Usikker på om vi gir god nok omsorg til barna

[AnonymBruker]

 

Jeg lurer på om jeg må erkjenne at omsorgen som gis til våre barn ikke er bra nok, men at jeg nå ikke vet hva mer jeg kan gjøre.

Innlegget er langt, men info trengs og håper på innspill for jeg er veldig fortvilet.
Gikk fra far for flere år siden, to barn 10 og 16 år, jeg ba barnevernet om hjelp for han krevde delt omsorg og ut fra erfaring er ikke omsorgen bra nok. Bv har sakkyndig utredning, viser til  bekymring for konfliktnivået mellom oss, fars involvering av barna, negativ omtale
av mor, barnas spesielle behov. Fars manglende evner til å gi emosjonell støtte, nekter veiledning.
Bv oppfordrer til en ny samværsordning, hovedtiden hos mor. For å ikke fyre under konflikten har jeg avstått  store deler bidraget, ikke anmeldt for overgrep,, aktivt brukt veileder for å ha kritisk blikk på min kommunikasjonsmåte som evt kan provosere han.
Far nekter for utfordringer mener bv har feilaktig bilde. Skaper frykt hos barna, kan ikke si noe til mamma, som sladrer til bv og da tar de pappa bort. Bv gir opp og mener konflikten barna nå er i er verre, men at skole ol sier ifra dersom det går utover barna. Ber meg gi etter for barna mor mer hos far. Ikke noe annet er aktuelt for far enn 50/50.
Psyken til yngste barn daler, ønsker å dø, stadige konflikter på skolen, konsentrasjonsproblemer ol. Far og jeg har samtaler om bekymringen, han ser til alle andre som en årsak. Yngstebarn gir flere tegn på at noe er galt, men lukker seg og snakker ikke om følelser.
Eldste barn informerer mor at de ikke kan bo sammen lenger pga frykt for hva barnet gjør
dersom sinne. Etter mye om og men går far med på å dele opp, barna møtes bare i helger.
For å få til dette later jeg som det er utfordringer her og mellom de.  
Eldstebarn konfronterer far foran meg at han må slutte å lyve om at det ikke er utfordringer. gir far info om dårlig takling av yngstemann. Far legger skylden på eldstebarnet for situasjonen.

Ser at yngstebarn blir tristere og gleder seg til start hos BUP. Så ringer eldstebarn, informerer om at det er umulig å bo hos far som har en oppførsel som eskalerer sinne, sier de må gå i familieterapi pga mye krangling mellom far og ny kone. Dette bekrefter min frykt. Ungdommen spør meg om hvorfor pappa har rare konsekvenser som går ut over barnet  dersom han blir sint på meg.
Nå nektes han å ta med konfirmasjonsdressen han skal bruke til et ball om noen dager, pga raseri for at jeg ikke sendte over en kvittering raskt nok. Omtaler far som barnslig i handlemåten. Peker på mange ting som far gjør som voksne ikke skal gjøre, som å ikke begynne å skrike når barnet sitter i tlf og ber far om å være stille, far svarer da bare med å rope høyere. Dagen etter er det bytte og barnet kommer til meg, og informerer at valget om å ta med knivene sine (til bruk i skogen ol) til meg for barnet torde ikke ha de der.
Eldstebarnet vil ikke snakke noe mer, men vet jeg må snakke videre. I neste øyeblikk så unnskylder barnet far og sier det ikke var så ille. Men jeg har overhørt deler av hendelsene da barna har ringt meg. Det kan ikke bortforklares.

Jeg mener det er omsorgssvikt dersom jeg ikke gjør noe ut fra informasjonen og tegnene jeg har, som stemmer overens med min erfaring med far fra før, men hva skal jeg gjøre?

En barnefordelingssak er påkjenning for barna og de vil gjerne være hos far, for mesteparten av tiden er det bedre enn skissert. Tror yngstebarn er den som lider mest, men han sier ikke noe, blir bare tristere og tristere. Dette er så grusomt, jeg vil så gjerne at de skal være med han så mye de bare vil, men jeg ser at yngstebarnet redsel for at det skal oppstå situasjoner som far ikke klarer  å kontrollerer . Og eldstebarn som provoseres av en far som er barnslig og konfliktskapende? Dette i tillegg til forskjellsbehandling av yngste og minste barn både på alt fra tidsbruk til økonomisk.  

Noen som kan komme med noe så er jeg takknemlig for dette er vanskelig.

Anonymkode: 431a5...2dd

[AnonymBruker]

Du sier at barnevernet har gitt opp?! Dette er jo helt horribelt og ikke en situasjon som er bra for barna.

Eldste er vel gammel nok til å ha en god del å si angående bosted? Her høres det ut som det beste er 100% hos mor, rett og slett fordi far høres ikke "helt god" ut. Det er ikke far som kan kreve 50/50 om det ikke er til det beste for barna. Bv burde i det minste hatt tilsyn? Du sier at dine observasjoner stemmer overens med din erfaring av far, og at du ikke har turt å melde om overgrep. Dette burde du ha gjort helt fra starten av. Du skal ikke please far, du skal sørge for at barna har det bra. Om mannen er en som har utført overgrep på mor og driver med psykisk vold bør han ikke ha barn.

Ta en ny prat med bv og fortell alt! Du bør gjøre noe straks! Barnet ditt med knivene er jo helt på randen!

Anonymkode: c7c5c...16e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier at barnevernet har gitt opp?! Dette er jo helt horribelt og ikke en situasjon som er bra for barna.

Eldste er vel gammel nok til å ha en god del å si angående bosted? Her høres det ut som det beste er 100% hos mor, rett og slett fordi far høres ikke "helt god" ut. Det er ikke far som kan kreve 50/50 om det ikke er til det beste for barna. Bv burde i det minste hatt tilsyn? Du sier at dine observasjoner stemmer overens med din erfaring av far, og at du ikke har turt å melde om overgrep. Dette burde du ha gjort helt fra starten av. Du skal ikke please far, du skal sørge for at barna har det bra. Om mannen er en som har utført overgrep på mor og driver med psykisk vold bør han ikke ha barn.

Ta en ny prat med bv og fortell alt! Du bør gjøre noe straks! Barnet ditt med knivene er jo helt på randen!

Anonymkode: c7c5c...16e

Eldstebarnet har jobbet mye med seg selv og sine utfordringer og er bevisst  at situasjonen ikke er bra, en av de tingene jeg skal snakke om at pga det som er kommet frem så kreves det tiltak fra meg. Er ikke redd for at barnet vil bruke den, men er nok en selvpålagt konsekvens av muntlige trusler til far. Yngstebarn er tilbake her tirsdag og da er de en periode fra hverandre. Har kontaktet en priv veileder som kjenner oss for å få bistand om hvordan gå frem. Dersom jeg agerer nå og kontakter bv så blir det igjen meg og bv mot far og de stakkars barna må beskytte han. Utfordringen er at eldstebarn kan bo slik barnet vil. Kravet er bare å beskytte yngstebarn, men ikke noe nytt kommer frem her dersom ikke ungdommen vil fortelle. Bv vet om voldtekten, men han har aldr vært voldelig mot barna på noen måte. Båre hinsides fornuft i en del tanker. Bv ba meg ta konsekvensen av hvem jeg har valgt å få barn med, så jeg må velge pest eller kolra og gjøre det beste ut av det. Er faktisk frarådet av både advokat og venner i bv om å ikke drøfte det med de da det kan gjøre de usikre på om konflikten er i gang igjen og således kanskje de reagere med å si at dette får dere ikke til vi må gå til sak. Jeg må få mere innspill på situasjonen fra feks veileder før jeg evt går til det skrittet selv. Men vil jo se om en barnefordeling om yngstebarn kan være bedre. Problemet er at dersom eldstebarnet sier til far at vedkommende vil bo her, så kommer det til å bli et helvete og han vil ikke ha noe med ungdommen å gjøre.

Anonymkode: 431a5...2dd

[AnonymBruker]

Æsj, orket ikke å lese slutten. Du skriver jo som en robot. For meg høres det ut som du er veldig ensidig, din oppfatning er den riktige, men st du prøver å skjule det ved å late som du er en flue på veggen som observerer.

Anonymkode: 729ca...742

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med å forstå hva du skriver, men tror du må snakke med barnevernet igjen. En 16åring skal bli hørt i sine ønsker om hvor de skal bo.

Anonymkode: f3e4f...e2c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Æsj, orket ikke å lese slutten. Du skriver jo som en robot. For meg høres det ut som du er veldig ensidig, din oppfatning er den riktige, men st du prøver å skjule det ved å late som du er en flue på veggen som observerer.

Anonymkode: 729ca...742

Jeg skriver slik i et forsøk på å ikke gjøre det mer gjenkjennelig enn det er. Flue på veggen har jeg nok vært et par ganger når barna ringer meg og hendelsene står på. Ensidig i at jeg vil at barna skal ha det bra, men hvordsn ellers er jeg veldig villig til å bli opplyst om siden jeg ikke klarer å se det selv. Så vis meg gjerne jeg er lydhør og mottakelig

Anonymkode: 431a5...2dd

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter veldig med å forstå hva du skriver, men tror du må snakke med barnevernet igjen. En 16åring skal bli hørt i sine ønsker om hvor de skal bo.

Anonymkode: f3e4f...e2c

Ungdommen vil bo hos oss begge, men ser utfordringer som oppstår hos far, ønsker de skal jobbe med det, og sier til meg at det er krav før barnet bor der mer. Dagen etterpå tas det tilbake og modereres.

Anonymkode: 431a5...2dd

[Prøver18]

Jeg følte på det samme som ditt yngste barn og jeg skulle ønske jeg var fjernet fra hjemmet. Mitt råd er å spør barna dine direkte. Spør om hva barnet selv ønsker. Jeg viste de samme tegnene og jeg hadde det virkelig ikke bra 🙈

[moroklompen]

Jeg vil si at omsorgen for barna svikter når far oppfører seg om han gjør og du virker mer opptatt av å unngå konflikt med han istedenfor å ta barna dine på alvor. Mitt forslag er å ta kontakt med BV og være ærlig om at du syntes det er svært vanskelig å stå imot far og rett og slett be dem om hjelp her til å stå imot han om han ikke er åpen for veiledning til barnas beste. Du skylder barna dine å ikke sitte passiv når de klart gir utrykk for på forskjellige måter at de ikke har det bra i situasjonen. Du bør gjøre noe nå før situasjonen eskalerer mer og jeg vil absolutt anbefale terapi for barna og deg selv.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Prøver18 skrev:

Jeg følte på det samme som ditt yngste barn og jeg skulle ønske jeg var fjernet fra hjemmet. Mitt råd er å spør barna dine direkte. Spør om hva barnet selv ønsker. Jeg viste de samme tegnene og jeg hadde det virkelig ikke bra 🙈

Jeg har gjort det og før sa ikke minstemann noe om hvor ønsket bosted var. Nå er lojalitetskonflikten stor og barnet bærer fars redsel for å ikke få de hos seg. Barna begynte ikke å be om å bo likemye hos oss begge før de forsto at ordningen slik den var gjorde pappa så lei seg. Da startet elstebarn å skulle ordne opp i pappas sorg. Tror det viktigste for våre barn er en ordning de ser vi voksne er fornøyd med, da er de fornøyd. Helt forferdelig å skrive det ! Jeg har sagt helt klart ifra at hvor mye de bor hos meg er ikke et signal på deres kjærlighet så derfor hvis de hadde bodd mindre hos meg så ville jeg likevel visst at de var like gladi meg. Jeg ønsker hvertfall å gi de den forvissingen.

Anonymkode: 431a5...2dd

[AnonymBruker]

11 minutter siden, moroklompen skrev:

Jeg vil si at omsorgen for barna svikter når far oppfører seg om han gjør og du virker mer opptatt av å unngå konflikt med han istedenfor å ta barna dine på alvor. Mitt forslag er å ta kontakt med BV og være ærlig om at du syntes det er svært vanskelig å stå imot far og rett og slett be dem om hjelp her til å stå imot han om han ikke er åpen for veiledning til barnas beste. Du skylder barna dine å ikke sitte passiv når de klart gir utrykk for på forskjellige måter at de ikke har det bra i situasjonen. Du bør gjøre noe nå før situasjonen eskalerer mer og jeg vil absolutt anbefale terapi for barna og deg selv.

Alt dette vet barnevernet, Saken har vært åpen i mange år, men jeg har fått beskjed om å senke skuldrene og avfinne meg med situasjonen, når det blir for ille vil det bli varslet. Da yngstebarn ga info til lærer om ønske om å dø, så ba jeg skolen vurdere å gi info om situasjonen og hva de ser. Det har de ikke gjort, men jeg fikk bv til endelig skrive en henvisning. Bv har i mange år sett behovet for veiledning sv far, tilslutt dier han ja, og de har det i tiltakspapirer, men ikke startet noe. Nå sier far nei og innrømmer å ha sagt ja bare for å gå fred.

Anonymkode: 431a5...2dd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ts edit: men jeg fikk bv til endelig skrive en henvisning til BUP

 

 

Anonymkode: 431a5...2dd

[AnonymBruker]

Jeg er enig i rådet om terapi/veiledning.Slik jeg tenker så må jeg først få hjelp til å finne ut hvordan samtalen m eldstebarn skal være. Kanskje vi kan ha den hos terapauten som kan veilede underveis. Jeg ser på det som utfordrende å ha samtalen uten at ungdommen skal føle skyld for at det er kommet frem. Erfaringen er at barnet lett tar på seg mye skyld og ansvar. Og kan angre seg for å ha fortalt. Hans instruks fra far er at jeg løper til barnevernet og da får de ikke være sammen. Nå, når jeg skriver dette, fy fader så sykt det er!

Anonymkode: 431a5...2dd