begynner å føle meg fremmed med familien, normalt?

[AnonymBruker]

føler ikke jeg hører til blandt dem. jeg er den eneste som ikke er hjemmekjær slik som dem. Bra at de er fornøyde med livet altså, men jeg kjeder meg sånn i selskapet deres. Deres verden består av barn, 9-5 jobb, et par ferieturer til Syden, være hjemme i bygda de voks opp, fjellturer/skiturer med fam. 
Jeg er opptatt av å forstå meg på folk og verden. Jeg besøker muslimske land, for å kjenne på kroppen hvordan det kan være å leve i et slik land. jeg kjenner det nok ikke på samme måte som de som faktisk bor der, men jeg liker å se. Har aldri blitt møtt med fientlighet. 
Jeg besøker land i Europa også for å si det slik. 
 

Anonymkode: 2d8e2...deb

[AnonymBruker]

Jeg har også utvidet horisonten ganske mye siden jeg flyttet hjemmefra for å studere, og har i prosessen blitt mer og mer ulik resten av familien. Noe som kan gi utfordringer med å finne samtaletemaer i familieselskaper f.eks. Synes på mange måter det er synd at vi har glidd slik fra hverandre og at jeg har så lite til felles med familien min. Samtidig er jeg fortsatt like glad i dem og prøver derfor å være overbærende med de sidene ved dem som jeg ikke liker eller forstår. Man kan fortsatt være glad i og respektere hverandre selv om man er forskjellige, og jeg tenker at det ikke er gitt at man har felles synspunkter og interesser selv om man er i slekt.

Anonymkode: 38e56...298

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også utvidet horisonten ganske mye siden jeg flyttet hjemmefra for å studere, og har i prosessen blitt mer og mer ulik resten av familien. Noe som kan gi utfordringer med å finne samtaletemaer i familieselskaper f.eks. Synes på mange måter det er synd at vi har glidd slik fra hverandre og at jeg har så lite til felles med familien min. Samtidig er jeg fortsatt like glad i dem og prøver derfor å være overbærende med de sidene ved dem som jeg ikke liker eller forstår. Man kan fortsatt være glad i og respektere hverandre selv om man er forskjellige, og jeg tenker at det ikke er gitt at man har felles synspunkter og interesser selv om man er i slekt.

Anonymkode: 38e56...298

enig. Men jeg er den eneste! føler meg liksom litt alene sammen med dem. 

Anonymkode: 2d8e2...deb

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke fortelle dem litt fra turene dine? Tipse dem om et fint sted de kan reise til istedet for syden. 

Jo eldre man blir, jo mer ser man at familien bare er folk de og. 

Anonymkode: 03133...eb0

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke fortelle dem litt fra turene dine? Tipse dem om et fint sted de kan reise til istedet for syden. 

Jo eldre man blir, jo mer ser man at familien bare er folk de og. 

Anonymkode: 03133...eb0

Jeg har gjort det, og de liker å høre om det, men de foretrekker bare Gran Canaria 😛 typisk norsk. 

Jeg er helt enig. man føler man på en måte har vært litt lurt og blitt litt hjernevasket på en måte. sitter med en følelse av at jeg ikke har lov til å feile, selv om de har gjort det og fortsetter å gjøre det de og. 

Anonymkode: 2d8e2...deb

[AnonymBruker]

Du er den du er og de er den de er. Alle familier har et par som gjør ting litt annerledes  Jeg er selv første i min kjernefamilie som tar utdanning etter vgs og er eneste single i søsterflokken. De andre har kjæreste, bolig, jobb og er allerede etablert fra før de ble 20. Selv er jeg snart 30, studerer for første gang, har ikke egen bolig og er "fri som fuglen" når det gjelder forhold 😂 Liker det ganske godt, og vet at de trives med sine liv. Det er det som er viktigst for meg. De fleste i vennegjengen min fant også ut hva de ville ganske tidlig og er godt etablerte før 30 år. Syns egentlig det er gøy å se hvor forskjellige livene til folk på samme alder er.

Så lenge dere respekterer hverandres liv så er det jo det viktigste. Jeg er glad i min familie selv om vi ikke har mye til felles. Skal jeg diskutere egne interesser har jeg venner jeg kan gjøre det med.

 

Anonymkode: ff4cc...8af