjeld. Norge har verdens høyeste forbruksgjeld per person. Utenlandske investorer slakter krona. Euroen og dollaren er på tidenes høyeste nivå. Det er vanskelig å få jobb selv med master. Folk tar opp skyhøy gjeld for å studere i utlandet og ender opp uten jobb. Leger må jobbe i vikariater i mange år før de får fast jobb. Og før det igjen slite med å få relevant erfaring under studiene og deretter turnus. Man må ha ekstremt gode karakterer for å komme inn på prestisjestudiene og karakterpresset på selve studiet er høyere enn før. Og selv da er det ikke sikkert man får jobb.

Så, jeg skjønner ikke hvordan mange i 40-60-årene ikke har ting på stell? Hvorfor klager de over dårlig økonomi? Alt lå til rette for denne generasjonen. Alt ble servert på et sølvfat. 

Anonymkode: cddaa...6fb

[AnonymBruker]

Finanskrise på 80- tallet og

Anonymkode: e5869...a4d

[Gjest Blondie65]

Skilsmisse, der all etablering måtte skje på nytt. Var også hardt rammet av krisen på slutten av 80-tallet og arbeidsledig i flere år. Derfor ingen mulighet til å legge opp penger og bli "rik" på boligprisøkning da denne krisen etterhvert medførte billige boliger som siden steg veldig i verdi.

Jeg har også dessverre fått elendige råd og veiledning fra økonomiske rådgivere i banker og rådgivningsinstitusjoner. Det har jeg tapt penger på.

[Brevkniven]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle som faktisk hadde en utdannelse fikk seg lett jobber og steg fort i lønn.

Anonymkode: cddaa...6fb

Du nevner det for såvidt selv. Ikke alle fikk seg en utdannelse som sikret en god inntekt gjennom livet, og ble kanskje gående i jobber med lav inntekt og større grad av usikkerhet. Slike jobber vil ofte også være mer fysisk tunge jobber som kan gi slitasjeskader og redusert arbeidsevne. 

Samlivsbrudd kan påvirke privatøkonomien i stor grad. Det samme med sykdom.

Noen tok kanskje dårlige valg med tanke på bruk av penger og investeringer og må leve med konsekvensene.

Men gjør 40-60 åringer det? Å klage på dårlig råd?

[Cata]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Boliger var billige. Alle kunne jobbe seg oppover uten mange år med utdannelse. Alle som faktisk hadde en utdannelse fikk seg lett jobber og steg fort i lønn.

Beklager å ta livet av noen illusjoner men du ser bare en bit av bildet. Jeg er i den aldersgruppen du nevner og jeg tilbragde mesteparten av åttitallet med å utdanne meg - altså ingen billig bolig å dra fordel av. Rentenivået var skyhøyt sammenliknet med dagens. To år etter jeg var ferdig med utdanningen min var studielånet økt som følge av det betalingfrie første året. Jeg burde selvsagt begynt å betale tidligere, men jeg trengte en del nødvendige ting som seng og vaskemaskin og bil. Lønna var ikke all verdens og i utkantstrøk må man nesten ha bil.

Jeg rakk aldri kjøpe meg leilighet før det kom nedgangstider i bransjen og jeg mistet jobben. Da det først skjedde så valgte jeg å gå tilbake til videre studier for jobb var umulig å få. Det var ansettelsesstopp alle veier der min utdannelse egnet seg. Som ikke det var nok så var det jammen en ny runde nedgangstider da jeg var ferdig ved NTH. 

I motsetning til mange i dag kom jeg ikke inn i boligmarkedet før jeg var i slutten av 30 årene og hadde hatt fast stilling igjen et par år etter siste runde med utdannelse. 

Lønnsstigningen var moderat. Selvsagt steg lønnen forholdsvis raskere da enn nå når jeg er gammel, men det var aldeles ikke slik at den føk til topps. Igjen antar jeg det er bransjerelatert. Det fantes sikkert bransjer med bedre lønnsvekst enn den jeg begav meg inn i. 

Når det er sagt så  klager jeg ikke på min finansielle status pr. i dag. Med nedbetalt leilighet og det som tross alt må betraktes som "god lønn" så er det ingen grunn til det, men det skyldes ikke 80-tallet. Det skyldes moderat forbruk og flaks i den forstand at boligrenten falt som en stein et par år etter jeg hadde kjøpt leilighet. 

[Ironically_me]

Samlivsbrudd... Joda, da jeg var 20, kunne jeg finne en liten leilighet på Grunerløkka for 160K, men å få lån selvom man hadde 70% av kjøpesummen var ikke så lett... Vi hadde hus og leilighet og tomt både inn og utenlands. Likevel har jeg aldri sett på meg selv som noe rik eller vellykket, men prøvd å jobbe hardt. I dag har bankene en annen forretningsmodell enn for 30-40 år siden. Dengang skulle et huslån nedbetales på 15-20 år. I dag har bankene tilgang på nær halvparten av lønnen din fra 'vugge til grav'.... De fleste blir vel aldri ferdig med huslån.

[AnonymBruker]

😂😂😂 jeg er i 40 åra (ikke dårlig råd da), men gikk på grunnskolen i denne idylliske tiden du omtaler. Da boliglånsrenta var på nesten 20% og folk sleit med å få det til å gå rundt. Si meg, kan du regne? Kan du historien? Vi mista forresten huset og moren min mista jobben, på tampen av 80-tallet. Jeg var 12 og vi måtte flytte. Hvordan tenker du jeg burde investert? 

Anonymkode: 2ae8b...bbf

[AnonymBruker]

Nyetablering og ny unge her

Unger er dyrt!

Anonymkode: 1d700...ef8

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Cata skrev:

Beklager å ta livet av noen illusjoner men du ser bare en bit av bildet. Jeg er i den aldersgruppen du nevner og jeg tilbragde mesteparten av åttitallet med å utdanne meg - altså ingen billig bolig å dra fordel av. Rentenivået var skyhøyt sammenliknet med dagens. To år etter jeg var ferdig med utdanningen min var studielånet økt som følge av det betalingfrie første året. Jeg burde selvsagt begynt å betale tidligere, men jeg trengte en del nødvendige ting som seng og vaskemaskin og bil. Lønna var ikke all verdens og i utkantstrøk må man nesten ha bil.

Jeg rakk aldri kjøpe meg leilighet før det kom nedgangstider i bransjen og jeg mistet jobben. Da det først skjedde så valgte jeg å gå tilbake til videre studier for jobb var umulig å få. Det var ansettelsesstopp alle veier der min utdannelse egnet seg. Som ikke det var nok så var det jammen en ny runde nedgangstider da jeg var ferdig ved NTH. 

I motsetning til mange i dag kom jeg ikke inn i boligmarkedet før jeg var i slutten av 30 årene og hadde hatt fast stilling igjen et par år etter siste runde med utdannelse. 

Lønnsstigningen var moderat. Selvsagt steg lønnen forholdsvis raskere da enn nå når jeg er gammel, men det var aldeles ikke slik at den føk til topps. Igjen antar jeg det er bransjerelatert. Det fantes sikkert bransjer med bedre lønnsvekst enn den jeg begav meg inn i. 

Når det er sagt så  klager jeg ikke på min finansielle status pr. i dag. Med nedbetalt leilighet og det som tross alt må betraktes som "god lønn" så er det ingen grunn til det, men det skyldes ikke 80-tallet. Det skyldes moderat forbruk og flaks i den forstand at boligrenten falt som en stein et par år etter jeg hadde kjøpt leilighet. 

Jo, det skyldes delvis 80-tallet. 

Hadde du hatt samme uflaks med utdanning og nedgangstider i dag hadde du fremdeles vært på det skyhøye leiemarkedet. Du hadde ikke hatt nubbsjans til å spare deg opp nok EK til å dekke 15% av kjøpesummen på boliger med galopperende priser. 

Anonymkode: 37563...d59

[AnonymBruker]

Jeg og mannen bygde hus på midten av åttitallet. Renta på lånet var 13%. 

Huset lå på bygda, så da vi skilte oss på starten av nittitallet var verdien på huset lik banklånet. Heldigvis ikke mindre, det skjedde nemlig også på den tiden. 

Ingen egenkapital med meg da jeg flytta derfra. Delvis arbeidsledig, delvis skoleelev og på leiemarkedet. Flytta til byen pga jobb, ingen mulighet for å kjøpe siden jeg ikke hadde egenkapital og ikke fikk låne det en bolig kostet. God jobb, god lønn, men likevel umulig. 

Traff en ny mann, medeier i hans bolig, kjøpte større, fikk barn, god økonomisk tid for meg. Skilsmisse, men denne gang med god egenkapital. 

Nå, trettitre år etter nybygget på åttitallet, sitter jeg i en leilighet i byen og har 1,8 mill i lån, husleie til borettslaget og utgifter til bil og tenåring på min middels lønn (ja, det har vært flere omorganiseringer i bransjen jeg tilhørte, så nå jobber jeg med noe helt annet). Har absolutt ikke god råd, men er stolt over å ha egen leilighet. Men har aldri hatt råd til dyre ferier og ovale weekend'er. 

Min eksmann som beholdt huset dengang har nedbetalt hus og hytte, og har heldigvis kunnet gi barnet vårt noen hundre tusen i startkapital til bolig. 

Tror ikke min historie er unik. 

Anonymkode: 91419...ff1

[Cata]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det skyldes delvis 80-tallet. 

Hvordan i all verden får du det til å stemme?  Hvordan kunne jeg (eller mine jevnaldrende) dra nytte av 80 tallet med skyhøye renter og i et tiår der vi for det meste satt på skolebenken, enten på VGS eller på videre studier? 

For øvrig, det å spare opp egenkapital er bare noe som tar tid. Så vidt jeg husker hadde jeg ca. 20% før jeg kjøpte, men da var jeg som sagt i slutten av 30 åra så jeg hadde hatt litt tid å spare på, selv etter endte studier. (Og endt massiv uflaks.) 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Så, jeg skjønner ikke hvordan mange i 40-60-årene ikke har ting på stell? Hvorfor klager de over dårlig økonomi?

Snakker om å være trangsynt ...

Anonymkode: 368c2...64b

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det skyldes delvis 80-tallet. 

Hadde du hatt samme uflaks med utdanning og nedgangstider i dag hadde du fremdeles vært på det skyhøye leiemarkedet. Du hadde ikke hatt nubbsjans til å spare deg opp nok EK til å dekke 15% av kjøpesummen på boliger med galopperende priser. 

Anonymkode: 37563...d59

Men det var jo fullstendig økonomisk krise på 80-tallet. Faren min klarte knapt å holde firmaet gående og måtte si opp flere ansatte.

Anonymkode: 86af7...1a8

[AnonymBruker]

Skilsmisser og etablering på nytt, gjerne med barnekull både 2 og 3. Ingen par i dag kjemper sammen. Kjekkere å surfe tinder og chatte med andre enn sin kone/mann. Derfor sliter flere økonomisk og.

Anonymkode: 2817f...ebe

[AnonymBruker]

40-åringer og 80-tallet? Den var morsom. Dummeste innlegget jeg har lest på lenge. 

Anonymkode: ecc9e...f92

[ops2]

Voks opp i en fattig familie. Og da mener jeg fattig, sosialkontoret kjøpte min første dongeribukse, siden jeg ble mobbet for å gå i brukte, gammeldagse klær som moren min hadde fått tak i til meg.

Begynte på sommerjobb straks jeg ble ferdig på Videregående, og ble hekta på å få lønn. Klarte ikke å slutte og jobbe og studere igjen, så jeg søkte om fast jobb der jeg var vikar. (1985)

Har nå jobbet i en fysisk tung jobb siden, og begynner å kjenne skikkelig vondt her og der. Jeg har klart å kjøpt egen bolig, men ligger under medianinntekten i Norge. Jeg kjøpte bolig første gang i 1996.

Jeg har ingen mulighet til å få en bedre betalt jobb, så nå ser jeg det var ulønnsomt at jeg ikke studerte til tannlege eller et annet godt lønnet yrke. Jeg er for gammel til å begynne på nytt, og jeg må forsørge barna, det slik det er.

Lav inntekt går hvis man har lavt forbruk.

Endret 1. januar 2019 av ops2

[AnonymBruker]

Mange av jobbene den gruppen utdannet seg til er automatisert, og borte nå. 
De som er mellom 40 og 60 år ble heller ikke på magisk vis skånet for sykdommer, skader og samlivsbrudd. 
 

Anonymkode: 9523b...3c0

[AnonymBruker]

TS bør finne kalkulatoren.... Jeg er over 40 og på 80-tallet gikk jeg på barneskolen....

Har for øvrig god råd, og klager på ingen måte. Jeg valgte å ta en utdannelse som jeg visste ville gi jobb med solid lønn, det høster jeg av i dag, og nærmer meg millionen i årslønn. Det klager jeg ikke på. Men jeg har selv arbeiet hardt for å komme dit. Mange som ikke gidder å gå et slikt løp, og det respekterer jeg, men da bør de heller ikke klage på at de har mye mindre lønn enn de som faktisk bruker mange mange år av sitt liv til studier, og går gjennom "trange tider" de første årene med studiegjeld etc.

Anonymkode: 6669c...22c

[AnonymBruker]

Eg er 47, og starta mitt arbeidsliv i 1995, ser ikkje heilt kvar 80-talet slår inn.... 

Dustespørsmål.

Anonymkode: 20395...f08

[AnonymBruker]

1 time siden, Blondie65 skrev:

Skilsmisse, der all etablering måtte skje på nytt. Var også hardt rammet av krisen på slutten av 80-tallet og arbeidsledig i flere år. Derfor ingen mulighet til å legge opp penger og bli "rik" på boligprisøkning da denne krisen etterhvert medførte billige boliger som siden steg veldig i verdi.

Jeg har også dessverre fått elendige råd og veiledning fra økonomiske rådgivere i banker og rådgivningsinstitusjoner. Det har jeg tapt penger på.

Dette er bra. Det lærer folk at ikke alt vokser inn i himmelen og de får seg en smell pga grådigheten sin.

Anonymkode: 81e89...1ce