Hvorfor får noen lettere venner enn andre?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært flink til få nye venner. Det er alltid vanskelig å finne på ting å snakke om med nye folk, og jeg sliter med å finne interesse i en person som jeg kanskje ikke kommer til å bli venn med. Andre begynner å spørre om skole, jobb og hobbiene dems - mens jeg spør om navnet også aner jeg ikke hva jeg skal spørre om eller begynne å snakke om. Eller hvis det er en bekjent så snakker jeg alltid om jobbrelaterte ting (om det er en kollega) eller kanskje om ting som skjer veldig rett rundt der man er. Og man blir ikke bestevenner av det. 

Den eneste gode vennen jeg har er fra barneskolen, og på en måte syntes jeg det er helt okey. Men samtidig så plager det meg litt at jeg kommer dårlig overrens med folk. Eller jeg kommer jo overrens med folk, men bare på en høflig "vi er bekjente, og sier hei når vi møtes" måte.
Jeg ser ofte på arbeidsplassen min og når jeg er ute på fest at folk veldig lett blir venner med hverandre. Mens jeg, klarer ikke å få den tilknytningen med andre folk. Jeg er litt utenfor alt det der. Det er sårende på en merkelig måte, for jeg har veldig lyst til være en sånn person som blir veldig lett kjent med nye folk. Det er nesten som om ting jeg sier ikke er interessant nok for andre, at jeg ikke har noe å bidra med som skal få dem til å ville være god venn med akkurat meg. 

Jeg føler også at man nesten må velge seg ut folk og bestemme seg for å bli venn med dem. Men jeg ønsker jo egentlig at det her skal skje på en "naturlig" måte. Jeg har en slags.. nærmere bekjent som jeg bestemte meg for å prøve å bli venn med og han hadde tydeligvis det samme i tankene, så vi begynte å henge sammen. Men etter hvert følte jeg at ting var veldig overfladisk og falskt. På den måten at "ååh, vi hadde det sååå gøy og vi MÅ møtes igjen neste uke" osv. mens på den andre siden så snakka vi ikke så veldig ofte sammen. Og selvom jeg likte den personen veldig godt i starten og jeg trodde vi kom til å bli veldig gode venner etter hvert så, ble det ikke helt som jeg trodde. Er det også noe som skjer ofte med dere?

Er det noen andre som føler det sånn som meg?
Og dere som kanskje har veldig lett for alt det her, hvordan blir dere så lett venner med nye folk?
Kanskje noen har noen tips? 
 

Anonymkode: 94a60...0c9

[Eimi]

Skjønner ganske godt hva du mener. Og overfladiske vennskap er slitsomme å opprettholde...jeg synes det er vanskelig å passe inn. Føler meg alltid rar eller ofte ensom selv om jeg er sammen med andre.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Eimi said:

Skjønner ganske godt hva du mener. Og overfladiske vennskap er slitsomme å opprettholde...jeg synes det er vanskelig å passe inn. Føler meg alltid rar eller ofte ensom selv om jeg er sammen med andre.

Det er så sant. Nå så prøver jeg å ikke ta så mye kontakt, også kanskje bare mister vi kontakten helt. Føler det er veldig stygt å skrive det, men jeg vil heller ha et ekte vennskap - enn 10 falske. 

Men er det fordi du føler du ikke har noe å bidra med, eller fordi du på en måte blir til overs med dem? 
Jeg føler veldig ofte at hvis jeg er med flere folk at jeg like så godt ikke hadde trengt å være der. De hadde på en måte ikke merket det om du skjønner hva jeg mener.. 

Anonymkode: 94a60...0c9

[AnonymBruker]

Har lett for å komme i kontakt med folk, da jeg av natur er ekstrovert, har veldig mye empati noe som hjelper meg å lese folk, stemninger og situasjoner  ganske lett. Jeg er generelt glad i mennesker og veldig kontaktsøkende. Andre mennesker er det som gjør livet verdt å leve. Jeg er rett og slett glad i folk. Så husker jeg at det var en person som kommenterte noe med at en positiv energi tiltrekker folk. 

Anonymkode: 01d45...af1

[AnonymBruker]

Jeg har også vært av de som aldri har «passet inn». Utad virker jeg som en sosial sommerfugl. Er flink til småprat, men ikke til å opprettholde vennskap. Har for eksempel angst for å møte venner alene. Men i grupper kan jeg takle det. Er egentlig mest redd for at vi ikke har noe å snakke om.

Senere fant jeg ut at jeg har ADHD og borderline-diagnosen. Det siste forklarer utrolig mye. Om hvorfor jeg alltid har følt meg utenfor og annerledes. Det er vanskelig å regulere følelser og jeg overanalyserer alt og sjeldent er analysen til mitt favør. Sånn har jeg dessuten også ødelagt mange vennskap. Men det blir liksom vanskelig med alderen. Alle finner seg grupper, et sted de tilhører. 

Er det for sent for oss? Når er egentlig fristen for å finne vennskap. Når er man for gammel? Haha. Og hvorfor er det så mye lettere for noen?

Anonymkode: d1e8d...85d

[AnonymBruker]

Jeg tenker egentlig at jeg ikke er en spesielt interessant person. Hver gang jeg snakker med andre eller hører andre snakke sammen så forteller de alltid masse interessant eller klarer å få det kjedelige til å virke spennende.

Jeg vet heller ikke hva jeg skal spørre om, annet enn åpenbare ting som hva de driver med osv, men når vi er ferdige med å snakke om det så blir det ofte klein stemning.

Jeg har en venninne nå eller hva jeg skal kalle det, men vi har egentlig ikke særlig mye til felles og jeg føler ikke at vi forstår hverandre. Hun er sånn som kan snakke med alle, men jeg føler meg egentlig bare kjedelig.

Selv om jeg leser mye og er interessert i mye forskjellig så synes jeg at jeg er kjedelig fordi det jeg snakker om ikke blir interessant. Andre virker som de opplever noe hele tiden og har mange venner.

Anonymkode: 7c62c...c7b

[AnonymBruker]

Jeg elsker nye vennskap og å holde på de jeg har. Folk oppfatter meg ofte som morsom og derfor kan folk bli mer interessert i å snakke mer med meg. Samtidig er jeg veldig fleksibel, eller hva man skal kalle det. Jeg liker veldig mye forskjellig og elsker å finne på sosiale ting, f.eks. på ferie så elsker jeg å slappe av, men elsker også storbyferie/oppleve naturen, gå i museum, shoppe osv. Interesserer meg også ellers for ganske mye forskjellig og tror derfor at det er lettere å finne noe til felles med andre da. 

Anonymkode: ed9f5...eec

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Er det for sent for oss? Når er egentlig fristen for å finne vennskap. Når er man for gammel? Haha. Og hvorfor er det så mye lettere for noen?

åh, den følelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Over alt hvor man ser rundt seg grupperer folk seg etter likheter, og her sitter vi å tenker at vi ikke har noe sted å passe inn. Det er en slitsom følelse. Og for min del så har jeg jo lagt merke til det i løpet av hele livet mitt, men har egentlig ikke virkelig fundert over det før nå. Nå er jeg bare et par og tjue men, jeg er jo redd for at jeg aldri skal finne folk jeg virkelig kommer overrens med og som er "min" gruppe. 
Jeg tror man aldri blir for gammel for å møte nye mennesker og oppleve nye ting. Man må bare finne ut av en slags kode som passe kun for deg. Jeg skulle bare ønske jeg fant min sånn.. nå 😅
 

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker egentlig at jeg ikke er en spesielt interessant person. Hver gang jeg snakker med andre eller hører andre snakke sammen så forteller de alltid masse interessant eller klarer å få det kjedelige til å virke spennende.

Jeg vet heller ikke hva jeg skal spørre om, annet enn åpenbare ting som hva de driver med osv, men når vi er ferdige med å snakke om det så blir det ofte klein stemning.

Jeg har en venninne nå eller hva jeg skal kalle det, men vi har egentlig ikke særlig mye til felles og jeg føler ikke at vi forstår hverandre. Hun er sånn som kan snakke med alle, men jeg føler meg egentlig bare kjedelig.

Selv om jeg leser mye og er interessert i mye forskjellig så synes jeg at jeg er kjedelig fordi det jeg snakker om ikke blir interessant. Andre virker som de opplever noe hele tiden og har mange venner.

Jeg føler den der så dypt.. 
Men vi opplever jo ting og kan mye vi også. Tror du det kanskje handler om en slags dårlig selvtillit? Jeg tror kanskje det kan være noe sånt for min del. Men det føles jo egentlig ikke sånn ut heller, det er bare en slags sånn følelse av at personen ikke kommer til å bry seg om mye av det vi snakker om, også er jeg redd for at vi på en måte snakker forgjeves? Som at jeg må ha noe ut av alle samtalene mine...

(Fra TS)

Anonymkode: 94a60...0c9

[Skilpadden]

4 hours ago, AnonymBruker said:

åh, den følelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Over alt hvor man ser rundt seg grupperer folk seg etter likheter, og her sitter vi å tenker at vi ikke har noe sted å passe inn. Det er en slitsom følelse. Og for min del så har jeg jo lagt merke til det i løpet av hele livet mitt, men har egentlig ikke virkelig fundert over det før nå. Nå er jeg bare et par og tjue men, jeg er jo redd for at jeg aldri skal finne folk jeg virkelig kommer overrens med og som er "min" gruppe. 
Jeg tror man aldri blir for gammel for å møte nye mennesker og oppleve nye ting. Man må bare finne ut av en slags kode som passe kun for deg. Jeg skulle bare ønske jeg fant min sånn.. nå 😅

Anonymkode: 94a60...0c9

Ja. Det er en ensom følelse. Men jeg har akseptert det, og jeg finner nå ro og er tilfreds med den ensomheten. Eller lurer jeg meg selv? Har jeg tvunget meg til å bli lei mennesker? Hvorfor blir jeg så sliten av å være rundt mennekser, samtidig som jeg lengter etter mennesker jeg virkelig passer med og kan være med sånn hver eneste dag. 

Jeg er også bare noe og tjue. 

Vet du hva jeg skulle ønske? At vi som alltid har følt oss utenfor kunne finne hverandre. 

Endret 27. desember 2018 av Skilpadden

[Skilpadden]

Just now, Skilpadden said:

 

Der røk anonymknappen. Jesus. Haha. Vel, nå er det ihvertfall bere å sende DM den som vil, så lager vi vår egen gruppe. 

Endret 27. desember 2018 av Skilpadden

[AnonymBruker]

Man kan ikke være introvert og forvente å få venner. Da må man være litt utadvent, iallefall prøve. Så handler nok mye om kjemi og interesser også

Anonymkode: 4dfd5...be4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ikke være introvert og forvente å få venner. Da må man være litt utadvent, iallefall prøve. Så handler nok mye om kjemi og interesser også

Anonymkode: 4dfd5...be4

Jeg er den som skrev at jeg er ekstrovert, jeg har en bror som er tidenes introvert, men han er minst like flink sosialt som meg, mye flinkere tør jeg påstå. Eneste forskjellen er som han sier er at han bare kan de sosiale kodene godt så han virker interessert på overflaten, men han trenger å være alene for å lade opp. 

Anonymkode: 01d45...af1

[Skilpadden]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Man kan ikke være introvert og forvente å få venner. Da må man være litt utadvent, iallefall prøve. Så handler nok mye om kjemi og interesser også

Anonymkode: 4dfd5...be4

Dette er kanskje noe av det mest naive jeg har lest. Hvorfor kan ikke introverte få venner? Og hvorfor har du for deg at introverte ikke prøver?

[AnonymBruker]

1 time siden, Skilpadden skrev:

Dette er kanskje noe av det mest naive jeg har lest. Hvorfor kan ikke introverte få venner? Og hvorfor har du for deg at introverte ikke prøver?

Jeg tror det vedkommende mener er at det er vanskelig for andre å vite hvor man har den introverte sosialt - ergo vanskelig å bli kjent med denne personen. Jeg har et hyggelig miljø jeg går til, og merker jo at de av dem som trekker seg unna oss blir det vanskelig å bli kjent med. Jeg har heller ikke til vane å presse meg på folk som virker som de vil være i fred. Med mindre jeg kjenner dem veldig godt og for eksempel vet de bare har en dårlig dag og trenger noen som spør om hvordan det går. Men med en gang jeg merker at personen svarer kort eller har et unnvikende kroppsspråk så trekker jeg meg unna med en gang. Jeg kan jo ikke lese tanker, så jeg vet ikke om denne personen bare er sjenert? Kan være, men handler om å gjøre seg selv tilgjengelig dersom man vil ha venner. 

Anonymkode: 01d45...af1

[AnonymBruker]

Det er ikke ofte det er snakk om vennskap, det er som regel bekjentskap. Overfladisk, sjelden det er snakk om vennskap. Når du virkelig setter "vennskapet" på prøve skal du se at fleste forsvinner. Det er jo begrenset hvor mye tid man har til å bruke tid på andre mennesker om man er i full jobb å evt en fritidsaktivitet på kveldstid.

Selv trener jeg 3 ganger i uken, i full jobb. Da ser jeg ikke poenget i å  ha mange "venner" som skal pleies, da gjelder det heller å bruke tid på de riktige menneskene/tingene du vil gjøre.

Det er så utrolig viktig å klare å være alene også, i dag er det jo tabu  trives i eget selskap. Noe som er det aller viktigste i livet.

Anonymkode: cc5bb...63a

[abc123detvardet]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke ofte det er snakk om vennskap, det er som regel bekjentskap. Overfladisk, sjelden det er snakk om vennskap. Når du virkelig setter "vennskapet" på prøve skal du se at fleste forsvinner. Det er jo begrenset hvor mye tid man har til å bruke tid på andre mennesker om man er i full jobb å evt en fritidsaktivitet på kveldstid.

Selv trener jeg 3 ganger i uken, i full jobb. Da ser jeg ikke poenget i å  ha mange "venner" som skal pleies, da gjelder det heller å bruke tid på de riktige menneskene/tingene du vil gjøre.

Det er så utrolig viktig å klare å være alene også, i dag er det jo tabu  trives i eget selskap. Noe som er det aller viktigste i livet.

Ikke rart de forsvinner med holdningene dine.

[Ariana807]

Hvordan jeg får venner:

[AnonymBruker]

12 hours ago, Skilpadden said:

Ja. Det er en ensom følelse. Men jeg har akseptert det, og jeg finner nå ro og er tilfreds med den ensomheten. Eller lurer jeg meg selv? Har jeg tvunget meg til å bli lei mennesker? Hvorfor blir jeg så sliten av å være rundt mennekser, samtidig som jeg lengter etter mennesker jeg virkelig passer med og kan være med sånn hver eneste dag. 

Jeg er også bare noe og tjue. 

Vet du hva jeg skulle ønske? At vi som alltid har følt oss utenfor kunne finne hverandre. 

Høres nesten ut som du er en blanding av introvert og ekstrovert. Og det er helt greit å ha det fint alene, men da føler man seg ikke ensom. Er du ensom så mangler du noe, savner noe spesielt. Så kanskje du bare har gitt litt opp og tenkt at det ikke nytter mer? Høres også ut som du kanskje selskap av folk som trenger mindre energi av andre.

For min del så er jeg litt av begge deler. Kan både få og gi energi når jeg er med andre mennesker. Det heter noe sånn som ambivert. Jeg trives godt i eget selskap, men jeg kan ikke være for lenge alene - da blir jeg veldig deprimert. Så må ha et godt forhold mellom kontakt med andre kontra alene. Jeg bare er ikke så flink til å knytte meningsfulle bånd med andre I guess.. 

Og jeg er absolutt enig med deg! 😄

Anonymkode: 94a60...0c9

[AnonymBruker]

4 hours ago, Ariana807 said:

Hvordan jeg får venner:

Hvorfor vil ikke flere adopterer meg daaa 😂😂
Så søtt btw 😄
 

7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror det vedkommende mener er at det er vanskelig for andre å vite hvor man har den introverte sosialt - ergo vanskelig å bli kjent med denne personen. Jeg har et hyggelig miljø jeg går til, og merker jo at de av dem som trekker seg unna oss blir det vanskelig å bli kjent med. Jeg har heller ikke til vane å presse meg på folk som virker som de vil være i fred. Med mindre jeg kjenner dem veldig godt og for eksempel vet de bare har en dårlig dag og trenger noen som spør om hvordan det går. Men med en gang jeg merker at personen svarer kort eller har et unnvikende kroppsspråk så trekker jeg meg unna med en gang. Jeg kan jo ikke lese tanker, så jeg vet ikke om denne personen bare er sjenert? Kan være, men handler om å gjøre seg selv tilgjengelig dersom man vil ha venner. 

Anonymkode: 01d45...af1

Det er veldig sant. Men så er det den fine linjen da at noen folk ønsker kontakt, men vet ikke helt hvordan de skal gjøre det. Kanskje de er sjenerte. Og som du sier gjør det mye vanskeligere. Jeg har selv snakket med folk som er veldig sjenerte, også har jeg ikke helt forstått at det bare var det de var. Så da gidder man ikke å prøve fordi den andre personen ikke aktivt spiller inn i samtalen eller har en lukket holdning.. Vi burde lære bort det her på skolen egentlig 😂
 

5 hours ago, AnonymBruker said:

Det er ikke ofte det er snakk om vennskap, det er som regel bekjentskap. Overfladisk, sjelden det er snakk om vennskap. Når du virkelig setter "vennskapet" på prøve skal du se at fleste forsvinner. Det er jo begrenset hvor mye tid man har til å bruke tid på andre mennesker om man er i full jobb å evt en fritidsaktivitet på kveldstid.

Selv trener jeg 3 ganger i uken, i full jobb. Da ser jeg ikke poenget i å  ha mange "venner" som skal pleies, da gjelder det heller å bruke tid på de riktige menneskene/tingene du vil gjøre.

Det er så utrolig viktig å klare å være alene også, i dag er det jo tabu  trives i eget selskap. Noe som er det aller viktigste i livet.

Anonymkode: cc5bb...63a

Nei, kanskje ikke. Men det jeg mente med denne tråden her var vel egentlig hvordan man faktisk får det der bekjentskapet til å bli et ordentlig vennskap. Er ting overfladisk så lar man det være og fortsetter til en annen person som man liker bedre. 
I mine øyne skal man kunne klare å lage vennskap hvor man alltid er der - selv om livet er travelt. 

Mange av de som ønsker å bli flinkere til å få nye vennskap og bekjente, er oftest folk som trives veldig godt i eget selskap. Ser delen hvor folk stresser etter å alltid være med andre og at alle må være sammen hele tiden - men hva med oss som allerede er mye alene (og trives) men som gjerne av og til vil oppleve noe mer og finne glede i andre mennesker?

(Fra TS)

Anonymkode: 94a60...0c9

[Gjest tooquiet]

Skjønner godt hva du mener. Hadde venner før i tiden. Nå i voksen alder er det vanskelig å finne gode venner og vennskap som varer. Synes det meste blir overfladisk og vil ikke være en venn som andre utnytter og som tar kontakt med meg kun når de kjeder seg. Da er jeg heller venneløs.