Far gruer seg til samvær med barnet sitt

[AnonymBruker]

Hva gjør jeg her? 

Far er mye sliten, orker lite, sliter med sykdom (psykisk). Jeg tar 99% av felles barn, fordi han ikke orker nå i denne perioden (går til behandling). 

Stebarnet på sju år har hatt en litt annen oppdragelse, og krever oppmerksomhet og action stort sett hele tiden. Kan be henne leke litt alene, og det går ti minutter, så er det mas igjen. Far har i årene før han møtte meg brukt ipad og tv som løsning på dette. Noe jeg krevde at det ble slutt på da vi ble sammen. Synes det var ille å se barnet sitte i fire-fem timer med ipaden i hånda i fint vær. Helt uakseptabelt i min verden, med mindre barnet er sykt.

Så jeg har dermed dratt i gang aktiviteter, og også satt grenser for barnet. Feks. at hun må gå og leke når vi voksne sitter og snakker sammen over en kaffekopp. Jeg har tatt henne med på baking, og tivoli, handleturer og skogsturer. Og jeg krever samtidig at man går ut en gang i løpet av dagen, fordi man trenger frisk luft. (Ja, jeg sender barnet ut alene i hagen for å leke, synes faktisk det er godt med en pause og har gjort det samme med mine barn). 

Far gruer seg nå til å ha barnet, både pga meg og pga barnets energinivå. Han gruer seg til at jeg kommer til å kreve at barnet finner på noe, og at han aktiviserer litt. Han gruer seg til at barnet klager, maser og blir sur om hun må ut og leke, eller leke alene. Han mener det er bedre om han heller får sette henne foran ipad og tv, om jeg bare kan la være å blande meg. 

Jeg har foreslått at jeg tar med aktivisering nå når han er dårlig og sliten, men det vil han ikke, for da vet han at barnet kommer til å klage. Hans ønske er at han og barnet kan ligge i sofaen i noen dager nå og slumre foran tven. Tydeligvis mens jeg, mine barn og fellesbarn har vårt vandte liv i resten av huset. 

Hvordan løse dette? Skal jeg gå med på dette nå? Jeg synes ikke barn har godt av å sitte inne hele dagen og se på en skjerm. Jeg mener jo at man lager en mix av felles aktiviteter man gjør som familie, og krav om at barnet aktiviserer seg selv. Min erfaring er at dette fungerer fint, barnet får trent fantasien og får ikke den forestillingen om at det alltid skal ha oppmerksomhet av voksne, samtidig som man får kvalitetstid når man gjør noe sammen. Jeg synes jo selv at jeg har en fin balanse der, men far mener jeg er streng når jeg ber barnet leke alene eller gå ut en tur. Samtidig som at han selv får dårlig samvittighet når jeg tar med barnet på baking, maling eller lignende. Det blir feil uansett hva jeg gjør. I tillegg er vi jo faktisk en familie, og vi kan ikke ha helt ulik oppdragelse på barna her. 

Skal jeg godta dette nå i en periode hvor han trenger det? Skal man fortelle noe til barnet om hvorfor det plutselig får lov å ligge på sofaen hele dagen? Jeg liker ikke det her i det hele tatt. Det tok lang tid for meg å innføre litt mer normale rutiner for barnet som ikke hadde hverken fast leggetid, faste måltider eller lignende før jeg kom inn i bildet. Selv om hun blir sur når hun får beskjed om å leke alene, så opplever jeg barnet som tryggere med faste regler, og jeg og hun har en veldig fin kontakt og koser oss mye sammen. Men det er vondt at far gruer seg til barnet kommer, og også at han mener det er min skyld. Føles ut som han ser på meg som en ond stemor, og jeg føler jeg gjør en veldig innsats for å ikke være det. Det låser seg litt når vi snakker om dette, fordi jeg faktisk kritserer hans tidligere oppdragelse av henne (noe han selv sier også, at han kan skylde seg selv). 

Anonymkode: fa790...f8f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du/dere er på svært tynn is i forhold til en felles fremtid om faren lykkes i å få det på sin måte. Jeg tenker at dersom faren er så dårlig at han helst ønsker å ligge i sengen så er et bedre alternativ- for dere alle- at dette samværet utsettes eller utgår til han er i bedre form og kan være tilstede for barnet sitt. 

Jeg har bodd, og fått barn, med en psykisk syk mann. Han hadde også barn fra før. Det tok meg dessverre lang tid før jeg fullt og helt skjønte hvor dårlig han var, og at det betød mye ekstra på meg som han på sett og vis også la skylden på meg for. Jeg leser i det du skriver at du også får skyld/ansvar på deg.

Hva gjør han for å bli bedre, er det håp om bedring? Ønsker deg lykke til, bare ikke mist deg selv underveis her..

Anonymkode: 816b1...55f

[Mistymya]

Her mener jeg at far får bestemme. Han vil være SAMMEN med barnet på samvær. Det er en fantastisk verden i bøker, film, TV, spill som de kan holde på med sammen.

Det høres faktisk litt snodig ut at du vil sende barnet ut alene om det er snakk om samvær annenhver helg f.eks.

Supert å gjøre ting sammen og være ute i frisk luft, men barn må også få slappe av. 

Du kan kanskje ta henne med ut å leke litt med søsken et par timer i helgene og ellers kan hun få kose seg på sofaen med pappa som er syk. Og det burde de andre søsknene også få lov til.

Jeg er ikke i samme situasjon, men mitt eldste barn får stort sett bruke iPad og TV som hun vil. Men hun foretrekker andre aktiviteter og det begrenser seg selv. Tenker å bruke samme strategi på yngste. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør jeg her? 

Far er mye sliten, orker lite, sliter med sykdom (psykisk). Jeg tar 99% av felles barn, fordi han ikke orker nå i denne perioden (går til behandling). 

Stebarnet på sju år har hatt en litt annen oppdragelse, og krever oppmerksomhet og action stort sett hele tiden. Kan be henne leke litt alene, og det går ti minutter, så er det mas igjen. Far har i årene før han møtte meg brukt ipad og tv som løsning på dette. Noe jeg krevde at det ble slutt på da vi ble sammen. Synes det var ille å se barnet sitte i fire-fem timer med ipaden i hånda i fint vær. Helt uakseptabelt i min verden, med mindre barnet er sykt.

Så jeg har dermed dratt i gang aktiviteter, og også satt grenser for barnet. Feks. at hun må gå og leke når vi voksne sitter og snakker sammen over en kaffekopp. Jeg har tatt henne med på baking, og tivoli, handleturer og skogsturer. Og jeg krever samtidig at man går ut en gang i løpet av dagen, fordi man trenger frisk luft. (Ja, jeg sender barnet ut alene i hagen for å leke, synes faktisk det er godt med en pause og har gjort det samme med mine barn). 

Far gruer seg nå til å ha barnet, både pga meg og pga barnets energinivå. Han gruer seg til at jeg kommer til å kreve at barnet finner på noe, og at han aktiviserer litt. Han gruer seg til at barnet klager, maser og blir sur om hun må ut og leke, eller leke alene. Han mener det er bedre om han heller får sette henne foran ipad og tv, om jeg bare kan la være å blande meg. 

Jeg har foreslått at jeg tar med aktivisering nå når han er dårlig og sliten, men det vil han ikke, for da vet han at barnet kommer til å klage. Hans ønske er at han og barnet kan ligge i sofaen i noen dager nå og slumre foran tven. Tydeligvis mens jeg, mine barn og fellesbarn har vårt vandte liv i resten av huset. 

Hvordan løse dette? Skal jeg gå med på dette nå? Jeg synes ikke barn har godt av å sitte inne hele dagen og se på en skjerm. Jeg mener jo at man lager en mix av felles aktiviteter man gjør som familie, og krav om at barnet aktiviserer seg selv. Min erfaring er at dette fungerer fint, barnet får trent fantasien og får ikke den forestillingen om at det alltid skal ha oppmerksomhet av voksne, samtidig som man får kvalitetstid når man gjør noe sammen. Jeg synes jo selv at jeg har en fin balanse der, men far mener jeg er streng når jeg ber barnet leke alene eller gå ut en tur. Samtidig som at han selv får dårlig samvittighet når jeg tar med barnet på baking, maling eller lignende. Det blir feil uansett hva jeg gjør. I tillegg er vi jo faktisk en familie, og vi kan ikke ha helt ulik oppdragelse på barna her. 

Skal jeg godta dette nå i en periode hvor han trenger det? Skal man fortelle noe til barnet om hvorfor det plutselig får lov å ligge på sofaen hele dagen? Jeg liker ikke det her i det hele tatt. Det tok lang tid for meg å innføre litt mer normale rutiner for barnet som ikke hadde hverken fast leggetid, faste måltider eller lignende før jeg kom inn i bildet. Selv om hun blir sur når hun får beskjed om å leke alene, så opplever jeg barnet som tryggere med faste regler, og jeg og hun har en veldig fin kontakt og koser oss mye sammen. Men det er vondt at far gruer seg til barnet kommer, og også at han mener det er min skyld. Føles ut som han ser på meg som en ond stemor, og jeg føler jeg gjør en veldig innsats for å ikke være det. Det låser seg litt når vi snakker om dette, fordi jeg faktisk kritserer hans tidligere oppdragelse av henne (noe han selv sier også, at han kan skylde seg selv). 

Anonymkode: fa790...f8f

Enda en tråd om et stebarn som ikke gjør som stemors perfekte barn. Er så lei.

Så klart barnet er påvirket av fars psykisk syke. Det nytter ikke med «god omsorg» ved å øke antall grenser; sende ut, ta fra iPaden etc.

Det som derimot hjelper er mer kos, å hjelpe barnet til å sette ord på følelsene rundt pappas sykdom, å bli forklart at det ikke er barnets skyld, å fortelle det at mange barn har det slik, å forklare det hva fars sykdom innebærer. Og sist men ikke minst; hjelpe far og datter til å gjøre aktiviteter som kan gi barnet omsorg og glede; fks brettspill med far og barn.

Du er mor selv, men noe ekspert på barn av psykisk syke er du ikke. Derfor risikerer du å begynne i feil ende. Du forstår ikke at barnets høye aktivitetsnivå skyldes økt kortisolnivå i kroppen fordi det opplever situasjonen som stressende. Kortisol er kroppens egne stresshormon, og barn av psykisk syke har mange av de. Anbefaler deg å lese deg opp på temaet.

Du må derfor kutte ut med å øke grenser, og heller bidra til at far og barn gjør hyggelige ting sammen. Kanskje du og han kan Google temaet sammen eller lese «mikroseperasjoner» en bok om tilknytning. 

Du beskriver en atferd med korte lekesekvenser (kan ikke leke selv etc). Men i virkeligheten vet du for lite og mistolker atferden. Barn av psykisk utvikler ofte uttrygg tilknytning til den syke, og dette kan blant annet resultere i behov for å måtte «passe på» den syke. Derfor vil de ikke leke, men helst være der hvor foreldrene er.

Hvis det er for vanskelig for dere, foreslår jeg at dere får hjelp av fars psykolog, familiekontoret eller psykisk helseteam i kommunen. 

Du og mannen din trenger mye hjelp til å forstå jenta og møte hennes behov med følelsesmessig støtte- ikke økte regler som i utgpkt virker «effektive «, men som ikke hjelper på det andre enn det overflatiske. Under overflaten ulmer kaos og redsel hos jenta , det er denne dere må ta tak i. 

Og dersom far er så dårlig fungerende at han ikke kan ha henne, bør vel ikke dine være der heller?

Anonymkode: 92432...146

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enda en tråd om et stebarn som ikke gjør som stemors perfekte barn. Er så lei.

Så klart barnet er påvirket av fars psykisk syke. Det nytter ikke med «god omsorg» ved å øke antall grenser; sende ut, ta fra iPaden etc.

Det som derimot hjelper er mer kos, å hjelpe barnet til å sette ord på følelsene rundt pappas sykdom, å bli forklart at det ikke er barnets skyld, å fortelle det at mange barn har det slik, å forklare det hva fars sykdom innebærer. Og sist men ikke minst; hjelpe far og datter til å gjøre aktiviteter som kan gi barnet omsorg og glede; fks brettspill med far og barn.

Du er mor selv, men noe ekspert på barn av psykisk syke er du ikke. Derfor risikerer du å begynne i feil ende. Du forstår ikke at barnets høye aktivitetsnivå skyldes økt kortisolnivå i kroppen fordi det opplever situasjonen som stressende. Kortisol er kroppens egne stresshormon, og barn av psykisk syke har mange av de. Anbefaler deg å lese deg opp på temaet.

Du må derfor kutte ut med å øke grenser, og heller bidra til at far og barn gjør hyggelige ting sammen. Kanskje du og han kan Google temaet sammen eller lese «mikroseperasjoner» en bok om tilknytning. 

Du beskriver en atferd med korte lekesekvenser (kan ikke leke selv etc). Men i virkeligheten vet du for lite og mistolker atferden. Barn av psykisk utvikler ofte uttrygg tilknytning til den syke, og dette kan blant annet resultere i behov for å måtte «passe på» den syke. Derfor vil de ikke leke, men helst være der hvor foreldrene er.

Hvis det er for vanskelig for dere, foreslår jeg at dere får hjelp av fars psykolog, familiekontoret eller psykisk helseteam i kommunen. 

Du og mannen din trenger mye hjelp til å forstå jenta og møte hennes behov med følelsesmessig støtte- ikke økte regler som i utgpkt virker «effektive «, men som ikke hjelper på det andre enn det overflatiske. Under overflaten ulmer kaos og redsel hos jenta , det er denne dere må ta tak i. 

Og dersom far er så dårlig fungerende at han ikke kan ha henne, bør vel ikke dine være der heller?

Anonymkode: 92432...146

Enig, bortsett fra at det ikke er sikkert at barnet er veldig påvirket av psyken (kommer jo anpå hvordan far viser det), men rett og slett liker å ligge på sofaen med far. Når barnet kommer på samvær og møter stemor, stesøsken og halvsøsken og blir bang møtt med masse regler og forventninger, rutiner osv, så er det også tøft for mange barn. Hun føler seg vel mer uønsket enn ønsket, og utenfor, med så mye mas fra stemor. 

Anonymkode: bf529...f61

[Tatja]

For noen svar du får. Midt oppi at får er syk, prøver jo du å lage en normal familiesituasjon, noe jeg tror er bra både for barnet, deg og familien forøvrig.

Man gjør overhode ikke barn en tjeneste ved å la dem sitte bak skjermen hele dagen. Det kan være komfortabelt for voksne, men det er uansett feil. Hvis far vil ha nærhet med barnet, kan de heller se en bok eller film på TV. IPad og lignende bør brukes innen begrensede tider, spesielt der man ser at barn fortrekker det foran lek. 

Dere bør bli enig om felles regler, og la de gjelde for alle barna i hjemmet, enten de bor der fast eller er der av og til. Jeg er helt enig med deg i alt du sier. I tillegg er det nok viktig at du er fanger opp hvorvidt barnet sliter mye følelsesmessig med fars sykdom, og at du er tilgjengelig for samtale rundt dette.

Du høres ut som en stemor med gode intensjoner. Det ER ikke barnemishandling å begrense skjermbruk! 

[Anim92]

Jeg synes du høres ut som du har gjort, og gjør en bra jobb! Selvfølgelig kan det være greit å tenke på noen av de tingene over her, men jeg trur påvirkningen av å ha en psyk far, ville vært mye større og mer relevant om han hadde hovedomsorg, og det alene. Han og hun er jo fantastisk heldig som har deg å spille på!

 Som med nesten alt annet på KG, er vel løsningen å snakke sammen. Det høres ut som at det er noe dere har gjort, men er det noe du kan legge frem annerledes? Er det rolig rundt når dere snakker? Har dere snakker litt med barnet om hvordan hun har det når hun er der?  Jeg tror det er en dårlig idé å trumfe gjennom ting bak ryggen på han i alle fall.

 

Lykke til!❤

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke man skal forlange at et barn i denne situasjonen skal måtte gå ut alene og finne på noe. Der far er frisk, og om barnet har venner i nabolaget er det jo selvfølgelig ok, men jeg regner med hun kanskje ikke har så mange om hun ikke er til far så ofte? Jeg hadde heller ordnet det slik at hun kan få besøk av en venn når hun er hos dere.Da kan de voksne slappe av med god samvittighet. Det er veldig tøft for en liten en, når foreldre er syke på denne måten. Man ser jo ikke fysisk hva det er, men skjønner at noe er galt. Dette kan føre til mye uro og bekymring, selv om man bare er 7 år. Jeg synes man skal senke kravene til skjermtid i denne situasjonen, og heller pøse på med tolmodighet og underholde litt ekstra for å aktivisere barnet. Jeg vet hvor vondt det er å være et slikt barn.

Anonymkode: 9da91...001

[Vera]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enda en tråd om et stebarn som ikke gjør som stemors perfekte barn. Er så lei.

Så klart barnet er påvirket av fars psykisk syke. Det nytter ikke med «god omsorg» ved å øke antall grenser; sende ut, ta fra iPaden etc.

Det som derimot hjelper er mer kos, å hjelpe barnet til å sette ord på følelsene rundt pappas sykdom, å bli forklart at det ikke er barnets skyld, å fortelle det at mange barn har det slik, å forklare det hva fars sykdom innebærer. Og sist men ikke minst; hjelpe far og datter til å gjøre aktiviteter som kan gi barnet omsorg og glede; fks brettspill med far og barn.

Du er mor selv, men noe ekspert på barn av psykisk syke er du ikke. Derfor risikerer du å begynne i feil ende. Du forstår ikke at barnets høye aktivitetsnivå skyldes økt kortisolnivå i kroppen fordi det opplever situasjonen som stressende. Kortisol er kroppens egne stresshormon, og barn av psykisk syke har mange av de. Anbefaler deg å lese deg opp på temaet.

Du må derfor kutte ut med å øke grenser, og heller bidra til at far og barn gjør hyggelige ting sammen. Kanskje du og han kan Google temaet sammen eller lese «mikroseperasjoner» en bok om tilknytning. 

Du beskriver en atferd med korte lekesekvenser (kan ikke leke selv etc). Men i virkeligheten vet du for lite og mistolker atferden. Barn av psykisk utvikler ofte uttrygg tilknytning til den syke, og dette kan blant annet resultere i behov for å måtte «passe på» den syke. Derfor vil de ikke leke, men helst være der hvor foreldrene er.

Hvis det er for vanskelig for dere, foreslår jeg at dere får hjelp av fars psykolog, familiekontoret eller psykisk helseteam i kommunen. 

Du og mannen din trenger mye hjelp til å forstå jenta og møte hennes behov med følelsesmessig støtte- ikke økte regler som i utgpkt virker «effektive «, men som ikke hjelper på det andre enn det overflatiske. Under overflaten ulmer kaos og redsel hos jenta , det er denne dere må ta tak i. 

Og dersom far er så dårlig fungerende at han ikke kan ha henne, bør vel ikke dine være der heller?

Anonymkode: 92432...146

Er det ikke ekstremt viktig å trygge et barn som har en forelder - som er psykisk syk, og oppfordre til normal aktivititet, slik at man unngår at barnet legger et altfor stort ansvar på skuldrene sine? Er det ikke alfa omega å skape en så naturlig og normal hverdag som overhodet mulig for barnet? Jeg ser det er mange foreldre som drar barna sine gjennom samme skitten de selv gjennomgår, og et barn blir ekstremt påvirket og utrygg av dette. Foreldres oppgave er å skjerme barnet på best mulig måte, samtidig som man gir en god forklaring på hvorfor far/mor akkurat nå ikke klarer å delta i lek/hverdagsliv på samme måte som før - i en periode. At barnet skal ligge på en sofa og være «psyk» sammen med faren er hårreisende. Gi barnet svar på det han/hun lurer på, og trygg barnet på at situasjonen er under kontroll.

Jeg syns bonusmor skal ha et skikkelig klapp på skulderen for å prøve! Hun ønsker å aktivisere barnet, og ta det med på familieaktiviteter - altså inkludere barnet i en normal hverdag. Hvordan du får dette til å bli «nok en stebarn-tråd» skjønner jeg ikke, da bonusmor ønsker at barnet skal ha det bra, og inkludere barnet med de andre barna i familien - i motsetning til hva vi har sett i andre tråder, hvor barnet blir ekskludert. 

 

[Hactar]

Kan dere prøve på et kompromiss? Datteren får bli med resten av familien på aktiviteter med deg, men du sender henne ikke ut for å leke alene og hun kan ligge på sofaen med far i den tiden du ellers ville ment hun skulle underholde seg selv?

[AnonymBruker]

Her virker det som at du kjører ditt løp ang barneoppdragelse. Har far fått være med på å bestemme hvordan oppdragelse barnet hans skal ha? 

På meg så virker det som at du overkjører far, og jeg skjønner godt at han gruer seg pga deg til barnet hans kommer. 

Anonymkode: a6312...e2c

[AnonymBruker]

 

Beklager gigantisk sitering her. 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du/dere er på svært tynn is i forhold til en felles fremtid om faren lykkes i å få det på sin måte. Jeg tenker at dersom faren er så dårlig at han helst ønsker å ligge i sengen så er et bedre alternativ- for dere alle- at dette samværet utsettes eller utgår til han er i bedre form og kan være tilstede for barnet sitt. 

Jeg har bodd, og fått barn, med en psykisk syk mann. Han hadde også barn fra før. Det tok meg dessverre lang tid før jeg fullt og helt skjønte hvor dårlig han var, og at det betød mye ekstra på meg som han på sett og vis også la skylden på meg for. Jeg leser i det du skriver at du også får skyld/ansvar på deg.

Hva gjør han for å bli bedre, er det håp om bedring? Ønsker deg lykke til, bare ikke mist deg selv underveis her..

Anonymkode: 816b1...55f

Barnet vil svært gjerne hit, så vi kan ikke avlyse noe samvær. Far sier han ønsker at han ble syk, kjørte av veien eller lignende for å slippe samvær, men jeg er jo redd det har med meg å gjøre, ikke barnet. Han forsøker å bli bedre, og vi har avtaler om at han kan trekke seg unna uten noen barn rundt seg i perioder. Noe som fungerer greit når det bare er oss, men naturligvis ikke med ei som savner far. 

 

3 timer siden, Mistymya skrev:

Her mener jeg at far får bestemme. Han vil være SAMMEN med barnet på samvær. Det er en fantastisk verden i bøker, film, TV, spill som de kan holde på med sammen.

Det høres faktisk litt snodig ut at du vil sende barnet ut alene om det er snakk om samvær annenhver helg f.eks.

Supert å gjøre ting sammen og være ute i frisk luft, men barn må også få slappe av. 

Du kan kanskje ta henne med ut å leke litt med søsken et par timer i helgene og ellers kan hun få kose seg på sofaen med pappa som er syk. Og det burde de andre søsknene også få lov til.

Jeg er ikke i samme situasjon, men mitt eldste barn får stort sett bruke iPad og TV som hun vil. Men hun foretrekker andre aktiviteter og det begrenser seg selv. Tenker å bruke samme strategi på yngste. 

Nei, han ønsker ikke være sammen med barnet. Han sier han ønsker å bruke ipad (han sender henne gjerne på rommet med ipaden også) for å unngå mas. Han vil helst være alene i stua, men for å ikke få dårlig samvittighet og mas (også fra meg om aktivsering) så ønsker han å kunne sette barnet der med ipad. Hun bruker allerede ipad en time eller to hver morgen, pluss på kveldstid. Jeg har sagt nei til ipad dagtid. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enda en tråd om et stebarn som ikke gjør som stemors perfekte barn. Er så lei.

Så klart barnet er påvirket av fars psykisk syke. Det nytter ikke med «god omsorg» ved å øke antall grenser; sende ut, ta fra iPaden etc.

 Det som derimot hjelper er mer kos, å hjelpe barnet til å sette ord på følelsene rundt pappas sykdom, å bli forklart at det ikke er barnets skyld, å fortelle det at mange barn har det slik, å forklare det hva fars sykdom innebærer. Og sist men ikke minst; hjelpe far og datter til å gjøre aktiviteter som kan gi barnet omsorg og glede; fks brettspill med far og barn.

Du er mor selv, men noe ekspert på barn av psykisk syke er du ikke. Derfor risikerer du å begynne i feil ende. Du forstår ikke at barnets høye aktivitetsnivå skyldes økt kortisolnivå i kroppen fordi det opplever situasjonen som stressende. Kortisol er kroppens egne stresshormon, og barn av psykisk syke har mange av de. Anbefaler deg å lese deg opp på temaet.

Du må derfor kutte ut med å øke grenser, og heller bidra til at far og barn gjør hyggelige ting sammen. Kanskje du og han kan Google temaet sammen eller lese «mikroseperasjoner» en bok om tilknytning. 

Du beskriver en atferd med korte lekesekvenser (kan ikke leke selv etc). Men i virkeligheten vet du for lite og mistolker atferden. Barn av psykisk utvikler ofte uttrygg tilknytning til den syke, og dette kan blant annet resultere i behov for å måtte «passe på» den syke. Derfor vil de ikke leke, men helst være der hvor foreldrene er.

Hvis det er for vanskelig for dere, foreslår jeg at dere får hjelp av fars psykolog, familiekontoret eller psykisk helseteam i kommunen. 

 Du og mannen din trenger mye hjelp til å forstå jenta og møte hennes behov med følelsesmessig støtte- ikke økte regler som i utgpkt virker «effektive «, men som ikke hjelper på det andre enn det overflatiske. Under overflaten ulmer kaos og redsel hos jenta , det er denne dere må ta tak i. 

Og dersom far er så dårlig fungerende at han ikke kan ha henne, bør vel ikke dine være der heller?

Anonymkode: 92432...146

Far orker ikke gjøre hyggelige ting, barnet elsker brettspill, kortspill og lignende, men far synes det er slitsomt å gjøre ting. 

Det er veldig interessant det du skriver om kortisolnivåer osv, vi har jo hatt inntrykk av at det kommer av full aktivisering hele tiden hos mor, fordi hos oss så slapper vi av og har sjelden planer på helg som innebærer å dra bort. At barnet kan ønske å passe på far har jeg ikke tenkt over. Barnet vet ikke at far er syk, men vi har forklart at far er mye sliten, sur og sint, og at dette ikke er barnets skyld, men fordi pappa er dårlig og at han får hjelp av legene til å ikke være så mye sur. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig, bortsett fra at det ikke er sikkert at barnet er veldig påvirket av psyken (kommer jo anpå hvordan far viser det), men rett og slett liker å ligge på sofaen med far. Når barnet kommer på samvær og møter stemor, stesøsken og halvsøsken og blir bang møtt med masse regler og forventninger, rutiner osv, så er det også tøft for mange barn. Hun føler seg vel mer uønsket enn ønsket, og utenfor, med så mye mas fra stemor. 

Anonymkode: bf529...f61

Ja, barnet liker å se ipad eller tv. Men hun sitter jo med ørepropper og gjerne alene. De ser ikke tv sammen på noe vis, så det er ikke en god ting å gjøre for å ha kvalitetstid, som jeg tror noen har misforstått her. Om hun føler seg uønsket så er det det verste som kan skje, jeg tror og håper virkelig ikke hun har kjent på det slik. Hun vil helst være her, vil ikke dra hjem til mor.

2 timer siden, Tatja skrev:

For noen svar du får. Midt oppi at får er syk, prøver jo du å lage en normal familiesituasjon, noe jeg tror er bra både for barnet, deg og familien forøvrig.

Man gjør overhode ikke barn en tjeneste ved å la dem sitte bak skjermen hele dagen. Det kan være komfortabelt for voksne, men det er uansett feil. Hvis far vil ha nærhet med barnet, kan de heller se en bok eller film på TV. IPad og lignende bør brukes innen begrensede tider, spesielt der man ser at barn fortrekker det foran lek. 

Dere bør bli enig om felles regler, og la de gjelde for alle barna i hjemmet, enten de bor der fast eller er der av og til. Jeg er helt enig med deg i alt du sier. I tillegg er det nok viktig at du er fanger opp hvorvidt barnet sliter mye følelsesmessig med fars sykdom, og at du er tilgjengelig for samtale rundt dette.

Du høres ut som en stemor med gode intensjoner. Det ER ikke barnemishandling å begrense skjermbruk! 

Tusen takk! Du sier det riktig, med at ipad er komfortabelt for voksne. Det er slik det er her, han tilbyr ikke ipad for barnets skyld, men for sin egen. 

Ellers ser vi film hver helg alle sammen på kveldstid. Men far vil ikke det alene, for barnet "maser og spør" om det som skjer i filmen og han blir bare sur av det. Jeg er vant til å svare på slikt, og enser det nesten ikke. 

2 timer siden, Anim92 skrev:

Jeg synes du høres ut som du har gjort, og gjør en bra jobb! Selvfølgelig kan det være greit å tenke på noen av de tingene over her, men jeg trur påvirkningen av å ha en psyk far, ville vært mye større og mer relevant om han hadde hovedomsorg, og det alene. Han og hun er jo fantastisk heldig som har deg å spille på!

 Som med nesten alt annet på KG, er vel løsningen å snakke sammen. Det høres ut som at det er noe dere har gjort, men er det noe du kan legge frem annerledes? Er det rolig rundt når dere snakker? Har dere snakker litt med barnet om hvordan hun har det når hun er der?  Jeg tror det er en dårlig idé å trumfe gjennom ting bak ryggen på han i alle fall.

 

Lykke til!❤

Vi snakker sammen jevnlig om dette, men nå kom det endelig frem at han gruet seg og at jeg var en del av grunnen. Det gjør meg vondt. Men grunnen til at jeg er en del av grunnen synes jeg ikke er ok, jeg kan ikke skjønne at far ønsker at datteren skal sitte foran en skjerm flere dager i strekk. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke man skal forlange at et barn i denne situasjonen skal måtte gå ut alene og finne på noe. Der far er frisk, og om barnet har venner i nabolaget er det jo selvfølgelig ok, men jeg regner med hun kanskje ikke har så mange om hun ikke er til far så ofte? Jeg hadde heller ordnet det slik at hun kan få besøk av en venn når hun er hos dere.Da kan de voksne slappe av med god samvittighet. Det er veldig tøft for en liten en, når foreldre er syke på denne måten. Man ser jo ikke fysisk hva det er, men skjønner at noe er galt. Dette kan føre til mye uro og bekymring, selv om man bare er 7 år. Jeg synes man skal senke kravene til skjermtid i denne situasjonen, og heller pøse på med tolmodighet og underholde litt ekstra for å aktivisere barnet. Jeg vet hvor vondt det er å være et slikt barn.

Anonymkode: 9da91...001

Far kommer til være syk i lang lang tid, altså vi snakker om månedsvis og kanskje åresvis med behandling, så vi kan jo ikke sette alt på vent. Jeg har foreslått å ringe venner fra skolen etc, men far vil ikke ta kontakt med de andre foreldrene. Jeg har ingen klasseliste, og har fått blankt nei når jeg har foreslått at jeg kan dra på sosiale tilstelninger for å komme i kontakt med foreldrene til de i klassen. 

1 time siden, Hactar skrev:

Kan dere prøve på et kompromiss? Datteren får bli med resten av familien på aktiviteter med deg, men du sender henne ikke ut for å leke alene og hun kan ligge på sofaen med far i den tiden du ellers ville ment hun skulle underholde seg selv?

Ja, men far vil ikke det. Han ønsker ikke at jeg skal sette i gang noen aktiviteter overhode nå, for da får han dårlig samvittighet. Han vil tilbake til slik det var før han møtte meg, der hun satt med ipad hele dagen om han ikke orket noe. 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her virker det som at du kjører ditt løp ang barneoppdragelse. Har far fått være med på å bestemme hvordan oppdragelse barnet hans skal ha? 

På meg så virker det som at du overkjører far, og jeg skjønner godt at han gruer seg pga deg til barnet hans kommer. 

Anonymkode: a6312...e2c

Far hadde ingen tanker om hvilken barneoppdragelse barnet skulle få da vi møttes. Det var fri flyt. Jeg sa tydelig fra hva som var mine krav hvis vi skulle leve sammen og ha felles barn, og vi snakket mye og jevnlig om dette. Far er enig i det jeg sier, men det er jo fordi jeg argumenterer for det, og han ikke vet om noe annet. Jeg overkjører han nok ja, men hvordan skal jeg "ikke gjøre det", altså hvis jeg ikke er klar til å si fra om ting, så blir han sint og eksploderer. 

Anonymkode: fa790...f8f

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, men far vil ikke det. Han ønsker ikke at jeg skal sette i gang noen aktiviteter overhode nå, for da får han dårlig samvittighet. Han vil tilbake til slik det var før han møtte meg, der hun satt med ipad hele dagen om han ikke orket noe.

Anonymkode: fa790...f8f

Og det får han liksom ikke dårlig samvittighet av??

Jeg hadde ikke godtatt det. Jeg kunne aldri sett på at et barn blir satt foran en skjerm hele dagen hver gang hun har samvær med far over lengre tid. Jeg hadde sagt at om han insisterer på å gjøre det på denne måten, så kan jeg ikke gjøre noe med det, ettersom det er han som bestemmer, men i såfall så blir det uten meg.

Anonymkode: ff3d3...5a2

[AnonymBruker]

Herregud, hvordan behandler han da fellesbarna hvis han synes det er greit å behandle datteren sin slik? Dette høres rett og slett ikke ute som en mann som er egnet som far og jeg ville kanskje vært vel så bekymret for fellesbarna forhold til far som stedatterens hvis de også skyves ut i kulden av han..

Anonymkode: bdcac...4dc

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det får han liksom ikke dårlig samvittighet av??

Jeg hadde ikke godtatt det. Jeg kunne aldri sett på at et barn blir satt foran en skjerm hele dagen hver gang hun har samvær med far over lengre tid. Jeg hadde sagt at om han insisterer på å gjøre det på denne måten, så kan jeg ikke gjøre noe med det, ettersom det er han som bestemmer, men i såfall så blir det uten meg.

Anonymkode: ff3d3...5a2

Det er det jeg har sagt tidligere også. Han mener at nå når han har en dårlig periode så trenger han å få gjøre det slik. Det er det jeg er usikker på om er ok eller ikke. Jeg vil jo ikke at han skal grue seg til samvær, jenta har småsøsken her og vi savner henne jo når hun ikke er her. Klart hun er en håndfull, men det er ikke hennes skyld, det er mor og far som aldri har bedt henne finne på noe på egenhånd. Når jeg gjør det så gir jeg jo konkrete eksempler på hva hun kan finne på, for det må jo læres. Når far skal utføre "mine ordre" så ber han henne gå og leke med noe, og da er det ikke rart hun blir sur og maser på han. 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud, hvordan behandler han da fellesbarna hvis han synes det er greit å behandle datteren sin slik? Dette høres rett og slett ikke ute som en mann som er egnet som far og jeg ville kanskje vært vel så bekymret for fellesbarna forhold til far som stedatterens hvis de også skyves ut i kulden av han..

Anonymkode: bdcac...4dc

Han er ikke egnet som far når han er dårlig. Dette er den andre dårlige perioden siden vi ble sammen, og endelig skal han få skikkelig behandling. Så jeg har et håp om bedring. Jeg tar derfor alt med fellesbarn og også store deler av datteren hans siden han faktisk ikke er noen god pappa nå. De minste er så små at de er bare våkne en time eller to etter han kommer hjem fra jobb. Hvis han er hjemme fra jobb så deltar han litt, men kun hyggeting. Det er greit for meg en overgangsfase, jeg vet jo hvilken far han kan være med litt veiledning når han er frisk. 

Han har så dårlig samvittighet for alt, at han til og med har bedt om ekstra samvær nå, og vil ha datteren en uke til etter jul, enda han absolutt ikke har kapasitet til det! Det bekymrer meg veldig, for da vil alt falle på meg. 

Anonymkode: fa790...f8f

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det får han liksom ikke dårlig samvittighet av??

Jeg hadde ikke godtatt det. Jeg kunne aldri sett på at et barn blir satt foran en skjerm hele dagen hver gang hun har samvær med far over lengre tid. Jeg hadde sagt at om han insisterer på å gjøre det på denne måten, så kan jeg ikke gjøre noe med det, ettersom det er han som bestemmer, men i såfall så blir det uten meg.

Anonymkode: ff3d3...5a2

Husk også at jeg forsåvidt står fast litt her. Jeg kan ikke gå, han vil mest sannsynlig ikke ha samvær med de minste, for det orker han ikke. Og hadde han hatt samvær, så hadde det jo blitt det samme med ipad o.l. Jeg vil bare ha tilbake mannen jeg falt for, vi hadde det veldig bra når han er frisk og hadde fått gått inn i nye regler og rutiner etter vi flyttet sammen. 

Må bare også legge til at jeg og datteren hans har det veldig fint sammen. Jeg vet jeg er streng, men jeg er opptatt av å være tydelig og forutsigbar i strengheten, om det gir mening. Har aldri hatt noe problem med dette, jeg gir av meg selv når jeg har tid og vi kan finne på noe sammen, og så setter jeg samtidig grenser for når jeg som voksen skal ha litt tid med kaffen og avisen. Jeg opplever at hun snakker mye med meg, også om ting som er vanskelig. Jeg er ikke god på lek med barn, men jeg er god på å ta de med på hverdagslige oppgaver, lese for de og ha gode samtaler. Far er innmari god på leking med barn, og de elsker når han er med og hiver de rundt eller bygger duplo og leker butikk. Men nå orker han ikke det. Når han er frisk så komplimenterer vi hverandre veldig godt. 

Anonymkode: fa790...f8f

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Husk også at jeg forsåvidt står fast litt her. Jeg kan ikke gå, han vil mest sannsynlig ikke ha samvær med de minste, for det orker han ikke. Og hadde han hatt samvær, så hadde det jo blitt det samme med ipad o.l. Jeg vil bare ha tilbake mannen jeg falt for, vi hadde det veldig bra når han er frisk og hadde fått gått inn i nye regler og rutiner etter vi flyttet sammen. 

Må bare også legge til at jeg og datteren hans har det veldig fint sammen. Jeg vet jeg er streng, men jeg er opptatt av å være tydelig og forutsigbar i strengheten, om det gir mening. Har aldri hatt noe problem med dette, jeg gir av meg selv når jeg har tid og vi kan finne på noe sammen, og så setter jeg samtidig grenser for når jeg som voksen skal ha litt tid med kaffen og avisen. Jeg opplever at hun snakker mye med meg, også om ting som er vanskelig. Jeg er ikke god på lek med barn, men jeg er god på å ta de med på hverdagslige oppgaver, lese for de og ha gode samtaler. Far er innmari god på leking med barn, og de elsker når han er med og hiver de rundt eller bygger duplo og leker butikk. Men nå orker han ikke det. Når han er frisk så komplimenterer vi hverandre veldig godt. 

Anonymkode: fa790...f8f

Det er sant. Hadde det ikke vært felles barn inne i bildet så hadde jeg i alle fall stilt et ultimatum. Men du kan uansett ikke bare se på og godta at han bedriver omsorgssvikt overfor datteren sin. Hadde heller ikke sendt egne barn på samvær til ham om det ble brudd, så lenge han er sånn, men det er vel best å prøve å komme frem til en annen løsning først, hvis det er håp om bedring.

Men foreslå et kompromiss som en annen her sier: Du tar med datteren hans på aktiviteter, hun leker på egen hånd når du kommer med konkrete forslag som hun følger, men resten av tiden får hun sitte med ipaden? Selv om faren helst ser at du ikke blander deg i det hele tatt, så er ikke det noe du kan gjøre som ansvarlig voksen, det må du bare gjøre klart for ham. Om han får dårlig samvittighet av at du tar med datteren på ting, så får han bare leve med det, han må tenke på datterens beste først og fremst, ikke seg selv.

Anonymkode: ff3d3...5a2

[AnonymBruker]

Jeg klarer bare ikke å fatte hvordan han tenker. Jeg er kronisk syk selv og har dårlige perioder. Det hender jeg også må ty til skjerm en hel dag (men det er unntaket, ikke over tid), og da får jeg kjempedårlig samvittighet. Om noen andre, enten det er barnets far, et annet familiemedlem eller foreldre til venner av barnet, tar med barnet på noe gøy, så får jeg mindre dårlig samvittighet overfor barnet, ikke mer. Da vet jeg jo at han likevel får noe av det som jeg ikke makter å gi selv akkurat da. Også får jeg hvilt ordentlig og har kanskje mer krefter til å aktivitere ham når han kommer hjem.

Anonymkode: ff3d3...5a2

[Hactar]

Jeg er enig med flere over; han må vare tåle å kjenne på litt dårlig samvittighet. Ille nok at han ikke klarer å forholde seg til barna selv. Han må bli bevisst på at å nekte barna gode opplevelser fordi han føler seg dårlig med å ikke delta, er å beskytte seg selv på bekostning av barna. Han er ikke i stand til å ha forsvarlig samvær slik han har det nå. Han må legge fra seg selvmedlidenheten, og se verdien i at han likevel kan ha samvær fordi du er til stede og ivaretar hans barn. 

Og han gruer seg jo strengt tatt ikke til samvær på grunn av dine krav. Å ivareta barn krever mer enn å gi dem en skjerm og ellers ikke engang orke å prate med dem. Det er universelt, altså, han kan ikke skylde på deg bare fordi du er den som er der og forteller ham at det faktisk ikke er godt nok. 

Endret 28. desember 2018 av Hactar

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du bør la far bestemme om barnet skal se TV/ iPad etc. 

Det er ikke din jobb å bestemme utetid, alenetid, TV tid og aktiviseringsgrad av far.

vil du gjøre noe sammen med barnet - så er jo det supert, men utover dette så bør du slutte å diktere. - særlig når far gir uttrykk for at han gruer seg til åha barnet på grunn av dine krav..

Anonymkode: 7136d...842