Mennesker som forblir i offerrollen

[AnonymBruker]

https://www.kk.no/livet/har-du-en-det-er-sa-synd-pa-meg-venninne-68649583

«Det er ikke noe vits i å anklage en person i «offerrollen», for deres opplevelse er jo at hele verden anklager dem fra før av»

 

Dette synes jeg var en veldig god beskrivelse. En person som sitter fast i offerrollen er ofte trist og sliter. De legger kanskje ikke merke til at de synes synd på seg selv. Det er en spiral det kan være vanskelig å komme seg ut av, noe som er vanskelig å se selv. Selvsagt er det viktig at de rundt påpeker det, men det er ikke lurt å gjøre det på en anklagende måte, heller ved å forklare eller prøve å få de til å tenke løsninger. Hjelpe til med løsningsorientering fremfor svare personen det gjelder nedlatende. 

Det er ofte en posisjon man ikke velger, noe som skjer fordi man er fortvilt og sliter med å ha hodet over vann. Man må hjelpe de til å bearbeide, hjelpe de til selvinnsikt, foreslå at de tar kontakt med noen som har kompetanse (f.eks helsevesen) eller informere på en positiv måte. Man kan ikke forandre noe når man ikke vet, og vet man ikke burde man heller ikke anklages.

Eller hva?

Anonymkode: ebd7e...983

[AnonymBruker]

Min mor er sånn som sitter fast i offerrollen, eller... pga meg har hun kommet mer og mer ut av den.

Min mormor, var veldig syk og led mye pga sykdom når moren min fyllte 1 år. Hun dyttet vekk moren min og nektet å være der for henne. Moren min lærte av mormor da, som fikk omsorg og oppmerksomhet pga sykdom, så moren min lærte fra hun var lite barn at å være offeret, gir deg oppmerksomhet og kjærlighet.

Jeg har hjulpet henne litt ut av det, men det sitter ganske kraftig i. 

Anonymkode: 896a9...a86

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg TS. Du virker som en oppegående og omsorgsfull person med hodet på rett plass! 

Anonymkode: 1c44b...13d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med deg TS. Du virker som en oppegående og omsorgsfull person med hodet på rett plass! 

Anonymkode: 1c44b...13d

Takk❤️

Anonymkode: ebd7e...983

[AnonymBruker]

Jeg lærte av min paranoide mor at verden er et farlig sted og at man må passe seg for alt. I tillegg var det helt umulig å endre noe, vi var praktisk talt hjelpeløse! Så jeg lærte at ingen ville hjelpe meg, ingen syns det var verdt det, og fremfor alt ikke min mor. For hun hadde det jo like vanskelig, stakkars. Faktisk enda litt vanskeligere.

Så jeg levde i mange år med et verdensbilde der jeg var stakkarslig og ikke hadde noe påvirkning i mitt eget liv. Min mor eller familie forøvrig var det ikke vits å belemre med mine problemer, forståelig nok. Jeg endte på psykiatrisk, gikk i gruppeterapi og skjønte etterhvert at verden var snillere enn jeg hadde trodd. Og at ting kunne endre seg om jeg gjorde noe for å endre dem. Plutselig kunne man løse problemer! Ifølge min mor var jo det umulig! 

I dag ser jeg ikke på meg selv som noe offer, men det tok sin tid å endre en indoktrinert versjon av sannheten. 

Anonymkode: 2a5d7...243

[AnonymBruker]

På 28.12.2018 den 0.47, AnonymBruker skrev:

Jeg lærte av min paranoide mor at verden er et farlig sted og at man må passe seg for alt. I tillegg var det helt umulig å endre noe, vi var praktisk talt hjelpeløse! Så jeg lærte at ingen ville hjelpe meg, ingen syns det var verdt det, og fremfor alt ikke min mor. For hun hadde det jo like vanskelig, stakkars. Faktisk enda litt vanskeligere.

Så jeg levde i mange år med et verdensbilde der jeg var stakkarslig og ikke hadde noe påvirkning i mitt eget liv. Min mor eller familie forøvrig var det ikke vits å belemre med mine problemer, forståelig nok. Jeg endte på psykiatrisk, gikk i gruppeterapi og skjønte etterhvert at verden var snillere enn jeg hadde trodd. Og at ting kunne endre seg om jeg gjorde noe for å endre dem. Plutselig kunne man løse problemer! Ifølge min mor var jo det umulig! 

I dag ser jeg ikke på meg selv som noe offer, men det tok sin tid å endre en indoktrinert versjon av sannheten. 

Anonymkode: 2a5d7...243

Jeg har noe av den samme erfaring som deg. Min mor var helt hjelpeløs og et offer for alt og alle når jeg vokste opp. Jeg lærte av vi ikke var verdt noen verdens ting, og at vi var lavest på rangstigen. Hun besvimte nesten hvis legen eller tannlegen hilste på oss.
Jeg ble fortalt fra jeg var veldig liten at meg kunne hun stole på som minst i familien. Jeg skulle ta ansvar og ta vare på henne. Det var alltid den minste i søskenflokken som var flinkest på slikt. Og slik ble det, jeg har vært mor for min mor så lenge jeg kan huske. Da de andre søsknene min trakk seg unna, satt jeg igjen med alle klagene hennes, alle problemene, og alt hun måtte trenger hjelp til.

Selvfølgelig ble jeg preget av dette. Jeg trodde ikke jeg var verdt noe, jeg trodde verden var et fryktelig urettferdig sted, fordi min mor sa det nesten før vi fikk klær på oss om morgenen. 
Jeg slet psykisk i mange år, og sliter veldig med grensesetting. Jeg klarte ikke å sette grenser for henne, og heller ikke andre. Resultatet har blitt at jeg heller trekker meg unna andre for å slippe å føle meg innvadert og brukt, Så lenge jeg ikke klarer  å sette grenser klarer jeg heller ikke å forholde meg til andre mennesker på en god måte.

Anonymkode: 3596f...081

[AnonymBruker]

På ‎27‎.‎12‎.‎2018 den 0.00, AnonymBruker skrev:

https://www.kk.no/livet/har-du-en-det-er-sa-synd-pa-meg-venninne-68649583

«Det er ikke noe vits i å anklage en person i «offerrollen», for deres opplevelse er jo at hele verden anklager dem fra før av»

 

Dette synes jeg var en veldig god beskrivelse. En person som sitter fast i offerrollen er ofte trist og sliter. De legger kanskje ikke merke til at de synes synd på seg selv. Det er en spiral det kan være vanskelig å komme seg ut av, noe som er vanskelig å se selv. Selvsagt er det viktig at de rundt påpeker det, men det er ikke lurt å gjøre det på en anklagende måte, heller ved å forklare eller prøve å få de til å tenke løsninger. Hjelpe til med løsningsorientering fremfor svare personen det gjelder nedlatende. 

Det er ofte en posisjon man ikke velger, noe som skjer fordi man er fortvilt og sliter med å ha hodet over vann. Man må hjelpe de til å bearbeide, hjelpe de til selvinnsikt, foreslå at de tar kontakt med noen som har kompetanse (f.eks helsevesen) eller informere på en positiv måte. Man kan ikke forandre noe når man ikke vet, og vet man ikke burde man heller ikke anklages.

Eller hva?

Anonymkode: ebd7e...983

Samtidig er det mange som sliter, som overhodet ikke er i offerrollen. Har møtt mennesker som har hatt grusomme barndommer med seksuelt misbruk etc, men som blir rasende om man synes synd på dem. For meg personlig så hadde jeg følt meg liten om noen syntes synd på meg, så skjønner ikke mennesker som trives i den rollen, føler de seg ikke stakkarsliggjort?

Anonymkode: 6ed45...d84

[Chantielle]

Siteringsfunksjonen ville ikke samarbeide med meg,så gjør det slik,..du sier : Man må hjelpe de til å bearbeide, hjelpe de til selvinnsikt, foreslå at de tar kontakt med noen som har kompetanse (f.eks helsevesen) eller informere på en positiv måte.

Min erfaring er at de som er i en offerrolle over tid,trenger profesjonell hjelp.Man brenner seg raskt ut ved å gå inn i en 'redningsaksjon' for den det gjelder. Jeg har antageligvis hatt for mange 'ofre' rundt meg,så jeg har i det store og det hele,anbefalt profesjonell hjelp,eller stilt de til ansvar,alt ettersom hva saken gjelder.
Det er litt motsetninger i 'budskapene' i artikkelen. I samme artikkel sies det også : -still dem heller til ansvar – forhold deg til dem slik du ville gjort med alle andre, fortsetter hun.-
Så,på den ene siden skal man ikke anklage noen,på den annen side skal man stille de til ansvar. Det er en syltynn balansegang som jeg tror få klarer i praksis.

Det nevnes sorgprosess etter å ha mistet noen,at andre kan synes man blir værende 'for lenge' i en slik prosess.Det er en helt annen sak, enn når noen til stadighet parkerer i en offerrolle av den minste motstand. Det har blitt fler og fler som spiller på offerrollen for å få oppmerksomhet og sympati.Som regel trenger de hjelp til å komme seg vekk ifra sin manipulerende adferd,men i slike 'tilfeller', kan det være like hjelpsomt å stille de til ansvar.

 

[AnonymBruker]

Ble seksuelt misbrukt, omsorgssvikt, mobbet med mer fra jeg var barn. Etterhvert gikk jeg i offerrollen ovenfor voksne for jeg var desperat etter omsorg, forståelse og hjelp. Mot jevnaldrende var jeg en sterk jente med klare meninger. 

Samtidig så hadde jeg en mor som alltid har levd i offerrollen. Når jeg ble seksuelt misbrukt og dette kom frem, var det hun det var synd på og jeg fikk ingen omsorg. Hun gråt og fortalte om alle de søvnløse nettene, alle bekymringer......men forstod aldri hvor vondt dette var for meg, aldri en klem, trøstende ord eller annen omsorg. Det var hun som led, ikke jeg. Det gjorde kanskje at jeg tok offerrollen ovenfor andre voksne. Jeg ønsket at noen skulle se min smerte. 

I dag har jeg ingen kontakt med min mor, og hun synes jeg er en grusom og slem person, men jeg vet sannheten. Jeg har fått hjelp og blitt mye bedre, men kan i ny og ne komme i offerrollen når ting blir litt for tøft. Da har jeg en støttende kjæreste som hjelper meg ut av det. Jeg har også noen tøffe venninner som jeg kan snakke med og visa versa. For min del handlet det og handler om omsorg, bli sett. Jeg har hele mitt liv stått på egne ben, og noen ganger trenger jeg å bli sett. 

Men i motsetning til min mor, så dikter jeg ikke opp hendelser eller lever på andres hendelser, ei heller gnir det inn hos andre. 

Anonymkode: 204fd...7a9