Problemer i forholdet

[AnonymBruker]

Heisann folkens.. 

Jeg er i et veldig stort dilemma om dagen. Jeg har vært sammen med en fyr nå i 4 år, bodd sammen i 2 år.

Jeg er 30 år og har 2 barn fra tidligere forhold. Han er 43 år og har et barn fra tidligere. I begynnelsen av forholdet var vi begge klare på hva vi ville i fremtiden. For min del var det å gifte seg, dette var noe han sa han kunne gå med på. Jeg slo meg til ro med at det ikke ble noen flere barn siden vi begge har fra tidligere forhold. 

For litt over 1 år siden endret forholdet vårt drastisk. Han var mer amper / kortere lunte på både meg og ungene mine. Han er turnus arbeider så han kan ha langfri inne i mellom. Fri dagene ble for det meste brukt til å ligge i senga frem til jeg kom hjem fra jobb. Oppvaskmaskinen sto der urørt like fint som da jeg dro på morgenene. Jeg mistenkte at han var deprimert. Men når seg konfronterte han med det så benektet han det. Nærkontakten ble mer eller mindre på hans premisser da jeg følte at han dyttet meg litt unna når jeg prøvde. Jeg følte til tider at han kun var ute etter sex. Jeg vil påstå at jeg er ikke en stygg jente, men en jente med mye sjarm, humor, og som kan lett boble over av små hverdags gleder. Jeg elsker barna mine over alt på jord. 

Vi begynte å krangle og diskutere om idiotiske bagateller. Alt fra en skitten sokk som en av ungene hadde slengt fra seg, til møkk i doen hvor kosten ikke hadde blitt brukt, til en stekepanne. Jeg prøvde å få han med på tanken om at vi bor under samme tak, vi skal være et team og hjelpe hverandre i stedet for å beskylde hvem som har gjort hva og ikke. 

Ungene mine fikk brått skylden for at det var så støvete i stua fordi de hadde ordnet med noen pledd og puter som var i sofaen. De hadde altså ikke stått og hoppet i sofaen.  Yngstemannen min fikk kjeft fordi han mente sønnene min *ødela* bilen min ved å gå inn på den motsatte siden av hva han egentlig sitter på fordi han var redd for å slå døra inn i en annen bil på den siden han faktisk sitter på. 

Han har sittet mye på telefonen , padden og foran tv`n. Ja tanken om utroskap har slått meg. Men han benekter dette og har også gitt meg lov til å se på telefonen osv, noe jeg valgte å ikke gjøre. 

Når det kommer til dette med å gifte seg, så gikk det for han fra at ja det er noe han ville, til at dette var bare papirarbeid, og ikke en nødvendighet til at nei det vil han absolutt ikke. Dette har vært som et slag i magen for min del og en drøm som ble knust.

Jeg har vært mye fortvilet og lei meg, og har hatt både oppturer og nedturer når det kommer til vårt forhold. Oppturene har til tider gitt meg håp om at ting kanskje er på bedringens vei, men  så har det kommet nedtur og rivd hele lasset. Jeg er ikke den som gir opp veldig lett.

Men etter mye krangling og diskusjoner om bagateller og ballkasting fram og tilbake om hvem som har gjort hva og ikke. Noen ganger høres det nesten ut som en konkurranse om hvem som gjør mest. Helt meningsløst og tåpelig. 

Nå har også barna mine begynt å si ifra om at de misliker denne kranglingen, og at de misliker samboeren min mer og mer..

Jeg har ingen god forklaring på dette, men siden august, så har jeg hatt et sterkt ønske om å få et barn til. Jeg kjenner på det som et savn. Jeg er veldig klar over at et barn ikke er noe lim i et forhold eller at det reparerer et forhold, heller mer motsatt effekt. Han er overhode ikke interessert i et barn med meg. 

Jeg tok alvorspraten med samboeren min om forholdet vårt og dette med ungene. Og at jeg nå er utslitt og lei. Han går rundt nå i en desperat angrende modus, og lover gull og grønne skoger  og sier han har vært "bevisstløs". Når jeg har ramset opp det som har skuffet meg som blant annet dette ved å gifte seg så sier han, at han i sitt stille sinn hadde lagd noen planer, og at skulle han noen gang gifte seg så vet han at ville vært det med meg...  Jeg aner helt ærlig ikke hva jeg skal tro.. 

Jeg har gått alene til samtale med familie terapeut siden april. Han har nektet å være med. 

Jeg er utslitt og lei, syns det er helt forferdelig tungt og trist å gå med dette igjennom jul og nyttår. 

Tips og meninger mottas. 

Anonymkode: 55002...10e

[AnonymBruker]

Slutt og tenk på ekteskap og et barn til. Dere er evigheter unna det, dette er ikke et stabilt og godt forhold overhodet. Forstår ikke at ekteskap og barn blir nevnt i innlegget ditt en gang....  

Dette må du bare ta i riktig rekkefølge, der det første og viktigste spørsmålet akkurat nå er om dette er en mann som er bra for deg og dine barn. 

Anonymkode: 4ea39...d95

[AnonymBruker]

Hadde -aldri- gifta meg eller fått barn med den typen der. Om barna dine også gir tydelig beskjed om at de mistrives med situasjonen, han nekter å bli med til familieterapi, så hadde jeg takka for meg. Du og barna dine fortjener bedre.

Anonymkode: 5c127...ac8

[GammelKaktus]

Hvis du skal ha et barn til s¨må du iallfall ikke få det med han. Hadde dumpet fyren jeg, når han oppfører seg på denne måten og til og med har fått barna til å mislike seg da har de det ikke greit i heimen og det hadde vært god nok grunn for meg å dumpe fyren. Barna kommer først.

[AnonymBruker]

Ultimatum: han må forplikte seg til å bli med på x antall timer parterapi ved familievernkontoret. Dette er et absolutt minimum. Ikke tro på gull og grønne skoger om han ikke er villig til å gjøre dette for deg.

Så tar dere det derfra. Slik dere har det nå, kan dere ikke ha det.

Ville aldri fått barn med typen. 

Anonymkode: d615c...b71

[Jolene]

Stakkars barna dine som må gå gjennom dette her Er du en god mor TS, dumper du denne fyren og begynner å vie omsorgen din til barna dine.

[AnonymBruker]

Dere har kun bodd i sammen i 2 år og det er full krig i hjemmet om bagateller som skitne sokker m. m. Barna mistrives, du går alene i familieterapi mens du drømmer om giftemål og ett barn til.æ forstå det den som kan. Altså her håper jeg du tar til fornuft og forstår at dette er en synkende skute som må forlates før den går under. Få all del ikke barn med denne mannen, om ikke annet så av hensyn til de barna du allerede har. 

Anonymkode: 3f328...faf