«Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det»

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Uenig! Til en viss grad kan vi påvirke lidelser i den ene eller den andre retningen ved å oppsøke behandling, prøve å jobbe med utfordringer, jobbe med å se mer positivt på livet og ta gode valg. Men, alt handler ikke om å være positiv, å endre innstilling. Alt er ikke et valg. Det finnes et drøss med situasjoner folk er i som aldri var selvvalgte. Sykdommer, dødsfall, tragedier, voldtekt, misbruk eller traumer. Man kan ikke bare velge å legge det bak seg. Det finnes faktisk mennesker som lider så mye at de ikke har sjanse til å tenke positivt eller holde hodet over vann. Det finnes mennesker som ikke får til å presse følelsene vekk. Det finnes mennesker i så uendelig smerte at de faktisk ikke klarer å fungere i jobb f.eks. 

Jeg er så lei av argumentet at alt er et valg. Nei, det er ikke det. Man kan gjøre noe, f.eks oppsøke behandling om man er fysisk eller psykisk syk, men man kan ikke bare velge seg frisk eller tenke positivt for at smerten skal forsvinne. Man kan ikke bare ta litt frisk luft eller sove litt ekstra om man sliter med utmattelse. Man vil være like sliten etterpå eller dagen etter. Man kan ikke bare konsentrere seg om andre ting om man får flashbacks av overgrep og svik av de som skulle være de tryggeste personene i livet. Man kan ikke bare ta kontroll over følelsene når de kommer som lyn fra klar himmel. Det er ikke bare å dra ut og finne på noe «gøy» om man er suicidal. Man kan ikke gå en kilometer på positiv innsats om man har kroniske smerter i kroppen og er bevegelseshemmet. 

Det finnes så utrolig mange situasjoner hvor enkle råd som «tenk positivt» overhodet ikke fungerer. Det som faktisk fungerer er medisinsk behandling, tålmodighet, aksept for egen situasjon, tid og forståelse, selvinnsikt og å finne håp om at situasjonen på sikt kan bli mer håndterbart. 

Hva er deres synspunkt på dette? 

[AnonymBruker]

Som en som har opplevd litt av hvert i livet, og har en kronisk dødlig sykdom, så smiler jeg bare når folk sier at jeg må tenke positivt og finne glede i ting. For til tross for leger, behandlinger, medisiner, og alt mulig, så hjelper det faktisk å snu om på tankegangen på enkelte områder og heller le av ting. Forundre deg, ikke forarge deg. 

Anonymkode: b6757...2d0

[Chantielle]

Det er mange vonde situasjoner som ikke er selvvalgte,men man kan forsøke å velge hvordan man skal kunne klare å takle det.Noen kan irritere vettet av seg ved å bli fortalt :tenk positivt ;men man kan også velge å se det positive i det at noen faktisk vil gi en velment oppmuntring,et tips/råd. 

[AnonymBruker]

Mye av "hvordan man tar det" er genetisk. Mange forskere mener så mye som 50% genetisk, 10% er avhengig av omstendigheter rundt og 40% er egen "innsats". Føler dette stemmer ganske godt for meg, var like ulykkelig før jeg ble kronisk syk, skadet og fattig. Derfor mange med slik fantastisk livskraft som havner i fæle ulykker ofte kommer tilbake med samme livskraft og mot innen et år.

Anonymkode: e48d4...5e9

[AnonymBruker]

Jeg har forsøkt et helt liv å takle alt samtidig som jeg fortsetter med skole, venner, jobb, mann og barn. Til slutt var jeg helt utbrent. For motgangen, sykdom og det ene etter det andre har kommet som perler på en snor. Jeg tåler mye for jeg har vært gjennom mye. Likevel er det jo slik at alle har et bristepunkt. Jeg nådde mitt for tre år siden. Siden da har jeg ikke fungert og det har ikke nyttet å tenke positivt. Jeg prøver å finne ting som gir glede, men det er bare øyeblikk. Også er jeg tilbake i mørket. 

For all del, det er bedre det enn å bli liggende nede. Jeg må jo forsøke å reise meg. Jeg har forsøkt å forlate livet, men når det ikke gikk så ble jeg liggende ganske lenge, men så har jeg begynt å kjempe igjen. Regelmessig mister jeg fotfeste igjen, men jeg har måttet akseptere at slik er det. Det er ingen mirakelkur. Jeg kan ikke bare tenke meg ut av det. Det nytter ikke å bare tenke positivt. Skal jeg leve kan jeg ikke gi opp, men jeg har for lengst innsett at jeg kommer til å leve med dette resten av livet.

Anonymkode: 7e188...357

[kvinne35+]

Jeg synes at selvfølgelig skal man prøve å ha så positiv innstilling som mulig men det blir så utrolig "I dont give a shit" og hele tiden si "det går bra, tenk positivt".

Fordi smerter enten de er på hud, i ledd, i mage/tarm, i hjerte, i lunger, i øyne eller sykdom og eksem eller smerter på psyken så må da folk kunne skjønne at det HEMMER EN samme hvor positivt en tenker.

Smerter gir nedsatt førlighet og livskvalitet enten de er på hud, i kropp eller i sinn.

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Uenig! Til en viss grad kan vi påvirke lidelser i den ene eller den andre retningen ved å oppsøke behandling, prøve å jobbe med utfordringer, jobbe med å se mer positivt på livet og ta gode valg. Men, alt handler ikke om å være positiv, å endre innstilling. Alt er ikke et valg. Det finnes et drøss med situasjoner folk er i som aldri var selvvalgte. Sykdommer, dødsfall, tragedier, voldtekt, misbruk eller traumer. Man kan ikke bare velge å legge det bak seg. Det finnes faktisk mennesker som lider så mye at de ikke har sjanse til å tenke positivt eller holde hodet over vann. Det finnes mennesker som ikke får til å presse følelsene vekk. Det finnes mennesker i så uendelig smerte at de faktisk ikke klarer å fungere i jobb f.eks. 

Jeg er så lei av argumentet at alt er et valg. Nei, det er ikke det. Man kan gjøre noe, f.eks oppsøke behandling om man er fysisk eller psykisk syk, men man kan ikke bare velge seg frisk eller tenke positivt for at smerten skal forsvinne. Man kan ikke bare ta litt frisk luft eller sove litt ekstra om man sliter med utmattelse. Man vil være like sliten etterpå eller dagen etter. Man kan ikke bare konsentrere seg om andre ting om man får flashbacks av overgrep og svik av de som skulle være de tryggeste personene i livet. Man kan ikke bare ta kontroll over følelsene når de kommer som lyn fra klar himmel. Det er ikke bare å dra ut og finne på noe «gøy» om man er suicidal. Man kan ikke gå en kilometer på positiv innsats om man har kroniske smerter i kroppen og er bevegelseshemmet. 

Det finnes så utrolig mange situasjoner hvor enkle råd som «tenk positivt» overhodet ikke fungerer. Det som faktisk fungerer er medisinsk behandling, tålmodighet, aksept for egen situasjon, tid og forståelse, selvinnsikt og å finne håp om at situasjonen på sikt kan bli mer håndterbart. 

Hva er deres synspunkt på dette? 

Min erfaring er at lidelsene mine kommer av mennesker som ønsker å hjelpe, men for at disse menneskene skal ha noen å hjelpe, må du selv være i en slags evig lidelse. Det er faktisk viktigere for disse at de skjelvende følelsene deres skal diktere livet ditt. Hvorfor ellers ofrer de meg for å få ut det ekle showet sitt. 

Det folk ikke forstod var at jeg var perfeksjonist, og en perfeksjonist in disguise. Da blir det litt vanskelig når ekstremt uperfekte mennesker leker seg på å være perfekte. 

Jeg er bare kvalm. 

Å være perfekt krever masse konsentrasjon. Hvis du klarer å være balansert oppi fristelsene er det da kulere enn å være et vandrende vrak av et lat hode. 

Hva er det late mennesker og snakketøyet deres? Man skal jo være ganske lat for å gidde. 

Anonymkode: ace00...3f2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring er at lidelsene mine kommer av mennesker som ønsker å hjelpe, men for at disse menneskene skal ha noen å hjelpe, må du selv være i en slags evig lidelse. Det er faktisk viktigere for disse at de skjelvende følelsene deres skal diktere livet ditt. Hvorfor ellers ofrer de meg for å få ut det ekle showet sitt. 

Det folk ikke forstod var at jeg var perfeksjonist, og en perfeksjonist in disguise. Da blir det litt vanskelig når ekstremt uperfekte mennesker leker seg på å være perfekte. 

Jeg er bare kvalm. 

Å være perfekt krever masse konsentrasjon. Hvis du klarer å være balansert oppi fristelsene er det da kulere enn å være et vandrende vrak av et lat hode. 

Hva er det late mennesker og snakketøyet deres? Man skal jo være ganske lat for å gidde. 

Anonymkode: ace00...3f2

Du velger jo selv om du vil ha hjelp eller ikke, så lenge du er ansett som samtykkekompetent.

Anonymkode: 79de0...544

[AnonymBruker]

Jeg bruker: fake it till you make it. 

Faker formen min utad (svært lite ute pga sykdommer), svært få som tror på meg når jeg sier hva mine sykdommer er.

Anonymkode: 27945...1d0

[Gjest Krampus]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bruker: fake it till you make it. 

Faker formen min utad (svært lite ute pga sykdommer), svært få som tror på meg når jeg sier hva mine sykdommer er.

Anonymkode: 27945...1d0

Det er mantraet mitt. Og for meg hjelper det på det meste. Om jeg putter på meg et smil selv om jeg ikke føler for det, så blir folk rundt meg glade, og da blir jeg gladere også. 

[AnonymBruker]

Jeg er så vanvittig enig med deg ts! Hater "bare tenk positivt" eller "du blir ikke frisk om du ikke tenker positivt". Dra til helvete!

Anonymkode: 60d15...e74

[Chantielle]

29 minutter siden, kvinne35+ skrev:

Fordi smerter enten de er på hud, i ledd, i mage/tarm, i hjerte, i lunger, i øyne eller sykdom og eksem eller smerter på psyken så må da folk kunne skjønne at det HEMMER EN samme hvor positivt en tenker.

Usikker på om jeg misforstår deg...
Det er vel i slike situasjoner at 'ordtaket'..'det er ikke hvordan du har det' men hvordan du tar det', kommer inn?
Kronisk sykdom forsvinner ikke,de er der..man bli ikke kvitt de ved å tenke positivt. Men man kan gjøre sin egen hverdag bedre via sine egne holdninger,måten å takle situasjonen på,altså hvordan man 'tar det'.

[AnonymBruker]

Eller "Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere!" "Du får ikke mer en det du tåler"

Tull og tøys! Livs Utfordring er ikke jevnt fordelt. Jeg har dessverre hatt Utfordring er med helsa siden jeg var 25 år. Og er nå 50.... trenger virkelig ikke mer "livserfaring" 

Er også lei råd som "Du må bare....." "Har du prøvd å være mer i fysisk aktivitet" "En jeg kjenner ble frisk av...."

Har prøvd alt.... Og gir meg ikke! Men ikke kom med råd når jeg ikke har bedt om det. Og jeg vil faktisk ikke snakke om sykdom....

Anonymkode: 5bc12...370

[AnonymBruker]

Helt enig, TS! Jeg er så lei av slike "motiverende" ordtak. Fordi det er bare ord, og selv om man kan prøve å jobbe med tankene sine så klarer man ikke alltid å påvirke det man føler. Det må være greit å ikke ha en positiv innstilling til livet 100% av tiden! For meg som sliter med tilbakevendende depresjoner så føler jeg meg enda mer dritt og blir dyttet litt lenger ned hver gang noen sier "prøv å tenk positivt", "du velger selv", "lag deg en fin dag" etc, fordi jeg klarer det faktisk ikke Og da er det bare enda en ting jeg mislykkes i, og det gir næring til depresjonen. Avstanden mellom hvordan jeg har det og føler meg og alle de som er så positive blir bare enda større, og det hjelper ingen. Av og til må man møte mennesker der de er, hvis ikke skaper man bare avstand og gir oppgaver som synes å være umulige der og da.

 

 

Anonymkode: 213d7...d92

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en svært traumatisk barndom, og opplevd alt for mye som voksen og, har flere diagnoser på fysisk sykdom, og har PTSD og depresjon. Og jeg bytter på, noen dager har jeg håp om å bli bedre, at livet skal bli bedre. Og andre dager, så har jeg ikke noe håp, og vil ikke være her lenger. Jeg er og helt alene, har ikke noe kontakt med noen i familien, grunnet barndommen min. Og jo mer fysisk syk jeg ble, jo mer forsvant vennene. Sykdommene mine gjør det vel mer eller mindre umulig å finne en kjæreste. Jeg har 2 venninner, som ennå ikke er borte, og de gangene jeg er sammen med de, så tar jeg på meg mitt største smil, og prater om alt mulig hyggelig. Jeg vil virkelig ikke prate sykdom. Iblant klarer jeg å komme meg på kino, og som jeg koser meg. Det er de små tingene som er en selvfølge for andre, som gjør at man holder ut litt til.

I fjor så reiste jeg faktisk på en liten ferie, måtte gå på kortison og temmelig mange andre medisiner for å klare det. Men som jeg koste meg.

Anonymkode: d5f07...5a3

[Gjest supernova_87]

Klart alt avhenger av hvordan du tar det! Men hvordan man tar det avhenger av hvilken bakgrunn man har. At jeg tolker ting negativt og tror folk kommer til å skuffe og avvise meg er ikke fordi jeg velger aktivt å forholde meg slik til verden, men fordi det er det fortiden har lært meg. 

Men i det jeg blir bevisst at alt nettopp er et valg så får jeg muligheten til å endre disse tingene. Jeg MÅ ikke velge å forvente avvisning og utrygghet. 

At alt er et valg handler for min del ikke om å klandre en for at en ikke har valgt annerledes tidligere, man har gjort så godt man kunne med de evnene og forutsetningene man hadde. Det handler tvert i mot om at slik ting har vært, slik trenger de ikke være. Å si at alt er et valg er å si at man har mulighet til en annerledes fremtid. Man kan velge annerledes. Man kan velge bedre. Man kan ikke kontrollere andre, verden eller hva som rammer en, men man kan velge å fortsette å stå på. Noen ganger klarer man ikke å ta det gode valget, og det er greit, men man KAN. Neste gang kan man prøve igjen. 

Da den ene behandleren min sa at til og med dissosiasjonen var et valg ble jeg sur, hva faen vet vel du, tenkte jeg. Men kanskje det er det, kanskje ikke. Men jeg kan uansett bestemme hvordan jeg forholder meg til dissosiasjonen, og etter hvert får jeg mer og mer kontroll på hvordan jeg tar både dissosiasjon og alt annet som rammer. At alt er et valg betyr ikke at du kan plukke fra en meny, jeg valgte ikke å bli syk, jeg kan ikke velge å bli frisk, jeg kan ikke endre fortiden. Men jeg kan velge mellom ulike reaksjoner i ALLE situasjoner jeg opplever. Kanskje bare mellom to onder i begynnelsen: f.eks dissosiasjon eller hysteri. Etter hvert som jeg øver kan jeg velge mellom flere. 

Å si at alt er et valg er ment for å styrke, for å si: du har mulighet til å endre din verden. De som derimot bruker det for å klandre: du burde ha gjort det bedre, de kan bare fuck off. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig, TS! Jeg er så lei av slike "motiverende" ordtak. Fordi det er bare ord, og selv om man kan prøve å jobbe med tankene sine så klarer man ikke alltid å påvirke det man føler. Det må være greit å ikke ha en positiv innstilling til livet 100% av tiden! For meg som sliter med tilbakevendende depresjoner så føler jeg meg enda mer dritt og blir dyttet litt lenger ned hver gang noen sier "prøv å tenk positivt", "du velger selv", "lag deg en fin dag" etc, fordi jeg klarer det faktisk ikke Og da er det bare enda en ting jeg mislykkes i, og det gir næring til depresjonen. Avstanden mellom hvordan jeg har det og føler meg og alle de som er så positive blir bare enda større, og det hjelper ingen. Av og til må man møte mennesker der de er, hvis ikke skaper man bare avstand og gir oppgaver som synes å være umulige der og da.

 

 

Anonymkode: 213d7...d92

Akkurat.
Anerkjenn og ikke benekt andres helseproblemer. Selvfølgelig prøver alle å tenke positivt enten det er fysisk eller psykisk men det blir veldig feil når mennesker på en måte nekter en å ha de problemene en faktisk har. De forsvinner ikke for det om. Da ville jo alle være friske da. 
Jeg har fysiske ting da men jeg kjenner veldig på den der at det er som om du blir nektet å føle på det du føler uansett. 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt en svært traumatisk barndom, og opplevd alt for mye som voksen og, har flere diagnoser på fysisk sykdom, og har PTSD og depresjon. Og jeg bytter på, noen dager har jeg håp om å bli bedre, at livet skal bli bedre. Og andre dager, så har jeg ikke noe håp, og vil ikke være her lenger. Jeg er og helt alene, har ikke noe kontakt med noen i familien, grunnet barndommen min. Og jo mer fysisk syk jeg ble, jo mer forsvant vennene. Sykdommene mine gjør det vel mer eller mindre umulig å finne en kjæreste. Jeg har 2 venninner, som ennå ikke er borte, og de gangene jeg er sammen med de, så tar jeg på meg mitt største smil, og prater om alt mulig hyggelig. Jeg vil virkelig ikke prate sykdom. Iblant klarer jeg å komme meg på kino, og som jeg koser meg. Det er de små tingene som er en selvfølge for andre, som gjør at man holder ut litt til.

I fjor så reiste jeg faktisk på en liten ferie, måtte gå på kortison og temmelig mange andre medisiner for å klare det. Men som jeg koste meg.

Anonymkode: d5f07...5a3

Anonymkode: e5f31...d8b

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

På 28.12.2018 den 0.18, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt en svært traumatisk barndom, og opplevd alt for mye som voksen og, har flere diagnoser på fysisk sykdom, og har PTSD og depresjon. Og jeg bytter på, noen dager har jeg håp om å bli bedre, at livet skal bli bedre. Og andre dager, så har jeg ikke noe håp, og vil ikke være her lenger. Jeg er og helt alene, har ikke noe kontakt med noen i familien, grunnet barndommen min. Og jo mer fysisk syk jeg ble, jo mer forsvant vennene. Sykdommene mine gjør det vel mer eller mindre umulig å finne en kjæreste. Jeg har 2 venninner, som ennå ikke er borte, og de gangene jeg er sammen med de, så tar jeg på meg mitt største smil, og prater om alt mulig hyggelig. Jeg vil virkelig ikke prate sykdom. Iblant klarer jeg å komme meg på kino, og som jeg koser meg. Det er de små tingene som er en selvfølge for andre, som gjør at man holder ut litt til.

I fjor så reiste jeg faktisk på en liten ferie, måtte gå på kortison og temmelig mange andre medisiner for å klare det. Men som jeg koste meg.

Anonymkode: d5f07...5a3

Ville gi deg en veldig god klem❤️ 

Vi får bare ta vare på hverandre, skulle gjerne gitt deg en klem om jeg kjente deg❤️

Endret 13. januar 2019 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

Jeg gikk på et sånt Frisk-opplegg en gang da jeg hadde diagnosen alvorlig depresjon med psykose. Veilederen min kunne fortelle at hun hadde også vært deprimert, men hun bare gjentok "jeg er frisk og glad, og ikke deprimert" helt til hun ikke var deprimert lenger. På denne tiden følte jeg meg fanget i min egen kropp, og jeg ville virkelig ikke noe annet enn å bli frisk. Jeg følte jeg hadde mistet kontrollen over meg selv, og tankene mine. Tror dere det hjalp å få høre disse ordene og denne superenkle oppskriften? Jeg følte meg bare enda mer håpløs, oh ikke minst mislykket som ikke klarte å velge meg frisk. 

Anonymkode: 213d7...d92

[AnonymBruker]

Det finns vel en mellomting. Vi trenger å klage fra oss, snakke om vanskelige ting. Men det nytter ikke å gi opp. På et vis må man holde seg oppe. Man trenger ikke hige etter «den store lykken», men se det positive i små ting og øyeblikk. Det helbreder en ikke, men det hjelper litt. 

Anonymkode: 92e00...d14