Dere som følte dere mistet dere selv da dere ble mor...

[AnonymBruker]

Har dere noen råd til å finne tilbake? Nyorientere seg? 

Jeg må ærlig innrømme at å bli mor ble utrolig mye mer overveldende og krevende enn jeg kunne forestille meg. Jeg ønsket meg veldig et barn, og trives på mange måter som mor, men jeg føler at jeg ikke kjenner meg selv igjen etter tre år som først og fremst Mor. 

Det var så mange aspekter ved livet mitt som jeg har funnet ut var helt essensielle for meg for å holde balansen og være et lykkelig menneske, som ikke gikk sammen med baby/småbarnslivet.

Jeg visste at jeg var knyttet til egentid, stillhet, frihet, spontanitet, søvn, venner, kunstneriske hobbyer etc., men jeg ble nok overrasket over hvor fort og hvor stort savn jeg følte etter alt dette. Og jeg ble overrasket over hvor liten tid jeg faktisk fikk ved siden av barnet og alt det som hører med. 

Nå er barnet mitt litt over 3 år, og jeg føler at alderen passer meg mye bedre enn baby/småbarn, men jeg har problemer med å finne tilbake til meg selv etter så lang tid. Jeg har fått en stor knekk i selvtilliten og bekymrer meg nok mye unødig. Er som om jeg ikke kjenner meg selv lenger. 

Noen som har opplevd noe av det samme og har noen råd? 

 

 

Anonymkode: 95d13...da0

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å ha mer barnevakt der jeg kan gjøre voksneting uten barn med. Da trives jeg mye bedre som mamma når jeg får litt pusterom å har tid til venner.

Anonymkode: ac461...0a7

[AnonymBruker]

Jeg har også et barn på 3 år.

Var veldig tøfft de 2 første årene å godta at jeg måtte sette meg selv til side. Nå har jeg vel bare godtatt at jeg får min tid når ungen er lagt eller har barnevakt/samboer gir meg fri. Regner med det blir sånn noen år til. 

Anonymkode: cc2a8...b8c

[AnonymBruker]

For å være brutalt ærlig, dette er ikke noe du kan få igjen på samme måte som før om du har tenkt å vre en normalt tilstedeværende forelder.

Det er på en måte kontrakten man signerer idet man velger å fortsette en graviditet eller planlegge en.

Det betyr ikke at tid til denslags forsvinner, men du kan ikke prioritere det på samme måte som før barn.

Tiden du har er når barnet sover, og innimellom som «hobby». Jeg eksempelvis trener i barnets våkentid (5 år snart), men jeg kan jo ikke trene til et triathlon i barnets våkentid uten at det går kraftig utover barnet og vår tilknytning sammen. Det må man eventuelt gjøre på kveldstid.

Når det er sagt så sover mannen min i skogen alene i kveld, men turer på 1 uke alene over Hardangervidda blir det nok ikke på mange år slik som før. Den ferietiden blir jo brukt til familiferie og «barnehagen/SFO/skole har stengt og foreldrene må ordne kabalen».

Utover det følte jeg selv at dette med egentid gikk seg litt mer til etter 3 år, og gradvis ble litt lettere etterhvert.

Men det kan jo hende du ikke er komfortabel med å ha flere barn om dette er en sorg for deg. 

Anonymkode: d7da8...ac6

[AnonymBruker]

Hadde det på akkurat samme måte som deg de første to årene. På en måte godt å høre at man er flere som føler det samme. For min del har det tatt flere år å akseptere at hobbyer og lidenskapene jeg før dyrket kommer laaangt bak på prioriteringslisten. Barnet kommer først, og etter en stund blir savnet etter livet man hadde før ikke like stort. Det hjelper også at de blir større, og gradvis får man litt og litt frihet tilbake. Det er tross alt ikke noe i denne verden som er bedre enn å være mamma, og jeg ville aldri vært foruten. 

Anonymkode: 285a1...551

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

For meg hjalp det å ha mer barnevakt der jeg kan gjøre voksneting uten barn med. Da trives jeg mye bedre som mamma når jeg får litt pusterom å har tid til venner.

Anonymkode: ac461...0a7

Ja, takk for tips. Her har vi definitivt litt å gå på. Har hatt veldig lite barnevakt til nå. Må bli flinkere å benytte de mulighetene vi har. Og så merker jeg at det er mer naturlig med barnevakt nå som rutinene er mer fleksible, barnet ikke sovet på dagen, man må sende med x antall skift, bleier, flasker... Barnet selv kan kommunisere hva det ønsker. Og at barnet selv ønsker å bli passet av andre. Merker det blir mer naturlig og også positivt for barnet å ha et eget sosialt liv. 

Anonymkode: 95d13...da0

[AnonymBruker]

Ts over

Anonymkode: 95d13...da0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også et barn på 3 år.

Var veldig tøfft de 2 første årene å godta at jeg måtte sette meg selv til side. Nå har jeg vel bare godtatt at jeg får min tid når ungen er lagt eller har barnevakt/samboer gir meg fri. Regner med det blir sånn noen år til. 

Anonymkode: cc2a8...b8c

Sukk, ikke mye håp å spore altså 😢😜 ts

Anonymkode: 95d13...da0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å være brutalt ærlig, dette er ikke noe du kan få igjen på samme måte som før om du har tenkt å vre en normalt tilstedeværende forelder.

Det er på en måte kontrakten man signerer idet man velger å fortsette en graviditet eller planlegge en.

Det betyr ikke at tid til denslags forsvinner, men du kan ikke prioritere det på samme måte som før barn.

Tiden du har er når barnet sover, og innimellom som «hobby». Jeg eksempelvis trener i barnets våkentid (5 år snart), men jeg kan jo ikke trene til et triathlon i barnets våkentid uten at det går kraftig utover barnet og vår tilknytning sammen. Det må man eventuelt gjøre på kveldstid.

Når det er sagt så sover mannen min i skogen alene i kveld, men turer på 1 uke alene over Hardangervidda blir det nok ikke på mange år slik som før. Den ferietiden blir jo brukt til familiferie og «barnehagen/SFO/skole har stengt og foreldrene må ordne kabalen».

Utover det følte jeg selv at dette med egentid gikk seg litt mer til etter 3 år, og gradvis ble litt lettere etterhvert.

Men det kan jo hende du ikke er komfortabel med å ha flere barn om dette er en sorg for deg. 

Anonymkode: d7da8...ac6

Du har nok helt rett i alt du sier. Jeg har akseptert at det ikke blir på samme måte som før, men ønsker å reise meg litt i min nye tilværelse. Ikke nødvendigvis få tilbake alt ved meg som var før. 

Og det blir definitivt ikke mer enn ett barn på meg og mannen, nei 😉 han er heldig vis enig. 

Tror det er viktig sånn som dere gjør, å ta én dag i skogen, selv om man helst skulle hatt en uke. Trene, om man liker det, selv om man aldri blir triatlon-mester 😉 Tror jeg lett kan gi litt opp og bare la være å gjøre ting jeg egentlig trenger og liker, når jeg ikke kan gjøre det på samme måte som pre barn 🤔 

Ts

Anonymkode: 95d13...da0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det på akkurat samme måte som deg de første to årene. På en måte godt å høre at man er flere som føler det samme. For min del har det tatt flere år å akseptere at hobbyer og lidenskapene jeg før dyrket kommer laaangt bak på prioriteringslisten. Barnet kommer først, og etter en stund blir savnet etter livet man hadde før ikke like stort. Det hjelper også at de blir større, og gradvis får man litt og litt frihet tilbake. Det er tross alt ikke noe i denne verden som er bedre enn å være mamma, og jeg ville aldri vært foruten. 

Anonymkode: 285a1...551

Ja, det er godt å vite at man er flere med dypt savn etter hobbyer og lidenskaper. Et savn som ikke forsvinner selv om barnet smiler. 

Ja, det er flott å være mamma også. Ville aldri vært det foruten. Må bare finne ut hvordan jeg best kan balansere og leve livet nå som jeg beveger meg ut av baby/småbarnstida (heldigvis!).

Anonymkode: 95d13...da0

[Jytte]

Jeg var faktum en gang sammen med en mann som var sønn av en verdensberømt musiker. Det var en interessant og gavmild og ikke snobbete familie. Hvorfor det ble slutt? Vel, jeg kjedet meg, hadde tenkt at et fornuftig forhold med god sex og vennskap er det jeg bør velge. Men, det verste var at vi hadde forskjellig humor. Jeg begynte å bli lei. 

Vi ble aldri uvenner. Det jeg vil frem til er at som barn av en musiker måtte han bli med på en del safarier. De vil jeg ikke skrive om her. Men det er morsomme historier. 

Skaff barnevakt. Har man ikke nettverk til å skaffe pålitelige barnevakter i ny og ne burde man ikke ha barn egentlig. Og er man så overbeskyttende at man aldri har barnevakt, det er under pari. 

Mye forandrer seg, men ikke alt. Har du en kreativ hobby, ta med barnet og be det sitte stille og være tålmodig en liten stund til. Forklar hva som skjer. Prater du med andre, ikke la barnet avbryte en samtale når de kommer i pratealderen, lær det inn gradvis. 

Livet er ikke slutt når man får barn, det blir mer tankefullt, og sprøtt og morsomt hvis man klarer å leve seg inn i et barns tankeverden. Se Jytte, jeg henger opp et bilde på veggen. Så bra, jeg ser det. Det blir fint, sier jeg. Så går jeg ut på kjøkkenet og henter vann, der de andre voksne er, og kommer tilbake og setter meg ved spisebordet, og så må jeg soleklart se på bildet som er hengt opp. Og sier at jeg ser det, for det gjør jeg jo selv om det ikke er noe der fysisk. Jeg er leken, har gått på bla bla linja. Har stått på scene, er ikke berømt, det var teater. 

Skaff barnevakt. 

Husk at når du søker barnevakt må du tilby henne din egen seng og ikke sofaen, den må du ta selv. 

 

Endret 30. desember 2018 av Jytte

[AnonymBruker]

1 time siden, Jytte skrev:

Jeg var faktum en gang sammen med en mann som var sønn av en verdensberømt musiker. Det var en interessant og gavmild og ikke snobbete familie. Hvorfor det ble slutt? Vel, jeg kjedet meg, hadde tenkt at et fornuftig forhold med god sex og vennskap er det jeg bør velge. Men, det verste var at vi hadde forskjellig humor. Jeg begynte å bli lei. 

Vi ble aldri uvenner. Det jeg vil frem til er at som barn av en musiker måtte han bli med på en del safarier. De vil jeg ikke skrive om her. Men det er morsomme historier. 

Skaff barnevakt. Har man ikke nettverk til å skaffe pålitelige barnevakter i ny og ne burde man ikke ha barn egentlig. Og er man så overbeskyttende at man aldri har barnevakt, det er under pari. 

Mye forandrer seg, men ikke alt. Har du en kreativ hobby, ta med barnet og be det sitte stille og være tålmodig en liten stund til. Forklar hva som skjer. Prater du med andre, ikke la barnet avbryte en samtale når de kommer i pratealderen, lær det inn gradvis. 

Livet er ikke slutt når man får barn, det blir mer tankefullt, og sprøtt og morsomt hvis man klarer å leve seg inn i et barns tankeverden. Se Jytte, jeg henger opp et bilde på veggen. Så bra, jeg ser det. Det blir fint, sier jeg. Så går jeg ut på kjøkkenet og henter vann, der de andre voksne er, og kommer tilbake og setter meg ved spisebordet, og så må jeg soleklart se på bildet som er hengt opp. Og sier at jeg ser det, for det gjør jeg jo selv om det ikke er noe der fysisk. Jeg er leken, har gått på bla bla linja. Har stått på scene, er ikke berømt, det var teater. 

Skaff barnevakt. 

Husk at når du søker barnevakt må du tilby henne din egen seng og ikke sofaen, den må du ta selv. 

 

??

Har du drukket??

Anonymkode: 916f9...2ea

[Blue Berry]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

??

Har du drukket??

Anonymkode: 916f9...2ea

Første jeg tenkte også  Usammenhengende haha

[AnonymBruker]

Jeg føler mye på det samme, at jeg har mistet meg selv litt. Men det er mye fordi jeg er alene med en toåring og har vært alene siden barnet var baby. Det krever sitt og det gir lite frihet til å gjøre ting utenfor husets fire vegger når barnet sover. Dessuten har søvnmangelen vært så prekær at jeg ikke har orket særlig mye. 

Men nå som barnet er 2,5 og har begynt å sove natta gjennom i tillegg til å være mer hos sin far enn tidligere, så opplever jeg at jeg får mer pusterom. Da handler det bare om å prioritere riktig. Bruke tida uten barnet på å gjøre ting som JEG har lyst til. Husarbeidet kan jeg gjøre sammen med barnet eller etter leggetid. Ærend kan barnet bli med på (så sant det er mulig å gjennomføre i mellom barnehagen og leggetid). Tida barnet er hos far er min tid til å være sosial, trene og gjøre ting som gjør meg glad. Da får jeg overskudd til å være en god mor. 

Anonymkode: e775d...544

[Jytte]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

??

Har du drukket??

Anonymkode: 916f9...2ea

 

8 timer siden, Absurdah skrev:

Første jeg tenkte også  Usammenhengende haha

Litt usammenhengende ja. Var litt vintatt og ville vel si for mye på en gang.

Det jeg ville frem til er at livet endrer seg, men man kan ta bevisste valg selv om man får barn. Musiker-barnet ble med på turne fra tre måneders alder. Bare et eksempel. De hadde nettverk, og nettverk betyr alt når man har barn. Man kan også skape seg nettverk, var med i aleneforeldre-foreningen når jeg hadde småbarn, det ble arrangert møter, men jeg så aldri behovet for å delta. Vet ikke om det er noe lignende i dag. Det var ikke en sjekke-forening, eller det vet jeg ikke, de stod for aleneforeldres rettigheter i samfunnet. 

Hvordan man aktivt får seg et nettverk i dag, vet jeg ikke, men det finnes sikkert muligheter. 

Det er ikke uten grunn at mange par i slutten av tjueårene får barn samtidig med vennekretsen. Da har de et ekstra nettverk i tillegg til familien. Helt gratis og uten å gjøre stor innsats, for det har man sjelden tid til når man har små barn.