Føler sorg over splid med svigerfamilie, hvordan «komme over»?

[AnonymBruker]

Hei! 

 

Jeg og mannen har et turbulent forhold til svigers og vi er nå ikke på talefot. Jeg har min del av skylden, uten tvil, men svigermor er så ærlig å si at hun ikke liker meg. Mannen er en klippe gjennom alt, og hun har til tider vært nokså ufin mot oss...

 

det kan jo være at i fremtiden finner vi tilbake til hverandre og kan være sammen uten at noen blir sur eller lei seg, men per nå er set ikke slik... og det plager meg og mannen så mye! Vi kverner hele tiden på alt som har skjedd og syns det er så vanskelig. Det er absolutt ikke noe tap å ikke ha de i livene våre, det er vi veldig sikre på - men vi har på en måte en sorgreaksjon likevel. Det hjelper ikke på at vi bor så nært at vi ser hverandres hus også.

 

dette forvirrer oss så mye. Er det noen som har noen kloke ord eller erfaring å dele? 

Anonymkode: f4b2f...090

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg føler med deg og at jeg har det på omtrent samme måte.

litt info først:

svigerinne og svoger ser vi 6 ganger i året, kun pliktbesøk når det er bursdager og jul, ellers ingen kontakt.

svigermor hører jeg aldri noe fra, ser henne de 6 gangene i året, ellers ingen kontakt.

søsken og ektefelle, ser de 9 ganger i året, kun pliktbesøk der også som nevnt over, ellers ingen kontakt fra dem. 

Alle bor slik at vi kunne fint ha funnet på ting sammen og vært en mye mer koslig familie, men ingen har interesse for det.

Så til det jeg kan relatere meg til.. Mine foreldre skaper den største sorgen for meg. Jeg og min mann kan ikke få barn, og etter at de ble besteforeldre (søskenet har fått barn) har de forandret seg fullstendig og glemt oss totalt. Det er kun søskenet mitt og dens familie som gjelder. Vi bor også ganske tett så er ganske likt som du har det. Jeg har mistet foreldrene mine, selvom de er i levende live.. og jeg har forsøkt å ta det opp med min mor, men hun gjør ingenting for å strekke hånda ut til meg og det gjør så vondt. For all del, jeg er glad i barn som har kommet inn i familien, men jeg trodde virkelig ikke at de skulle bli viktigere enn meg eller ta min plass, jeg trodde det var plass til alle og at man kunne ha kjærlighet til alle, men tydeligvis ikke. 

Jeg kjenner meg absolutt igjen når du sier at du kverner på dette for det gjør jeg og, går rundt å gnager på detta, er lei meg, deprimert, føler på sorg, savn, sinne, bitterhet.. ja alt du kan tenke deg og slik du sikkert opplever det selv. Det er som en stor kjærlighetssorg og jeg er i en stor sorg nå.

ikke så mye kloke ord om hvordan det kan løses, men det er ihvertfall flere av oss. 

Stor klem til deg.

Anonymkode: 1a439...462

[AnonymBruker]

Åååh! Du burde ikke skrevet anonymt! Jeg kjenner meg igjen i mye. 

Anonymkode: 2a8f5...6cb

[Gjest studentmammaen]

Send meg en pm. 

[Neutral90]

OK da tør jeg gå ut av anonymspøkelset. Ts her. 

 

Takk for svar. Vi føler endel på det med barn også. Vi har nylig forlovet oss, og hans familie nekter å komme i bryllupet... svoger og hans kjæreste har ikke vært kjærester så altfor lenge (sammenlignet med oss i alle fall), men de venter uplanlagt barn. Vi er selvsagt glade, men føler det blir brukt mot oss - juleaften sa svigermor noe ala «ikke vær sur fordi du ikke kan få barn,» sånn 100% ut av det blå i en annen samtale. Virkelig?

 

Føler veldig på det at vi er i IVF kø, de venter barn, foreldre er ekstatiske, vi er forlovet, ingen vil komme. Det er virkelig så utrolig ukjekt! 

[Duff]

Hvorfor feirer dere jul med mennesker som ikke vil komme i bryllupet deres? Enten møtes man til de store anledningene i livet eller så har man det bedre helt uten.