Savner dere med barn singellivet?

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at hvis/om jeg skulle få barn ville følt meg veldig «låst» i dette livet. Man kan bryte ut av et forhold men ikke med egne barn før de er voksne. Det er enormt forpliktende 

Føler dere noen gang at dere sitter dønn fast og får en klaustrofobisk følelse?

hva skulle dere ønske dere kunne ha gjort før dere fikk barn?

Anonymkode: eb0b0...d55

[Gjest Mass]

Får av og til klaustrofobisk følelse dersom jeg føler meg fastlåst, men aldri med mine barn eller noe som har med dem å gjøre. Berikelsen og kjærligheten har overgått alt hvor enn klisjeaktig det høres ut. Men morsrollen og forpliktelsen til barna har lagt veldig naturlig for meg, og denne relasjonen er den eneste relasjonen jeg føler full frihet i. Andre mennesker og relasjoner - der kan jeg faktisk få klaustrofobi. Især når det er snakk om forpliktelser. Forplikter meg ikke til hvem som helst.

Endret 29. desember 2018 av Mass

[AnonymBruker]

Føler meg absolutt veldig låst. Eller, jeg ER jo låst. Det er akkurat som du beskriver det. Men det trenger ikke bare å være negativt.

Det har fått meg til å gå mange flere runder i forholdet med mannen, enn jeg hadde "giddet" uten barn, tror jeg. Har også generelt blitt langt mindre selvsentrert av det. Får trent meg på å tenke mer på andre enn meg selv, og på "oss" i stedet for jeg, jeg, jeg. Det føles godt. 

Men ja, føler meg tidvis veldig låst og begrenset. 

Anonymkode: 8e32f...396

[AnonymBruker]

Jeg savner ikke singeltilværelsen, for jeg husker at jeg som singel drømte veldig mye om å få mann og barn. Nå som jeg har det, er jeg egentlig tilfreds. Kan savne det å date, men ikke det å henge på Tinder/byen for å se om Den Rette dukker opp. Får godt med alenetid selvom jeg er kone og mor, så jeg trenger ikke mer av det. Nei, generelt har jeg det mye bedre nå enn da jeg var singel. 

Anonymkode: a3984...81b

[AnonymBruker]

Nei, etter 20 år med samme mann, de ti første uten barn, er det han jeg får litt klaus av noen ganger, ikke barna. Og et singelliv med tre barn er absolutt ikke noe jeg lengter etter! Den klaustrofobien går forresten greit over når han tar seg en jobbreise på mer enn en uke: da gleder jeg meg til han skal dra, og til han kommer hjem igjen. 

Barna føles faktisk litt friere, de blir større, de er her mer på låns, man kan jo ikke bryte med dem, men det har jeg jo intet ønske om, den mannen har jeg sverget "til døden skiller oss ad", og det er jo fort tretti år etter at yngstemann har flyttet hjemmefra.... Det er forpliktende. Håper virkelig vi holder sammen. 

Anonymkode: 2109e...3e8

[AnonymBruker]

Noen ganger kan jeg savne det ja men det er nok mer pga jeg at jeg er alene med barnet å må da være hjemme hver dag etter leggetid. Nå er jeg blitt flinkere til å ha barnevakt å da savner jeg ikke lenger livet uten barn. 

Anonymkode: 4726e...24d

[AnonymBruker]

Jeg savner singellivet! Virkelig!! Sove leeenge; ha nok tid til å ta vare på kroppen; ha tid til lange samtaler med gode venner når de måtte trenge det; reise uten å tenke på 100 kg baggasje, maksa reiseforsikring, billetter som må kunne bookes om, matsikkerhet osv osv; ha tid til å engasjere meg i samfunnet og i viktige saker som betyr noe utenfor husets fire vegger; ikke måtte holde på den gørrkjedelige jobben så lenge pga masse utgifter; være kjæreste med mannen, ikke bare partner/livsledsager; ha mer, mye mer, sex; føle meg tiltrekkende når jeg har sex, fordi jeg faktisk har tid til å ta vare på kroppen; slippe å sitte i kø i rushtrafikken; ha tid/økonomi til mer undanning; slippe å bruke timesvis hver dag på vasking, rydding og klesvask for at det bare skal se enda mer bomba ut morgenen etter... Kan fortsette inn i evigheten 😁

Anonymkode: 8e32f...396

[Sokkar]

Nei  Eg kvir meg til dei skal flytte ut. Når dei er på besøk hos venner lurer eg på kva eg gjorde før eg fekk barn. Så kjedelig eg var før. Synes det har vore så trist dei få gongane eg er ute, og møter enstøingane på 50, - dei samme som var 40 år gamle einstøinger for 10 år sidan når eg driv å festa kvar helg. Vanvittig tragisk. 

Takk og pris for at ungane har gitt meg eit liv 

[AnonymBruker]

Nei. Jeg savner å være singel, men ikke barnløs. Et liv som alenemor hadde passet meg veldig bra. 

Anonymkode: 1095e...44f

[Blue Berry]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, etter 20 år med samme mann, de ti første uten barn, er det han jeg får litt klaus av noen ganger, ikke barna. Og et singelliv med tre barn er absolutt ikke noe jeg lengter etter! Den klaustrofobien går forresten greit over når han tar seg en jobbreise på mer enn en uke: da gleder jeg meg til han skal dra, og til han kommer hjem igjen. 

Barna føles faktisk litt friere, de blir større, de er her mer på låns, man kan jo ikke bryte med dem, men det har jeg jo intet ønske om, den mannen har jeg sverget "til døden skiller oss ad", og det er jo fort tretti år etter at yngstemann har flyttet hjemmefra.... Det er forpliktende. Håper virkelig vi holder sammen. 

Anonymkode: 2109e...3e8

Så utrolig enig med deg  Godt når mannfolka drar bort litt ha ha

[AnonymBruker]

Neida, gifta meg med drømmemannen 👍

Anonymkode: 0c333...867

[Blue Berry]

Savner friheten innimellom, men ville ikke byttet det bort. Var 25 da jeg fikk mitt første barn og følte meg klar da. Fikk litt klaus innimellom i starten, da han våknet hver 30-60 min hele natten de første mnd, bare ammet og var totalt herpet! Nå går de begge på skolen, og jeg kan puste litt igjen. 

Slippe bhg og alle sykdommene det medfører  Siden jeg har så dårlig immunforsvar. 

Vi reiser masse med barna, null hindring! Gjort det siden de var nærmest nyfødte. 

Savner å kunne stikke ut å ta en øl med venninner på en torsdag, eller gå på kino på en onsdag(orker sjeldent pga jeg er så trøtt på kveldene/opp tidlig)... 

Meeeen, hadde følt det ufattelig trist og stusselig uten disse to rampete, søte, nydelige vesene som sier de elsker meg over alt på jord og kysser meg ❤️

Endret 30. desember 2018 av Absurdah

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor og livet er 100% fantastisk. Barnet vil de fleste aldri ha vært foruten, slik er det ihvertfall for min del. 

Anonymkode: 38b69...45c

[Sjokopower]

Kjente litt på den klausen før jeg fikk baby, da jeg var gravid. Har virkelig funnet drømmemannen for meg, men savner innimellom det å gå ut med venninner uten å kjenne på forpliktelser.
Det å kunne dra ut med kompisgjengen uten å måtte ta hensyn til den andre parten eller barna hjemme. Eller det å flørte med en person du møter for kvelden (uten å nødvendigvis ha med han hjem da selvsagt). Kan føle meg litt låst i forhold til reiser osv, der jeg gjerne skulle bodd ett år i utlandet :/

Men ellers elsker jeg familielivet og trives veldig godt i forholdet, hadde aldri byttet det med noe annet. Ønsker å være med han jeg er med nå for alltid <3

Endret 30. desember 2018 av Sjokopower

[AnonymBruker]

Savner ikke singellivet i det hele tatt. Hadde jeg vært singel nå i en alder av 34 hadde det bare vært trist. Ingen av mine venninner er single lenger og jeg tror jeg hadde følt meg veldig alene. 

Savner dog tiden med bare meg og mannen innimellom. Men den tid kommer den også etterhvert. 

Anonymkode: c7f6c...0ef

[AnonymBruker]

Det eneste jeg savner er søvn.....

og en pauseknapp der man får hentet set litt inn igjen

Anonymkode: a45cf...607

[AnonymBruker]

Savner tid til søvn. Tid til trening,  treffe venninner, bruke penger på meg og det å leve spontant.  Nå kan jeg ikke jobbe overtid på grunn av henting i bhg og det synes jeg er trist.

Er veldig glad i familielivet også men savner litt singeltiden.

Anonymkode: c9b82...226

[Siggen]

Nei, savner ikke det. Det har  muligens sammenheng med 10 år som singel og party party før jeg traff mannen og fikk barn.  

[AnonymBruker]

Nei, men jeg skulle gjerne sendt mannen og barna bort en helg, uten meg, slik at jeg fikk være alene hjemme. 

 

Anonymkode: 21110...4d5

[AnonymBruker]

11 timer siden, Sokkar skrev:

Nei  Eg kvir meg til dei skal flytte ut. Når dei er på besøk hos venner lurer eg på kva eg gjorde før eg fekk barn. Så kjedelig eg var før. Synes det har vore så trist dei få gongane eg er ute, og møter enstøingane på 50, - dei samme som var 40 år gamle einstøinger for 10 år sidan når eg driv å festa kvar helg. Vanvittig tragisk. 

Takk og pris for at ungane har gitt meg eit liv 

Hvorfor skal dette oppfattes som tragisk?

Anonymkode: 0b749...5b4