Mamma/mormor med kreft

[AnonymBruker]

Hei dere! Jeg aner ikke om dette er rette stedet å be om hjelp og råd, men min mamma (mormor til mitt barn) på 60 har nettopp fått påvist kreft. Og jeg vet seriøst ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg veksler mellom å gråte, være sint og være totalt avslappet til det hele, og hele livet mitt er en berg-og-dalbane som jeg ikke engang selv klarer å henge med på - så hvordan skal mitt barn på tre år forstå dette?! Hva kan jeg selv gjøre, og hva kan jeg gjøre for barnet mitt som absolutt er gammel nok til å forstå at noe er galt, men som selvfølgelig ikke forstår mye av det som skjer allikevel? Er det noen som kanskje har opplevd noe lignende og kan dele erfaringer? 

Anonymkode: 3eb0f...786

[AnonymBruker]

Bare si det som det er, men med litt enkle ord. F.eks Nå er mormor blitt syk hun tar noen medisiner som vil gjøre at hun mister håret. Men det er ikke farlig det bare hjelper henne med og bli frisk.

Anonymkode: f8857...bfe

[minister-mio]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare si det som det er, men med litt enkle ord. F.eks Nå er mormor blitt syk hun tar noen medisiner som vil gjøre at hun mister håret. Men det er ikke farlig det bare hjelper henne med og bli frisk.

Anonymkode: f8857...bfe

Du må ikke finne på å si at det ikke er farlig.

[Maridubedåre]

Her ville jeg snakket med fagfolk. Spør på avdelingen din mor hører til, det finnes bl.a bøker for barn som er pårørende til mennesker med kreft. Krysser fingrene for at din mor blir frisk, ta vare på deg selv også i denne vonde tiden. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde en bestemor som fikk kreft da jeg var liten. Husker at hun var syk og at vi besøkte henne. Jeg syntes synd på henne og ble lei meg da hun gikk bort. Tror det er viktig å si at mormor er syk, men kanskje gjøre det samme som ellers. La barna leke når de er på besøk, for barn tenker ikke så mye på sånt slikt vi voksne gjør. 

Moren min fikk også kreft, og mitt barn og tantebarn var klar over at hun var syk. For min egen del skulle jeg ønske at jeg tok det mer innover meg og tenkte mer på at hun var syk og kunne dø, istedet for å fokusere så mye på barna. Det ble et sjokk da hun døde, og da hadde jeg vært så opptatt av andre ting at det tok lang tid for meg til at det gikk opp at kreften tok hennes liv. 

Anonymkode: 551e5...244

[sonush]

Jeg har opplevd, mine var 13 og 4 år. De skjønner ikke, ikke vil de skjønne rekkevidden av det heller. 

Mamma fikk meg til å kjøpe småting (sjokomelk, tyggispakke, kjærlighet på pinne osv) små ting. Vi var og besøkte mamma på sykehuset eller lindrende flere ganger i uka, og hun ga en ting til hun minste HVER GANG. Hun ønsket at besøkene skulle en gledelig punkt for hun minste. Vi visste mamma skulle dø. Kreften var for langtkommen til å håpe på bedring. Vi besøkte hver dag, med noen få unntak. Hun så ikke på dette "kjøpe" kjærlighet. Hun ønsket å gjøre besøkene som gode øyeblikk. 

Hun er nå 12 år og fortsatt husker besøkene. Hun husker klemmene, sjokomelkene. Hun var i begravelsen også, og husker enkelte detaljer fra dette også. 

Det var mamma store sorg, at hun minste kommer til å glemme henne. At hun er så liten at hun glemmer minnene. 

Mamma visste vi kom hver dag, og sendte melding de dagene hun var X-tra sliten eller Xtra vondt. 

Det er nå 8 år siden, men savnet er der fortsatt. Send gjerne pm om du ønsker å ha en fremmed å prate med. 

Endret 27. desember 2018 av sonush

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare si det som det er, men med litt enkle ord. F.eks Nå er mormor blitt syk hun tar noen medisiner som vil gjøre at hun mister håret. Men det er ikke farlig det bare hjelper henne med og bli frisk.

Anonymkode: f8857...bfe

Bortsett fra det om at det ikke er farlig er jeg enig med deg. Si det som det er, men bruk enkle ord. Fortell at du er lei deg fordi bestemor er veldig syk. Hvis du sier at det ikke er farlig, og det viser seg å være svært alvorlig, blir det vanskelig for barnet å forstå hvem man kan stole på. Det er bedre å si at bestemor kanskje kommer til å være syk ganske lenge. Jeg fikk kreft da min niese var tre år, og foreldrene hennes sa at tante var syk og måtte på sykehus. Da jeg fikk cellegift forklarte de at tante måtte få veldig sterke medisiner fordi hun var syk, og at tante kom til å miste håret. Derfor gikk tante med lue både inne og ute, og dessuten fikk niesen min lære hva en parykk var  

Siden man får dårlig immunforsvar av cellegift var jeg veldig forsiktig i omgang med barnehagebarn pga smittefaren. Jeg var forsiktig overfor voksne også, bare så det er sagt. Det ble også en ting å forklare til barnet. Vi måtte si at tante er veldig glad i deg, men tante kan bli syk hvis hun får mange klemmer nå, så nå klemmer vi ikke. Jeg gikk på cellegift midt på vinteren og det er jo typisk da det går mye spysyke, influensa og forkjølelser, så smitterisikoen var relativt høy. Har aldri vært så flink med håndhygienen noensinne  

 

Anonymkode: 73d9d...bbf

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situvasjon bare min datter var 1.5 år gammel. Tenker det har en del med kreft type her, er det brystkreft f.eks overlever mange nå idag. Må tilpasse budskapet men si det til barna på en enkel måte. For min del var det drit tøft og hadde det slik som deg; pluselig lei/trist andre dager distanserte jeg meg, andre ganger følte jeg ingenting. Lærte meg at jeg er skrudd sammen slik at jeg «samler» opp negative ting over en periode, før det eksploderte ved en liten fille ting. Å krangle med mannen på morgenen kunne ende i en hel dag hvor jeg bare gråt. Det var veldig tøft å sjeldent kunne få besøke mamma siden hun måtte holdes vekke fra barnehage barn pga dårlig immunforsvar. Hos oss var det kreftsyk mor, giftemål, bygging av hus, en sjukt travel mann/far og mye stress/press på jobb. Det gikk som det gikk og jeg fikk meg en kraftig smell. Endte opp med migrene i etterkant. Så ta vare på deg selv! Sykemeld deg om du må! Ingen har takket meg for at jeg holdt ut så lenge....

Anonymkode: f69b9...5c7

[AnonymBruker]

Høres forferdelig ut men man aksepterer det til slutt. Når det kommer til barna har jeg ingen råd, mine vet ikke annet enn at bestemor er syk. Eldste var bare 2 måneder når diagnosen kom, nå er hun 2,5 og vet ikke noe annet. 

Nå nærmer det seg slutten og jeg er usikker på hvor mye 2-åringen forstår... det blir ikke noe lettere med tiden, og det føles fortsatt like urettferdig men jeg har akseptert situasjonen og lever med det.

Sender deg og familien en stor klem ❤️

 

Anonymkode: 3473e...09f

[Honey Dew]

17 timer siden, minister-mio skrev:

Du må ikke finne på å si at det ikke er farlig.

Det beste er å si sannheten.

[minister-mio]

Akkurat nå, Honey Dew skrev:

Det beste er å si sannheten.

Ja

[Gjest Ms. Daisy]

Du sa ikke noe om hvor gammelt barnet er (ut fra det jeg kan se)

Mine var 1 og 3 år da bestemor fikk kreft - de ble fort vant med å bli med på sykebesøk. Det viktige for oss var å gjøre dette så "normalt" som mulig. Dvs at det ikke er noe tabu å prate om. Har flere bekjente der man ikke prater om sykdom i familien og jeg ser at det har ført til en del negative situasjoner når barna vokser til.

Som flere sier - sannheten er viktig å få frem. Mormor er veldig syk, men hun blir passet på av de på sykehuset eller at vi håper at hun skal bli helt frisk. Det er ikke noe enkelt situasjon å forklare for et barn. Hos oss gikk det dessverre ikke veien, men hun var med opptil dagen før hun døde og har hele tiden vært med på graven og tent lys. Det er en fryktelig situasjon å være i. Varme tannker ❤️

[AnonymBruker]

Det spørs litt på typen kreft og hvor langt det har kommet, tenker jeg... Er selv mamma med kreft, har barn mellom 2-13 år, men jeg vet at det er veldig gode sjanser for å bli frisk så da tør jeg bruke det uttrykket (bli frisk). Hadde prognosene vært dårligere tror jeg det er viktig å være ærlig uten å skremme for mye, men si det som det er i et enkelt språk. Hvis barnet spør om mormor blir frisk, kan du rett og slett svare at du ikke vet. Kommer det dit at det går mot slutten, så blir det en vanskelig balansekunst mellom å være ærlig, avdramatisere og sette pris på den tiden som er igjen. Det er helt sikkert ikke lett, men det er utrolig hva må  klarer når man må.

At det ikke er farlig å miste håret er da helt greit å si? Det er jo ikke farlig, bare veldig annerledes 😉 Kreft er farlig og usikkert, men medisinene som kan gjøre mormor sliten og hårløs hjelper kroppen hennes.

Kanskje sykehuset har en bok om Kjemomannen Kasper din mor kan få? Den forklarer cellegift godt.

Lykke til, og husk å ta vare på deg selv. Dette er en typisk situasjon der livet bare kaster deg opp i lufta, og man må lande på beina etter beste evne og forsøke å finne en ny normal. Varme tanker til dere!

Anonymkode: 36906...13f

[AnonymBruker]

Klem til deg ❤ reaksjonen din er helt normal, og du behøver ikke å skjule følelsene for barnet. Barnet kjenner på stemningen at noe er galt uansett og det beste er å bli inludert. Fortell at mormor er syk der hun har kreften og at det gjør at du blir veldig lei deg. Fordi at kreft gjør at man er veldig syk og noen ganger dør. Å dø det betyr at man ikke kan puste og le lengre, og at mormor ikke er her lengre da.

Om prognosene er gode er det kanskje ikke nødvendig å snakke om døden nå, men barnet bør likevel få vite at det er alvorlig. 

Barn forstår så utrolig mye mer enn vi tror, selv om forståelsen er veldig enkel. Min far døde av lungekreft da sønnen vår var baby. Når han ble 3 år begynte vi å fortelle om morfar og at han ble veldig syk i lungene sine. At han døde og at vi begravde han. At det er trist at han ikke er her lengre.

Når hunden vår døde et halvt år senere var det tydelig at han forsto hva det dreier seg om. Hunden kunne aldri løpe eller bjeffe mer fortalte han. Nå var han død.

Sykehuset har nok noen bøker og biblioteket pleier også ha relevante bøker.

Obs. Noen ord vi voksne bruker rundt sykdom og død er vanskelige for barn å forstå. Feks: Morfar døde av kreft, nå sier de voksne jeg må spise og få krefter. Men det vil jeg ikke for jeg vil ikke død.

Eller: på sykehuset så kommer det slanger (intravenøs behandling blir ofte omtalt som en slange man skal koble tll) på armene til morfaren min. Det er farlig å være på sykehuset.

 Derfor er det viktig at barn får se og ta del i ting. Ser de at det bare er ledninger er det plutselig ikke så farlig:)

Anonymkode: 61137...36e