Noen her med mild depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg har angst og har fått diagnosen i år. Jeg har barn og går på skole. Ingen samboer, barna bor hos meg halve tiden. Har en kjæreste. 

Jeg har lenge kjent på følelsen av hvor verdiløs jeg er og at ingen ville savnet meg om jeg ble borte. Eller, kanskje kjæresten og barna. Jeg sliter med en følelse av tomhet og at jeg ikke passer inn noen sted. Ikke i jobben min, ikke rundt de fleste mennesker og ikke stedet jeg bor. Føler meg så fastlåst. Men jeg kan ikke bare stikke av heller. 

Har prøvd finne en ny hobby i 2018. Trene og har meldt meg som frivillig. Føler meg kun glad i korte øyeblikk om gangen, og kan gråte helt plutselig om natten, fordi jeg er sliten og lei. Av å være meg. Av og til tenker jeg: Når kjente jeg meg oppriktig glad en hel dag? Aldri.. Så kommer tårene. 

Jeg prøver glede meg over de små tingene som gjør meg glad. Barna som klemmer meg, kjæresten som får meg til å le med sine teite vitser. 

Tenkte prøve psykolog i det nye året. Er ikke henvist videre, tydeligvis mener ikke legen jeg er syk nok da ingenting av dette har overtatt det daglige livet mitt. Enig der kanskje.. Men jeg sliter i det skjulte. Vet ikke om dette kommer av belastninger de siste årene jeg ikke har pratet med noe om. To samlivsbrudd hvorav en med psykisk vold involvert, en voldtekt, en abort. Det er ikke synd i meg, jeg vet. Ønsker høre fra noen av dere andre som ikke har det så bra for tiden. 

 

Anonymkode: 996a5...9bd

[kriztine]

du er ikke alene om å føle det sånn. Jeg har det også slikt til tider. Samma ekle følelsene. Jeg måtte krangle meg til psykolog, masse styr pga d.. Jeg var visst for oppegående, så lenge jeg fungerte i arbeid fikk jeg avslag på psykologbehandling. Makan.  Må viss ta nesten-selvmord og havne på sykehuset for å komme inn på psykologtime. Så drastisk er d faktisk. Måtte bestille time til privat psykolog og de tar 1000 kr timen for knapper 45 min.

[AnonymBruker]

Jeg også føler en tomhet, men du har i det minste folk rundt deg som er glade i deg. Det er det ikke alle som har. Men hvordan bli kvitt tomheten aner jeg ikke for har det sånn selv. Er ikke deprimert eller noe, men har alltid hatt en slags tomhet i meg.

Anonymkode: c09c1...7f6

[Gladgutten79]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har angst og har fått diagnosen i år. Jeg har barn og går på skole. Ingen samboer, barna bor hos meg halve tiden. Har en kjæreste. 

Jeg har lenge kjent på følelsen av hvor verdiløs jeg er og at ingen ville savnet meg om jeg ble borte. Eller, kanskje kjæresten og barna. Jeg sliter med en følelse av tomhet og at jeg ikke passer inn noen sted. Ikke i jobben min, ikke rundt de fleste mennesker og ikke stedet jeg bor. Føler meg så fastlåst. Men jeg kan ikke bare stikke av heller. 

Har prøvd finne en ny hobby i 2018. Trene og har meldt meg som frivillig. Føler meg kun glad i korte øyeblikk om gangen, og kan gråte helt plutselig om natten, fordi jeg er sliten og lei. Av å være meg. Av og til tenker jeg: Når kjente jeg meg oppriktig glad en hel dag? Aldri.. Så kommer tårene. 

Jeg prøver glede meg over de små tingene som gjør meg glad. Barna som klemmer meg, kjæresten som får meg til å le med sine teite vitser. 

Tenkte prøve psykolog i det nye året. Er ikke henvist videre, tydeligvis mener ikke legen jeg er syk nok da ingenting av dette har overtatt det daglige livet mitt. Enig der kanskje.. Men jeg sliter i det skjulte. Vet ikke om dette kommer av belastninger de siste årene jeg ikke har pratet med noe om. To samlivsbrudd hvorav en med psykisk vold involvert, en voldtekt, en abort. Det er ikke synd i meg, jeg vet. Ønsker høre fra noen av dere andre som ikke har det så bra for tiden. 

 

Anonymkode: 996a5...9bd

Det du har virker for meg ingen mild depresjon, tror du bør oppsøke legen din, for å få hjelp til veien videre, før denne "milde depresjonen" utarter seg

[AnonymBruker]

Har bipolar lidelse da.. men denne episoden med depresjon jeg har nå er satt til å være alvorlig depresjon... Dit vil du ikke. Så søk hjelp, og ta den i mot! Hvertfall du som har barn! Lykke til ❤️

Anonymkode: a7cec...473

[AnonymBruker]

Jeg har vekslet mellom mild og moderat depresjon fra jeg var minst ni år. Mulig tidligere også, men jeg husker svært lite av barndommen. 

Siste tre år har jeg vekslet mellom moderat og alvorlig deprimert. Disse årene har jeg ikke fungert i arbeid. Har flere psykiske lidelser pluss traumer og årevis med mishandling bak meg. 

En ting er sikkert, og det er at å ignorere hvordan jeg har hatt det i så mange år ikke har gjort meg godt. Det har gjort at jeg har blitt mye sykere enn jeg kanskje hadde trengt å bli? Jeg vet ikke.. 

Jeg lever med å være kronisk suicidal. Det er daglige tanker om at jeg ikke orker mer for alt er så håpløst. Har mange forsøk bak meg, men det er syv måneder siden sist og jeg anser meg ikke som suicidal lenger selv om behandler fortsatt vurderer meg til å ha kronisk forhøyet suicudalfare. Fordi at selv om jeg daglig sliter med disse tankene, så ønsker jeg jo jevnt over å finne lysten på livet igjen. Alle mine forsøk, både alvorlige og mindre alvorlige, har skjedd på impuls. 

Uansett. Jeg har blitt satt helt ut av spill. Nå har jeg jo flere diagnoser enn depresjon, men jeg tenker ofte på om det å bli ufør og å ha et så lavt funksjonsnivå kunne vært unngått hvis jeg både hadde kommet meg ut av et mangeårig voldelig forhold tidligere pluss søkt hjelp langt tidligere. Framfor å late som i år etter år. 

Jeg også sliter med en sterk tomhetsfølelse. Jeg finner ikke mening i noen ting. Hva er vitsen liksom? Å være genuint glad en hel dag? Vet ikke om jeg noen gang har vært det. Det er i så fall lenge siden, og såpass sjeldent at jeg ikke rekker å legge merke til det. 

Jeg håper du får hjelp. Hvis ikke, kanskje dra til legen etter nyttår? For tro du meg. Når det er så langvarig at man ikke kan kalle det en "klassisk depresjon" så behøver man som oftest profesjonell hjelp. Da er det mye bedre å søke hjelp før det går så langt som det gjorde for meg. 

Anonymkode: 1d264...54d